2. Vinbonden

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden.”

Johannes 15:1

Et vintre må ha en vinbonde for å plante og vokte over det, å motta og fryde seg over dets frukt. Jesus sier “min Far er vinbonden.” Han var vintreet som Herren plantet. Alt Han var og gjorde, skyldte Han Faderen; i alt søkte Han kun Faderens vilje og ære. Han hadde blitt menneske for å vise oss hva skaperverket skulle være i forhold til sin Skaper. Han tok vårt sted, og Hans Ånds liv foran Faderen var alltid hva Han søkte vi skulle få: “For fra ham og ved ham og til ham er alle ting” (Romerne 11:36). Han ble det sanne Vintreet, slik at vi kunne bli de sanne greinene. Både i forhold til Kristus og oss selv lærer ordene oss to leksjoner om absolutt avhengighet og perfekt tillit. 

Min Far er vinbonden. – Kristus levde alltid i ånden av hva Han en gang sa: “Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv” (Johannes 5:19). Så avhengig som vintreet er av vinbonden om hvor det skal vokse, for dets innhengning og vanning og beskjæring, følte Kristus seg helt avhengig av Faderen hver dag for visdom og styrke til å gjøre Faderens vilje. Som Han sa i det foregående kapittelet (14:10): “De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger.” Denne absolutte avhengigheten har som sin velsignede motpart den mest velsignede tilliten om at Han hadde intet å frykte: Faderen kunne aldri skuffe Ham. Med en slik vinbonde som Hans Far, kunne Han entre døden og graven. Han kunne stole på at Faderen ville reise Ham opp igjen. Alt Kristus er og har, har også Han, ikke i Seg selv, men fra Faderen.

Min Far er vinbonden. – Det er like velsignet sant for oss som for Kristus. Kristus skal til å lære disiplene Sine om at de er greinene. Før Han noen gang bruker ordet, eller i det hele tatt snakker om at de er i Ham, eller om å bære frukt, så vender Han øynene mot himmelen til Faderen som skuer over dem, og virker i dem. Ced selve roten av alt kristenliv ligger tanken om at Gud skal gjøre alt, i bekjennelsen av fullstendig hjelpeløshet og avhengighet, i forsikringen om at Han gir alt vi trenger. Den store mangelen i kristenlivet er at selv hvor vi stoler på Kristus, så utelater vi ofte Gud Faderen. Kristus kom for å bringe oss til Herren. Kristus levde livet til et menneske akkurat slik vi må leve vdet. Kristus peker til Gud Fader som Vinbonden. Som Han stolte på Faderen burde vi stole på Faderen; at alt vi burde være og ha, som dem som tilhører Vintreet, som vil bli gitt oss ovenfra. Jesaja sa: “Syng om den herlige vingården! Jeg, Herren, vokter den og vanner den til alle tider. Jeg vokter den dag og natt så ingen skal skade den” (Jesaja 27:2-3).Før vi begynner å tenke på frukt på greinene, la oss fylle hjertene våre med tro; like underbar som Vintreet, er Vinbonden. Like høy og hellig som kallet vårt er, er den allmektige og kjærlige Gud som vil virke i alt. Like sikert som Vinbonden gjorde Vintreet til hva det skulle være, så vil Han gjøre hver grein til hva de skal være. Vår Far er vår Vinbonde, forsikringen for vår vekst og fruktbarhet.

Kjære himmelske Far! Vi er Ditt verk. Å, at du må få æren av Dine henders arbeid! Kjære Far, jeg øsner å åpne hjertet mitt til å nyte denne fantastiske sannheten: Min Far er min Vinbonde. Lær meg til å kjenne og stole på deg, og se den samme interessen som Du har har vist når Du har tatt vare på meg. La meg finne glede og sikkerhet i Vintreet som strekker ut enhver grein, også til meg.


 

%d bloggers like this: