larshaukeland

Brevet til kirken i Smyrna (v. 8-11)

INTRO (v. 8)

“Skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende:”

Johannes åpenbaring 2:8

Det har vært et paradoks at dess mer en menighet har blitt forfulgt, dess renere og sterkere har den blitt. I flere tiår ble kirker i Sovjetunionen undertrykket av deres ateistiske kommunist regjering. Troene er fortsatt forfulgt i muslimske land og flere andre steder den dag i dag. Det er forbudt for dem å proklamere det de tror på. Mange er i fengsel, og mange lider martyr døden. Bibler er vanskelig å få tak i. Likevel blomstrer disse menighetene. Da jernteppet falt, avslørte det en kraftig, ren kirke karakterisert av ekte tro, dyp åndelighet, ydmykhet, mål, kjærlighet til sannheten, og samstemt hengivenhet til Herren.

Bibelen trekker en sammenlikning mellom forfølgelse og åndelig styrke. Jakob skrev: “Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel.” (Jakob 1:2-4). Peter oppmuntret lidende kristne med sannheten at “En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.” (1 Peter 5:10). De reneste kristne nådegavene er de som blir smidd i motgangens smelteovn.

Kirken i Smyrna viste kraften og renheten som kommer fra å utholde forfølgelse suksessfullt. Forfølgelsen hadde renset dem fra synd og bekreftet virkeligheten av medlemmenes tro. Hyklere tåler ikke forfølgelse fordi falske troende ikke er villige til å lide smerte. Prøvelser og forfølgelse styrker og raffinerer ekte frelsestro, men avdekker og ødelegger falsk tro.

Selv om de led fysisk savn og fattigdom, så klynget de kristne i Smyrna seg til deres åndelige rikdommer. Det er ganske passende at Smyrna er en av de to kirkene som ikke får irettesettelse av Kristus.

Kristus identifiserer seg selv som den første og den siste. Han har alltid eksistert og vil alltid eksistere. Han er tidløs, ikke bundet av tiden. Dette er en av Guds titler fra Gamle Testamentet (Jesaja 44:6, 48:12). Han er også den som var død og har kommet til live igjen. De som Jesus vekket opp til liv igjen (eksempelvis Lazarus) døde igjen. Jesus er den eneste som har stått opp fra de døde og forblitt levende. (De som kjenner Bibelen godt vil gjerne peke på Enok og Elias som Herren tok til seg, men de døde aldri, så de har ikke stått opp fra de døde.) Denne fremstillingen av Krsitus skulle bringe trøst til de forfulgte troende i Smyrna. Vel vitende om at de gikk igjennom vanskelige tider, så ble de minnet på om at Jesus transcenderer alle tidsbegrensede situasjoner, og gjennom deres union med Kristus skulle de kristne i Smyrna gjøre det samme. Jesus sa i Johannes 11:25-26: “ Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»” Det er Jesus som adresserer dette brevet med trøst og oppmuntring til menigheten i Syrna.

Smyrna var en eldgammel by, så gammel at historien om opphavet er gått tapt i antikvitetens store hav. Den kan ha blitt grunnlagt så tidlig som år 3000 f. Kr., men den første greske beboelsen dateres til ca. år 1000 f.Kr. Det greske ordet som er blitt oversatt som “Smyrna” ble brukt i den greske oversettelsen av Gamle Testamentet for myrra, en av gavene til Jesusbarnet og brukt som parfyme både for de levende (Matteus 2:11) og de døde (Johannes 19:39). Forbindelsen med døden passer særlig godt med den lidende menigheten i Smyrna.

Smyrna var lenge en alliert med Roma, og beboerne var så fasinert med Roma at de bygget et tempel for byen i år 195 f. Kr. Et århundre senere møtte general Sulla en bitter vinter. Da nyhetene om romernes vanskeligheter nådde Smyrna, tok de av seg klærne sine og sendte dem til generalen. Roma belønnet Smyrna med å velge dem da de skulle bygge et nytt tempel for keiser Tiberius (år 26 e. Kr.). Da et jordskjelv ødela byen sent i det andre århundre, så bygget keiser Marcus Aurelius opp byen igjen.

Smyrna ble fortalt å være den vakreste byen i Asia. Den var lokalisert i en gulf på Egeerhavet og, ulikt Efesos,  var det velsignet med en ypperlig havn. Smyrna nøt også godt av deres lokalitet på den vestre enden av veien som gikk gjennom den rike dalen hvor Hermus-elven rant. I tillegg til dens naturlige skjønnhet var byen selv godt designet. Den strakk seg fra bukten opp til skråningen av Pagos, en stor bakketopp dekket med templer og andre offentlige bygninger. Gatene var fint lagt ut, dekorert med trær som løp langs dem. Smyrnas mest berømte gate, “Gullgaten”, svingte seg rundt skråningen til Pagos. På den ene enden var tempelet til Cybele, og i andre enden tempelet til Zevs. Mellom der var det templer til Apollo, Asklepios og Afrodite.

Smyrna var et senter for vitenskap og medisin. Akkurat som Efesos var det selvstyrt. Det var også en av flere byer som hevdet å være hjembyen til poeten Homer (skrev bl. a. Odysseen). Smyrna har overlevd flere jordskjelv og branner, og eksisterer i dag som byen Izmir i Tyrkia.

ANBEFALINGEN (v. 9)

“Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge.”

Johannes åpenbaring 2:9

Ingenting unnslipper Herrens syn om Smyrna menigheten, for Han vet alt om de som tilhører Ham. Han begynner sin ros til disse troende med å forsikre dem om at Han vet om lidelsene deres. Ikke en spurv faller til korden uten at Han vet det. Trengsel (thlipsis)betyr bokstavelig talt “trykk” eller “press”, som i en trykkjele, og er det vanlige ordet for forfølgelse eller trengsler. Kirken i Smyrna var under et enormt press på grunn av deres trofasthet til Herren. Det var tre grunner til denne fiendtligheten.

For det første, så hadde Smyrna lenge vært veldig hengiven til Roma og romerne. I den anledning er det ikke overraskende at byen var et ledende senter for tilbedelse av keiserne. Innbyggerne i Smyrna ofret villig den tilbedelsen som keiser Domitian nå krevde av hans undersåtter alle steder. Selv om de kristne adlød keiserens sivile autoritet (jfr. Romerne 13:1 ff), så nektet de å ofre offergaver til ham og tilbe ham. Fordi de nektet dette ble de brennmerket som opprørere om møtte vrede fra den romerske regjeringen.

For det andre, så nektet de kristne å delta i hedenske religioner generelt. Som nevnt ovenfor, så tilba Smyrna en stor mengde guder, inkludert Zevs, Apollo, Afrodite, Asklepios, og, spesielt Cybele. De kristnes avvisning av de hedenske gudene, blandet med deres tilbedelse av en usynlig Gud, forårsaket at de ble fordømt som ateister. Mye av Smyrnas sosiale liv kretset rundt hedensk avgudsdyrkelse, og kristne ble sett på som antisosiale elitister for å nekte å delta i den.

For det tredje, så møtte de troende i Smyrna blasfemi av dem som sa de var jøder uten å være det. Kristus sa at de tilhørte Satans synagoge. Den sjokkerende uttalelsen bekreftet at de jødene som hatet og avviste Jesus Kristus var like mye Satans etterfølgere som de hedenske tilbederne (jfr. Johannes 8:44). Jesu streke terminologi, blasfemi, er vanligvis reservert for fiendtlige ord mor Gud, og indikerer bakvaskerens ondskap, intensitet og alvorlighet.

Ikke-troende jøder beskyldte vanligvis de kristne for kannibalisme (basert på en misforståelse om nattverden), umoralsk atferd (basert på en perversitet om de hellige kyss som de kristne brukte når de skulle hilse hverandre (jfr. Romerne 16:16, 1 Korinterbreb 16:20, 2 Korinterbrev 13:12, 1 Tessalonikerbrev 5:26), å bryte opp hjem (når en partner ble en kristen og den andre ikke, så forårsaket det ofte konflikt), ateisme (forklart ovenfor) og politisk ulydighet og opprør (også forklart ovenfor). Noen av Smyrnas rikeste innbyggere rapporterte disse blasfemiske, falske beskyldningene til romerne da de håpet på at de ville ødelegge den kristne troen. Disse haterne av evangeliet var en Satans synagoge, noe som betød at de satte sammen en plan for å angripe kirken, og derfor utførte Satans vilje. De hevdet kanskje at de var en Guds synagoge, men de var akkurat det motsatte.

Kristus hevdet at jødene som forfulgte de kristne i Smyrna sa at de var jøder, men var det ikke. Dette har først til en del spekulasjon om disse tilhørte den jødiske “rasen” eller ikke. De må ha vært etterkommere av Abraham, men ifølge Paulus var de ikke virkelige jøder. Paulus skrev: “Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.” (Romerne 2:28-29). Selv om disse var jøder ved arv, så var de åndelig hedninger. De allierte seg med hedninger som var Guds fiender i et forsøk på å bli kvitt kristendommen i Smyrna.

Kristus sa også at de var fattige. Det var sikkert vanskelig for dem å drive handel når de var utenfor det sosiale liv i Smyrna. Det var vanskelig å få endene til å møtes, noe som sikkert mange kan identifisere seg med. Mange av de som tilhørte menigheten var slaver, og de hadde ikke mange eiendeler. De få som hadde noen eiendeler mistet dem ganske sikkert i forfølgelsen som var der. Men en ting kunne ingen ta fra dem. Når Kristus lever inne i en, så er en virkelig rik. Mange har kunnet si at de ikke har mye av jordisk gods, men når en har himmelen inne i seg, så er en virkelig rik. Vår rikdom ligger i fremtiden – i himmelen. Ingen kan ta med seg det de kjøper eller får her på jorden. Bare skatter i himmelen varer evig. Ikke glem det som Jesus sa i bergprekenen: “Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.” (Matteus 6:19-21).

BEFALINGEN (v. 10a)

“Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler.”

Johannes åpenbaring 2:10a

Etter å ha berømmet dem for å holdt ut forfølgingen i Smyrna, så sier Kristus at det skal bli mer forfølgelse. Før Han beskrev det nærmere, befalte Han dem å ikke være redde for det de skulle lide. Han ville gi dem styrke til å holde ut! Som Han sa til disiplene Sine i Johannes 16:33: “Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!”

Kristus forutså at djevelen ville kaste noen av dem i fengsel. Guds formål med å tillate fengsling var så de skulle bli testet. Ved å holde ut prøvelsene ville de vise virkeligheten av troen sin, bli styrket (jfr. 2 Korinterbrev 12:9-10) – og bevise på ny at Satan ikke kan ødelegge ekte frelsende tro.

Den overnaturlige kampen i Smyrna var bare et enkelt slag i Satans lange krig mot Gud. Det har alltid vært Satans plan å angripe Guds barn og forsøke å ødelegge troen deres. Det er hvorfor han er kalt “anklageren” i Johannes åpenbaring 12:10. Som det står videre: “han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt.” Angrepene hans på Guds sanne barn kan ikke lykkes. Jesus erklærte: “Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd” (Johannes 10:28-29); og “Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag” (Johannes 6:39). Som deres yppersteprest kan Jesus “også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem” (Hebreerne 7:25). I Romerne 8:28-29 sporer Paulus de uknuselige lenkene fra forutvitenhet til predestinasjon til effektive kall til rettferdiggjørelse til forherligelse; ingen går tapt underveis. Alle som er kalt vil bli tatt vare på inntil de blir som Kristus i herligheten.

Kunnskapen om at forsøkene hans på å ødelegge den frelsende troen er dømt til å mislykkes hindrer ikke Satan i å prøve. Hans mest merkbare angrep på den frelsende troen er nedskrevet i Jobs bok hvor han tok Jobs familie, eiendeler og fysisk helse fra ham med Guds tillatelse. Alt Job hadde igjen var en gretten kone og venner hvis råd bare forvirret ham. “Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud” (Job 1:22).

I det Nye Testamentet forsøkte djevelen å ødelegge Peters tro. Da sa Jesus: “Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!” (Lukas 22:31-32). Akkurat som ved menigheten i Smyrna, så advarte Jesus om det forestående angrepet av Satan, men også at Peter ville overvinne djevelen. Også Paulus overlevde det verste Satan kunne kaste mot ham: “For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.” (2 Korinterbrev 12:7-10).

Gud som har den overordnede kontrollen over alle omstendighetene i livene våre ville ikke tillate Satan å terrorisere menigheten i Smyrna i lange tider. Jesus lovet at de skulle bare lide trengsler i ti dager. Selv om mage ser disse ti dagene som et symbolsk tall som kan representere alt fra ti perioder med forfølgelse under romerne til en ubestemt periode av tid, til en periode på ti år. Det finnes ingen bokstavelig grunn til å fortolke dette som noe annet enn ti faktiske dager. Satans sterke angrep på menigheten ville bli intenst, men kort.

RÅDET (v. 10b-11)

“Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans. 11 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.”

Johannes åpenbaring 2:10b-11

Som tidligere nevnt hadde ikke Kristus en irettesettelse til den trofaste menigheten i Smyrna. Han avslutter brevet med noen siste oppmuntrende ord. De som vil bevise at troen deres er ekte ved å være trofaste inntil døden, de vil få en seierkrans, eller krone (gresk stephanos), ja endatil livets seierskrans (jfr. Jakob 1:12). Denne kronen (belønningen, kulminasjonen, resultatet) på ekte frelsende tro er evig liv, og utholdelse beviser autentisiteten til troen deres mens de utholder deres lidelse. Skriftene lærer at sanne kristne vil overleve. Denne sannheten er forstått av mange, og er ugjenkallelig slått fast i Skriften (jfr. Matteus 10:33, 24:13, Markus 4:13-20, Johannes 8:31, Kolosserne 1:21-23, 1 Johannes 2:19).

Som til Efesos sier Kristus at den som har ører må bruke den til å lytte til Ånden. Samme hvilken menighet du tilhører eller hvor du er i din åndelige utvikling, så er det livsviktig at du lytter til hva Ånden har å si. Alle er vi forskjellige, men Ånden har alltid noe å si oss. Han jobber med å overbevise oss om hva som er rett og galt, og ønsker å se oss vokse som kristne i livene våre. Når vi leser i Bibelen kan Han også tale til hjertene våre og overbevise oss om ting vi må forandre på i livene våre. Vi har alle et ansvar for å lytte til hva Ånden sier.

Den som seirer skal ikke rammes av den annen død. Selv om forfulgte troende kanskje må lide den første (fysiske) døden, så vil de aldri oppleve den annen (åndelige) døden. Denne døden er ikke utslettelse, men bevisst, evig fordømmelse i helvete (Johannes åpenbaring 20:14, 21:8). Ikke er det sterkeste ordet det greske språket kan uttrykke.

De forfulgte, lidende, men likevel trofaste menigheten i Smyrna står for alltid som et godt eksempel på de som “hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt” (Lukas 8:15). Fordi at de trofaste bekjente Ham foran menneskene, så vil Jesus bekjenne dem foran Faderen (Matteus 10:32).