19. Den fantastiske kjærligheten

“Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!”

Johannes 15:9

Her forlater Kristus lignelsens språk, og snakker tydelig om Faderen. Enn hvor mye lignelsen kunne undervise, så kunne den ikke lære oss leksjonen om kjærlighet. Alt som vintreet gjør for greinen, gjør den under naturlovenes tvang — der er ingen personlig kjærlighet for den naturlige greinen. Vi er i fare for å se til Kristus som en Frelser og en som forsørger ethvert behov, utnevnt av Gud, akseptert og stolt på av oss, uten noen følelse av itensiteten i en personlig kjærlighet hvor Kristus omfavner oss, og hvor livene våre alene kan finne sann lykke. Kristus ønsker å peke oss mot dette — å vise oss hvor identisk Hans liv er med vårt. Til og med på samme måte som Faderen elsket Ham, slik elsker også Han oss! Livet Hans som vintre, avhengig av Faderen, var ett liv i Faderens kjærlighet. Den kjærligheten var Hans styrke og Hans glede, i kraften fra den guddommelige kjærligheten som hvilte på Ham både levde og døde Han. Dersom vi må leve lik Ham, som greiner som virkelig skal ligne Vintreet vårt, så må vi ha del i dette også. Livet vårt må ha sin åndedrett og tilværelse i en himmelsk kjærlighet like stor som Hans. Hva Faderens kjærlighet var for Ham, kan Hans kjærlighet også være for oss. Om den kjærligheten gjorde Ham til det sanne Vintreet, så kan Hans kjærlighet gjøre oss til sanne greiner! “Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere.

Som Far har elsket meg — Og hvordan elsket Faderen Ham? Det uendelige behovet og gleden til Gud om å kommunisere alt til Sønnen som Han hadde selv, å ta Sønnen inn til den mest komplette likhet med Seg selv, å leve i Sønnen og ha Sønnens liv i Ham — dette var Guds kjærlighet til Kristus! Det er et mysterium om ære som vi ikke kan lage noen oppfatning av, vi kan bare bøye oss ned og tilbe ettersom vi forsøker å tenke på det. Og med slik en kjærlighet, med den samme kjærligheten, lengter Kristus med en evig lyst og glede å kommunisere med oss alt Han er og har, å gjøre oss til deltagere av Hans egen natur og velsignethet, å leve i oss og ha oss leve i Seg. Og nå, dersom Kristus elsker oss med slik intensitet, en slik evig kjærlighet, hva er det som hindrer det i å triumfere over enhver hindring og få fikk besettelse over oss? Svaret er enkelt. Selv som Faderens kjærlighet til Kristus er, slik er Hans kjærlighet til oss også ett guddommelig mysterium, for vanskelig for oss å forstå eller oppnå ved egen innsats. Det er bare den Hellige Ånd som kan vise og avsløre dets alt-erobrende kraft, uten å pause, denne underfulle kjærligheten til Gud som er i Kristus. Det er vintreet selv som må gi greinen dens vekst og frukt ved å sende den sin sevje. Det er Kristus Selv som må, gjennom den Hellige Ånd, bo i hjertet —- så skal vi vite og ha i oss den kjærligheten som overgår all kunnskap.

Som Faderen har elsket meg, har jeg elsket deg — Skal vi ikke nærme oss den personlige, levende Kristus og stole på Ham og gi alt til Ham, slik at Han kan elske kjærligheten inn i oss? Akkurat som Han kjente og frydet Seg over hver time — Faderen elsker meg — så kan vi også leve i den uendelige bevisstheten om at “Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere.

Herre Gud! Som Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere! Kjære Herre, jeg har kun begynt å forstå hvordan livet i Vintreet skal være det samme i greinen. Du er Vintreet! Fordi Faderen har elsket Deg, og øst Sin kjærlighet gjennom Deg, slik elsker du også meg! Mitt liv som grein skal være likt Ditt, motta og gi ut den himmelske kjærligheten!


%d bloggers like this: