Kapittel 1: Ulykken

Solen klatret langsom oppover horisonten i den lille byen Harrisburg. De lange skyggene ble langsomt kortere og kortere dess høyere solen steg opp. Det var tross alt sommer, og allerede i 4-5 tiden om morgenen kunne man få øye på den fjerne varmekilden som var så fundamentalt viktig for alt liv på denne lille planeten.

Da klokken nærmet seg 6 kunne man definitivt se at biltrafikken hadde startet. På den største bakketoppen i den nordlige delen av byen lå Harrisburg Memorial, byens sykehus som kanskje var den største stoltheten i byen. De første skiftene startet klokken 6, og flere biler snek seg langsomt oppover Black Hill hvor det hvitmalte sykehuset badet seg i det gule solskinnet. Oppe i nord var det også industriområder med mange forskjellige fabrikker, utsalg og kontorer, og mange av disse startet også tidlig på morgenen.

Dersom man kjørte over Black Hill, så kom man til et stort boligbyggefelt med plass til nesten ett tusen mennesker. Noen av disse var allerede dratt på jobb klokken 6, mens de som jobbet sør og vest i byen sjelden startet før klokken 8. Andre igjen hadde fått ferie og kunne sove så lenge de ville.

I Benson Road nummer 17 gikk vekkeralarmen av klokken 6 og skremte vettet av far i huset. 35 år gamle Frank Stewart vrengte seg mot nattbordet og slo av vekkerklokken med knyttneven. Under de sorte, buskete øyenbrynene satt det noen blodskutte øyne som snudde seg mot den andre siden av dobbeltsengen.

Kona hans, Deborah Stewart, snudde seg også.

– Har du sovet noe i det hele tatt? spurte Deborah mannen sin.

Frank klødde det krøllete mørke hodet sitt.

– Sovet? mumlet han stillferdig.

– Jeg tror jeg har kunnet det ordet før…

Deborah smilte og slo til Frank med hodeputen sin.

Frank bare lo og slengte av seg dynen.

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi må dra så tidlig, gryntet han.

– Vi vil jo komme til moren din i 2-tiden allerede.

Deborah gjespet og trakk på skuldrene.

– Du vet at mamma hater å spise middag sent!

Frank kom med et lite grynt.

– Vel, alt er pakket, sa han med et lite sukk.

– Så snart vi har kledd oss og spist frokost, kan vi stue i bilen og kjøre!

Deborah nikket, svingte beina ut av sengen og strakk seg gjespende før hun reiste seg opp. Hun var 32 år gammel, men så meget bra ut for alderen. Med det lange, lyset håret sitt så hun ut som om hun var noen og tjue. Frank betraktet sin kone med et stort smil rundt munnen. Han var overbevist at hun ville bli en sexy bestemor når tiden kom, akkurat som Tina Turner.

Frank kledde på seg raskt. Dongeri buksene og skjorten han skulle ha på seg hadde han lagt klar kvelden før over en stolrygg på soverommet. Deborah var ikke langt etter. Hun hadde funnet frem en blomstret sommerkjole som hun skulle ha på seg.

Frank gikk for å vekke de to barna som fremdeles sov de uskyldiges søvn mens Deborah gikk på kjøkkenet for å lage frokost. Det tok ikke lange tiden før duften av speilegg og bacon spredte seg rundt i huset.

Den 18 år gamle David kom først inn til kjøkkenet.

– Egg og bacon?

Moren snudde seg med et spørrende uttrykk i ansiktet.

David nikket og slengte seg ned på en kjøkkenstol.

– Kan vi få pannekaker også?

Deborah smålo.

– Da må du nok lage dem selv, sa hun mildt.

– Men jeg har toast til…

David var en lyslugg, slik som moren. Håret var stritt og sto litt opp, særlig tidlig på morningen. Han gikk på college to timers reise fra Harrisburg, og nå var han kjempeglad for å ha sommerferie sammen med familien. Sist han hadde sett mormoren var ved juletider, og nå gledet han seg til å se henne igjen.

Han slengte innpå masser av egg og bacon da den 23 år gamle søsteren med knallrødt hår kom slentrende inn på kjøkkenet. Hun var egentlig mørk blond, men hun hadde farget håret sitt knallrødt for å vise sin politiske farge. Nå gnikket hun søvn ut av øynene og så dumt på moren.

– Bacon? mumlet hun.

– Du vet jeg hater bacon!

Deborah smilte fortsatt.

– Victoria, sa hun bestemt.

– Vi forsøker å ha en tradisjonell ferie frokost i dag. Dersom du ikke vil ha det, så er det masser av frokostblandinger i matskapet.

Victoria viste det ikke nyttet å mase på moren. Når moren kalte henne for Victoria istedenfor Vicky, så hadde hun bestemt seg for å, vel, være bestemt.

Vicky kastet et raskt blikk bort på David som raskt trakk tungen inn etter å ha geipet til henne. Hun løftet øyenbrynene og pekte på David.

– Ikke prøv deg, ditt lille monster!

Frank Stewart kom inn på kjøkkenet med et alvorlig uttrykk i fjeset.

– Hva er det som skjer her? bjeffet han.

– La oss forsøke å ha det koselig ved frokostbordet, og så skal vi forsøke å ha en koselig tur til deres koselige mormor.

Gemyttene senket seg etter det, og David og Vicky forsøkte å komme overens. De visste så alt for vel at dersom de fortsatte, så ville faren miste besinnelsen og rope og skrike til dem, og moren ville bli lei seg og antakelig begynne å grine. Så de bet tennene sammen begge to. David spiste et kjempefat til med egg, bacon og toast mens Vicky bare hadde en liten skål med cornflakes. Riktignok tok hun banan og syltetøy på, men det var ikke mye hun spiste. Deborah tok oppvasken mens Frank sørget for at alt ble stuet skikkelig inn i bilen.

Klokken var nesten blitt halv åtte da de rullet ut fra garasjen i deres svarte og brune Dodge van. Garasjeporten lukket seg bak dem da de tok av bortover veien i retning motorveien som lå enda lengre nord.

Frank snudde seg mot sin kone.

– Det vil vel bli bra for deg å besøke din mor, Debbie! sa han.

Deborahs far hadde dødd like sist november, og da de feiret jul sist hadde det vært den første julen uten ham. Det hadde vært særlig hardt for Debbie og moren hennes, Harriet. Nå kunne de endelig tilbringe litt mer tid sammen, noe som ville være terapeutisk for begge to. det var i alle fall det Frank mente, og Deborah visste med en gang hva han mente med hva han sa. Det hadde imidlertid hjulpet henne at hun hadde bodd cirka 6 timers kjøring vekke fra moren, for da hadde det vært litt letter å skyve det fra seg, selv om han selvsagt ikke var gått i glemmeboken på noen som helst måte. Hun visste at hun ville begynne å gråte så snart hun så moren sin, men hun trodde det ville gå raskt over. Moren hadde nesten ikke sagt et ord til henne ved juletider, så nå var det viktig at Debbie var der for moren slik at hun kunne få jobbet med sorgen. Deborah skulle støtte henne så mye hun over hodet kunne. Det ville være vanskelig, men nødvendig.

Alle fire satt og stirret ut bilvinduene uten å si et ord. Snart var de på motorveien i retning Washington, og de suste av gårde. Frank hadde slått på radioen for å bryte den monotone tausheten. En country & western kanal spilte Dolly Parton med “Jolene“, og Frank begynte å nynne med.

– Har vi noe sjokolade eller noe?

Det var David som ønsket noe å tygge på.

Vicky snudde seg mot ham.

– Tenker du alltid på mat? utbrøt hun.

David smilte til søsteren.

– Nei, ikke alltid. Av og til tenker jeg på jenter også!

Vicky ristet på hodet. Debbie fant frem noen drops hun hadde tatt med på turen, og David sugde fornøyd på noen bringebærdrops.

“The man in black” kom på radioen, den ruvende stemmen forklarte hvorfor han var akkurat det. Turen gikk videre. Debbie sovnet, Vicky tok frem en bok, og David tok frem mp3en med heavy metal på.

Tiden gikk, og de fjernet seg mer og mer fra Harrisburg. Vicky sluttet å lese og David hadde sovnet. Frank angret på at han ikke hadde fått seg mer søvn natten før, og han kastet litt vann i ansiktet og fant seg litt drikke.

Plutselig smalt det i siden på bilen. En rød varebil hadde truffet dem i siden, og nå presset den dem av veien. Frank trampet bremsen helt til bunns. Det var ikke hurtig nok! Bilen braste gjennom autovernet og føk over veikanten. Debbie hadde våknet av smellet, og nå hylte hun av skrekk mens de styrtet i full fart mot avgrunnen. Bilen nådde bunnen av dalen med et kjempekrasj, så ble alt stille og mørkt som natten.

Langsomt fikk Frank synet tilbake. Det var utrolig stille. Ikke en eneste lyd hørtes. Over ham var et sterkt, skinnende lys, og han følte seg selv sveve langsomt mot lyset. Han kikket langsomt rundt seg. Det var som om alt gikk i langsom kino, og det virket som om han drømte. Han så sin Dodge van ligge på taket noen meter under seg. Med et gisp oppdaget han seg selv hengende ut av det knuste front vinduet. Debbie satt fremdeles på setet sitt med bøyd hode, men begge barna hadde flydd frem til der som front ruten en gang hadde vært. Frank forsøkte å svømme nedover mot bilen, men klarte det ikke. Han steg ikke høyere lengre, men han følte at han måtte bruke all styrke han hadde for ikke å sveve høyere mot lyset. Et lite rødt lys kom ut fra kroppen til Debbie og steg langsomt mot lyset, så fulgte et liknende lys både fra David og Vicky. En bil hadde stoppet oppe i hovedveien, og en mann stod i veikanten på mobilen sin.

Tiden gikk, og Frank fortsatte å “svømme” nedover mot bilen sin, Langsomt klarte Frank å nærme seg bilen sin og kroppen hans som lå utover panseret.

Da han nådde helt fram til sin egen kropp, rakte han hånden frem mot seg selv. Stor var overraskelsen hans når hånden hans gikk rett igjennom sin egen kropp, som om kroppen hans på bilpanseret var laget av luft.

Er jeg død? Er det det som har skjedd? Er jeg simpelt hen et gjenferd?” tenkte han for seg selv.

Blinkende lys hadde ankommet ulykkesplassen, og fire menn med bårer kom klatrende ned til den omveltede bilen.

Hjelp Debbie først!” ropte Frank, men ingen hørte ham.

Ambulansepersonalet sjekket barna først, men de ristet alvorlig på hodet. De sjekket så Frank og Debbie, men de samlet seg snart rundt Frank mens de snakket frem og tilbake seg imellom.

En av mennene begynte brystkompresjoner mens en annen satte seg ved hodet hans og blåste luft inn i munnen til Frank.

Nei!” brølte Frank. “Hjelp min kone!” Men ingen kunne høre ham. Franks kropp hadde blitt dratt ut av bilen og lå livløs på bakken. Ambulanse mannskapet jobbet febrilsk med Franks livløse kropp, og plutselig ble Frank dratt tilbake inn i kroppen hans. Så ble alt mørkt igjen.

Frank myste opp mot en stor lampe. Det verket i hele kroppen, og det var umulig å bevege seg. Han kikket undrende rundt seg. En sykepleier satt ved siden av ham. Hun lente seg frem mot ham.

– Herr Stewart! sa hun med myk stemme.

– “Du er våken!”

Frank smattet litt med leppene og kjente at han var utrolig tørr i munnen.

– “Hvor er jeg?” spurte han undrende.

– “Hva har skjedd?”

Sykepleieren pustet tungt før hun svarte.

– “Du er på Hope sykehus i Carrington. Mitt navn er Alice Bradshaw, og jeg er sykepleier her. Du har vært i en bilulykke. Hva er det siste du husker?”

Frank tenkte.

– “Min kone og mine barn,” gispet han.

– “Er de her?”

Sykepleieren så alvorlig ut, og hun senket øynene sine.

– “Jeg beklager, herr Stewart, men din kone og dine barn var alle døde da ambulansen kom til ulykkesstedet. Det var bare du som hadde en svak puls og kunne reddes. Vi gjorde hva vi kunne for familien din, men de kunne dessverre ikke reddes. Jeg beklager at jeg har så dårlige nyheter til deg.”

Frank kjente tårene sprenge på.

– “Kan jeg få være litt alene?” hikstet han.

Sykepleier Alice nikket forståelsesfullt.

– “Trenger du noe smertestillende?” spurte hun før hun gikk ut.

– “Du har en hodeskade og har brukket noen ribben. Jeg kan tenke at du gjerne har litt smerter.”

– “Ja takk!” mumlet Frank før han snudde ryggen til. Au da! Det gjorde infernalsk vondt! Han snudde seg på ryggen og snudde bare på hodet. Han kunne ikke tro det. Debbie og barna var vekke! Etter et lite sekund var de plutselig døde, og det var bare ham igjen. Hvordan kunne dette skje? Han gråt litt. Det gjorde veldig vondt da han løftet armene for å tørke tårene sine, og han lurte på om han hadde brukket begge armene i tillegg til ribbenene. Sykepleier Alice kom inn igjen med en kanyle som hun sprøytet inni intravenøsen. Straks flommet det en varm bølge gjennom Franks kropp, og smerten forsvant bit for bit ettersom medisinen spredde seg rundt i Franks kropp. Igjen ble Franks syn tåkete, og han seilte inn på søvnens store hav.

Et snufs hørtes fra sengesiden, og Frank åpnet øynene sine langsomt. En dame i 60-årene med blondt krøllete hår og store, runde rosa briller satt ved siden av sengen og tørket tårer med et lommetørkle. Hun var slank og sprek, men dype ringer rundt øynene fortalte om at hun hadde hatt lite søvn i det siste.

– “Harriet” snøvlet Frank, fremdeles påvirket av smertelindrende medisner.

– “Hvor lenge har du vært her?”

Franks svigermor snufset igjen og forsøkte et lite smil.

– “Jeg kom for to timer siden,” snufset hun.

Så forsvant smilet, og tårene begynte å strømme på.

– “Å Frank,” gren Harriet.

– “Det er så forferdelig!”

Sykepleier Alice kom inn i rommet og la en hånd på Harriets skuldre.

– “Fru Nichols?” sa hun mykt.

– “Herr Stewart trenger ikke å bli oppskaket. Kanskje du vil ta en liten pause, så kan du komme tilbake om en liten stund?”

Harriet nikket trist før hun reiste seg langsomt.

– “Beklager, Frank,” gispet hun.

– “Jeg ønsker å være der for deg, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok!”

Frank forsøkte et smil uten å overbevise helt.

– “Det er okay,” sa han mildt.

– “Jeg setter stor pris på at du kom! Vi må forsøke å hjelpe hverandre nå!”

Alice ledet svigermoren ut av rommet. I døråpningen snudde hun seg mot Frank.

– “Herr Stewart?” spurte hun.

– “Politiet ønsker å snakke med deg om ulykken. Føler du deg bra nok til det?”

Frank sukket tungt.

– “Det er vel like bra å bli ferdig med det,” nikket han.

Sykepleieren nikket tilbake og forsvant ut av døren.

Det gikk et lite minutt, så kom en uniformert politikvinne inn døren. Hun var høy og atletisk med sort hår og brune øyne. Håret var bundet i en hestehale som gikk helt ned til midjen. Hun smilte forsiktig til Frank.

– “Hei!” sa hun stillferdig.

– “Mitt navn er Cassandra Nolan. Jeg er politibetjent ved Carrington politistasjon. Jeg vil gjerne få lov til å spørre deg noen spørsmål dersom du klarer det.”

Frank nikket og forsøkte å sette seg opp i sengen. Det gjorde utrolig ondt, men rumpen hans begynte å bli sår, så han følte at en forandring var bra.

– “Er navnet ditt Frank Stewart?” startet politikvinnen.

– “Det stemmer!” svarte Frank kort.

– “Og du jobber som advokat på rådhuset i Harrisburg?”

– “Stemmer nok en gang!”

– “Kan du fortelle hva som skjedde? Vi er pliktig å etterforske alle ulykker som medfører fataliteter.”

Frank brummet til seg selv. Kan du ikke bare kalle en spade for en spade og si død? tenkte Frank med seg selv.

Han trakk pusten tungt noen ganger før han svarte.

– “Vi kjørte nedover motorveien da en rød varebil kjørte inn i siden vår. Jeg mistet kontrollen over bilen, og vi brakte gjennom autovernet og havnet på taket.”

Cassandra Nolan noterte villig vekk i sin lille notatbok.

– “Hvilken type varebil var det? Så du nummerskiltet på den?”

Frank ristet på hodet.

– “Det skjedde alt for fort,” svarte han dystert.

– “Jeg går ut ifra at den varebilen ikke stoppet?”

– “Ikke som jeg vet!”

– “Tror du denne varebilen gjorde det med vilje?”

Frank nikket ettertenksomt.

– “Jeg tror nok det! Det virket som om han forsøkte å presse meg av veien.”

Politibetjenten var stille et øyeblikk mens hun noterte i boken sin.

– “Vet du noen som ville ønske å skade deg? Kanskje i forbindelse med jobben din? Er du forsvarsadvokat, eller jobber du for påtalemakten?”

Frank tenkte seg om.

– “Begge deler, faktisk,” svarte han omsider.

– “Harrisburg er en liten by som ikke har så mange advokater, s vi brukes på forskjellige oppdrag.”

– “Vel, kan du komme på noen som kunne være sinte nok til å ville skade deg eller ta livet av deg?”

Frank tok seg en ny tenkepause.

– “Sannelig om jeg vet,” sa han endelig.

– “Hva jobber du med akkurat nå?”  spurte Nolan.

– “Jeg har to saker jeg jobber med i disse dager, men jeg startet jo på ferie i dag.”

Cassandra Nolan smilte overbærende.

– “Kan du være så snill å fortelle meg om de to sakene du har jobbet med i disse dager?” purret hun som en katt.

– “Okay! Den ene saken er forsvar av en mann på 19 år som er anklaget for å ha solgt narkotika på offentlig sted. Jeg tviler på at han vil ta livet av meg. Den andre saken er for påtalemakten mot en dame som har tatt livet av mannen sin. Jeg tviler på at hun har penger nok til å betale for en leiemorder for å drepe meg, men jag kan ha tatt feil.”

Politikvinnen fortsatte å skrive ned opplysningene. Da hun var ferdig så hun opp.

– “Har du navn og nummer på disse to?”

Frank ristet svakt på hodet.

– “Navn har jeg, men du må nok kontakte rådhuset for å få diverse telefon numre.”

Nolan slo med pennen på notatboken.

– “Er det noen andre opplysninger som du kan gi oss som du tror kan ha betydning for etterforskningen?”

Nok en gang ristet Frank på hodet.

– “Beklager!”

Politibetjenten slo sammen notatboken sin og puttet den i lommen. Så tok hun frem et lite visittkort fra lommen og ga det til Frank.

– “Dersom du kommer på noe annet, kan du ringe meg på dette nummeret,” sa hun vennlig.

– “Tusen takk for at du tok tid til å snakke med meg!”

– “Selv takk!”

Rommet ble igjen tom og stille, og frank følte at han var trøtt igjen. Han lukket igjen øynene, og snart var han sovnet.

Harriet Nichols lente seg over sykesengen. Øynene var blodskutte, men smilet var ektere enn før.

– “Frank?”

Frank Stewart snudde litt på seg i sengen.

– “Hva? Å, Harriet! Er du her fremdeles? Hvorfor drar du ikke hjem og får deg litt søvn. Du ser trøttere ut enn meg… tror jeg.”

Harriet smilte fremdeles.

– “Hvordan går det, kjære deg?” spurte hun.

– “Jo,” svarte Frank.

– “Det går bedre. Nå kan jeg snu litt på meg uten at smertene nesten slår knock out på meg!”

Harriet lo.

– “Det er bra! Tror du at du kan klare deg på egen hånd. Felix har ikke fått mat på to dager nå!”

Nå var det Franks tur til å smile.

– “Er det udyret av en katt fremdeles i live?” sa han tørt.

– “Ikke bekymre deg over meg. Jeg kan ta vare på meg selv…på en måte. Og dersom jeg ikke klarer det, så er det mange søte sykepleiere her som sikkert kan ta vare på meg. Bare dra hjem, du.”

Harriet hostet litt.

– “Bare dersom du er sikker,” sa hun spørrende.

Frank viftet med hånden.

– “Er du her enda?” lo han. Så kremtet han litt.

– “Tusen takk for at du har vært her for meg disse to dagene. Jeg setter stor pris på det. Så snart jeg kommer ut av sykehuset skal jeg komme på besøk til deg.”

– “Lover du?”

– “Ja, jeg lover!”

Harriet fant frem et lommetørkle og blåste nesen sin.

– “Da snakkes vi,” sa hun trøtt.

– “Vi snakkes vel snart. Dersom du fremdeles er på sykehuset til helgen, så kommer jeg tilbake da.”

Helgen var bare tre dager til. Frank takket pent. Hodet hans gjorde ikke så vondt nå, men ribbena verket fremdeles ganske mye. Frank kunne nok ikke gå tilbake til jobb på flere uker, kanskje noen måneder, men det bekymret ham ikke akkurat nå. Det var viktig for ham å bli bedre. Så ville han kanskje forsøke å undersøke litt om hvem som kunne ha presset ham av veien. Tiden gikk forferdelig langsomt. Minuttene føltes som timer, timene føltes som dager, og dagene føltes som uker. To uker etter ulykken ble han endelig skrevet ut av sykehuset. En drosje ventet på ham utenfor hovedinngangen og ventet på å kjøre ham hjem til Benson Road nummer 17.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: