Dag 9: Herre, vær så snill å skynd Deg

Les Jesaja 40:1-14

“Jeg ventet og håpet på Herren.

Herre, skynd deg og hjelp meg!”

Salme 40:2, 14

Slik som andre rovdyr tilbringer ørnen utallige timer med å sirkle over jorden. Vi kan likevel trygt vedde på at de ikke opplever den samme utålmodigheten som dem som ofte er ute og flyr når de sirkler rundt en flyplass for n’te gang ved slutten av en lang flytur, spesielt på hjemturen.

Kanskje du kjenner deg igjen. Trettheten som følger lange dager med presentasjoner, med relasjonsbygging, med problemløsning, med underholdning, med avslutningen av en avtale – eller med en avtale som ikke ble avsluttet. Iveren etter å gi en klem til barnet ditt eller konen din, etter å spise et hjemmelaget måltid, etter å sove i din egen seng. Og frustrasjonen av å høre at tåke eller vind eller snø har forårsaket at mange fly går i sirkler over din hjemlige flyplass.

Få passasjerer setter pris på pilotens råd om å sitte stille og slappe av. Ingen er begeistret over tanken at det kan ta opp til en time før en kan lande… dersom du i det hele tatt kan lande. Ingen jubler over å høre nyhetene med mindre været bedrer seg, du vil finne ut at du blir sendt til en annen flyplass. Samme hvilken by det er snakk om, så er det sjelden velkomne nyheter!

Omdirigert. Kanskje det forklarer kontrasten mellom vers 2 og vers 14 i Salme 40. I vers 2 venter salmisten – tålmodig – på at hans pakt-holdende Gud skal handle på hans vegne. Men i vers 14 oppfordrer han Herren til å skynde seg, komme for å redde ham – med en gang. Å, det høres mye frommere ut når vi oversetter orden “skynd deg og hjelp meg“, men meningen er klar: “Jeg klamrer meg fast med neglene! Hjelp meg, Gud! Kom med en gang!”

Når vi bruker slike ord høres salmistens bønn mindre from, mindre tålmodig, mindre… vel, trosfylt. Men de fleste av oss kan lese oss selv inn i vers 14 like lett som i vers 2! De første få minuttene eller timene eller ukene av en gitt utfordring kaller frem det beste vi har å bidra med. Vi tar oss sammen. Vi går frem til straffesparkmerket. Vi gjør vårt beste.

Men når ukene blir måneder. Regningene samler seg opp. De følelsesmessige reservene vi trodde vi hadde begynner å svinne hen. Vi går i sirkler rundt omstendighetene i livene våre igjen og igjen, som et fly som er fanget i en snøstorm i Tromsø eller Bodø eller Trondheim. I denne prosessen begynner vi å skjelne at hjelpen vil ikke komme før Herren handler. Vi venter… og venter få Ham.

Salmisten så det samme. Det er derfor han oppmuntret seg selv i de inspirerte ordene i vers 12:

“Herre, du vil ikke holde din barmhjertighet tilbake. Din miskunn og din sannhet skal alltid beskytte meg.”

TENK PÅ: Når har min pakt-holdende Frelser vist nåde, kjærlighet og trofasthet mot meg i fortiden? Hvordan kan det oppmuntre meg nå som jeg venter?

BE: Herre, når jeg må vente, så…