3 kapittel


BREVET TIL KIRKEN I SARDES (v. 1-6)


INTRO (v. 1)

Skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner

Johannes åpenbaring 3:1a

De store avstandene i det interstellare verdensrommet er uforståelig store. De nærmeste stjernene er billioner av km vekke. Disse store avstandene har tvunget astronomer til å komme opp med en omtrentlig målingsenhet, lysåret. Et lysår er strekningen som lyset, som reiser over 300.000 km per sekund, reiser i løpet av ett år – mer enn ti billioner km.

De enorme avstandene til selv de nærmeste stjernene presenterer en interessant mulighet. Dersom en stjerne 30 lysår borte døde for fem år siden, så ville vi ikke kunne se det før 25 år senere. Selv om den ikke eksisterer lengre, vil lyset fra den stjernen fortsette å skinne som om ingenting har skjedd.

Denne illustrasjonen summerer opp situasjonen i mange kirker på en perfekt måte. De skinner fremdeles et lys som reflekterer en storslagen fortid. Når en ser på den fra avstand, kunne man tro at ingenting har forandret seg. Likevel har åndelig mørke fra vranglære og syndig levesett sluknet lyset på innsiden, selv om ryktet deres fremdeles eksisterer.

Slik var kirken i Sardes. Ryktet tilsa at det var en levende kirke, men Jesus sa at den var ød. Den nedadgående spiralen som avbildes i disse kirkene, først med kirken i Efesos og dens tap av deres første kjærlighet for Kristus, og så Pergamons verdslighet of Tyatiras toleranse for synd, kom nå til et nytt lavmål i Sardes som godt kunne bli kalt “Den første kirken av ugress”. Det var en kirke dominert av synd, utro og vranglære. Akkurat som fikentreet i Jesu liknelse, hadde det blader, men ingen frukt (Matteus 21:19).

Akkurat som de andre kirkene var Sardes en virkelig, eksisterende kirke på Johannes tid. Likevel symboliserer den alle de døde kirkene som har eksistert gjennom historien, og, dessverre, fortsetter å eksistere i våre dager. Det tilsynelatende lyset er bare en illusjon.

Beskrivelsen av den hellige forfatteren i hver av de syv kirkene kommer fra synet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Brevet til Sardes har med seg en ytterligere komponent fra hilsningen i 1:4 hvor frasen “de sju Guds ånder” også finnes. Dette kan referere til den symbolske avbildningen av den Hellige Ånd som en lysestake med syv armer, slik som presentert i Sakarja 4:1-10. I alle fall ser denne referansen ut til å gjelde Åndens fylde. Jesus Kristus er representert i kirken Hans ved den Hellige Ånd.

De syv stjernene er de syv budbringerne eller eldre (jfr. 1:20), en fra hver av de syv kirkene som trolig hadde med seg en kopi av Johannes åpenbaring til sine respektive kirker. Billedbruken her viser at Kristus styrer kirkene gjennom gudfryktige ledere og pastorer.

Kristi introduksjon av seg selv er ikke et tegn på den alvorlige tilstanden i Tardes. Overraskende nok introduserer Han ikke seg selv som den guddommelige dommeren (slik som Han gjorde i 2:18 til kirke i Tyatira), selv om kirken i Sardes møtte umiddelbar dom. Istedenfor viser Han seg selv som Den hvis suverenitet virker i kirken Hans via den Hellige Ånd og gudfryktige ledere. Denne introduksjonen minnet kirken i Sardes på hva de manglet. Uten Ånden var kirken i Sardes død, befolket av uforløste sjeler.

Selv om detaljene ikke er nedskrevet i Bibelen var kirken i Sardes antakelig grunnlagt som en søsterkirke fra Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10). Den mest prominente personen fra kirken i Sardes var Melito. Han var en apologetiker (en som skrev i forsvar for kristendommen) som fungerte som biskop i Sardes i det sene andre århundre. Han skrev også de tidligste kommentarene om Johannes åpenbaring som vi vet om. Brevet til denne kirken nevner ikke forfølgelse (hvorfor ville Satan bry seg med å forfølge en død kirke?), falske doktriner, falske lærere eller korrupt levestil. Likevel må noen av disse tingene åpenbart ha vært til stede i Sardes siden kirken hadde dødd.

I stor grad har kirkens historie i denne byen vær identisk med byens historie. Den var grunnlagt rundt 1200 f.Kr. og var en av de største byene i den eldgamle verden, hovedstad til det berømte rike lydiske riket. Navnet på dette rikets mest populære konge, Krøsus, lever videre i uttrykket “like rik som Krøsus”. Æsop, som ble berømt for sine fabler, må ha vært fra Sardes. Mye av Sardes velstand kom fra gull tatt fra Pactolus elva hvor arkeologer har funnet hundrevis av digler som brukes til å vaske gull i ruinene til Sardes. Gull- og sølvmynter ble antakeligvis først laget i Sardes. Byen har også dratt nytte av lokaliseringen på den vestlige enden an den kongelige veien som gikk til den persiske hovedstaden Susa, og fra dens beliggenhet i forhold til viktige handelsruter. Det var også et senter for ullproduksjon og klesindustri; faktisk hevdet Sardes å ha oppfunnet farging av ull.

Sardes var lokalisert omtrent 50 km sør for Tyatira i den fruktbare dalen til Hermus elva. Flere bakketopper stakk ut fra Tmolus fjellet sør for Hermus elva. På en av disse bakketoppene, 1500 fot over dalbunnen, stod Sardes . Lokaliteten hadde gjort byen nesten utagbar. Bakketoppen hvor Sardes stod hadde man bygget glatte, nesten vinkelrette steinvegger på tre av byens sider. Man kunne bare komme inn i byen fra sør via en bratt, vanskelig sti. En av ulempene med byen var at det var lite rom for ekspansjon. Etter hvert som Sardes vokste grodde det fram en ny by ved foten av bakken. Det gamle stedet forble et tilfluktssted man kunne trekke seg inn i når fare truet.

Den tilsynelatende uinntagbare lokalisasjonen fikk innbyggerne i Sardes til å bli overmodige. Dette førte til byens fall. Gjennom uforsiktighet skjedde det umulige: Sardes ble erobret. Nyhetene sendte sjokkbølger over hele den greske verden. Selv i Johannes dager, flere århundrer senere, fantes det et ordtak “å erobre Sardes akroplolis” (“å gjøre det umulige”).

Krøsus, kongen av Lydia gikk til angrep på Cyrus den store, konge av Persia, men ble slått. Da Krøsus returnerte til Sardes for å hvile seg og gjenoppbygge hæren sin, så ble han overrasket av perserne som beleiret Sardes. Kong Krøsus var så selvsikker på at han var trygg i byen at han ikke satte ut vakter for å holde øye bed byens sterke murer. En etter en klatret perserne over murene. Beboerne i Sardes hadde uttalt at selv et barn kunne vokte de store murene rundt byen, men det var ingen som så perserne komme.

Sardis gjenerobret aldri sin uavhengighet, og kom til slutt under romersk kontroll i 133 f.Kr. Et katastrofalt jordskjelv ødela byen i år 17 e.Kr., men den ble gjenoppbygd med generøs finansiell hjelp av keiser Tiberius. Som takk bygde innbyggerne i Sardes et tempel til hans ære. Byens mest tilbedte gud var imidlertid gudinnen Kybele – samme gudinnen som ble tilbedt i Efesos som Artemis (Diana). Varme kilder ikke langt fra Sardes ble feiret som et sted hvor gudene manifesterte sin makt til å gi liv til de døde – et ironisk notat for en by hvor kirken var død. I Johannes dager var Sardes rik, men døende, og storhetsdagene var for lengst forbi. Både byen og kirken hadde mistet sin vitalitet.


IRETTESETTELSEN (v. 1d, 2b)

Jeg vet om dine gjerninger. Det heter om deg at du lever, men du er død.

For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne.”

Johannes åpenbaring 3:1d, 2b

Fordi kirken i Sardes var død hoppet Kristus foreløpig over den vanlige anbefalingen og gikk direkte til bekymringene Hans over den. Selv om den utvendige fasaden kunne lure vanlige folk (den hadde et navn, et rykte om å være i live – 1988 oversettelsen sier “Jeg vet dine gjerninger, at du har et navn av at du lever, men du er død“, en oversettelse nærmere originalskriftene), så kunne ikke kirken i Sardes lure den allvitende Jesus Kristus som kjente til gjerningene deres.  Med sin grenseløse kunnskap erklærte Han kirke i Sardes død. Akkurat som mange kirker i dag var den forurenset av verden, karakterisert av innvendig forråtnelse og fylt med ufrelste mennesker som lekte kirke.

Åndelig død i Nye Testamentet er alltid sett i sammenheng med årsaken for den – nemlig synd. Efeserne 2:1 beskriver ufrelste som “døde på grunn av misgjerningene og syndene deres” (jfr. Lukas 9:60, 15:24, 32, Kolosserne 2:13, 1 Timoteus 5:6, 1 Johannes 3:14). Kirken i Sardes var som et museum hvor utstoppede dyr ble vist ut i deres naturlige miljø. Alt ser ut til å være normalt, men ingenting er i live. Synden drepte kirken i Sardes.

Hva er faresignalene til om en kirke er døende? En kirke er i fare når den er tilfreds med å hvile på sine laurbær, når den er mer opptatt med liturgi enn åndelig virkelighet, når den fokuserer på aktuelle sosiale urettferdigheter istedenfor Jesu livgivende evangelium, når den er mer opptatt av materielle enn åndelige ting, når den er mer opptatt av hva mennesker sier enn hva Gud sier, når den er mer begeistret over doktrinske trosbekjennelser og systemer med teologi enn med Guds Ord, eller når den mister sin overbevisning om at ethvert ord i Bibelen er Guds eget Ord. Samme hvor stor forsamlingen er, samme hvor imponerende bygningene er, samme hvilken status kirken har i nærsamfunnet; dersom de har fornektet den eneste kilden til åndelig liv, så er den død.

Forsamlingen i Sardes utførte gjerninger; de “gikk gjennom bevegelsene”. Men de gjerningene, erklærte Kristus, holdt ikke mål “i Guds øyne“. Selv om det var nok til å gi kirken i Sardes et rykte blant menneskene, så var de gjerningene ikke nok og uakseptable i Guds øyne. De var bare poengløse, livløse bevegelser av døde lik; de gode gjerningene til kirken i Sardes ga bare klær til de ikke-troende. De åndelige zombiene (jfr. Efeserne 2:1-2) som befolket kirken i Sardes levde en løgn. De var tynget ned av vektene til den Rettferdige Dommeren, og det ble funnet at de manglet det de trengte (jfr. Daniel 5:27).

Helten i Gamle Testamentet, Samson, er en passende illustrasjon på Sardes kirkens dilemma. Til tross for hans spektakulære egenskaper og hans fantastisk styrke, så endte livet hans trist og tragisk. Fristerinne Dalila “plaget ham dag ut og dag inn med maset sitt og aldri lot ham få fred, ble han så lei seg at han helst ville dø” (Dommerne 16:16). Hun ville at han skulle avsløre kilden til hans store styrke, og til slutt hadde Samson fått nok av maset til Delila. Han fortalte henne sannheten. Hun klippet av håret hans, og Samson mistet styrken sin; ikke på grunn av hårklippen selv, men for sin ulydighet til Herren. å kom den historiens tristeste øyeblikk. Filistrene kom og grep Samson og han gikk med dem uten å bry seg. De fanget ham, bandt ham og stakk ut øynene hans. Tragisk nok står det “Han visste ikke at Herren hadde vendt seg bort fra ham” (16:20). Selv om han var den samme mannen, med det samme navnet, så var styrken hans borte. Resultatet ble at Samson ble fengslet, blindet, ydmyket, og, til slutt, død.

På samme måte hadde kirken i Sardes en gang vært åndelig levende og sterk, men nå var den blitt blind og svak uten å innse at Herren hadde forlatt dem for lenge siden.


BEFALINGEN (v. 2a, 3)

Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø!

 Husk derfor hva du tok imot og hørte! Hold fast på det og vend om! For hvis du ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.

Johannes åpenbaring 2a, 3

Kristus adresserte befalingen til den trofaste resten av sanne kristne i Sardes; der er ingen vits å snakke til dem som er døde. Dersom kirken skulle overleve trengte den liv. Kristus viste dem en vei til å gjenopprette kirken åndelig ved å følge fem trinn.

For det første måtte de “våkne opp” Der var ikke tid til uenigheter; de kunne ikke bare følge strømmen, de måtte snu den. Den troende resten trengte å se på det som skjedde i kirken deres, evaluere situasjonen, bli involvert i å forandre ting, konfrontere det som var synd og feil og gjøre en forskjell.

For det andre måtte de styrke det som er igjen. Order “det” er et substantiv i gresk og referer ikke til mennesker, men åndelige virkeligheter. Kristus formante de sanne kristne i Sardes å koste de døende trestubbene av deres gjenlevende åndelige nåde av kirken deres inn i ilden. Ilden ville så rengjøre deres åndelige gaver.

For det tredje måtte den trofaste resten huske hva de tok imot og hørte. De trengte å gå tilbake til sannhetene i Guds Ord, huske evangeliet og læren fra apostlene. På denne tiden var allerede Paulus brev i sirkulasjon (jfr. 2 Peter 3:15-16) og resten av Nye Testamentet hadde blitt skrevet. De troende i Sardes trengte å stadfeste troen deres i Kristus, synd, frelse og helliggjørelse. I følge Paulus ord til Timoteus måtte de ta vare på det som var tiltrodd dem (1 Timoteus 6:20). De trengte å etablere et fast doktrinalt grunnlag som kunne være base for fornyelsen av kirken.

For det fjerde måtte de, etter at de hadde gått tilbake til sannhetene i Skriftene, holde fast på det. Ortodoks teologi uten trofaste liv ville ikke resultere i fornyelse.

For det femte måtte de vende om. Med anger og sorg måtte de troende i Sardes tilstå og vende bort fra synden sin. Dersom disse fem trinnene ble adlydt ville det resultere i vekkelse.

Konsekvensene kunne bli alvorlige dersom vekkelsen ikke ville komme. Kristus advarte dem: “For hvis du ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.” Bildet om at Jesus skulle komme som en tyv bærer med seg ideen om nært forestående dom (jfr. Matteus 24:43, Lukas 12:39, I Tessalonikerbrev 5:2, 4, 2 Peter 3:10, Johannes åpenbaring 16:15). Trusselen her er ikke relatert til Hans andre komme, men er at Herren ville komme og ødelegge kirken i Sardes dersom det ikke ville komme noen vekkelse. Det kan også bli ekstrapolert til en advarsel om dom som møter alle de døde kirkene ved Kristi tilbakekomst.

Den eneste måten å unngå den strenge dommen som venter på dem som kjenner sannheten og snur seg bort fra den (Hebreerne 10:29-30) er å følge stien til åndelig liv.


RÅDET (v. 5-6)

Men du har noen få i Sardes som ikke har skitnet til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler.”

Johannes åpenbaring 3:5-6

Til oppmuntring beskrev Kristus belønningen som venter dem som deltok i vekkelsen. Sanne kristne vil, som tidlig nevnt, gå med Kristus i hvite klær. I den eldgamle verden ble hvite klær også brukt ved festlige anledninger som bryllup. Sanne kristne vil bruke deres ved Lammets bryllup (Johannes åpenbaring 19:7-9). Hvite klær ble også brukt av dem som feiret seier i krigen; alle sanne kristne er seiersherrer gjennom Kristus over synd, død og Satan. Men, som vi så i vers 4, så representerer de hvite klærne til de troene renhet og hellighet. Kristus lover å kle kristne i brilliante klær av renhet og hellighet.

Kristus lover videre hver sann kristen at Han vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Utrolig nok, selv om teksten sier det motsatte, så antar enkelte mennesker at dette verset lærer at en kristens navn kan bli visket ut av livets bok. De snur herved på en tåpelig måte et løfte til en trussel. Noen hevder at 2 Mosebok 32:33 underbygger ideen at Gud kan fjerne enkeltes navn fra livets bok. På det skriftstedet sier Gud: “Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok.” Der finnes imidlertid ingen motsetning mellom dette skriftstedet og Kristi løfte i Johannes åpenbaring 3:5. Boken det blir referert til i 2 Mosebok 32:33 er ikke livets bok som blir beskrevet her, i Filipperne 4:3 og senere i Johannes åpenbaring 13:8, 17:8, 20:12, 15, 21:27). Istedenfor refererer det til boken om de levende, som inneholder dem som er i live (jfr. Salme 69:29). Trusselen er dermed ikke evig fortapelse, men fysisk død.

På Johannes tid hadde herskerne et register over byenes innbyggere. Dersom noen døde, eller begikk et alvorlig lovbrudd, så ble navnene deres visket ut av det registeret. Kristus, himmelens Konge, lover at Han skal aldri viske ut navnene til sanne kristne fra rullen med navn som “hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet” (Johannes åpenbaring 13:8).

Tvert imot vil Kristus kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Han vil bekrefte at disse troende tilhører Ham. Her gjentok Kristus løftet Han hadde gitt under sin jordiske tjeneste: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (Matteus 10:32). Den trøstende sannheten om at den sanne kristnes frelse er evig sikker er en umiskjennelig lære i Skriften. Inge steder står dette klarere enn i Romerne 8:28-39:

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort. Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Brevet til Sardes ender, som de andre brevene, med en formaning til å lytte til rådet, befalingene og løftene som det inneholder: “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!(Johannes åpenbaring 3:6). De åndelig døde zombiene som leker kirke trenger å lytte til Kristi advarsel om den kommende dommen. De likegyldige troende trengte å våkne opp før det var for sent å redde kirken deres. Og de trofaste få kunne finne trøst i kunnskapen om at frelsen deres var trygg i all evighet.

Hva skjedde med kirken i Sardes? Lyttet de til advarslene? Kom vekkelsen? Det at en slik prominent mann som Melito fungerte som biskop i Sardes flere tiår etter Johannes skrev kan tyde på at  hvert fall litt vekkelse har foregått i Sardes. Opp til Kristus kommer tilbake er det ikke for sent for andre døde kirker å finne veien til åndelig fornyelse.


BREVET TIL KIRKEN I FILADELFIA (v. 7-13)


INTRO (v. 7)

Skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne:

Johannes åpenbaring 3:7

Herren Jesus Kristus, den gudommelige forfatteren av de syv brevene, introduserer alltid seg selv med en beskrivelse som avspeiler karakteren Hans. I de foregående fem brevene har disse beskrivelsene kommet fra synet oppskrevet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Men denne beskrivelsen av Ham er unik og kommer ikke fra dette nevnte synet. Den har bestemte kjennemerke fra Gamle Testamentet.

Han som er hellig refererer til Gud som alene har absolutt hellighet. Gamle Testamentet beskriver Gud flere ganger som den Hellige (eks. 2 Kongebok 19:22, Job 6:10, Salme 71:22, 78:41, Jesaja 43:15, 54:5, Habakkuk 3:3). Jesaja 6:3 erklærer “Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet” (jfr. Johannes åpenbaring 4:8). Å si at Gud er hellig er å si at Han er fullstendig adskilt fra synd; derfor er karakteren Hans absolutt plettfri og feilfri.

Tittelen “den Hellige” brukes i Nye Testamentet som messiansk tittel for Jesus Kristus. I Markus 1:24 ropte en livredd demon “Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!” Når engelen Gabriel annonserte til Maria om Jesu fødsel, engelen beskrev Ham som “Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Lukas 1:35). I Johannes 6:69 fastslo Peter “vi tror og vet at du er Guds Hellige“. Senere irettesatte han de ikke-troende jødene fordi de “fornektet Den hellige og rettferdige og ba om å få løslatt en morder” (Apostlenes gjerninger 3:14).

Jesu identifisering av seg selv som Han som er hellig kan ikke være noe mindre enn et direkte påstand om guddom. Herren Jesus Kristus innehar den uforminskede, uforandrede essensen til Guds hellige og syndefrie natur. Fordi Kristus er hellig, så må kirken Hans være det også. Peter skrev “Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd” (1 Peter 1:15). At den allvitende Hellige Gud ikke ga noen irettesettelse, advarsel eller fordømmelse til kirken i Filadelfia snakker virkelig veldig godt om dem.

Ikke bare er Kristus den Hellige; Han beskriver seg også som Han som er sannferdig. Sannheten er brukt i kombinasjon med helligdommen for å beskrive Gud i Johannes åpenbaring 6:10, 15:3, 16:7, 19:2, 11. Alethinos (sannferdig) betegner det som er genuint, autentisk og virkelig. Midt iblant en verden full av falskhet, perversjon og feiler Jesus Kristus sannheten (Johannes 14:6).

For det tredje beskriver Kristus seg som “han som har Davids nøkkel“. Det er klart fra Johannes åpenbaring 5:5 og 22:16 at David symboliserer det messianske embetet. En nøkkel i Skriftene representerer autoritet; den som har nøklene har kontroll (jfr. 1:18, 9:1, 20:1, Matteus 16:19). Uttrykket “Davids nøkkel” finner vi også i Jesaja 22:22 hvor det refererer til Eljakim, forvalteren eller statsministeren til Israels konge. På grunn av embetet hans kontrollerte han tilgangen til monarken. Som innehaver av Davids nøkkel er det bare Jesus ene og alene som har autoriteten til å bestemme hvem som entrer Hans messianske kongerike (jfr. Johannes 10:7, 9, 14:6, Apostlenes gjerninger 4:12). Johannes åpenbaring 1:18 avslører at Jesus har nøklene til døden og helvete; her er Han sett som innehaver av nøklene til frelse og velsignelse.

Til slutt åpenbarer Jesus seg som “han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne“. Den beskrivelsen understreker Kristi allmektighet; det Han gjør kan ikke bli forandret av noen som har mer makt enn Ham. “Det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort” erklærer Herren i Jesaja 43:13 (jfr. Jesaja 46:9-11, Jeremia 18:6, Daniel 4:35). Ingen kan lukke dørene til kongeriket eller til velsignelsen dersom Han holder dem åpen, og ingen kan tvinge dem opp dersom Han holder dem lukket. I lys av løftet i vers 8 kunne Kristus også henvise til å åpne og lukke dører til tjenesten. I alle tilfeller er vektleggingen på Hans suverene kontroll over kirken Hans.

At Jesus, den hellige, sanne, styrene, allmektige Gud over kirken, ikke fant noe å fordømme kirken i Filadelfia for må ha vært en gledelig oppmuntring for dem.

Det vites lite om kirken i Filadelfia bortsett fra dette skriftstedet. Akkurat som mesteparten av de andre syv kirkene var den antakelig grunnlagt i løpet av Paulus misjonsvirksomhet (Apostlenes gjerninger 19:10). Noen få år etter Johannes skrev ned Johannes åpenbaring dro den tidlige kirkefaren Ignatius gjennom Filadelfia på sin reise mot martyrdommen i Roma. Han skrev senere et brev med oppmuntring og instruksjoner. Noen kristne fra Filadelfia led martyrdøden sammen med Polycarp i Smyrna. Kirken varte i århundrer. De kristne i Filadelfia stod støtt til og med etter at regionen ble invadert av muslimene, og opphørte til slutt i midten av det fjerde århundre.

Fra Hermes elvas dal, hvor Sardes og Smyrna var lokalisert, stakk en mindre dal ut (hvor Cogamis elva er) sørøstover. En vei gjennom denne dalen var den beste måten å klatre alle 2,500 fot fra Hermes dalen til det store sentrale platået. I denne dalen, omtrent 50 km fra Sardes, var byen Filadelfia.

Filadelfia var den yngste av de syv byene, grunnlagt litt etter 189 f.Kr. enten av kong Eumenes av Pergamon eller broren hans, Attalus II, som overtok etter ham som konge. I alle fall har byen fått navnet sitt fra Attlus II sitt kallenavn Philadelphus (“broder elsker”), noe som lojaliteten hans overfor broren hans Eumenes hadde gitt ham.

Sel om byen lå på et lett forsvarbart sted på en 800 fot høy bakketopp som så utover en viktig vei. Filadelfia ble ikke grunnlagt primært som en militær utpost (slik som Tyatira). Dens grunnleggere ønsker den skulle være et senter for gresk kultur og språk, en misjonsutpost for å spre hellenisme til regionene Lydia og Frygia. Filadelfia lykkes så bra med sin misjon at innen år 19 e.Kr. hadde det lydiske språket blitt helt erstattet med gresk.

Filadelfia dro nytte av plasseringen ved krysset av flere viktige handelsruter (og å være et stopp på den keiserlige postveien), noe som gav den navnet “inngangsporten til Østen”. Byen var også lokalisert ved utkanten av Katakekaumene (“det brente land”), en vulkansk region hvor den fruktbare jorden var ideell for vingårder. Men å være så nær en seismisk aktiv region hadde imidlertid sine ulemper. I år 17 e.Kr. ristet et kraftig jordskjelv Filadelfia, sammen med Sardes og ti andre nærliggende byer. Selv om ødeleggelsen var størst i Sardes, så opplevde Filadelfia flere etterskjelv i de kommende årene siden de var nærmere episenteret.

I takknemlighet for Cæsar Tiberius sin økonomiske støtte til gjenoppbyggelsen av byen, slo Filadelfia seg sammen med mange andre byer i å opprette et monument for ham. Byen overgikk de andre byene ved å forandre navnet sitt til Neocæsarea i flere år. Flere årtier senere forandret byen navnet til Flavia til ære for den styrende romersk keiserlige familien. Det ble kjent både som Filadelfia og Flavia gjennom det andre og det tredje århundre.


ANBEFALINGEN (v. 8-11a)

Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart.

Johannes åpenbaring 3:8-11a

Ettersom Herren Jesus Kristus ikke fant noe ved gjerningene deres som bekymret Ham, så gikk Han videre til å rose de kristne i Filadelfia for fire realiteter som karakteriserte forsamlingen.

For det første hadde de liten kraft. Dett var ingen negativ kommentar om svakhet, men ros av styrken deres; kirken i Filadelfia var liten (jfr. Lukas 12:32), men hadde stor innflytelse på byen. Mesteparten av medlemmene hadde vært fattige fra samfunnets lavere klasser (jfr. 1 Korinterbrev 1:26). Men de kunne si med Paulus: “jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk” (2 Korinterbrev 12:10). Til tross for at forsamlingen var liten, så flommet der åndelig kraft gjennom kirken i Filadelfia. Folk ble frelst, liv ble forandret, og evangeliet om Jesus Kristus ble forkynt.

For det andre var de troende i Filadelfia kjennemerket av lydighet; du har holdt fast ved mitt ord. Akkurat som Job kunne de si “Jeg brøt ikke budene fra hans lepper, ordene fra hans munn gjemte jeg i mitt indre” (Job 23:12). Akkurat som Martin Luther kunne de si “Min samvittighet er fanget av Guds Ord”. De avvek ikke fra lydighetens mønster, og beviste med det ektheten i deres kjærlighet for Kristus (Johannes 14:23-24, 15:13-14).

For det tredje roste Kristus forsamlingen i Filadelfia for at de ikke hadde fornektet mitt navn, til tross for presset de møtte om å gjøre akkurat det. De forble trofaste samme hva det kostet dem. Johannes åpenbaring 14:12 beskriver de hellige fra trengselen som nektet å ta imot dyrets merke: “Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.Akkurat som dem ville ikke de kristne i Filadelfia fornekte troen sin.

For det fjerde roste Kristus kirken i Filadelfia fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut. De kristne i Filadelfia holdt trofast ut gjennom alle deres prøvelser og vanskeligheter. Den trofaste utholdenheten som kjennemerket Jesu jordiske liv (Hebreerne 12:2-4) burde være en modell for alle kristne. Til tessalonikerne skrev Paulus “Må Herren lede deres hjerte fram til Guds kjærlighet og Kristi tålmod!” (2 Tessalonikerbrev 3:5). Både Kristi befaling og eksempel burde motivere kristne til å holde ut med tålmodighet. Utholdenhet er et viktig aspekt av frelsende tro (Matteus 10:22).

På grunn av trofastheten har Kristus gitt kirken i Filadelfia noen utrolige løfter. For det første sier Han jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. Frelsen deres var trygg; inngangen deres både til frelsens velsignelser av nåde og inn i Kristi fremtidige messianske kongerike var garantert. Bildet av Kristus som åpner døren symboliserer også at Han gir den trofaste kirken i Filadelfia muligheter for tjeneste. Andre steder i Skriften gir en åpen dør et bilde på frihet til å forkynne evangeliet. Da han forklarte reiseplanene sine til Korint sa Paulus til dem “I Efesos blir jeg til pinse. For her er det åpne dører og rike muligheter for meg, og motstanderne er mange” (1 Korinterbrev 16:8-9). I 2 Korinterbrev 2:12 skrev han “Da jeg kom til Troas med Kristi evangelium, hadde Herren alt åpnet en dør for meg.” Til kolosserne skrev Paulus “Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud!  Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi mysterium, det som jeg nå er i fengsel for” (Kolosserne 4:2-3). Byens strategiske posisjon ga de kristne i Filadelfia en ypperlig mulighet til å spre evangeliet.

Vers 9 nevner et annet løfte fra Kristus til kiren i Filadelfia. Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Akkurat som i Smyrna (jfr. Johannes åpenbaring 2:9) så møtte de kristne i Filadelfia fiendtligheten fra ikke-troende jøder. Ignatius debatterte senere noen fiendtlige jøder under hans besøk til Filadelfia. På grunn  av deres forkastelse av Jesus Kristus som Messias tilhørte de ikke Guds synagoge med Satans synagoge. Selv om de hevdet at de var jøder, var det en løgn. Rasemessig, kulturelt og seremonielt var de jøder, men åndelig var de det ikke. Paulus definerer en sann jøde i Romerne 2:28-29: “Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. 29 Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.” (jfr. Romerne 9:6-7).

Overraskende nok lovet Kristus at noen av disse jødene skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Det å bøye seg ned for noens føtter gir et bilde av ynkelig, totalt tap og underkastelse. Fiendene til kirken i Filadelfia ville bli helt overvunnet, ydmyket og underkastet. Dette bildet kommer fra Gamle Testamentet som beskriver en dag da alle ikke-troende skal bøye seg for den gjenværende resten av Israel (jfr. Jesaja 45:14, 49:23, 60:14). De trofaste i kirken i Filadelfia ville bli belønnet med frelse av noen av de jødene som forfulgte dem.

Andre trofaste kirker opp gjennom historien har også blitt gjort i stand av Herren til å nå det jødiske folket med evangeliet om Messias, Jesus Kristus. Og i fremtiden vil det komme en dag når hele Israel skal bli frelst (Romerne 11:26), når Gud “øser… ut en nådens og bønnens ånd” (Sakarja 12:10).

Vers 10 inneholder et siste løfte til den trofaste kirken i Filadelfia: Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. Fordi de troende i Filadelfia hadde bestått så mange prøvelser med suksess, så lovet Jesus å redde dem fra den ultimate testen. Den feiende naturen av det løftet rekker mye lengre en forsamlingen i Filadelfia og gjelder alle trofaste kirker gjennom historien. Dette verset lover at kirken skal bli fri fra trengselstiden, og støtter teorien om bortrykkelsen før trengselsperioden. Bortrykkelsen er emnet på tre skriftsteder i Nye Testamentet (Johannes 14:1-4, 1 Korintetbrev 15:51-54, 1 Tessalonikerbrev 4:13-17), og ingen av disse snakker om dom, men at kirken skal bli tatt opp til himmelen. Der er tre syn på bortrykkelsen i forbindelse med trengselstiden: at den skjer før trengselen (pre-bortrykkelsesteorien), midt i trengselen (mid-bortrykkelsesteorien) eller etter trengselen (post-bortrykkelsesteorien), og dette skriftstedet ser ut til å støtte den første av disse teoriene.

Flere aspekter av dette fantastisk løftet kan bli løftet frem her. For det første er testen i fremtiden (prøvelser som skal komme over hele verden). For det andre er testen i en definitiv avgrenset tidsperiode; Jesus beskrev det som den tiden av prøvelser. For det tredje er det er test eller prøvelse som vil avsløre hva de virkelig er. For det fjerde vil testen være verdensomfattende siden den skal komme over hele verden. For det femte er formålet med prøvelsen å prøve dem som bor på jorden – en frase som blir brukt som et teknisk uttrykk i Johannes åpenbaring om ikke-troende (de som hører hjemme på jorden istedenfor i himmelen) (jfr. Johannes åpenbaring 6:10, 8:13, 11:10, 13:8, 12, 14, 14:16, 17:2, 8). Tiden av prøvelser er Daniels 70. åruke (Daniel 9:25-27), tiden for Jakobs trøbbel (Jeremia 30:7),  den syv år lange trengselsperioden. Herren lover å holde kirken Hans utenfor den fremtidige testingen som vil komme over de ikke-troende.

Ikke-troende vil enten bestå testen ved å omvende seg, eller feile testen ved å nekte å omvende seg. Johannes åpenbaring 6:9-11, 7:9-10, 14, 14:4 og 17:14 beskriver dem som omvender seg under trengselsperioden og blir frelst, og på den måten består testen; Johannes åpenbaring 6:15-17, 9:20, 16:11 og 19:17-18 beskriver dem som nekter å omvende seg, og på den måten feiler i testen og er fordømt.

Der har vært mye diskusjon over betydningen av frasen tereo ek (bevare deg gjennom). De som argumenterer at kirken skal gå igjennom trengselsperioden mener at denne frasen betyr bevarelse i midten av og at en skal komme seirende ut ifra den (noe som ser ut til å være budskapet i denne norske oversettelsen). De tror at kirken vil gå igjennom trengselsperiodens dommer og at Gud vil bevare den i midten av trengselen, slik at kirken vil komme suksessfylt ut ved slutten av testingen. Dette synet er usannsynlig både fra lingvistiske og bibelske grunner. Hovedbetydningen av preposisjonen ek er “fra”, “ut fra” eller “vekk fra”. Hadde Herren ment å fortelle kirken at de skulle bli bevart midt inni trengselsperioden, ville preposisjonene en (“i) eller dia (“gjennom”) ha passet mye bedre. En er brukt tre ganger med verbet tereo i Nye Testamentet (Apostlenes gjerninger 12:5, 1 Peter 1:4, Judas 21) og eis en gang (Apostlenes gjerninger 25:4), alltid med betydningen at en skal fortsette på innsiden av noe. Tereo med ek antyder akkurat det motsatte: fortsatt eksistens på utsiden. (1988 oversettelsen sier her “Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden. I lys av den overstående diskusjonen passer 1988 oversettelsen bedre med den greske grunnteksten.)

Den eneste andre gangen tereo ek dukker opp i Skriften er i Johannes 17:15. I sin høyesteprestlige bønn ba Jesus “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.” Han ba definitivt ikke om at de troende skulle bli bevart inni Satans kraft, for troende har blitt “fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike” (Kolosserne 1:13). Kristne er dem som “vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud” (Apostlenes gjerninger 26:18). 1 Johannes 5:19 sier at det er den ikke-troende verden som ligger i Satans makt, ikke de troende.

Betydningen av tereo ek i Johannes 17:15, å bli helt holdt utenfor, er et sterkt argument for en liknende betydning i Johannes åpenbaring 3:10. Apostelen Johannes skrev begge skriftstedene, og begge er dirkete sitat av Jesus Kristi ord. Å oversette tereo ek som et løfte om bevarelse midt inne i trengselen medfører en annen vanskelighet også. Kirken i Filadelfia var aldri i trengselsperioden, som fremdeles er en fremtidig hendelse.

En annen åpenbar protest mot å oversette tereo ek som et løfte om bevarelse midt inne i trengselsperioden er at troende i den forferdelige tiden vil ikke bli bevart. Faktum er at mange vil lide martyrdøden (6:9-11, 7:9-14), noe som fører oss til konklusjonen at løfte om bevaring er meningsløs dersom de troende møter den samme skjebnen som synderne under trengselsperioden.

Noen mener at løftet om utfrielse bare gjelder Guds vrede i trengselsperioden. Men et løfte at Gud ikke vil drepe troende men tillater Satan og Antikrist å gjøre det ville ikke gi mye trøst til den lidende kirken i Filadelfia.

Ordene “Jeg kommer snart” har en annen betydning enn ordene til de andre syv kirkene (eks. 2:5, 16, 3:3). De tidligere løftene var advarsler om kommende foreløpig straff over syndende kirker (jfr. Apostlenes gjerninger 5:1-11, 1 Korinterbrev 11:28-30). Jesu komme som snakkes om her er imidlertid for å bringe prøvelsens time som kulminerer i Jesu andre komme. Det er når Kristus kommer for å redde kirken (jfr. 2 Tessalonikerbrev 2:1), ikke for å bringe dom over den. Snart gir et bilde av at Kristi komme er nært forestående; det kan skje når som helst. Alle troendes respons burde være “Amen. Kom, Herre Jesus!” (Johannes åpenbaring 22:20).


BEFALINGEN (v. 11b)

Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen fra deg!”

Johannes åpenbaring 11b

På grunn av Jesu nært forestående retur for kirken Hans, sa Jesus Hold fast på det du har. Medlemmene av kirken i Filadelfia hadde vært trofaste og lojale overfor Kristus; Han befalte dem å fortsette med det. De som holder ut inntil enden beviser på denne måten at frelsen deres er ekte (Matteus 10:22, 24:13).

Det er sant at troende er evig trygge på grunn av Guds kraft. Likevel er metoden Han sikrer dem med er å gi de troende med en utholdende tro. Kristne er frelst gjennom Guds kraft, men ikke adskilt fra deres konstante, udødelige tro. Paulus skriver i Kolosserne 1:22-23: Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.” Ifølge 1 Johannes 2:19 avslører de som går fra troen at de ikke var frelste i begynnelsen: “De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært av oss, ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.”

Kristi løfte til en som trofast tar vare på troen er at ingen tar seierskransen fra deg! (jfr. Jakob 1:12). Johannes åpenbaring 2:10 definerer denne seierskransen som “livets seierkrans“, eller som den greske teksten bokstavelig sier “kronen som er livet”. Kronen, eller kransen, er belønningen for dem som trofast holder ut til enden er evig liv med alle sine andre belønninger (2 Johannes 8). 2 Timoteus 4:8 beskriver det som en rettferdighetens krone, og 1 Peter 5:4 som en av ære. I vår helliggjorte stand vil vi være perfekte og rettferdige og derfor fullt i stand til å reflektere Guds ære. De hvis trofaste utholdenhet merker dem som Guds sanne barn trenger aldri frykte for å miste frelsen sin.


RÅDET (v. 12-13)

Den som seirer, vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud – og også mitt nye navn. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Johannes åpenbaring 3:12-13

Da Kristus konkluderte og avsluttet brevet til den trofaste kirken i Filadelfia lovet Han fire evige velsignelser til Den som seirer (et annet navn for en kristen; 1 Johannes 5:5).

Det første løftet er at Kristus vil… gjøre  kristne til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. En søyle representerer stabilitet, varighet og ubevegelighet. Søyler kan også representere ære; i hedenske templer var de ofte skåret ut på en slik måte at de ærer en bestemt guddom. Det fantastiske løftet Kristus gir til de troende er at de vil ha et evig plass av ære i Guds tempel (himmelen). For folk som pleide å flykte fra byen sin på grunn av jordskjelv og fiender er løftet om at de ikke skal forlate himmelen forstått som sikkerhet i evig ære.

Kristi andre løfte til den som seirer er at Han vil skrive min Guds navn på ham. Det gir et bilde på eierskap og betyr at alle kristne tilhører Gud. Det omhandler også det nære og personlige forholdet vi har med Ham i himmelen.

Det tredje løftet er at Kristus lover å skrive på de troende navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud. Kristne har evig statsborgerskap i himmelens nye hovedstad, det nye Jerusalem, beskrevet i Johannes åpenbaring 21. Dette er et nytt løfte om sikkerhet, trygghet og ære.

Til slutt lover Kristus de som tror Hans nye navn. Kristi navn representerer Hans persons fylde. I himmelen vil troende se Ham som Han er (1 Johannes 3:2), og det vi har visste om Ham vil blekne i den nye realiteten som vi da vil se Ham i. Det nye navnet som vi vil bli privilegerte nok til å få kalle Ham med vil reflektere den fantastiske åpenbaringen av Hans person.

Formaningen Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene avslutter alle de syv brevene. e troende må lytte til sannhetene som finnes i hvert brev, siden de syv kirkene representerer alle typene med kirker som har eksistert gjennom historien. Brevet til den trofaste kirken i Filadelfia avslører at den hellige, sanne, suverene, allmektige Gud øser ut velsignelsene sine over kirkene som forblir trofaste overfor Ham. Han vil velsigne dem med åpne dører for evangeliet, evig frelse, kongedømmets velsignelser og utfrielse fra den store testingen som vil komme over jorden. Han vil til slutt bringe alle dem som hoder ut i tro til evig bliss i himmelen, hvor Han vil avsløre seg selv helt til dem. Løftet av de rike velsignelsene burde motivere alle kirkene og enhver kristen til å følge eksempelet til kirken i Filadelfia når det gjaldt trofasthet.


BREVET TIL KIRKEN I LAODIKEA (v. 14-22)


INTRO (v. 14)

Skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitnet, opphavet til alt som Gud har skapt:

Johannes åpenbaring 3:14

Den  tragiske historien i forløsningens historie er kanskje den tragiske historien om det opprørske Israel. Det jødiske folket var mottakere av uante åndelige privilegier: “De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen” (Romerne 9:4-5). Gud utvalgte dem over alle jordens folkeslag, reddet dem fra Egypt, elsket dem, og tok vare på dem og beskyttet dem (jfr. 5 Mosebok 4:37, 7:7-8).

Men til tross for disse privilegiene har Israels historie vært full av evig opprør mot Gud. Etter deres mirakuløse utfrielse fra Egypt brakte israelittenes opprør Guds strenge dom, og en hel generasjon jøder døde i ørkenen. Sirkelen med Israels synd, Guds dom og Israels omvendelse og gjenoppbygning løper gjennom hele Dommernes bok. Det jødiske folkets syndige stolthet fikk dem til å fornekte Gud som deres Konge og brakte et krav om en menneskelig konge. Den første kongen deres var den ulydige Saul, og nasjonen var i trøbbel i mye av hans regjeringstid. Etter en periode med relativ fred og lydighet under David og Solomon delte Israel seg inn i to kongeriker. Alle de nordlige kongene (Israels) og mesteparten av de sørlige kongene (Judas) var onde menn som ledet folket sitt inn i den store vederstyggeligheten som er avgudsdyrkelse.

Hele tiden gjennom århundrer av ulydighet, opprør og frafall har Gud rik på nåde hele tiden kalt Israel tilbake til seg selv: “Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig. Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv og var verre enn fedrene sine” (Jeremia 7:25-26). Se også Jeremia 25:4, 29:19, 35:15, 44:4-5, Sakarja 7:12.

Til slutt brakte Gud en knusende dom over sitt opprørske og uomvendte folk. Først falt Israel overfor assyrerne, så ble Juda ført inn i fangenskap av babylonerne og Jerusalem ble ødelagt. 2 Kongebok 17:7-23 lister opp den triste oppramsingen av synder som førte til Guds dom over folket sitt:

Slik gikk det fordi israelittene hadde syndet mot Herren sin Gud, han som førte dem opp fra Egypt og fridde dem fra egypterkongen faraos makt. De fryktet andre guder og fulgte skikkene hos de folkene som Herren hadde drevet ut for israelittene, og de gjorde som kongene deres hadde gjort. I det skjulte gjorde israelittene det som ikke var rett for Herren deres Gud. De bygde offerhauger i alle byene sine, både i dem med vakttårn og i befestede byer. De reiste steinstøtter og Asjera-stolper på hver høy haug og under hvert frodig tre. På alle disse haugene tente de offerild slik som de folkeslagene Herren hadde drevet bort for dem. De gjorde også mye annet ondt som gjorde Herren rasende. De dyrket avguder, enda Herren hadde sagt til dem: «Det skal dere ikke gjøre!»  Herren advarte Israel og Juda gjennom alle sine profeter og seere. Han sa: «Vend om fra deres onde veier! Hold mine bud og forskrifter i samsvar med hele den loven jeg påla deres fedre og sendte dere gjennom mine tjenere profetene.» Men de ville ikke høre. De var stivnakkede som sine fedre, de som ikke trodde på Herren sin Gud. De forkastet hans forskrifter og den pakten han hadde sluttet med deres fedre, og de advarslene han hadde gitt dem. De fulgte tomhet og endte i tomhet. De gjorde som folkeslagene omkring dem, enda Herren hadde befalt dem: «Dere skal ikke gjøre som de!» De forlot alle de budene som Herren deres Gud hadde gitt dem. De laget seg to støpte kalver og reiste en Asjera-stolpe. De bøyde seg og tilba hele himmelens hær og dyrket Baal. De lot sønnene og døtrene sine gå gjennom ilden, tok varsler og drev med spådomskunster. De solgte seg selv til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, og dermed gjorde de ham rasende.  Herren ble rasende på israelittene og viste dem bort fra sitt ansikt. Bare Judas stamme ble igjen. Men heller ikke Juda holdt de bud som Herren deres Gud hadde gitt. De fulgte de skikker som israelittene hadde innført. Derfor forkastet Herren hele Israels ætt. Han ydmyket dem, ga dem i hendene på ransmenn og støtte dem til slutt bort fra sitt ansikt. For Israel rev seg løs fra Davids hus og tok Jeroboam, Nebats sønn, til konge. Jeroboam ledet israelittene bort fra Herren og fikk dem til å begå stor synd. Israelittene gjorde de samme syndene som Jeroboam og holdt ikke opp med dem. Til slutt viste Herren dem bort fra sitt ansikt, slik han hadde varslet gjennom alle sine tjenere profetene. Israelittene ble ført bort fra sitt land til Assur, der de er den dag i dag.”

Israels frafall forårsaket sorg i Guds hjerte. I likningen i Jesaja 5:1-3 blir Israel avbildet som en velholdt vingård som likevel produserte ubrukelige druer. I vers 4 sier Herren klart “Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort? Hvorfor ventet jeg meg gode druer når druene jeg fikk, var beske?” I Jesaja 48:18 utbrøt Han: “Ville du bare høre på mine bud! Da ble din fred som elven, din rettferd som havets bølger.” I Salme 78:40 sørget salmisten: “Hvor ofte trosset de ham ikke i ørkenen! I ødemarken gjorde de ham sorg.” Jesaja hadde samme tanken: “Men de var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem” (Jesaja 63:10). i Esekiel 6:9 sa Gud til Israel “De som har unnsluppet, skal huske på meg ute blant folkeslagene de er bortført til. Jeg knuser de utro hjertene til dem som forlot meg, og de utro øynene til dem som fulgte avgudene. De skal avsky seg selv for det onde de har gjort, for alt som er avskyelig hos dem.”

Nye Testamentet registrer også Guds sorg over det opprørske jødiske folket. Da Jesus nærmet seg Jerusalem for siste gang ropte Han ut: “Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke” (Lukas 13:34). Jødenes lange historie med tykkhudet forkastelse av Guds person, bud og budbringere kulminerte noen få dager senere da de ropte ut for Messias korsfestelse. Apostelen Paulus følte sorgen Gud hadde over hans landsmenns tvil. Til Romerne skrev han: “Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham” (Romerne 10:1-2). I Romerne 9:2 skrev han: “Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt” når han tenkte på Israels mangel på tro. Så intens var Paulus sorg over den tvilen at han ville være villig til å bli “forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg” (vers 3).

Tragisk nok har mangelen på tro i nasjonen Israel også funnet en parallell i kriken. Der finnes mange mennesker i kirkene, til og med hele forsamlinger, som er ikke-kristne. De er kanskje oppriktige, målbevisste og religiøs utvendig, men de forkaster sannhetens evangelium. De har all den rike læren om den nye pakts lære om Kristi liv, død og oppstandelse inni Biblene de verken tror eller adlyder. Som et resultat av dette er de fordømt, like tvilende som israelittene var. Paulus beskrev dem som  de som “i det ytre har… gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft” (2 Timoteus 3:5).

Kirken i Laodikea representerer slike frafalne kirker som har eksistert gjennom historien. Det er den siste og verste kirken som ble adressert av Herren. Den nedadgående spiralen som begynte i Efesos og fortsatte gjennom Pergamon, Tyatira og Sardes traff bunnen da den til slutt kom til Laodikea. Selv i Sardes var det noen sanne troende igjen. Kirken i Laodikea av en totalt ikke-troende, falsk kirke. Den har den uhyggelige distinksjonen av å være den eneste av de syv hvor Kristus ikke kunne finne noen lovord. På grunn ac den drastiske situasjonen i Laodikea er dette også det mest truende av de syv brevene.

Innholdet i dette brevet kan deles inn i seks overskrifter: korrespondenten, kirken og byen (alle i denne introen), irettesettelsen, befalingen og rådet.

Som i brevet til Filadelfia identifiserer Kristus seg:24 ikke med en frase fra synet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Istedenfor identifiserer Han seg med tre gudommelige titler.

For det første identifiserer Han seg som Amen. Den unike tittelen, bare brukt om Kristus her i Skriften er en påminnelse om Jesaja 6:16 hvor Gud to ganger blir kalt “sannhetens Gud” (amen). Amen er en translitterering av et hebraisk ord som betyr “sannhet”, “bekreftelse” eller “sikkerhet”. Det referer til noe som er fast, låst og uforanderlig. Amen er ofte brukt i Skriften for å bekrefte sannheten av en påstand (eks. 4 Mosebok 5:22, Nehemja 8:6, Matteus 6:13, Romerne 16:27, 1 Korinterbrev 16:24, og også Matteus 5:18, 6:2, Markus 9:1, Lukas 4:24, Johannes 1:51, 3:3, 5, 11, 5:19 hvor det greske amen er oversatt som “sannelig”). Det som Gud sier er sannhet og sikkert; derfor er Han sannhetens Gud.

Kristus er absolutt Amen på den måten at Han er sannhetens Gud inkarnert som menneske. Men der er mer denne rike tittelen enn bare en bekreftelse på guddommeligheten Hans. I 2 Korinterbrev 1:20 skriver Paulus om Jesus Kristus “For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.” Det er gjennom personen og arbeidet til Jesus Kristus at alle Guds løfter og pakter blir oppfylt og garantert. Alle Gamle Testamentets løfter om tilgivelse, nåde og kjærlighet, håp og evig liv er bundet opp i Jesu Kristi liv, død og oppstandelse. Han er Amen fordi Han er den Ene som bekrefter alle Guds løfter.

Kristus identifiserte seg også som det trofaste og sannferdige vitnet. Den tittelen belyser videre tanken uttrykket i den første tittelen. Jesus er ikke bare Amen på grunn av arbeidet Hans, men også på grunn av at alt Han sier er sannhet. Han er helt og fullt troverdig, korrekt på en perfekt måte, og vitnesbyrdet Hans er alltid pålitelig. Jesus Kristus er “veien, sannheten og livet” (Johannes 14:6).

Det var en passende måte å starte brevet til kirken i Laodikea fordi det bekreftet overfor dem at Kristus hadde beregnet deres ikke-kristne tilstand på en korrekt måte. Det bekreftet også at Hans tilbud om fellesskap og frelse i vers 20 var sant, fordi Guds løfter var bekreftet gjennom Hans arbeid.

Til slutt refererer Kristus til seg selv som opphavet til alt som Gud har skapt. Den engelske oversettelsen her er litt uklar og misvisende (“begynnelsen av Guds skaperverk”). Som et resultat av dette har falske lærere forsøkt å benekte Kristi guddommelighet ved å bruke dette verset for å vise at Han er en skapt skapning. Der finnes ingen tvetydighet i den greske teksten. Arche (“begynnelse”) betyr ikke at Kristus var den første personen som Gud skapte, men at Kristus selv er kilden til skapelsens opprinnelse (jfr. Johannes åpenbaring 22:13). Gjennom Hans kraft ble alt skapt (Johannes 1:3, Hebreerne 1:2).

Dette brevet til laodikeerne hadde mye til felles med Pauls brev til den kolosseiske kirken. Kolosse var ikke langt fra Laodikea, så det er mulig at den samme vranglæren som plaget Kolosse hadde funnet veien til Laodikea (jfr. Kolosserne 4:16) Den vranglæren, en form for begynnende gnostisisme (fra det greske ordet gnosis, “kunnskap”) som lærte at Kristus var en skapt skapning, en av flere emanasjoner fra Gud. Tilhengerne av denne trosretningen mente også at de var i besittelse av en hemmelig, høyere kunnskap over og forbi de enkle ordene i Skriften. For å bekjempe denne vranglæren skrev Paulus om Kristus:

Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.” (Kolosserne 1:15-17)

Førstefødte” (protokos) er ikke begrenset til den første som blir født rent kronologisk, men refererer til den som er viktigst, den som blir vist mest ære (jfr. Salme 89: 28). Kristus er dermed kilden (arche) til skapelsen, og den øverste personen (protokos) i den.

Denne fordømmende vranglæren om personen Kristus var grunnen til at kirken i Laodikea var åndelig død. Deres kjetterske kristologi had produsert en ikke-kristen kirke. Falske læresetninger om Kristus, spesielt benektelse av Hans guddommelighet, et kjennemerke innen moderne kulter også.

Det Nye Testamentet sier ikke noe om grunnleggelsen av kirken i Laodikea. Akkurat som med mesteparten av kirkene i Johannes åpenbaring var den trolig etablert under Paulus tjeneste i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10). Paulus grunnla den ikke, for når han skrev Kolosserbrevet noen år senere hadde han fremdeles ikke besøkt Laodikea (Kolosserne 2:1). Fordi Paulus medarbeider Epafras grunnla kirken i Kolosse (Kolosserne 1:6-7) så kan han også ha grunnlagt kirken i Laodikea. Noen har foreslått Arkippus, Filemons sønn (Filemon 2), var pastor der (jfr. Kolosserne 4:17), siden det fjerde århundrets Apostolic Constitutions navngir Arkippus som biskopen i Laodikea (vii, 46).

Som en av e trekløver med byer (sammen med Kolosse og Hierapolis) i Lycus dalen, omtrent 160 km øst for Efesos var Laodikea den sørligste av de syv byene, omtrent 65 km fra Filedelfia. Søsterbyene dens var Kolosse, omtrent 16 km østover, og Hierapolis, omtrent 10 km nordover. Lokalisert på et platå flere hundre fot høyt var Laodikea nesten geografisk utagbart. Sårbarheten for angrep var på grunn av at den hadde et rør som forsynte byen med vann fra flere km borte gjennom akvedukter som lett kunne blokkeres eller ledes bort av beleirende styrker.

Laodikea ble grunnlagt av selevkidenes hersker Antiokus II og ble oppkalt etter hans første kone. Siden han skilte seg fra henne i 253 f.Kr. ble byen trolig grunnlagt før da. Selv om de første beboerne var for det meste fra Syria, så slo også et stort antall jøder seg ned der. En lokal guvernør forbød en gang jøder fra å sende tempelskatt til Jerusalem. Når de forsøkte å gjøre det til tross for forbudet, beslagla han gull som de mente å betale tempelskatt med. Fra beløpet av den beslaglagte forsendelsen ble det beregnet at 7,500 jødiske menn bodde i Laodikea; der ville ha vært enda flere tusen kvinner og barn. Selv Talmud snakket hånlig om det lette og slappe livet som kjennetegnet jødene i Laodikea. Med den kommende Pax Romana (fred under Romersk styre), så blomstret Laodikea. Den var strategisk lokalisert ved et veiskille mellom to viktige veier: øst-vest veien som gikk fra Efesos til innlandet, og nord-sør veien fra Pergamon til Middelhavet. Den lokaliteten gjorde den til en viktig handelsby slik at i det første århundret avslørte den romerske statsmannen og filosofen Cicero ved å veksle inn sine banknoter i Laodikea at byen har vært et viktig senter for bankene. Så velstående ble Laodikea at den betalte for sin egen gjenoppbygging etter et knusende jordskjelv i 60 e.Kr. og avslo et tilbud om finansiell hjelp fra Roma.

Byen var også kjent for den myke, sorte ullen den produserte. Ullen ble laget til klær og vevd til tepper, begge populære salsartikler. Laodikea var også et viktig senter for eldgammel medisin. Det nærliggende tempelet av den frygiske guden Karou hadde en viktig medisinsk skole forbundet med den. Den skolen var berømt for en øyesalve den hadde utviklet, som ble eksportert over hele den gresk-romerske verden. Alle tre industriene; finans, ull og øyesalve, ble nevnt i brevet til kirken i Laodikea.


ANBEFALINGEN (v. 15-17)

” Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn. Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.

Johannes åpenbaring 3:15-17

Siden det ikke var noe å rose denne ikke-troende kirken for, så gikk Kristus rett til bekymringene sine. Gjerninger avslører alltid folks sanne åndelige status, som indikert av Herrens ord “På fruktene skal dere kjenne dem” (Matteus 7:16, jfr. Romerne 2:6-8). Selv om frelsen er helt og holdent av Guds nåde gjennom tro alene, så bekrefter eller benekter gjerninger tilstedeværelsen av ekte frelse (Jakob 2:14 ff) Den all-vitende Herre Jesus Kristus visste om gjerningene til folkene i Laodikea og de indikerte en ikke-troende kirke.

Kristus irettesatte dem for at de var verken kald eller varm men lunken. Hans metaforiske språk er tatt fra Laodikeas vannforsyning. Fordi det ble transportert flere kilometer gjennom en underjordisk akvedukt før det ankom byen, så ankom vannet stygt, skittent og lunkent. Det var ikke varmt nok til å avslappe og gjenoppbygge slik som de varme kildene i Hierapolis. Det var heller ikke kaldt nok til å være forfriskende som vannstrømmen i Kolosse. Laodikeas lunkne vann var i en ubrukelig forfatning.

Å sammenlikne den åndelige statusen med byens stygge, lunkne vann ga Kristus kirken i Laodikea en kraftig, sjokkerende irettesettelse: Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn. Noen kirker fikk Herren til å gråte, andre gjorde Ham sint; kirken i Laodikea gjorde Ham kvalm.

Varme mennesker er de som er åndelig levende og har et inderlig, forvandlet liv. De som er åndelig kalde, på den andre siden, kan best forståes som dem som fornekter Jesus Kristus. Evangeliet beveger dem ikke; det fremkaller ingen åndelig respons. De har ingen interesse i Kristus, Hans Ord eller Hans kirke. Og de later ikke som om de er interessert i det; de er ikke hyklere.

De lunkne passer ikke i noen av disse to kategoriene. De er ikke frelst på ekte, men de fornekter heller ikke, evangeliet åpenlyst. Som fariseerne er de fornøyd med å praktisere en selv-rettferdig religion; de er hyklere som driver med et skuespill. Herren Jesus Kristus beskrev slike mennesker i Matteus 7:22-23: “Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’” De lunkne er som de ikke-troende jødene som Paulus klaget over; “For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham” (Romerne 10:2). De er dem som “i det ytre har… gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft” (2 Timoteus 3:5). Slik motbydelig hykleri gjør Kristus kvalm.

Disse selvgode, selv-rettferdige hyklerne er mye vanskeligere å nå med evangeliet enn de som kaldhjertet avviser det. De sistnevnte kan i det minste bli vist fra Skriften at de er fortapt. Men de som med seg selv tenker at de er frelst er ofte beskyttende overfor sine religiøse følelser og uvillig til å innse sin virkelige forfatning. De er ikke kalde nok til å føle det bitre stikket fra synden deres. Som en konsekvens av dette er det ikke noen som er lengre fra sannheten enn den som erklærer en inaktiv frelse og aldri får erfare en ekte frelsende tro. Ingen er vanskeligere å nå for Kristus enn  en falsk kristen. Jesu kritiske sammenlikning av de selv-opptatte, selvbedratte fariseerne og sadukeerne var at “Tollere og horer kommer før inn i Guds rike enn dere” (Matteus 21:31).

Uheldigvis er slike lunkne kirker vanlige i dag, noe som gjør brevet til Laodikea spesielt relevant. Laodikeas lunkenhet var forsterket av deres selvbedrag. Kristus irettesatte dem for deres katastrofale ukorrekte egenvurdering: “Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.” Gjerningene deres ga løgnen til de tomme ordene deres. “Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje” (Matteus 7:21). Slik som den unge, rike herskeren (Matteus 19:16-22), så ble de villedet om deres faktiske åndelige tilstand.

Som tidligere bemerket var Laodikea en veldig rik by. Den velstanden ga medlemmene i kirken en falsk trygghetsfølelse ettersom de forstilte seg at deres åndelige velstand ble avspeilt av byens materielle velstand. De var rike på åndelig stolthet men konkurs når det gjaldt frelsens nåde. De trodde de burde bli misunnet, men de burde faktisk synes synd på. De så sikkert ned på de usofistikerte folkene som fullt ut aksepterte og var fornøyd med den bibelske læren om personen og arbeidet til Jesus Kristus. Men virkeligheten var, som Jesus påpekte, at de åndelig var elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.


BEFALINGEN (v. 18-20)

Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se.  Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om. Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Johannes åpenbaring 3:18-20

Jesus Kristus kunne ha dømt og ødelagt denne kirken med en gang, full som den var av ufrelste hyklere. Istedenfor tilbød Ham dem elskverdig ekte frelse. Kristi tredelte appell spilte på de tre kjennemerkene til byen Laodikea og hva den var mest kjent for: dens velstand, ullindustrien og produksjon av øyensalve. Kristus tilbød dem åndelig gull, åndelige klær og åndelig syn.

Herren lærte selvsagt ikke at frelsen kunne bli opptjent ved gode gjerninger; fortapte syndere hadde ingenting de kunne kjøpe frelsen med (Jesaja 64:5-6). Kjøpingen nevnt her er den samme invitasjonen til frelse som vi finner i Jesaja 55:1: “Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!” Alt syndere har å tilby er deres elendige, fortapte tilstand. I bytte for den tilbyr Kristus Hans rettferdighet til dem som virkelig omvender seg.

Kristus rådet laodikeerne  til å kjøpe tre ting av Ham, alle symboler på sann forløsning. For det første trengte de å kjøpe gull… renset i ild, så du kan bli rik. De trengte gull som var fri for urenheter, noe som representerte den prisløse rikdommen til sann frelse. Peter skrev: “Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg” (1 Peter 1:7). Paulus skrev: “De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet” (1 Timoteus 6:18-19). Kristus tilbød laodikeerne en ren, sann frelse som ville bringe dem inn til et virkelig fellesskap med Ham.

For det andre rådet Kristus dem å kjøpe hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam. Laodikeas berømte ull symboliserte de skitne, syndige klærne som de ikke-kristne gikk med (Jesaja 64:6, Sakarja 3:3-4). Til kontrast kler Gud de forløste troende med hvite klær  (Johannes åpenbaring 3:4-5, 4:4, 6:11, 7:9, 13-14, jfr. Jesaja 61:10), noe som symboliserer de rettferdige gjerningene som alltid følger ekte, frelsende tro (19:8).

Til slutt tilbød Kristus dem salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. Selv om de roste seg selv av at de påstod å ha overlegen åndelig kunnskap, så var laodikeerne faktisk åndelig blinde. Blindheten representerte mangel på forståelse og kunnskap om åndelig sannhet (jfr. Matteus 15:14, 23:16-17, 19, 24, 26, Lukas 6:39, Johannes 9:40-41, 12:40, Romerne 2:19, 1 Johannes 2:11). Som alle ufrelste mennesker trengte laodikeerne desperat at Kristus skulle “åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud” (Apostles gjerninger 26:18, jfr. 1 Peter 2:9).

Noen argumenterer for at språket i Kristi direkte appell til laodikeerne i vers 19, Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær, indikerer at de var troende. Vers 18 og 20 derimot ser istedenfor bedre ut til å indikere at de var ikke-troende, desperat trengende for gullet til de sanne åndelige rikdommene, klærne til sann rettferdighet, og øyesalven som bringer sann åndelig forståelse (v. 18).

Kristus hadde en unik og spesiell kjærlighet for Hans utvalgte. Likevel avslører slike skriftsteder som Markus 10:21 og Johannes 3:16 at Han også elsker de ufrelste. Fordi laodikeerne utvendig identifiserte seg med Kristi kirke og Hans kongerike, så befant de seg i sfæren for Hans bekymring. Å refse betyr å avdekke og overbevise. Det er et generelt uttrykk for Guds måte å handle med syndere på (jfr. Johannes 3:18-20, 16:8, 1 Korinterbrev 14:24, Titus 1:9, Judas 15). Irettesette referer til straff (jfr. Lukas 23:16, 22) og brukes om Guds overbevisning av ikke-troende (2 Timoteus 2:25). På den måten krever ikke treminologien i vers 19 at Kristus refererer til troende. Herren kaller medfølende og ømt de i denne ikke-kristne kirken til å komme til frelsende tro slik at Han slipper å dømme dem (jfr. Esekiel 18:30-32, 33:11).

Men for at laodikeerne skulle bli frelst måtte de La det bli alvor og vende om. Det er ensbetydende med holdningen om å sørge over synden og sulte og tørste etter rettferdigheten som Jesus snakket om (Matteus 5:4, 6). Mens omvendelse ikke er meritternede arbeid, så inkluderer Nye Testamentets kall alltid dette (jfr. Matteus 3:2, 8, 4:17, Markus 6:12, Lukas 13:3, 5, 15:7, 10, Apostlenes gjerninger 2:38, 3:19, 8:22, 11:18, 17:30, 20:21, 26:20, Romerne 2:4, 2 Korinterbrev 7:10, 2 Timoteus 2:25, 2 Peter 3:9). Ved omvendelse snur synderen om fra synden sin for å tjene Gud (1 Tessalonikerbrev 1:9).

Beskjeden til denne fortapte kirken, som til alle ufrelste, er å iherdig “vende om til livet!” (Apostlenes gjerninger 11:18).

Herren Jesus Kristus fulgte opp kallet til omvendelse i vers 19 med en øm, nådefull invitasjon i vers 20. Den frafalne kirken i Laodikea kunne bare ha forventet at Kristus skulle ankomme med dom. Men den overraskende sannheten som blir introdusert med det fengslende ordet Se var at Kristus står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Selv om dette verset har blitt brukt i utallige traktater og evangeliske taler for å skildre Kristus som banker på døren til synderens hjerte, så er det mye mer enn bare dette. Døren som Kristus banker på er ikke døren til et enkeltmenneskes hjerte, men til kirken i Laodikea. Kristus var utenfor denne frafalne kirken og ønsket å komme inn – noe som bare kunne skje dersom folkene ville omvende seg.

Invitasjonen er først og fremst en personlig en, siden frelsen er individuell. Men Han banker på døren til en kirke og kaller mange til å motta frelsende tro slik at Han kan komme inn i kirken. Dersom en person (noen) ville åpne døren ved omvendelse og tro, så ville Kristus komme inn i den kirken via den ene personen. Bildet av Kristus utenfor kirken i Laodikea mens Han søker sterkt etter en inngang indikerer at til forskjell fra Sardes var det ingen troende der i det hele tatt.

Kristi tilbud om å holde måltid med den angrende kirken betyr fellesskap, nattverd og intimitet. Å dele et måltid sammen i eldgamle tider symboliserte fellesskapet til folk i kjærlig selskap. Troende vil spise sammen med Kristus i Lammets Bryllupsmåltid (Johannes åpenbaring 19:9), og i tusenårsriket (Lukas 22:16, 29-30). Å holde måltid sammen kommer fra deipneo som viser til kveldsmåltidet, dagens siste måltid (jfr. Lukas 17:8, 22:20, 1 Korinterbrev 11:25). Herren Jesus Kristus oppmodet dem til å omvende seg og ha fellesskap med Ham før nattens dom falt og det var for evig for sent.


RÅDET (v. 21-22)

Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.  Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Johannes åpenbaring 3:21-22

Det fantastiske løftet til den som seirer (alle troende; Johannes åpenbaring 2:7, 11, 26, 3:5, 12, 1 Johannes 5:5Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone. For å kunne nyte et slikt fellesskap med Kristus i Hans kongerike og i all evighet er en tilstrekkelig velsignelse som overgår enhver forstand. Men Kristus tilbyr enda mer, Han lover en trone slik som Kristus deler med Faderen (jfr. Matteus 19:28, Lukas 22:29-30). Det symboliserer sannheten om at vi skal regjere sammen med Ham (2 Timoteus 2:12, Johannes åpenbaring 5:10, 20:6, jfr. 1 Korinterbrev 6:3).

Retten til å sitte sammen med Kristus på Hans himmelske trone er bare en av mange løfter som blir gitt til dem som seirer i brevene til de syv kirkene. De som seirer blir også tilbudt privilegiet av å kunne få spise fra livets tre (Johannes åpenbaring 2:7), få livets krone/seierskrans (2:10), beskyttelse fra den andre døden (2:11), gjemt manna (2:17), en hvit stein med et nytt navn skrevet på den (2:17), autoritet til å herske over nasjonene (2:26-27), morgenstjernen (2:28), hvite klær som symboliserer renhet og hellighet (3:5), æren av at Kristus nevner navnene deres for Gud Faderen og de hellige englene i himmelen (3:5), til å bli gjort til en støtte i Guds tempel (3:12) og å få Guds navn, nye Jerusalem og Kristus skrevet på dem (3:12).

Akkurat som i de andre syv brevene avsluttet Kristi brev med formaningen Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Budskapet til den frafalne kirken er åpenbar: omvend dere, og åpne opp for Kristus før dommens natt faller på. Implikasjonen for sanne troende er at vi, akkurat som Kristus, må kalle medfølende på dem i de frafalne kirkene at de må omvende seg og motta frelsen i Kristus Jesus (jfr. Judas 23).


 

 

Advertisements
%d bloggers like this: