Irredusibel kompleksitet


DARWINSK EVOLUSJON KREVER AT HVER KOMPLISETE KOMPONENT I LIVET OPPSTOD TRINN-ETTER-TRINN. OPPDAGELSEN AV GENETIKK OG CELLEBIOLOGI HAR UTHEVET DENNE UMULIGHETEN SOM VITENSKAPSMENNENE IKKE ER I STAND TIL Å FORKLARE.

Når Charles Darwin publiserte On the Origin of Species by Means of Natural Selection, så insisterte han at evolusjonen bare forekom i små skritt, ikke store sprang. Dette elementet var så viktig at han gjorde det til en definerende test av evolusjon: “Dersom det kunne bli demonstrert at noe komplekst organ eksisterte, som umulig kunne ha bli formet av flere, etterfølgende, små modifikasjoner, så ville teorien min absolutt bli brutt ned” (uthevelse lagt til).

Siden 1859 har oppdagelsen av genetikk og cellebiologi fått Darwins tori til å kollapse – på måter han aldri kunne ha forestilt seg.

IRREDUSIBLE KOMPLEKSE CELLER

Ta til betraktning informasjonen som finnes inni en celle, eller et DNA. En av måtene cellen forsøker å møte sitt forandrende behov er ved å trekke ut informasjon fra DNA. For å gjøre det, må cellen lokalisere den riktige informasjonen hurtig fra den riktig strengen og så uttrykke dem på riktig tid for å adressere det riktige problemet. Uten at den cellulære lokaliseringen og timingen allerede er tilstede, så ville informasjonen i DNA bli umulig å få fatt i og helt nytteløs for cellen, og cellen ville etter hvert slutte å eksistere. Uten celler ville evolusjonen være død.

Denne evolusjonære gåten blir bare verre. For å sette i verk instruksjonene som er kodet inn i DNA, så kopierer cellene seksjoner av DNA inn i en helt annen type molekyler, kalt RNA. For å forsikre seg at RNA molekylet utfører den riktige oppgaven, så er RNA molekylet selv gjenstand for en rekke regulerende kontroller. Spesielle instruksjoner blir spredd gjennom hele molekyletfor å beskytte informasjonens integritet. Fjerner en de regulerende kontrollene, så blir det totalt kaos. Hvordan kunne evolusjonen bygge informasjonoverføringsprosessene ved flere, etterfølgende, små modifikasjoner?

Til slutt, i en normal, sunn celle blir RNA etter hvert oversatt kjemisk til et annet cellespråk – tilhørende proteiner. Organismer produserer tusenvis – til og med titusenvis – av proteiner for å utføre forskjellige funksjoner. Disse små maskinene transporterer molekyler fra en del av cellen til en annen; de sender signaler til forskjellige deler inni cellen; de hjelper cellen å dele seg i to – og listen fortsetter og fortsetter. Å overføre (oversette) RNA til protein krever en rekke celledeler, noe som igjen representerer andre veisperringer av trinn-etter-trinn evolusjon. Uten proteiner kunne evolusjonens opphav aldri finnes.

Til tross for hvor fascinerende disse eksemplene er, så rører de knapt ved overflaten av den irredusible kompleksiteten som er låst inn i hver celle. Dersom disse forenklede illustrasjonene senker evolusjonen, hvilket håp har da Darwin i det store havet av uavhengige, komplekse systemer?

INGEN FLUKT FRA DARWINS TEST

Det er ikke overraskende at disse funnene har tvunget det evolusjonistiske samfunnet til å foreslå noen kreative løsninger på de tydelige motsetningene mellom Darwins originale hypotese og cellebiologi. Forsøkene deres på å redde evolusjonen kan fordeles i fire hovedkategorier.

For det første har evolusjonister fra Darwin og opp til i dag appellert til kraften av kunstig utvelgelse – menneskehetens evne til å temme og avle ville dyrearter for å produsere dype biologiske forandringer. Problemet med denne motforklaringen er at det kreves en forandring i den opprinnelige definasjonen av evolusjonen. Darwin ga ikke boken hans tittelen On the Origin og Species by Means of Intelligent Creation. Istedenfor foreslo han at mekanismen var naturlig utvelgelse – ingen menneskelig eller utenomjordisk aktivitet var involvert. Til kontrast krever kunstig utvelgelse intelligente mennesker for å overse prosessene, noe som diskvalifiserer denne analogien.

Det andre forsøket har et liknende problem. Evolusjonistene sa at kanskje de cellulære “stillasene” en gang inneholdt enklere mellomprodukter før de komplekse, uavhengige delene av cellen ble ferdigstilte. De sier at siden å bygge en bro krever stillaser og mellomprodukter til alle delene er festet sammen, så hvorfor kan ikke dette også gjelde cellen? For at denne analogien skulle fungere, så må evolusjonistene nok en gang forandre på definisjonen av evolusjon. Konstruksjonen av en bro involverer menneskelig intelligens. Evolusjonen gjør ikke det.

Et tredje forsøk ordener organismene inn i tilsynelatende hierarkier – for eksempel, fra fisk til amfibier til reptiler – basert på likheter mellom artene. Dersom artene kan deles inn i en serie, argumenterer evolusjonistene, kunne de ikke ha utviklet seg fra en felles stamfar? Problemet er at evolusjonen krever – som Darwin uttaler svært tydelig – et spesiell trin-etter-trinn forklaring på celle- og molekylnivå, ikke et vagt hierarki.

Til slutt har evolusjonistene noe de kaller “nøytral evolusjon” – forandringer i DNA som ikke resulterer i en forandring i biologiske funksjoner. Til sammenlikning krever evolusjon ved naturlig utvelgelse forandringer i den biologiske funksjonen. Per definisjon krever naturlig utvelgelse en biologisk komponent – for eksempel en del av en celle – for å være funksjonell før den kan bli valgt.

Mens svakhetene i denne forklaringen er skult ved første øyekast, er det faktisk den mest implausible av dem alle. Kjernen er at nøytral evolusjon er et synonym for ren flaks, og overlater spørsmålet om evolusjon til et spørsmål om sannsynlighet og sjanse. Men selv om vi gir evolusjonistene nøytral evolusjon, så har kreasjonistene lenge pekt på de umulige oddsene for evolusjon ved tilfeldigheter, og nøytral evolusjon gjør ingenting for å slippe unna de åpenbare problemene ved Darwins orgiginale “trinn-etter-trinn” test.

Den eneste måten å redde Darwins evolusjon – den strengt naturalistiske, overlevelse av den sterkeste, trinn-etter-trinn prosessen – er å redefinere den. Ved å redefinere essensen av det Darwin foreslo og forandre den til noe helt annet, så vil evolusjonistene innrømme at Darwins evolusjon ikke virker.

Som Romerne 1:18-25 forklarte for så lenge siden, så er Skaperen klart synlig ved de tingene Han har skapt, og evolusjonistene har intet vitenskapelig grunnlag for å motsi det faktum – ifølge Darwin selv.

Advertisements
%d bloggers like this: