larshaukeland

Barnslig tro (Lukas 18:15-27, Markus 10:16)

“Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.“

Lukas 18:17

TROENS ENKELHET (Lukas 18:15-17, Markus 10:16)

Å ta imot barna (Lukas 18:15-16)

Jesus hade akkurat fortalt en liknelse om to menn som ba, en som var stolt og en som var ydmyk. Det neste Lukas skrev ned var at folk brakte små barn til Jesus for at Han kunne røre ved dem og velsigne dem. Disiplene mislikte imidlertid forstyrrelsen og irettesatte dem som kom med barna.

Disiplene trodde åpenbart at Jesus hadde viktigere ting fore enn å tilbringe tiden Sin sammen med noen barn. Kanskje de så barn som plagsomme. Dersom vå ønsker å kreditere dem med å være mer noble enn dette, så kam det være at de hanske enkelt trodde at Jesus var trett og ikke burde bli forstyrret med ubetydelige ting.

Når Jesus så hva disiplene gjorde, så satte Han en umiddelbar stopper for det, og ba dem å la barna komme til Ham og ikke hindre dem i å komme. Markus skrev at Han var “harm” (Markus 10:14). Det indikerer at Han var meget indignert over situasjonen. Jesus forklarte det ved å si “For Guds rike tilhører slike som dem!” (Lukas 18:16).

Å velsigne barna (Lukas 18:17, Markus 10:16)

At Jesus tok imot barna og tar seg tid til å velsigne dem midt i en stress-fylt tjeneste er rørende og avslører mye om Han bekymring og omtanke for individuelle mennesker (akkurat som Hans oppmerksomhet for utstøtte viser Hans bekymring for andre ignorerte grupper). Det er imidlertid essensielt at Jesus velsignet dem, Han døpte dem ikke.

TROENS UTFORDRING (Lukas 18:18-22)

Et viktig spørsmål (18:18)

Mannen som ble beskrevet her lette etter hva han trengte å gjøre for å få evig liv. Spørsmålet hans dreide seg om verbet “å gjøre”. Han var høflig og viste respekt overfor Jesus, og spørsmålet hans virket ærlig.

Denne mannen var enten velstående eller en borgerlig leder av en eller annen type. Matteus sier at han var ung (Matteus 19:20), og Markus skriver at han kom og knelte foran Jesus (Markus 10:17). Adresseringen hans til Jesus viste Ham respekt, og hans bekymrede ånd kan høres i spørsmålet. Det så ut som om han visste at Jesus tilbød et kongerike til Israel, og han hadde antakeligvis kommet for å forstå at en eller annen type rettferdighet ble krevd før en kunne entre inn i det. Men hvilken type rettferdighet var det, og hadde han nok rettferdighet til å komme inn i kongeriket?

Et indirekte svar (18: 19-20)

Jesus ga ham ikke et direkte svar. Istedenfor fortsatte Han å vise mannens mangel på beredskap til å entre Guds kongerike.

Først spurte Jesus mannen hvorfor han kalte Ham god, med den forklaringen at bare Gud er i virkelighet god. Denne viktige uttalelsen forkaster de som forsøker å fortelle oss at menneskeheten er gode på bunnen istedenfor den bibelske sannheten at vi er alle syndige av natur.

Så listet Jesus de ti budene, hvor alle har å gjøre med menneskenes forhold til Gud og til andre mennesker. Når Han gjorde dette, presenterte Han et høyt nivå av åndelig oppnåelse som mannen kunne bruke for å måle seg selv med. Formålet Hans var imidlertid å vise at han fremdeles ikke tilfredsstilte Guds krav.

Et tilleggskrav (18:21-22)

Mannens respons var umiddelbar: “Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.” Jesus fortalte at en ting til var nødvendig: han skulle selge alt han eide og gi overskuddet til de fattige. Dette, sa Jesus, ville gi ham skatter i himmelen istedenfor på jorden. Han skulle bare bli en etterfølger av Jesus. Da Jesus så inn i hjertet hans, så visste Han at denne mannens sikkerhet kom fra pengene hans istedenfor et forhold med Gud Dette er ikke nødvendigvis et krav til oss alle, men det var det for denne mannen.

TROENS BELØNNING (Lukas 18:23-27)

Velstandens fare (18:23-25)

Mannens respons var er stor sorg, og grunnen nevnt i Lukas var rikdommen hans. Han kunne bare ikke gi det vekk.

For å illustrere hvor stor hindring rikdom kan være for noen, sa Jesus: “Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike” (Lukas 18:25).

Jesus påpekte suksessfylt men indirekte at denne lederen hadde feile prioriteringer. Så forklarte Han viktigheten av å ha de rette prioriteringene til dem som hørte på.

Guds evner (18:26-27)

Denne kommentaren fikk en sjokkert respons da noen i folkemengden spurte «Hvem kan da bli frelst?» Det var en vanlig misforståelse blant jødene at velstand var et tegn  på Guds akseptering og velsignelse. Jesu svar til spørsmålet deres klargjorde dette. Rikdom kan hindre en person fra å finne Gud fordi de stoler på seg selv istedenfor å føle et behov for Gud. Men Gud kan fremdeles nå hjertene deres. Intet hjerte er for hardt for at Gud kan bryte det.

ORD TIL AVSLUTNING

Ordet “barnslig” gir meg en følelse av renhet og enkelhet. Vi er ikke slik lenge. Når vi vokser, så forandrer vi oss. Vi ser oss selv trekke oss tilbake på grunn av smerte som blir påført oss. Vi stoler ikke lengre på andre mennesker, og vi utvikler et hardt skall rundt oss.

Dette er hva Jesus snakket om i dagens tekst. Når disiplene skubbet vekk barna, så følte de at de små plaget Frelseren.

Kristus inntok en annen holdning overfor barna, og Han irettesatte de tolv. Da Han korrigerte dem, fikk Han dem til å innse noe viktig.

Når vi kommer for Guds trone, så ønsker Han at vi skal komme som barn. Han forventer at vi skal stole på Ham og være avhengige av Ham for alt vi trenger. Han ber oss være ærlige og åpne til det Han leder oss til. Dersom vi kommer til Ham med hule påstander eller agendare, så vil dette bare resultere i endeløs kamp.

Vi blir gjentatte ganger oppfordret til å vokse og modne troen vår (Jakob 1:4). Vi burde gjøre dette slik at vi ikke veiver frem og tilbake i gangen vår (Efeserne 4:14-15). Vi trenger å tenke modenhet (1 Korinterbrev 14:20). Når vi tenker som modne troende setter vi til side barnslige ting (1 Korinterbrev 13:11) og strever mot å vokse (2 Peter 3:17-18). Dette betyr at vi burde være oppmerksomme på verden og slik den fungerer. Herren har advart oss at vi bør være “kloke som slanger og troskyldige som duer!” (Matteus 10:16).