Rådet (v. 17)

“Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.”

Johannes åpenbaring 2:17

Kristus konkluderer brevet til Pergamon med råd og oppmuntring. Som tidligere nevn understreker uttrykket “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene” den vitale viktigheten av Kristi Ord og de troendes ansvar til å lytte til dem og følge dem. Som i de andre seks brevene, så er løftene adressert til “Den som seirer” – en frase som dekker alle troende (1 Johannes 5:4-5). Krist love tre ting til de trofaste medlemmene i Pergamon kirken.

For det første vil Han gi dem “av den skjulte manna“. Manna var brød med honningsmak som Gud ga israelittene til mat i de førti årene de vandret rundt i ødemarken (2 Mosebok 16:14 ff). I følge 2 Mosebok 16:33 skulle israelittene minnes denne hellige anordningen ved å oppbevare en krukke med manna inne i paktens ark under reisene deres. Den “skjulte manna” representerer Jesus Kristus, Livets Brød som kom ned fra himmelen (Johannes 6:48-51). Han besørger åndelig føde for dem som stoler på Ham. Den “skjulte manna” symboliserer alle de velsignelsene og fordelene vi får fordi vi kjenner Kristus (Efeserne 1:3).

Der har vært mye spekulasjon om hva den hvite steinen symboliserer. Noen setter den i sammenheng med urim og tummim på ypperstesteprestens brystplate (2 Mosebok 28:15, 30, 3 Mosebok 8:8, 4 Mosebok 27:21, 5 Mosebok 33:8). De teinene ble brukt til å betsemme Guds vilje og representerte retten til ypperstepresten til å be om veiledning fra Gud for lederen som ikke kunne komme til Gud direkte, men måtte komme via en prestelig struktur. på en eller annen måte forårsaket Gud at disse steinene avslørte Hans vilje på en mer avansert måte enn å si ja eller nei eller loddtrekning. I følge dette synet lover Gud ved denne hvite steinen den som seirer kjennskap til Hans vilje. Andre indentifiserer den hvite steinen som en diamant, den mest verdifulle av alle steiner, et symbol på Guds verdifulle gave av evig liv til de troende. Det kan imidlertid være best å forstå den hvite steinen i lys av den romerske skikken av å belønne hvite steiner til vinnerne av atletiske konkurranser. En hvit stein med atletens navn inngravert fungerte som hans billett til en spesiell premiebankett. Under denne teorien lover Kristus de som seirer inngang til den evige seiersfeiringen i himmelen.

“På steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det” står det så i dagens tekst. Det er innlysende fra den frasen at vi ikke kan vite det navnet før det blir gitt oss (jfr. 5 Mosebok 29:29). Kainos (“nytt“) betyr ikke nytt som i kontrast til gamle tider, men nytt på den måten at det er kvalitativt forskjellig. Det nye navnet vil fungere som hver troendes inngangsbillett til evig herlighet. Det vil reflektere på en unik måte Guds spesielle kjærlighet for oss og en adopsjon av hvert av Hans sanne barn.

Pergamon kirken stod overfor de sanne valgene som enhver kirke står overfor. Den skulle omvende seg og motta all velsignelsen av evig liv i himmelens herlighet. Eller den kunne nekte å omvende seg og møte de forferdelige realitetene av at Herren Jesus ville erklære krig mot den. Å fortsette på kompromissets sti leder til slutt til dom.