larshaukeland

Dag 13: Stole på Guds timing – i alle ting

“Det er Han som har i Sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd.”

Job 12:10

Må Herren være Gud i livet mitt helt til slutten av mitt liv på jorden. Jeg har ikke lyst til å ende mine år på en måte som ville lage et stygt merke på innflytelsen min – på navnet mitt,  på Herrens navn og på menneskenes erindringer av hva livet mitt har stått for.

Jeg ønsker ikke å klamre desperat til livet som om evigheten har færre år å tilby! Som om det synlige har mer å tilby enn det usynlige.

Og jeg ønsker ikke å forsøke å leke gud når det gjelder tidspunktet for min avreise herfra. Dersom jeg skulle noensinne bli fristet til å ta mitt eget liv, måtte jeg så nekte å trakke inn i Herrens sko. Det er Herrens privilegium å kalle meg hjem – “I Din hånd er mine tider” (Salme 31:16). Han har nøklene til det usynlige riket – nøklene til døden og graven – nøklene til evig ære.

Det er Herrens sak hvor tidlig våre jordiske liv vil vær over og vi skal fly vekk. Mens vi venter på den tiden, så ber vi om at Herren vil gjøre oss kjærlighetens mennesker helt til slutten kommer, og bry oss mer om de langsiktige følelsene til dem som blir etterlatt istedenfor å tenke på vår lettelse for smerte og depresjon – eller at vi skulle tenke på deres lettelse for å slippe og ta vare på oss! Hvem vet hvilken strålende vekst Herren kan ha planlagt for dem når de gir av seg selv i tjeneste for oss? Herren er den som lar kroppene våre returnere til støv og sier “Vend tilbake, menneskebarn!” (Salme 90:3).

I døden som i livet er tiden vår i Herrens hånd. Må vi aldri forsøke å trå inn i Hans sko!

Og takk til Herren for at vi ikke trenger å frykte døden når vi kjenner Ham. Måtte Herren hjelpe oss å fryde oss over at døden er som en bie som har mistet  sin brodd. Det er mulig at den surrer rundt oss, og til og med lander på oss, men den har ingen kraft til å skade oss. Pris Herren for at jeg ikke trenger å frykte døden fordi Jesus tok dødens brodd i Sin egen kropp når Han døde på korset.

Noen har uttrykket det på denne måten:

Døden er en passasje gjennom en tunell av lys. Tunellen ender, men ikke lyset!

Jeg legger bortgangen min i Herrens hender!

—