Dag 10: Uforanderligheter i forandringene

“I gammel tid grunnfestet Du jorden, og himlene er et verk av dine hender.”

Salme 102:26

Himlene og jorden er verket til universets Herre – som et klede formet i stor stil og sydd av en mester skredder. Himlenes orden er stabil, langvarende, satt i system av Ham. Likevel vil de bli utslitte. Gud vil forandre dem lik en mann tar av seg en gammel dress og tar på seg en ny; Han vil blåse dem ut like lett som vi blåser ut et stearinlys.

“De skal forgå, men Du blir stående. De skal alle eldes som en kledning, som klær skifter Du dem ut, og de blir skiftet ut.”

Salme 102:27

Ja, Herren vil vare evig, selv om solen skulle vandre vekk og stjernene eksplodere eller implodere til sorte hull – selv om de flimrer og dør som et stearinlys, og etterlate litt smeltet voks og brent veke. Herren vil forandre himlene, men Han vil alltid forbli den samme, slik som Han alltid har vært:

“Men Du er den samme, og Dine år får ingen ende.”

Salme 102:28

Og universets Herre er “mitt hjertes klippe og min del for evig” (Salme 73:26). Hvor jeg skal fryde meg når jeg er forenet med Herren – festet til Herren ved et felles liv, en fastsatt kontinuitet. Han har skapt meg og formet meg til å ta del i evigheten !

Så mange ting i hverdagen vår er laget for å bli foreldet så raskt som mulig, men som Guds barn vil jeg bli etablert i evigheten.

Vennene mine kan kanskje svikte meg, våre kjære har gått foran oss, og familien er kanskje opptatt. Noen ganger ser jeg til høyre og til venstre og føler at ingen bryr seg. Men Du, universets Hersker, er med meg, og Du har sagt “Jeg har sett til dere” (2. Mosebok 3:16).

“Forandrings skygge følger tro min vei –  o Du som ei forandres, bli hos meg!”

(O bli hos meg, Henry F. Lyte, oversatt av Gustav Jensen)

Jeg er takknemlig for at Herren passer på meg her jeg vandrer på jorden, og at Han gang på gang åpner opp forfriskende oaser for meg underveis. Men jeg er en fremmed, en pilegrim, en ukjent her. Selv enn hvor jeg er i den frafalne verden, så er jeg enda ikke hjemme. For en glede det er å vite at jeg er en av himmelens borgere. Likevel er jeg på en måte forvist, ute av stand til å bo der ennå. Og veien hjem er ikke lett – det er ofte oppoverbakke og mørkt og ulendt terreng.

Må Herren lære meg å skru på det indre lyset midt i det ytre mørket. På nye måter fyller det reisen min med oppløftende fremgang – fremgang i å elske og ære Gud. Må jeg lære Ham å kjenne på nye måter og gjøre Ham kjent for andre og passe inn i Hans evige planer for meg. Måtte Herren gi meg en del i Hans nådefulle arbeid i menneskers liv.

Jeg takker Herren for at jeg kan være tilfreds selv enn hvor livet mitt måtte lede meg, fordi Du er mitt hjem, mitt tilholdssted, min sterke bolig, “en klippe hvor jeg alltid kan bo, dit jeg alltid kan gå!” (Salme 71:3) Du er mitt tilfluktssted, og jeg kan hvile i Deg, søke tilflukt i skyggen fra Dine vinger ( se Salme 91:1-4).

Så jeg priser Herren! Selv når jeg føler meg forstuet på utsiden er jeg forbundet til evigheten fordi jeg er ett med Herren. Igjen og igjen vil jeg glede meg i denne sannheten fra 5. Mosebok 33:27: Han, den evig Gud, er mitt tilholdssted, og under meg er Hans evige armer.

Ettersom årene går er det en sann glede å vite at i Herren – når jeg er i Ham og Han er i meg – så har jeg alt jeg trenger. Jeg kan stole på løftet “Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være.” (Jesaja 30:15)

%d bloggers like this: