larshaukeland

Intro (v. 18)

“Skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som flammende ild og føtter som bronse:”

Johannes åpenbaring 2:18

Herren Jesus Kristus har kalt kirken Sin til å være hellig og holde seg ren ved å ta seg av synden som er midt blant dem. Faktisk var den første instruksjonen Han ga til kirken om å konfrontere synd. I Matteus 18:15-17 befalte Jesus:

“Dersom din bror gjør en synd *mot deg•, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.”

Praktiseringen av kirkelig disiplinering som Jesus innstiftet for å opprettholde kirkens hellighet har et todelt formål: å kalle syndende troende tilbake til rettferdig oppførelse, og å rense ut fra kirken dem som med stahet klynger seg til synden sin. I begge tilfeller blir kirkens renhet vedlikeholdt.

Der er en progressiv forverring i karakteren til disse syv kirkene ettersom de nlir mer og mer påvirket av ondskap. Den nedadgående spiralen endte opp på sitt laveste punkt i Laodikea.

Uttrykket “Satans dybder” (Johannes åpenbaring 2:24) avslører hvor langt kirken i Tyatira hadde falt i relasjon til de i Smyrna og Pergamon. Kirken i Smyrna møtte fiendtlighet fra “satans synagoge“, det vil si, fra ikke-troende jøder (2:9) Kirken i Pergamon eksisterte ved “Satans trone” (2:13), noe som symboliserte hedensk falsk religion (spesielt kulten med keisertilbedelse). Men kirken i Tyatira  hadde stupt med hodet først ned i dybdene av satanisk villfarelse.

Brevet til kirken i Tyatira er det lengste av de syv brevene, selv om det er adressert til den minste av de syv byene. Det har et viktig budskap for kirken i dag: falsk doktrine og synd skal ikke tillates – selv under banneret til kjærlighet, toleranse og enhet. Der kan være mye som er ære verdt i en kirke. Den kan se ut som den har en effektiv tjeneste og vokse i antall medlemmer og en stor plass  nærsamfunnet. Likevel vil umoralskhet og falske doktriner bringe dom fra kirkens Herre dersom de ikke blir konfrontert.

Tittelen “Guds Sønn” og de to beskrivende frasene som kommer fra synet om den oppstandne Kristus i 1:12-17 identifiserer avsenderen som Jesus Kristus. Som tidligere nevnt, ved å identifisere Seg i alle syv brevene velger Kristus den frasen som passer best til den enkelte kirken. Denne frasen fokuserer på Hans rolle som hellig Dommer.

“Guds Sønn” fremhever Kristi helligdom og understreker den sannheten at Han er en med Faderen (jfr. Johannes 5:18). Dette er en viktig forandring i ordvalget. i synet som ble nedskrevet i Johannes åpenbaring 1 blir Kristus beskrevet som “en menneskesønn” (1:13). Den tittelen fremhever Hans ydmykhet, Hans sympatiske identifisering med de troende som deres nådefulle yppersteprest. Den tilbyr oppmuntring til forfulgte kristne. “Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet” (Hebreerne 2:17-18). Tittelen Menneskesønnen ser Kristus i lys av Hans evne til å sympatisere med behovene, prøvelsene og fristelsene til de troende i kirken Hans.

Men i dette skriftstedet er Jesus identifisert som “Guds Sønn” (den eneste gangen dette uttrykket brukes i Johannes åpenbaring); fokuset er ikke på Hans ydmykhet, fordi Hans tilnærmelse til kirken i Tyatira ikke er med sympati som deres ypperste prest, men som hellig dommer. Ikke trøst, men dom er i vente for kirken i Tyatira når Kristi hellige kraft beveger seg mot denne utro forsamlingen.

Som den hellige “Guds Sønn” har Kristus “øyne som flammende ild“. Han gjennomtrengende, laseraktige syn ser absolutt alt; ingen ting kan bli forkledd, skult,  eller gjemt for Ham. Når Kristus blir beskrevet under Hans andre komme i herlighet, sier Johannes åpenbaring 19:12 at “øynene hans er som flammende ild” (jfr. Daniel 10:6). En kirke kan føle seg fornøyd med seg selv, har et godt rykte i nærmiljøet og til og med blant andre kirker. Men Herren Jesu gjennomtrngende øyne ser det som det virkelig er.

Beskrivelsen at Kristus har “føtter som bronse” er gjentatt i Johannes åpenbaring 19:15 hvor det står om Kristus at Han “Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme.” At Kristi føtter glødet som bronse avbilder Hans renhet og helligdom mens Han tramper ut urenhetene.

Denne forferdelige beskrivelsen av Herren Jesus Kristus må ha forårsaket et sjokk og frykt når brevet ble lest i Tyatira. Det kom som en klargjørende innsikt for dem, som det burde for alle kristne, at Kristus vil dømme den fortsettende synden som ikke fører til omvendelse. Som apostelen Peter sier det i 1 Peter 4:17: “For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus.”

Bibelen nevner ikke grunnleggingen av kirken i Tyatira. I følge Apostlenes gjerninger 16:14 står det “Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud.” Hun ble omvendt under apostelen Paulus virke i Filippi. Vers 15 sier at medlemmer av huset hennes også kom til troen på Kristus og ble døpt. Det er mulig at Lydia og hennes hus var delaktige i å starte kirken i Tyatira. Det er like mulig at en kirke ble etablert der som et resultat av Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10).

Fra Pergmon, den nordligste av de syv byene, svingte den romerske veien østover og så sørøst til Tyatira, omtrent 64 km borte. Tyatira var etablert i den lange nord-sør dalen som bandt sammen Kaukasusdalen og Hermus elvene. Til forskjell fra Smyrna og Pergamon, så ble Tyatira bygget i relativt flatt terreng og hadde ingen akropolis. Mangelen på naturlige festningsverk ville spille en markant rolle i byens historie.

Tyatira ble grunnlagt av en av Alexander den Store sine etterfølgere, Seleusius, som en militær utpost i henhold til veien fra nord til sør. Senere byttet den eierskap til Lysimakus som styrte Pergamon. Tyatira var porten til Pergamon, og oppgaven for forsvarerne i Tyatira var å forsinke en angriper og kjøpe litt tid for Pergamon. Siden Tyatira ikke hadde noe naturlig forsvarsverk så kunne soldatene sjelden holde ut særlig lenge. Derfor ble byen ofte ødelagt og gjenoppbygd.

Omtrent 190 B.C. ble Tyatira erobret av romerne og fikk nyte den romerske freden. Byen ble så et blomstrende handelssenter. Dens lokalisasjon på hovedveien mellom nord og sør som før hadde vært en høyrisiko ble nå en stor fordel. Veien ble enda viktigere på romersk tid ettersom den forbandt Pergamon med Laodikea, Smyrna og innlandet i Asia. Da Johannes åpenbaring ble skrevet var Tyatira på vei inn i sin største periode.

Tyatira var kjent for sine talløse laug (tilsvarende vår tids arbeidsorganisasjoner), Tyatiras største industri var produksjon av ull og fargede varer (spesielt purpur, farget med purpur farge utvunnet fra krapproten(, men inskripsjoner nevner også laug for sengetøy produsenter, folk som laget yttertøy, fargere, lær arbeidere, garvere, pottemakere, bakere, slave handlere og bronse smeder. Det er trolig ar Lydia representerte hennes laug i Filippi (Apostlenes gjerninger 16:14), og at Tyatiras marked strakte seg over Egeerhavet til det greske fastlandet.

Til forskjell fra Pergamon og Smyrna var ikke Tyatira et viktig religiøst senter. Hoved guden de tilbedte var den greske solguden Apollo. Det ser heller ikke ut til at det har vært noen stor samling av jøder her heller. Presset på kirken i Tyatira har først og fremst kommet fra laugene. For å ha en jobb eller starte et selskap var det nødvendig å være medlem i et laug. Hvert laug hadde sin skytshelgen (forsvarende gud) som de avholdt fester for – komplett med matoffer og seksuell umoralskhet. Kristne fant det vanskelig å være med på disse festene. Dersom de ikke gjorde det, kunne de miste levebrødet sitt.