Gled deg likevel (Habakkuk 2:1-5, 3:17-19)


Men jeg vil fryde meg i Herren, juble i Gud, min frelser.

Habakkuk 3:18


HERRENS ÅPENBARING (Habakkuk 2:1-5)

Profetens forventning (2:1)

Habakkuk var en profet som, akkurat som Jeremia, bodde under Judas fallende år. Den bestemte tiden er ikke nevnt, men beskrivelsen hans om det som skjedde rundt ham (Habakkuk 1:2-4) kombinert med profetien om en kaldeisk invasjon (Habakkuk 1:5-11) passer med forholdene på denne tiden.

Profeten hadde et spørsmål: Hvordan kunne en rettferdig Gud bruke en enda indere nasjon til å dømme og disiplinere Juda (Habakkuk 1:14-17)?

Beskrivelsen av en profet som vaktmann var vanlig i det gammel testamentlige Israel. Herren refererte til Esekiels oppgave på denne måten (Esekiel 3:17), og Jeremia siterte Judas benektelse for  å lytte til vaktmannens advarsler (Jeremia 6:17). Jesaja jamret over falske profeter som var lik blinde vaktmenn på en mur, profetene skulle tyde Guds budskap og gi det videre.

Åpenbarelsens sikkerhet (2:2-3)

Herren svarte Habakkuk med sikkerhet. Ufornøyd med bare en muntlig beskjed, sa Han “Skriv synet tydelig på tavler“. “Synet” er ofte brukt om beskjeden som Herren ga til Sine profeter (jfr. Jesaja 1:1, Esekiel 7:26, Obadja 1:1). De “så” åpenbaringen Hans i den formen Han valgte å vise det. Habakkuks syn inkluderte ordene som fulgte (Habakkuk 2:4-8).

Herren forsikret Habakkuk om at synet ikke ville “lyve” (Habakkuk 2:3) – det vil si at det ville gå i oppfyllelse. Derfor sa Han “Om det drøyer, så bare vent!” Dette indikerer at oppfyllelsen kunne bli forsinket lengre enn enkelte syntes var passende, noe som ville få dem til å miste alt håp. Men Gud opererer ikke etter en menneskelig timeplan, og det Han gjør skjer til akkurat den rette tiden (jfr. 1 Samuel 13:8-14, Johannes 11:1-15, 2 Peter 3:3-9). Det å ha tålmodighet til å vente på Gud er et tegn på en troendes tro (jfr. Romerne 8:18-25).

Herrens fordømmelse (2:4-5)

Gud utredet nå Hans lovede åpenbaring, og når Han gjorde det svarte Han på spørsmålet som profeten hadde stil i Habakkuk 1:12-17. Hadde Han ignorert kaldeernes stolthet som kunne feie over naboenes land? Nei da, Han var fullt klar over at “i ham er det en oppblåst og uærlig sjel” (Habakkuk 2:4). Det hebraiske ordet for “oppblåst” indikerer en stolt oppsvelling. Kaldeerne var oppblåst med stolthet, og sjelen deres var ikke ærlig.

I deres arrogante, utspekulerte handlinger forberedte de seg til sin egen ødeleggelse. Herren brukte hedenske nasjoner til å uføre Sin vilje – i dette tilfellet for å disiplinere Juda. Men Han ville aldri belønne deres arroganse ved å gi ære til deres falske guder. Han ville bringe katastrofer over dem fra det folket de hadde erobret og dominert (jfr. Habakkuk 2:6-8).

Men den rettferdige skal leve ved sin troskap” (Habakkuk 2:4). “Den rettferdige” betyr en person som veler i henhold til den etiske og moralske standarden som defineres av Guds natur. Han følger ikke bare denne standarden i hans vandring med Gud, men også med sine medmennesker i samfunnet. I vår sammenheng var han den rettferdige judeeren som. lik Habakkuk, var fortvilet over det onde rundt ham (Habakkuk 1:4).

Habakkuk fryktet at den rettferdige skulle bli feid vekk i den kaldeiske invasjonen. Han hadde stil spørsmål om hvordan en rettferdig Gud kunne la dette skje. Men nå avslørte Gud at den rettferdige ville “leve ved sin troskap” (Habakkuk 2:4). Det hebraiske ordet for “troskap” indikerer fasthet og sikkerhet. Når dette ordet brukes om Gud, betegner det Hans pålitelighet eller trofasthet. Når det brukes om mennesker referer det til fast tillit eller trofasthet i lys av den tilliten. I vår sammenheng virker “troskap” som en god oversettelse, selv om “trofasthet” ikke utelukkes.

Den troene judeer, viss tro allerede ble sett gjennom gode gjerninger midt i det onde, trengte troen sikkerhet i en tid med nasjonale tumulter (jfr. 2 Krønikebok 20:20). Til forskjell fra kaldeeren, viss stolthet ville føre til en brå slutt, så ville han leve ved tro og nyte Guds fulle tilstedeværelse og sikkerhet.

Guds forbannelse over de kaldeiske inntrengerne fortsetter med en serie anklager (Habakkuk 2:5). For det første sier Han at “vinen er troløs“, eller med andre ord “vinen forræder ham”. Den forræderske egenskapen av vinen er vidt kjent (jfr. Salomos ordspråk 20:1, 23:29-35), og kaldeernes kjærlighet til vinen er godt attestert. Faktum er at Babylon falt mens Belsasar festet og drakk i et vilt selskap (Daniel 5).

Kaldeeren var også “den stolte” (Habakkuk 2:5). Med arroganse flammet opp av drukkenskap så holdt han seg ikke der han hørte hjemme, men dro ut for å invadere andre nasjoner. “Som dødsriket sperrer han opp gapet, han er umettelig som døden.” Her er et bilde på umettelig grådighet. “Dødsriket” er det hebraiske ordet “sheol“, som er de dødes bosted. Akkurat som døden alltid oppsluker flere ofre uten å bli mettet, så ble kaldeerne aldri fornøyd med erobringene sine.

Istedenfor samler han og hamstrer han alle folkeslag og nasjoner i hele regionen. Kaldeernes rike ville strekke seg fra den persiske gulf nordvest gjennom Tigris-Eufrat dalen og sørvest langs Middelhavets kyst til grensen mot Egypt. Daniel ville henvise til Nebukadnesar som gullhodet på statuen i drømmen hans (Daniel 2:37-38). Men grådigheten deres ville føre til dom (Habakkuk 2:6-20).

PROFETENS TILLIT (Habakkuk 3:17-19)

Utsiktene til vanskeligheter (3:17)

Habakkuk 3 er en bønn, satt til musikk for å bli sunget i en offentlig tilbedelse (Habakkuk 3:1 jfr. 3:19). I denne uttrykker Habakkuk sine følelser i lys av åpenbaringen han nettopp har fått. Mesteparten av den (Habakkuk 3:3-15) avbilder Guds majestet når Han måler ut dommen vår og frelser folket Sitt. Så (3:16-19) summerer Habakkuk reaksjonen hans til alt Gud skulle gjøre.

Han reagerte først med frykt og skjelving ved tanke på invasjonen av landet hans (Habakkuk 3:16). Han forventet (3:17) at Judas økonomi ville bli ødelagt. Han forutså at “fikentreet blomstrer ikke, vinstokken bærer ikke frukt.” Krampetrekningene i det judeiske livet ville ikke bli bra. I tillegg sier han at “olivenhøsten slår feil, åkeren gir ikke mat.”

Til slutt vil saueflokkene bli borte og det ville ikke være noe kyr i stallene. Sauer og kyr ville bli tatt av fienden og ta vekk melk og kjøtt fra folket. Å forutse disse vanskelighetene var å innse nasjonens ugudelighet, for dette hadde blitt profetert som straff for det (3 Mosebok 26:24-33, 5 Mosebok 28:30-33, 38-43).

Bevaringen av tro (3:18-19)

Til tross for dette dystre prosjektet, kunne Habakkuk si “Men jeg vil fryde meg i Herren, juble i Gud, min frelser.” Kaldeerne kunne bare fryde seg når de vant over andre (Habakkuk 1:15) og slukte de fattige (3:14); profeten kunne fryde seg fordi Gud var i kontroll. Og han visste at den Suverene var frelsens Gud, eller frelse for Sitt folk.

Herren var også styrken i Habakkuks liv. Kombinasjonen av Gud som både frelse og styrke gjenkaller Davids lovprisning (Salme 27:1) og kanskje enda viktigere, den frelsen og styrken Gud hadde vist da Han ledet Israel gjennom Rødehavet (2 Mosebok 15:2). Den samme Gud som hadde ledet Israel ut fra Egypt og frelst David fra fiendene hans ville opprettholde Juda i deres mørkeste tid.

Den som er styrke gir styrke til Sine egne. Habakkuk erklærte: “Han gir meg føtter som en hind og lar meg ferdes på høydene” (Habakkuk 3:19). Bildebruken hans her er et raskt og yndig dyr som hopper lett fra høyde til høyde, uhindret av omstendighetene rundt ham. Slik ville Habakkuk heve seg over Judas katastrofer i styrken som Herren hadde gitt.

Å holde en høyde var opprinnelig et bilde av å okkupere et land suksessfullt og underkue dets fremste herskere (5 Mosebok 32:13, 33:29). David brukte det for å beskrive hans fremhevede stilling over fiendene hans (Salme 18:33). Her brukte Habakkuk det  for å vise sin opphøyde status i selvtillitt i lys av Guds løfte om endelig seier.

Habakkuks siste ord en kommentar som indikerer at denne bønnen skulle brukes musikalsk i offentlig tilbedelse.

Habakkuks erfaringer lærer oss at Gud er suveren i alle menneskelige anliggender. Han bringer dom på alle som er ulydige og arrogante, men Han gir selvtillit og styrke til dem som underkaster seg Hans vilje, stoler på Hans Ord, og vandre i tro.


ORD TIL AVSLUTNING

Habakkuk innså at nasjonen hans var ille ute. Høsten var dårlig. Det var ingen dyr til å pløye bakken eller slakte til mat. Situasjonen så håpløs ut, men profeten oppmuntret seg selv. Han gjorde et bevisst valg å fryde seg i Herren. Habakkuk visste at frigjøring fra situasjonen bare ville komme fra Herrens hånd; derfor priste han Gud til tross for hvordan ting så ut.

Om  bare vi hadde samme pågangsmot som Job og Habakkuk. Om vi bare kunne ha komplett tillit til Gud og tro med hele vårt hjerte det som Paulus sa i Romerne 8:28: “Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.” Dersom vi bare kunne lære å stole på Gud.

Dersom vi stoler på Gud, så vil vi stole på at lyset vil skinne igjen, samme hvor mørk natten blir. Dersom vi stoler på Gud, så spiller det ingen rolle hva legen vår sier: vi vet at der er en grunn og et formål for alt. Dersom vi stoler på Gud, så vil vi ikke finne det vanskelig å gi takk med takknemlige hjerter til og med på dager da alt går galt. Dersom vi stoler på Gud så vil vi fryde oss selv når alt inni oss søker hevn.

Det ber et valg å fryde seg over Gud. Det er et valg å stole på Gud. Det er et valg å tro på Gud. Det er et valg å håpe. Det burde ikke spille noen rolle hva fremtiden bringer så lenge vi vet hvem som kontrollerer fremtiden. “Er Gud for oss, hvem er da mot oss?” (Romerne 8:31)


 

Advertisements
%d bloggers like this: