01 Prolog

Regnet plasket ned i de bygatene med stor tyngde. Neonlysene speilte seg i vannpyttene. Noen av bakgatene var nesten helt dekket av mørke, men her og der skinte små lys fra hus og leiligheter opp brosteinen. Mørket hadde falt, og bilene hadde lys og vindusviskere på. Gatene var nesten helt tomme for folk. I refleksjonen fra et butikkvindu kunne en mørk skikkelse skimtes der han løp fra hjørne til hjørne mens han unngikk de største regndammene. Det var åpenbart en mann, med en gammeldags hatt og en lang, mørk regnfrakk. Beina hans var lange, og han løp hurtig gjennom bakgatene. Han rundet et hjørne og stoppet helt opp. Noe som liknet en forlatt fabrikk dukket opp i neste gate, og et ensomt lys som blinket av og på avslørte en stor, rød dør – omtrent som en låvedør. Den høye lyden av det plaskende regnet skulte et sukk fra den høye mannen. Så fortsatte han videre og løp mot døren. Han stoppet ved den høye bygningen og forsøkte å skubbe opp døren. Døren var låst! Han åpnet regnfrakken sin og dro fram en avsaget hagle. Den høye mannen pustet tungt, ladet geværet og sparket inn døren.

Inne i bygningen stod det masser av klasser over alt. Hallen like innefor var kjempestor, og mannen kunne ikke se hvor langt inn den gikk siden den svømte i mørke. Et lys rett frem avslørte en lang, bred trapp som gikk opp til andre etasje. Med haglen foran seg skled mannen raskt og stillferdig opp trappen mens han håpet at ingen hadde hørt ham ødelegge døren. På toppen av trappene var der en korridor som gikk til venstre, og en som gikk til høyre. Han kunne skimte lys under døren ved enden av den venstre korridoren. Langsom snek han seg til enden av korridoren og sparket opp døren. Tre menn kikket forfjamset opp på ham mens han stormet inn i rommet. Han brølte høyt mens han skjøt mannen som var nærmest ham midt i brystet. Blod sprutet på veggen bak ham, og mannen falt tungt bakover. en høye mannen ladet om og skjøy mann nummer to i hodet. Igjen sprutet det blod på vegger og gulv. Nå var den tredje mannen like foran ham, og han løftet haglen mens han forsøkte å slå ham i hodet.

“Dø, ditt monster!” ropte han med fulle lungers kraft. Den tredje mannen beskyttet hodet sitt ved å løfte armen sin for å parrere slaget mens han skrek etter hjelp. Plutselig stakk en skjærnde smerte den høye mannen i ryggen. Den stikkende smerten fikk ham til å stoppe angrepet, og han snudde seg langsomt rundt. Det hadde vært en fjerde mann i rommet som den høye mannen ikke hadde sett, og han hadde kastet en stor, skarp kniv inn i ryggen på ham. To mann med maskingevær kom løpende inn i rommet og pekte geværmunningene mot den høye mannen som falt ned på kne. Nok en mann kom inn i rommet. Han hadde på seg en mørk prestekjole med hette. Han gikk opp til den høye mannen. Den hettekledde mannen hadde gule, gjennomborrende som syntes å kutte seg gjennom den høye mannens sinn. Langsomt tok den guløyde mannen haglen fra den høye mannen.

“Vel!” smilte han skjevt.

“Predikanten har kommet på besøk!”

Han tryllet fram en kniv og holdt spissen mor den høye mannens bryst.

“Jeg tror du har drept to av mennene mine, min unge predikant.”

Den høye mannen spyttet ham i ansiktet.

“Du har drept min kone, ditt monster! Jeg skulle ønske jeg kunne drepe deg!”

Den hettekledde knegget.

“Gjør deg klar til å møte Skaperen din, unge predikant!”

Kniven kuttet seg langsomt inn i mannens bryst, som om den guløyde foirsøkte å skjære ut hjertet hans. De gule øynene skar seg inn i bevisstheten hans, og han begynte å skrike…

Larry Hawkins satte seg brått opp i sengen. Han kunne fremdeles se de onde, gule øynene foran seg. Den høye mannen falt sammen som en sekk poteter, og langsomt forsvant de gule øynene fra Hawkins syn. Ved siden av våknet konen hans,  Cathrine, opp. Hun hadde et forskremt uttrykk i ansiktet.

“Larry? Hva er galt? Hvorfor ropte du?”

Hun dro i det lange, kastanjebrune håret sitt som hadde viklet seg rundt henne. Larry satt fremdeles i sengen og stirret stivt fram for seg. Plutselig trakk han på skuldrene sine.

“Det var ingenting!” svarte han kort.

“Det var bare et mareritt! Bare lkegg deg til igjen!”

Han dro sengteppet til side og svingte beina ut av sengen.

“Hva skal du?” spurte Catherine i halvsøvne.

“Jeg skal bare finne meg noe kaldt å drikke!” svarte Larry.

“Bare sov videre, du!”

Han lente seg over og ga henne et kyss på pannen. Så snek han seg ut fra soverommet og ned til kjøkkenet. Han helte seg et glass med eplejuice og satte seg ved kjøkkenbordet. Tankefult dro han i barten sin. Han hadde ikke sett Tom siden bibelskolen. De var blitt ordinert samtidig, men så hadde de dradd hver sin veg. Så raret det hadde vært å drømme om Tom på denne måten. Kunne det være virkelig? Var det en slags advarsel`? En del av ham sa at det hadde vært en drøm, men en annen del av ham argumenterte at drømmen hadde virket for virkelig til å bare være en drøm.

Larry tok en slurk av eplejuicen.

Næ, det var for dumt. Det var jo bare en drøm, for sutle…

Larry tømte glasset sitt og gikk opp til soverommet hvor kona hans snorket øyt…


 

Advertisements
%d bloggers like this: