En kraftig tro (Markus 9:14-29)
«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»
Markus 9:23
Peter, Jakob og Johannes var med Jesus ved forvandlingen i Markus 9:1-13. Det var den største fjelltopp opplevelsen de noen sinne kunne ha hatt.
EN TRENGENDE SØNN (Markus 9:14-20)
Et spørsmål til de skriftlærde (9:14-26)
Jesus, Peter, Jakob og Johannes møtte med en gang den realiteten som de andre disiplene hadde forsøkt å håndtere i deres fravær. Den involverte et problem som hadde dukket opp blant folkene som omga dem, og det involverte kraften og handlingene til en demon inne i en ung gutt. Dette er den siste eksorsismen som Markus skrev ned. Disiplenes mangel på herlighet i denne historien danner en sterk kontrast til Jesu herlighet beskrevet under forvandlingen i begynnelsen av kapittel 9.
En stor folkemengde hadde omringet de ni disiplene som ventet på at Jesus skulle komme tilbake. Jesus og de tre som var med Ham så at det var en diskusjon på gang. Ordet “diskuterte” i Markus 9:14 er det greske ordet “suzeteo“, og det indikerer en undersøkende diskusjon – det betyr en konflikt eller uenighet. Markus nevnte ikke hva de diskuterte, og han forklarte heller ikke hvorfor folkemengden ble forferdet da de så Jesus. Det greske uttrykket betyr at de var absolutt forbløffet!
Jesus begynte med å adressere de skriftlærde med et spørsmål. Antakeligvis hadde de vært dem som hadde styrt argumenteringen (ikke en uvanlig situasjon for dem!). Det er meget mulig at de hadde betraktet disiplene og gjort narr av dem mens de hadde forsøkt å gjøre noe som de ikke fikk til. Jesu spørsmål var direkte: «Hva er det dere diskuterer med dem?» (Markus 9:16).
En forespørsel fra en far (9:17-18)
Da Jesus stilte spørsmålet Sutt, trådte en mann fram og forklarte dilemmaet sitt, som antakelig var årsaken til diskusjonen som hadde foregått. Han sa han hadde brakt sønnen sin til Jesus for å be Han å drive ut en demon som hadde tatt fra ham både tale og hørsel (9:17, 25). Demonen fikk ham til å være selv-skadende. Den første beskrivelsen som faren ga høres litt ut som epilepsi, men dette var ikke alt.
Faren beskrev at gutten ble grepet av demonen og kastet ham på bakken hvor han frådet av munnen og skar tenner og ble stiv som en stokk. Faren forklarte så at han hadde bedt Jesu disipler om å hjelpe ham, siden Jesus selv ikke var til stede, men de hadde mislykkes.
En irettesettelse til den generasjonen (9:19-20)
Jesus hadde gitt disiplene Sine makt og autoritet til å kaste ut onde ånder (Markus 6:7, 13), likevel var de ikke i stand til å kaste ut denne demonen. Ikke rart at Herren ble lei seg! Hvor ofte måtte ikke Jesus bli lei seg når Han ser at vi ikke bruker de åndelige resursene Han har gitt til Sitt folk”. Det er åpenbart at Jesus var frustrert over siuasjonen, og det er Han kanskje med oss også av og til.
Ordene Hans vard harde og direkte og var antakelig ment for alle som var til stede, inkludert faren og disiplene. Han hadde møtt så mye mangel på tro at Han kunne ganske enkelt bli lei av det. Sener sa Han at disiplenes tro ikke var sterk i dette tilfellet. Han uttrykket frustrasjon over det faktum at Han fremdeles måtte avfinne seg med så mye mangel på tro fra alle sammen. Hva mer tror du Han trengte å si for å overbevise dem om Seg selv og Hans evner?
Likevel ville ikke Jesus la en trengende gutt forlate Ham uten å hjelpe ham, så Han ba dem å bringe gutten til Ham. Når gutten så Ham, så ristet demonen gutten og kastet ham øyeblikkelig ned på bakken.
EN TROENDE FAR (Markus 9:21-24)
En forklaring om sønnen (9:21-22)
Virker det litt rart at Jesus ville spørre hvor lenge gutten hadde lidd med dette siden Han allerede vet alt? Det er helt klart at Jesus stilte ikke dette spørsmålet for seg selv, men for de andre som var til stede. Det var også for faren som trengte å innse hans eget desperate behov for hjelp fra Jesus. Kanskje troen hans hadde blitt rystet når Jesu disipler ikke hadde vært i stand til å gjøre noe for sønnen hans, slik som han hadde trodd. Han hadde sett sønnen sin slik helt siden barndommen, så det virket som en tilsynelatende umulig situasjon.
Beskrivelsen faren ga om det som hadde skjedd på ny og på ny med sønnen hans avslører at tilstanden hans var mer enn bare epilepsi. Dette var de destruktive handlingene til en demon. Det var demonen som kastet ham i ilden og vannet, og faren forstod at den forsøkte å ødelegge ham. Han hadde antakelig blitt tvunget til å redde ham mange ganger. Selv om troen hans hadde blitt rystet av disiplenes manglende evne til å hjelpe, så appellerte han til Jesus i tvilen hans. Ordet “om” i Markus 9:22 viser hans usikkerhet.
Mannen spurte etter medfølelse for sønnen hans. En av de oppmuntrende sannhetene vi møter når vi leser evangeliene er regelmessigheten i Jesu medfølelse for trengende mennesker. Vi må aldri gi opp håpet!
En utfordring om å ha tro (9:23-24)
Jesus brukte også ordet “om” i svaret Hans. Jesus grep fatt i farens tvilende ord (“om det er mulig“) for å vise at poenget var ikke Hans evne til å helbrede gutten, men farens evne til å stole på at Gud kan gjøre det som er menneskelig umulig. Det var ikke et spørsmål om Jesu evne, men et spørsmål om farens tro på Ham og det -han kunne gjøre.
Farens respons var umiddelbar og sterk. Han erklærte troen sin, men innrømmet også at den var svak og trengte å bygges opp. Istedenfor å kalle Jesus “Mester” (9:17), så kaller han Ham nå “Herre” (9:24 – dette finnes ikke i alle oversettelser, men på gresk). De fleste av oss kan identifisere oss med denne mannens vurdering av seg selv. Vi har lagt vår tro på Gud og tror at Han vil forsørge og beskytte, men vi erfarer tilfeller av tvil når vi møter en vanskelig situasjon. Vi ønske også å rope ut “Herre, jeg tror; hjelp meg i min vantro!”
EN MEKTIG FRELSER (Markus 9:25-29)
En demons mangel på kraft (9:25-27)
Uten ytterligere forsinkelser befalte Jesus at demonen skulle fare ut av gutten og aldri komme tilbake. Ordene Hans var en autoritær befaling. Ingen demon kunne motstå dette.
Nok en gang reagerte demonen voldsomt, fikk gutten til å få krampetrekninger og ga et skrik av sinne. Ordlyden i teksten indikerer en ekstrem spastisk krampe. Vi får det inntrykket at gutten ristet voldsomt rundt på bakken og skrek samtidig. Dette skjedde mens demonen forlot kroppen, og etterpå lå han der som om han var død. Mens folkene samlet seg rundt, så konkluderte de at gutten virkelig var død, for det var intet livstegn fra gutten.
Men i det øyeblikket strakte Jesus seg ned, tok hånden hans og hjalp ham opp. Det ser ut som at demonen hadde gjort sitt ytterste for å ta livet av gutten, men nå ble det åpenlyst at Jesu kraft var mer en nok til å overvinne slike forsøk. Guttens helbredelse var fullkommen. Ikke bare var han kvitt demonen, men han hadde også full fysisk styrke til å stå og gå som normalt.
En manglende kraft hos disiplene (9:28-29)
Jesus og disiplene Hans forlot mengden av mennesker og gikk inn i et privat hus hvor de forvirrede disiplene umiddelbart spurte hvorfor de hadde feilet så totalt. De de ikke hadde vært i stand til å oppnå, hadde Jesus gjort uten vanskelighet. Hva var det de manglet?
Jesu svar indikerte indirekte at de hadde stolt på seg selv istedenfor Guds kraft. Dette hadde også vært en av de kraftigste demonene.
Matteus la til en lengre forklaring av Jesus: «Fordi dere har så lite tro», svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit!’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.” (Matteus 17:20).
Dersom de som levde i Jesu nærvær så ofte feilet med troen sin, hvor mye lettere er det ikke da for oss å feile? Vi må daglig fornye vår tillit til Ham.
ORD TIL AVSLUTNING
Der er noen ting som er ut til å gå forbi det som synes å være mulig. Det er hva faren i denne situasjonen stod overfor. Situasjonen hans virket umulig, uten håp.
Forsøk å plassere deg selv i hans sko. Hans eneste barn led, var fanget i en demons grep i årevis.
Først spurte han disiplene om hjelp, men de klarte ikke å hjelpe (Markus 9:18). Det var da motløsheten og fortvilelsen nådde sitt høydepunkt. Det var da at Kristus trådte inn.
Rart nok helbredet ikke Jesus gutten med en gang. Istedenfor spurte han faren hvo lenge sønnen hadde vært slik.
Kristus fortalte ham at alt var mulig, bare han trodde. Jeg tror at dette var den store utfordringen. Han sjekket hva denne mannen var villig til å risikere når det kom til troen.
Mannens respons er en vi alle har ropt ut: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (Markus 9:24). Tro og mangel på tro bor ofte inne i samme person.
Vi alle visste fra å lese Skriftene at gutten ville bli helbredet. Det virker åpenbart for oss. Til faren hans var det ikke det. Akkurat som Abraham ble han bedt om å plassere hans eneste barn fullt og holdent i Guds hender (1 Mosebok 22:1-19). I begge tilfellene ble troen deres belønnet.
Tro som er mektig har overbevisning og selvtillit i Guds autoritet over alt på jorden. Noen med mektig tro tror at han er blitt gitt den troen gjennom Kristus.
larshaukeland 