larshaukeland

Min Gjenløser lever (Job 19:1-7, 23-29)

“Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet.”

Job 19:25

JOBS ENSOMME SITASJON (Job 19:1-7)

Plaget av ord (19:1-2)

For de fleste er Job synonymt med lidelse. Jakob brukte Job som et eksempel på en som holdt ut og viste Guds omsorg for alle som lider (Jakob 5:11).

Men Jobs lidelse var ubeskrivelig når den forgikk. Fratatt eiendelene, statusen og barna ble han slått fysisk med sår over hele kroppen. Konen hans oppfordret ham til å forbanne Gud og dø. De som kom for å trøste ham kjente ham ikke igjen en gang og var forskrekket over tilstanden hans. Ute av stand til å forklare situasjonen hans antok de at det skjedde på grunn av synd og rådet ham til å bekjenne sin synd til Gud.

Hver av Jobs tre venner tok tur i å formane Job og oppfordret ham til å tilstå synden sin. Men Job kranglet med dem alle. Argumentene deres matchet ikke erfaringene hans.. Da møtte vennene hans ham i en ny runde med anklagelser. Teksten vår beskriver Jobs svar til Bildads andre angrep (Job 18:1-21).

Denne gangen var Job trøtnet av argumentene til “trøsterne” (Job 19:1-2). Jobs “hvor lenge” var en direkte motsvar til Bildads eget “hvor lenge (8:2, 18:2). Bildad hadde anklaget ham ved å øke ordne sine; nå returnerte Job anklagelsen. Vennene hans hadde ikke gitt ham noen trøst; de hadde bare plaget sjelen hans. De hadde lagt psykisk plage til en fysiske lidelsen hans.

Spesielt Bildad hadde vært nådeløs i hentydningene sine. Han anklaget Job i å krangle i motsetning til tingenes natur (jfr. Job 18:4). Han identifiserte ham som en ond mann hvis familie hadde blitt tilintetgjort (18:5-6) og hvis ulykker var et resultat av hans ugjerninger (18:7-10). Han påstod at Jobs fysiske og mentale plage kom fra hans egen ondskap (18:11-14); og det eneste han kunne gjøre var å dø hurtig og utrydde sitt eget navn (18:15-21).

Misforstått av venner (19:3-4)

Job anklaget vennene sine for å bebreide ham for så mye som de kunne. Videre sa han “Det er tiende gang dere håner meg og uten skam går løs på meg.” Verbet som er oversatt “Går løs på meg” finnes bare en plass i Skriftene, nemlig her. Det betyr at gjorde seg harde mot Job og fornærmet ham med urettferdige anklagelser. De som kunne ha trøstet ham ved sitt tause nærvær hadde istedenfor forverret lidelsene hans med ordene sine.

Job fortsatte med å minne vennene sine på at dersom han virkelig hadde gått seg vill, så hadde feilen vært hans alene. Han hadde ikke gjort noe galt mot dem, så de hadde ingen rett til å sette seg selv opp i Guds rolle og fordømme ham. Bare Gud kjenner hjertet til den lidende. Vår ydmyke rolle burde være å be for lindring for ham, dersom det er Guds vilje, og be Ham å lære den leksjonen Han ønsker å meddele gjennom denne erfaringen.

Rammet av Gud (19:5-6)

Job innledet bemerkningene sine med en klage: “Vil dere heve dere over meg, så vis at min vanære er fortjent!” De hadde opphøyet seg selv over ham som om de var Gud (jfr. Job 19:22), og de hadde brukt sin tilstedeværende vanære for å bevise at han var full av synd. Likevel var det noe mer de trengte å vite: Gud selv var ansvarlig for lidelsen hans. Job anklaget rett og slett Gud for å behandle ham urettferdig. Han hadde undersøkt seg selv uten å finne noen syndig grunn for lidelsene hans. Derfor konkluderte han med at Gud behandlet ham urettferdig.

Før vi fordømmer Job for denne frekkheten, så la oss bli minnet på at Job var en gudfryktig mann (Job 1:1, 8, 2:3) som hadde en samvittighet som var meget følsom for rett og galt (Job 1:5). Derfor søkte han ærlig og redelig for en forklaring innenfor det moralske rammeverket han kjente på at han hadde lidd lidelse etter lidelse. Når han ikke kunne finne det, så kunne han bar forklare dette med salig urettferdighet.

Uhørt i sin klage (19:7)

Job var midt oi en kolossal kamp, og han fant ingen oppmuntring. Bønnene hans ble tilsynelatende ikke hørt, og det fikk ham til å konkludere med at det ikke fantes noen rettferdighet. Gud hadde snudd ryggen til ham.

Versene som følger (Job 19:8-19) beskriver dybden av Jobs forlatthet. Gud hadde omringet ham og holdt ham i mørket (19:8). Han hadde tatt vekk kronen hans av ære (19:9) og knust alt håp (19:10). Han hadde kjempet mot Job og beleiret ham som en fiende (19:11-12). Han hadde vendt slektningene, tjenerne og til og med konen hans mot ham (19:13-17). Sosiale kjenninger (til og med barna) ville ikke ha noe med ham å gjøre (19:18-19).

JOBS FORVENTNINGER (Job 19:23-29)

En permanent liste av uskyldighet (19:23-24)

Fortvilet av stadfestingen av hans egen situasjon i hans generasjon, så så Job mot fremtiden for en rettferdig dom. “Om bare mine ord ble skrevet ned” jamret han. “Om de ble ført inn i en bokrull!” Ord som bare blir uttalt oralt kan bli bortsatt som uviktige og fjernet fra hukommelsen. Men det skrevne ord har evighet; fremtidige generasjoner kan gjennomgå dem med forsiktighet. Så sikker var Job på sin uskyld at han følte seg sikker på å bli frikjent av fremtidige lesere.

ironisk nok ble ønsket hans innvilget, for i dag kan vi lese historien hans fra begynnelse til slutt. Og i denne boken kan uvitenheten hans bli sett klart. Han var ikke perfekt, for han tvilte på Guds godhet. Men der er ingen tvil om at lidelsen hans ikke var et resultat av synd.

En oppreisning av hans Gjenløser (19:25)

Jobs lengten etter oppreisning ledet ham et skritt videre: “Jeg vet at min gjenløser lever.” Et utbrudd av trygghet kom til ham i fortvilelsen, og han kunne si “jeg vet” (med understreking av jeg). Andre ville kanskje ha tvilt, men han var sikker på dette.

I deler av Gamle Testamentet henviser ordet “gjenløser” til en nær slektning hvis ansvar det var å hevne slektningen sin over det gale som var blitt gjort mot ham, eller reise opp en slektning som hadde mistet formuen sin eller blitt en slave. Han ga lovmessig beskyttelse til de sårbare (3 Mosebok 25:25, 47-49, Salomos ordspråk 23:10-11). Gud er Hevneren, Gjenløseren og Frelseren.

Job var virkelig sikker på at denne Gjenløseren skulle stå fram i de siste dager som den siste (Job 19:25). “Den siste” peker antakelig mot tidenes slutt når alle regnskap skal gjøres opp ved Guds hvite trone. Job var sikker på at hans utholdende vitnesbyrd til hans egen uskyld. Denne Gjenløseren ville “stå fram i støvet.” Job så Gjenløseren hans stående i støvet hvor kroppen hans hadde smuldret hen for å erklære ham uskyldig og renvaske ham.

Et syn av Gud (19:26-27)

“Når huden er revet av meg og kjøttet er borte” er vanskelig å oversette fra hebraisk. På hebraisk betyr det “etter huden min er blitt vrengt av.” Jobs hud hadde blitt ødelagt, og den forsvant bit etter bit, og han regnet med at han snart skulle dø.

Likevel var har sikker på at etter dette hadde skjedd, så ville han se Gud (Job 19:26). Job forventet at kroppen hans skulle bli oppreist igjen. I den engelske Bibelen står det “in my flesh shall I see God“; “i mitt kjød skal jeg se Herren”. Det hebraiske ordet “basar“, som betyr kropp, er ikke oversatt til norsk selv om det er med i den hebraiske grunnteksten. Videre er det mye oppmerksomhet gitt det lille ordet “in” i den engelske King James Bibelen. “In” kan bety “i” eller “fra”. Dersom teksten blir “fra mitt kjød skal jeg se Herren”, så mener noen at dette kan bety utenfor kroppen. Disse to teoriene gjør bare en forskjell om Job snakket om etter en kroppslig oppstandelse eller før en kroppslig oppstandelse hadde funnet sted. kanskje Gud ga Job innsikt om hva som skulle skje. Men kanskje Job enkelt og greit stolte på at ville se Gud etter at han var blitt fridd fra sin miserable kropp.. I begge tilfeller, så forventet Job å se Herren etter at han hadde dødd.

Så sa han ivrig “Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed” (Job 19:27). Det var Job selv som skulle se Herren, og Herren ville være på hans side. Gud ville ikke være en fiende, men en advokat. Job var sikker på at han ville se Ham som hans Venn.

En triumf av rettferdighet (19:28-29)

Nå returnerte Job til anklagene hans mot de tre vennen hans. De hadde bestemt seg for å jakte Job nådeløst med den antakelsen at synd hadde forårsaket lidelsen. Men han fortsatte raskt å advare dem om at dersom de fortsatte å tenke slik, så burde de frykte sverdet. Guds vrede ville komme mot dem, og de ville finne ut at der virkelig finnes en dom. Gud ville dømme og straffe dem.

Dette bemerkelsesverdige skriftstedet minner oss om at til og med i det mørkeste mørke kan kristne vite at Herren vil til slutt reise dem opp og belønne dem med et syn om Ham. Men det er også en streng advarsel om å ikke anklage en lidende troende for å ha syndet.

ORD TIL AVSLUTNING

Noen ganger er hjertet fullt av sorg. Der finnes stunder hvor vi ikke er i stand til å forstå hvilket formål lidelsene våre har. Job hadde månedsvis med slike stunder. Vennene hans trodde feilaktig at han hadde gjort noe for å fortjene pinen han gjennomgikk. De ropte ut uten stans og ga Job om å angre syndene sine. De mente hårdnakket at dersom Job ville tilstå hva han hadde gjort galt, så ville trekke tilbake sin mektige hånd og dom.

Det vennen hans ikke visste eller hadde mulighet til å forstå var at Job ikke var i prøvelse på grunn av synden hans. Job var i prøvelse for rettferdigheten hans. Denne troens test var ikke konstruert for å vise hva Job gjorde galt, den var istedenfor ment å vise hva han gjorde rett. Det er en ting å tro at noe er sant. Det er noe helt annet å vite at noe er sant. Job kunne ha sagt at han trodde at hans Gjenløser levde, men “tro” åpner opp for debatt. Job sa at han visste at hans Gjenløser levde. Når du vet noe, så spiller det ingen rolle hva andre tror; du er sikker på din stilling.

Job lot vennene hans vite at han allerede hadde inne i hjertet sitt: Gud er i live, og Gud er suveren. Til slutt, selv om det er ved slutten av dette livet eller slutten på prøvelsene våre, så vil Gud få æren. Noen ganger er livet vanskelig, men det er i de stundene at vi lærer at Gud virkelig er nok.