Salme 4: Kveldssalmen

Denne salmen er antakelig ment å følge Salme 3 og være en fortsettelse av denne. Noen kaller Salme 3 for “Morgensalmen”. Navnet på Salme 4 blir derfor “Kveldssalmen” eller “Aftensalmen”. I denne salmen er det mye som vil interessere den som er glad i hellig sang, og mye av dette vil kaste lys over modusen til lovprisningen i tempelet.

Vers 1 “Til korlederen. Med strengespill. En salme av David.“

Ordet som på hebraisk er oversatt som “korlederen” betyr “å glitre på lang avstand”. Dette betyr at der Det kan ha blitt brukt både om den som var øverste leder i tempelet. Siden dette brukes i en salme er det trolig at David her henvender seg til den som var leder for musikk, sang og tilbedelse i tempelet. Ordet indikerer også at dette var en permanent stilling. Det å lede sangene er en viktig stilling inne i kirken. Mange ha blitt velsignet med en forståelse og et øre for musikk som gjør at de er ideelle til å lede sangene i kirken, spille musikk til sangene eller synge. Ofte vil en person som har slike talenter kunne bli brukt til flere av disse. Dersom sanglederen tar jobben sin alvorlig, så er det en stor jobb å finne de riktige sangene til riktig tid. Man skal synge om flere ting under et møte, og noen sanger får oss til å brette opp ermene og gi vårt beste for Herren. Andre sanger får oss til å gå inn i oss selv og granske hjertene våre framfor Herren Gud.

Det neste som står i vers 1 er “med strengespill“. I den engelske King James Bibelen bruker de ordet “Neginoth” som er en translitterering av det hebraiske ordet som er brukt i grunnteksten. Ordet er et musikalsk uttrykk som ofte blir fortolket som instrumental musikk av et strengeinstrument. Noen sier at dette også inkluderer korsang (sang med flere stemmer). I virkeligheten er hebraiske musikkuttrykk veldig vanskelige å fortolke ettersom eldre hebraisk – som ikke er i bruk lengre – er andreledes i det hebraiske språket vi kjenner i dag. Derfor er det ikke mulig å oversette hebraiske musikale uttrykk med 100% sikkerhet, men det er helt på det rene at dette ordet indikerer hvordan denne salmen av Davis skulle synges.

Ellers er det viktig at det står i innledningen av denne salmen at David er salmens forfatter. Ofte stoler vi på korte beskjeder som er skrevet i ettertid om hvem jødene trodde hadde skrevet dem – såkalte “superskripter”. Disse er ikke del av den Gud-innblåste, inspirerte grunnteksten og kan derfor ikke stoles på 100%. Her står det imidlertid i grunnteksten at David har skrevet salmen, og det gjør det lettere for oss å tolke salmen riktig.

Vers 2 “Svar meg når jeg roper, du min rettferds Gud! Du viser meg en vei ut av nøden. Vær meg nådig og hør min bønn!“

I den engelske King James Bibelen står det her “hør meg” isteden for “svar meg“. Det hebraiske ordet her betyr faktisk “se meg” eller “legg merke til meg”. Selv om dette impliserer at Herren svarer er dette ikke en bokstavelig oversettelse av det hebraiske ordet i grunnteksten. Vi kan be om at Herren hører oss, og vi kan også be om at Han svarer oss. Dersom vi har et riktig og nært forhold til Gud, så vil Han både høre og svare oss. Det er imidlertid viktig å innse at Gud ikke alltid gir det svaret vi håper på. Dette er på grunn av at Han er allvitende, og derfor vet Han hva som er best i enhver situasjon, noe vi ikke vet. I tillegg ber Han oss ofte være trofaste og vente på svar. Guds “timing”  er alltid perfekt! Vår “timing” er ofte feil fordi det er så mye vi ikke vet.

David ber Herren Gud høre på ham når han “roper” til Ham. Dette er et høyt rop som ofte kommer når den troende er i trøbbel. Selv om vi roper til Gud har vi ikke noe krav på at Herren skal bønnhøre oss, men det understreker alvoret i vår situasjon når vi roper til Ham, Mange forventer velsignelser fra Herren selv om vi ikke har krav på noe som helst. Vi ser imidlertid at Herren Gud ofte ønsker å gi oss velsignelser, og derfor innfrir Han ofte bønneønskene våre. Det er essensielt å legge merke til Davids eksempel at han alltid henvender seg til Gud før han henvender seg til menneskene. Dette er et viktig prinsipp som vi alle burde aktivisere i livene våre.

Den norske frasen “du min rettferds Gud” bygger på ett eneste ord i den hebraiske grunnteksten, nemlig “Elohim“. “Elohim” er det ordet som brukes i skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1. Det er et viktig ord, ettersom alle hebraiske ord som ender på “-im” er et flertallsord som betyr minst tre. “Elohim” er således et bevis på at hele den treenige Gud var aktive under skapelsen. Gud Fader var den som talte verden inn til eksistens. Guds Ånd svevde over vannene, og Guds Ord er identisk med Guds Sønn. Dersom du tviler på at Jesus var til stede under skapelsen, så bør du studere Hebreerne 1:8-12. Her står det klart at “Sønnen” (vers 8) “la i begynnelsen jordens grunnvoll” (vers 10). David henvender seg i denne salmen til den treenige Gud for å lovprise Ham komme med sine inderlige bønner for å legge dem fram for Ham.

Til denne moralsk riktige Guden sier David at Han “viser meg en vei ut av nøden“. Bokstavelig står det at Herren Gud har “gjort” David “bred” eller “stor” når David var “på et trengt sted”. Gud har altså velsignet David, gjort ham større og styrket ham her på jorden når David har hatt problemer og utfordringer. Dette er hva Herren Gud ønsker å gjøre med de som følger etter Ham. Når vi er i trøbbel, ønsker Han å løfte oss opp, styrke oss og velsigne oss slik at vi kan møte problemene og utfordringer sammen med Gud. Når Gud har “gjort meg større” er det et bilde på at Han har velsignet hjertene våre og forstørret dem.

Til slutt i verset ber David Herren “Vær meg nådig og hør min bønn!” Det hebraiske ordet for oversettelsen “vær meg nådig” betyr bokstavelig “å bøye seg ned i vennlighet for en som er laverestående”. Vi er så mye lavere enn Herren til tross for at Han har løftet oss opp når vi har kommet til Ham. Vi ber Herren ydmykt om at Han må bøye seg ned til oss og vise oss nåde fordi vi ikke fortjener Hans velsignelser. Vi fortjener rettferdighet som er det samme som straff for våre synder. På grunn av Jesu død på korset er nåden i dag tilgjengelig for oss. Vi ber som David at Herren må høre vår bønn. Vi må imidlertid gjøre det vi kan for at bønnen vår vil nå frem til Gud, og at hjertene våre vil være innstilt til Guds bølgelengde. Dersom vi holder oss nær til Herren, vil Han alltid høre våre bønner!

Vers 3 “Mennesker, hvor lenge skal min ære krenkes? Hvor lenge skal dere elske tomhet og jage etter løgn?“

Nok en gang finner vi at der er en forskjell mellom den norske 2011 oversettelsen og grunnteksten. I 1930 oversettelsen starter dette verset med “I verdige menn!” Det som faktisk står her direkte oversatt er “sønner av menn”. Selvsagt er “mennesker” som står ovenfor her et mer nøytralt og politisk korrekt uttrykk, men David henvendte seg her til lederne av folkemengdene, og de var på denne tiden som oftest mannlige. Det fantes noen kvinnelige, men de var meget få. Ordet “sønner” her brukes om den som bringer familienavnet videre. Det at kvinnene beholder sitt pikenavn eller tar mannens etternavn er noe man først har gjort i moderne tid. Ordet “menn” her betyr ikke bare en enkelt man, men kan også brukes om menneskeheten generelt. Kulturen på Bibelens tid var imidlertid meget mannsdominert, og det var på den tiden helt naturlig at mannen var families overhode – akkurat som Jesus er menighetens overhode.

David spør “hvor lenge skal min ære krenkes?” Først nevner David et ord som betyr lengde, størrelse eller mengde. Det som måles er Davids “ære“, igjen: et ord som bokstavelig betyr “vekt”, men brukes til å indikere ære og herlighet. Ideen er, som vi finner i enkelte kulturer, at dersom du veier mye, så er du rik nok til å kjøpe masser med mat. En tidligere venn av meg fra Burma sa oppglødd til en han møtte i Skottland: “Du er så feit! Du blir feitere for hver dag som går!” Burmeseren trodde han hadde gitt skotten et fint komplement, men i vår kultur vil dette utsagnet bli betraktet som en fornærmelse.

Davids ære var blitt “krenket”, et ord som betyr “vanære” og “skam”. Hvor lenge skulle disse mennene gjøre narr av David? Litt erting kan med tiden bli alvorlige krenkelser som denne verdens mennesker nyter. Hadde de ikke ertet David nok? Hadde ikke krekelsene deres gått langt nok? Er det ikke slik at vi ofte frykter å bli latterliggjort av andre mennesker alle sammen? Ofte dikter de ugudelige opp løgner for å forsøke å sverte de troende. Det er viktig å huske at det som gjør at ikke-troende ler av oss er ofte det som gjør Herren stolt av oss. Når vi står fast i troen sammen med Herren vil all laterliggjøringen falle til bakken uten å oppnå det de ufrelste ønsker. Vi må ha våe øyne på Jesus, ikke de ufrelste som forsøker å avlede oss!

Så spør David “hvor lenge skal dere elske tomhet og jage etter løgn?”  De som ikke er troende elsker tomhet. Den vise kong Salomo begynte sin bok, Predikerens bok, slik: “Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!” (Predikeren 1:2). Hvorfor er alt tommhet og forgjeves? Det er fordi vi mennesker jager etter de feile tingene. Vi forsøker å tjene masse penger, store hus, pene biler, og masse skrot som vi fyller husene våre med. Eller så forsøker vi å gjøre oss selv viktige – en viktig jobb med god lønn, en ledende stilling i en organisasjon, et politisk verv, hva som helst som får menneskene til å se opp til oss. Jesus sa: “Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være (Matteus 6:19–21). Vi burde ha et annet fokus i livene våre enn bare å tilfredsstille oss selv.

Til slutt never David å “jage etter løgn“. Ordet “jage” oversettes også som “søke”, og dette ordet brukes oftest om å søke gjennom tilbedelse eller bønn. Det søkes her etter “løgn” som i “usannheter”, “forfalskning” eller “bedrageri” – i Bibelen er dette ofte sett i forbindelse med tilbedelse av avguder. Løgnen er et av kjennemerkene til alle mennesker. Til og med som spebarn lyver vi, og vi blir vanligvis bedre og bedre til dette opp igjennom årene. Et spebarn kommuniserer gjennom gråten sin. Når de gråter, gjør de foreldrene oppmerksom på at de trenger mat, en ny bleie, eller at de har det vondt. Når et spebarn gråter for oppmerksomhet kan den bare gjøre dette ved å late som om noe er galt – den gråter som om den har det vondt, er sulten eller treger å få skiftet bleie. Den oppnår bare det den ønsker ved å lyve! Vi lyver alle sammen! Det er vår natur! Dersom du sier til meg at du aldri lyver, så vil jeg si at nå løy du igjen! Når vi blir født på ny som kristne – Guds barn – så forsøker vi å ikke lyve mer. Vi forsøker også å forsvare løgnene våre med å kalle dem “hvite løgner”, men det er likevel løgner. Det er vanskelig å si sannheten hele tiden – ja, det er helt umulig. Det går imot vår syndige natur. Forhåpentligvis vil en som tror på Gud være sparsom på løgnene. Det at en lyver hele tiden er et bilde på at noe er galt med en. La oss lyve for de rette grunnene når vi gjør det – skåne noens følelser eller redde liv – men ikke lyve for å redde oss selv eller skjule hva vi har gjort. La oss være ærlige mennesker som det går an å stole på!

David avslutter dette verset med et “sela“. Ta en pause for å ransake ditt eget hjerte akkurat nå. Blir bi “krenket” eller latterliggjort på grunn av det vi tror på? Husk på disiplene som gledet seg fordi de ble forfulgt for det de trodde på. Dette var en stor ære for dem! Tenk videre hva som motiverer dere. Jager dere etter materielle ting, eller samler dere skatter i himmelen? Alt vi har gjort skal testes med ild for å se om det vi har gjort er gjort med de riktige intensjonene. Vi spør oss ikke lenger om vi lyver, men hvorfor vi lyver. La oss lyve for de riktige grunnene!

Vers 4 “Vit at Herren gjør under for den som er trofast mot ham. Herren hører når jeg roper til ham.“

Dette verset starter med et fantastisk ord, “vit“! “Vit at Herren gjør under” skriver David. Hvordan kan vi vite dette? Det hebraiske ordet som er oversatt med verbet “å vite” betyr “å se” – med sansene våre. Vi registrerer med øynene, ørene og nesen vår – samt flere andre sanser – flere av Guds mirakler hver eneste dag. Hvert åndedrag er en gave fra Gud! Alt vi har er en gave fra Gud! I Hebreerne 11:1-3 leser vi “Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.” Tro er faktisk å forstå og vite ting som vi erfarer gjennom sansene våre. Vi sier ofte at “å tro” betyr “å stole på”, menn sann tro er så mye mer enn dette. I dette verset registrerer David med sansene sine at Herren Gud utfører undre rett foran nesen på ham. Vi kan gjøre det samme!

Fortsettelsen av dette verset har blitt veldig ulikt oversatt i forskjellige oversettelser. Det som her i 2011 oversettelsen er oversatt som “gjør under” er i 1930 oversettelsen oversatt som “har utkåret seg en”. Det som faktisk står på hebraisk er “utskilt”. Herren har “utskilt” seg en ved å velge en som Han har behag i. Når Herren velger ut en mann eller en kvinne, velger Han selv å kommunisere med ham eller henne, og opprette et fellesskap med ham eller henne. Når Gud utvelger oss, er dette en handling av nåde. Vi fortjener ikke å bli utvalgt av Herren, men Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, og vi kan aldri fortjene Herrens gunst. Herren utvelger oss til å bli Hans barn, og adopterer oss inn i sin familie. Hva gjør at Han utvelger akkurat oss? Han vet om vi tror på Ham og ønsker å legge ned våre liv for Ham og leve etter Hans vilje istedenfor vår egen vilje. Han vet hvem som virkelig elsker Jesus.

Gud har utvalgt den som “er trofast mot ham“. Dette er oversatt fra et hebraisk ord som betyr “from”, “hellig”, “god”, “barmhjertig” og “gudommelig”. Den nådens utvelgelse som er nevnt ovenfor har en grunn. Den personen som er ikke bare “god” og “barmhjertig”, men tror og følger etter Gud og Hans lov, er “hellig” eller “from”. Han eller hun lever et liv som er styrt av Guds retningslinjer, og ikke av egne begjær. Dette betyr imidlertid ikke at Herrens utvalgte er feilfrie. Selv David, som var en mann etter Guds eget hjerte (Apostlenes gjerninger 13:22), syndet ved å ta livet av en mann slik at han kunne gifte seg med konen hans. Det at vi forsøker så godt vi kan å leve etter Guds vilje, betyr ikke at vi er perfekte, men at vi strever mot å bli det. Når vi til tider snubler og faller, så venter Gud på å tilgi oss – når vi sørgmodige kommer til Ham for å be om tilgivelse. Personer som forsøker å leve etter Guds vilje er sjeldne – de såkalt “gudfryktige”. De er dyrebare i Guds øyne.

Til slutt i dette verset står det “Herren hører når jeg roper til ham.” Ettersom de hebraiske ordene ikke er så mange som vi bruker på norsk – eller på engelsk – så har oversetterne lagt til ord som gjør det lettere å lese skriftene. Her, for eksempel, står det “Jehova” (eller Jahve), “høre” og “rope”. Det står egentlig ikke spesifisert hvem som roper. Logikken her vi tilsi at det er David som roper. Det er tross alt ham som har skrevet denne salmen! Men mangelen på de små ordene som ikke er inkludert i grunnteksten får oss til å ønske å sette inn andre ord i den setningen. Det er en bibelsk sannhet at Herren lytter til alle som roper til Ham. Ordet “hører” betyr å høre oppmerksomt med intelligens og ønske til å handle på det som en hører. Dette er et riktig bilde på Gud Fader. Han sitter og veter på bønne vår, og Han ønsker å gi oss det vi ber for, men Han vet om det vi ber for er bra for oss eller ikke. Når David her “roper” ut så er det ikke snakk om et hvilket som helst utrop, men et rop som er rettet mot Herren Gud. Vi kan lære av David at selv om han ikke var perfekt, så vendte han seg alltid mot Gud. Vi også burde vende oss mot Gd og tilkalle Hans hjelp! Hvem går vi til med problemene våre? Gud burde være førstevalget vårt, ikke siste utvei.

Vers 5 “Skjelv for ham og synd ikke mer. Si til dere selv når dere går til ro: «Vær stille!»“

Septuagint oversettelsen (den greske oversettelsen av Det gamle testamentet) sier her “Vær sinte, og synd ikke”. Hvorfor har de oversatt det hebraiske ordet for “skjelv” på denne måten? Sette passer faktisk til 1930 oversettelsen; “Vredes, men synd ikke!” Faktum er at den hebraiske grunnteksten sier at menneskene skal “skjelve”, men den sier ikke hva som forårsaker denne skjelvingen. En kan skjelve av sinne, og en kan skjelve av frykt. Den engelske King James oversettelsen; “stå i ærefrykt” er nok en fortolkning av denne skjelvingen. Her er faktisk 2011 oversettelsen mer tro til grunnteksten ettersom den bare oversetter og ikke fortolker, slik som den har gjort i flere tilfeller.

Det at skjelvingen kan være av frykt – til og med ærefrykt – støttes av den neste frasen “og synd ikke mer“. Det at en skulle være sinte og ikke synde mer er likevel ikke en umulighet. Paulus skriver tross alt i Efeserne 4:26 “Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede.” Likevel er det mer trolig at folkene skulle skjelve av frykt og ikke synde mer. Det virker som om Bibelen sier at en både skal frykte og ikke frykte samtidig, men dette har en naturlig forklaring. Dersom vi tilhører Guds familie trenger vi ikke å frykte for noe ondt, for Han er med oss. Faktisk står det “frykt ikke” hele 350 ganger i Bibelen, og det er en gang for hver dag i året. Vi skal imidlertid frykte Gud på den måten at vi følger etter Ham og ikke lever et liv som gjør Ham trist. “Å frykte Gud” betyr ikke det samme for n troende som en ikke-troende!

Det neste ordet vi ser i grunnteksten gir oss bibelsk tillatelse til å snakke med oss selv. Det hebraiske ordet “amar” betyr både å snakke og å svare, så dersom du fører samtaler med deg selv, er det lov til det i følge Bibelen. I grunnteksten er det imidlertid “hjertet” vi skal snakke til, ikke “dere selv“. 1930 oversettelsen her sier “tenk efter i eders hjerte”, en frase som stemmer mye bedre med grunnteksten her. Hjertet er et bilde på følelser og kjærlighet. Bibelen sier at hjertet er livets kjerne. Vi burde beskytte hjertene våre (Salomos ordspråk 4:23) og det er kilden til toren vår (Romerne 10:10). Det er imidlertid også kilden til utro og griskhet (Hebreerne 3:12) og det trenger å bli fornyet (Esekiel 36:26). Når vi snakket til hjertene våre, så vender vi oss innover for å granske oss selv – om vi har gjort godt eller vondt, stått opp for det vi tror på eller inngått kompromisser om troen vår. Dette betyr en selvransakelse, ikke bare å snakke med seg selv om uviktige ting.

Et annet viktig moment her er tiden vi skal granske oss selv. Vi skal gjøre dette “på sengen vår” eller “når vi går til ro”. Ofte går vi mange dager uten å stoppe opp og foreta en inventaropptelling, slik man gjør i butikkene rundt nyttårstider. Vi bør gjøre dette daglig dersom det er mulig. En selvransakelse hver kveld kan hindre at en bestemt synd kommer inn og får feste seg til hjertet ditt. Når vi har disse samtalene med oss selv i puten vår bør vi la fornuften styre oss! Verden utenfor er rolig, og vi kan med fred og ro vurder hva vi har gjort eller ikke gjrt den dagen. Vi kan bestemme oss for å luke ut uønsket ugress i hjertene våre.

Det kan virke rart at vi skal snakke med oss selv og si ti loss selv “Vær stille!” Ordet som er oversatt som “vær stille” betyr bokstavelig “å være stum”, men har også blitt oversatt som “å våre forbauset”, “å stoppe”, “å holde opp”, “å hvile” og “å vente”. Dersom vi er troende og har blitt adoptert inn i Herrens familie, så kan vi trygt “være stille”, hvile i Herren og vente på Ham. Dette er et naturlig resultat av å ha meditert på Herrene og gransket hjertene våre. Etter at vi har fokusert på Herren Gud kan vi slappe av, velvitende om a Gud har full kontroll og vil ta vare på oss. Det er dersom vi ikke tilhører Gud at vi har grunn for bekymring og ikke burde slappe av.

Etter å ha lagt på puten vår og hatt “pillow-talk” med selveste Faderen, passer det godt at det står et nytt “sela” har. Med Gud på vår side kan vi sove trygt. Med Gud på vår side kan vi hvile og lade opp batteriene våre uten frykt fordi vi vet at Herren er med oss. Og etter at vi har gransket hjertene våre og luket ut uønsket ugress i hjertene våre, burde det ikke være noe der som hindrer vår forbindelse med Herren. Klarer vi å slappe av til tross for helseproblemer, økonomiske problemer og familieproblemer? Les gjerne Salme 23 dersom du vil se hvordan David følte roen Gud hadde gitt ham.

Vers 6 “Bær fram rette offer og sett deres lit til Herren!“

Ettersom vers 6 starter med å “slakte” et “slaktoffer” kan det kanskje være bra å fortolke dette, som 2011 oversettelsen ofte gjø, til et mer moderne uttrykk. Slaktoffer var en viktig del av jødenes tilbedelse i Det gamle testamentet, samme som i andre religioner. Det er imidlertid ikke mange i dag som slakter dyr for å ofre dem til gudene sine, heller ikke jødene. For over 2000 år siden krevet Herren Gud slaktoffer fra jødene, og Moses skrev ned mange av reglene som gjelder for slaktoffer på denne tiden. Dyrene som ble ofret var ofte syndoffer, og skulle ikke ha noe lyte på seg – det vil si, de skulle være så perfekte som mulig. Men dyr kan bare sone for synd i en begrenset tid. Hvert år, eller oftere i noen tilfeller, måtte presten komme frem for Herren i tabernaklet og ofre et nytt syndoffer. Men da Jesus døde for oss var Han det perfekte offerlammet som gjorde alle andre slaktoffer unødvendige. Du kan lese om dette i Hebreere 9:11-27. Jesu blod blir her kalt “paktens blod“, blodet som var rent og perfekt nok til å gjøre frelsen tilgjengelig for deg og meg. David skrev om et slaktoffer ettersom det var slik man ofret på hans tid. Slik er det ikke lengre. Vi er ikke påkrevd å slakte husdyr og ofre dem til Herren. Vi lever i en annen tidsperiode i dag, men Herren er den samme til evig tid, og Han forventer at vi “ofrer” til Ham i dag, men det er snakk om andre typer “offergaver”. Vi gir penger, tiden, talentene og livene våre som offergaver til Ham.

David sa at vi må bringe fram den rette typen offergave. Vi må ikke tilby Herren Gud en offergave fra vår opprørske tilstand. Vi må ha rene hjerter og rene offergaver når vi kommer til Ham. Dersom ikke livene våre er rette overfor Gud og offergaven er riktig, så vil offergaven være en synd. Husk for eksempel på hva Jesus selv sa i Matteus 5:23-24: “Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!” Dette gjelder både ved dyreofring eller offergaver vi kommer med i dag. Hva er vi villige til å gi til Herren i dag? Hvor mye av tiden vår? Hvor mye av det vi eier er vi villige til å la Ham bestemme over? Mange elsker Herren så mye at de gir Ham alt – hele livet sitt og alt de eier – til Ham. Kunne du gjøre det? Hus at den tiden du gir til Ham kommer aldri tilbake, men du kan jo tilbringe evigheten sammen med Ham, så da burde det vel ikke spille noen rolle – med mindre vi ikke ønsker å gi opp syndige vaner eller hele hjertet vårt.

Så sier David “sett deres lit til Herren!” Bokstavelig står det at vi skal “finne tilflukt” i Herren. Riktignok betyr dette billedlig “å stole på”, “å være sikker på”, “å være modig”. “å være bekymringsløs” og “å håpe på”. Vi kan stole på Herren i en slik grad at vi er sikre, modige og bekymringsløse her på jorden. Dette er et individuelt spørsmål til alle troende: Setter du din lit til Herren Gud? Stoler du på at Gud vil ta vare på deg i ditt liv her på jorden? Setter du  din lit til Ham og tror at Han vil fri deg ut fra løvens gap? Vi sloss neppe med løver eller kjemper i vår hverdag, men problemene våre kan ofte fremstå som løver eller kjemper for oss. Stoler vi på – som David – at vi vil kan ville over Goliat? Hvor mye tro har vi egentlig?

Vers 7 “Mange sier: Hvem kan gi oss lykke? La lyset fra ditt ansikt skinne over oss, Herre!“

Når David tidligere har snakket om store folkemengder, har han snakket om de store massene av folk som har vært imot ham. Når han nå sier “mange sier“, så inkluderer han nok mange i hans egen hær som ville se istedenfor bare å tro. Dersom vi er ærlige gjelder nok dette også oss. Er jeg den eneste som har vært – og er – misunnelige på disiplene som kunne gå sammen med Jesus og se Ham med sine egne øyne? Neppe! Men Jesus sa jo “Velsignet er de som ikke ser, og likevel tror” (Johannes 20:29). Kjære troende – her snakker Jesus om oss som lever i dag! Til og med ikke-troende har et ønske om å se kongenes Konge og herrenes Herre. Det regner over både den troende og den ikke-troende. Vi er alle mennesker som har drømmer og ønsker i tillegg til grunnleggende behov. “Mange” betyr sådan ikke bare troende. Alle ønsker vel å se noe godt!

“Hvem kan gi oss lykke?” står det i 2011 oversettelsen. Dette er nok igjen en fortolkning istedenfor en oversettelse. Bokstavelig står det “se” og “godt”. Hvem kan vise oss noe godt? Selvsagt finnes det en masse variasjoner som disse to hebraiske ordene kan bli oversatt, men de betyr å vise noen noe som ser godt ut, om det når er en eller flere ting. 2011 oversettelsen tar for gitt at dette som de ser vil gi dem lykkefølelse. Dette er selvsagt mulig, men det er ikke alt som er “godt” som gjør dette. Faktisk sender Gud oss flere ting som vi ikke er så glade for, fordi det er bra eller godt for oss. Mulighetene for en feiltolkning gjør at jeg som oftest stoler mest på den verbale oversettelsen istedenfor fortolkningen. La oss se hva Skriften faktisk sier, så kan vi komme med vår egen fortolkning!

Så ber David om at Herren må “løfte opp” “lyset fra ditt ansikt“. Dette er det vi ønsker! Det “å løfte opp”, som det står i grunnteksten, betyr å “opphøye” – som i “velsigne”. Tenk på alle de måtene Herren Gud kan velsigne deg! Hva er det som får oss til å skinne? Vi husker på at vi er Guds lys (Apostenes gjerninger 13:47), og det er vår oppgave å la Guds lys skinne i denne mørke, syndige verden. Vi er Guds ambassadører for himmelens rike (ordet “sendebud” i bl.a. 2 Korinterbrev 5:20 er i den engelske King James oversatt “ambassadører”) og skal representere Guds rike her på jorden. Ingenting kan få oss til å skinne her på denne jord mer enn Guds perfekte kjærlighet. Guds kjærlighet kan lyse opp livene våre som et fyrtårn!

Vers 8 “Du gir meg større glede i hjertet enn andre får av korn og vin i overflod.“

Her i dette verset sier David at Herren har gitt ham “glede” og “fryd”. Herren Gud tar vare på sine barn, og Han gir dem glede og fred. I Romerne 15:13 leser vi “Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.” Dette er noe Gud både er villig og i stand til å gjøre. De som tilhører Ham har virkelig grunn til å fryde seg! Vi er aldri alene, og Han gir oss daglig av Hans styrke – når vi ber om det. Tenk på alle dem som samler seg skatter på jorden i et langt liv og blitt umåtelig rike. De kan ikke ta det med seg når de dør! Tenk så på den kristne som samler seg skatter i himmelen. Vi skal alle bli belønnet i himmelen samme hvor korte eller lange våre liv her på jorden er. Gud har lagt en seierskrans klar for oss. Paulus skriver: “Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus” (Filipperne 4:13-14).

Denne “gleden” eller “fryden” som David skriver om har slått rot i hjertet hans. Selv om dette brukes billedlig om følelsene til en person, så er dette en billedbruk som vi kjenner godt igje – til og med i dag. Har du noen gang følt som om noen har hatt hjertet ditt i sine hender? Selvsagt har de ikke kuttet deg opp og tatt ut det fysiske hjertet ditt, men de har en påvirkning på deg som kan påvirke følelseslivet ditt på en alvorlig måte. Det kunne være fristende å spørre om Gud har ditt hjerte i sine hender. Påvirker det Gud sier og gjør følelsene dine i en stor grad? Når Herren gir oss glede og fryd og fred i hjertene våre, er vi lykkelige mennesker. Det er dette som ofte får oss til å boble over med sag, plystring og smil til dem vi møter på vår vei.

Andre får glede over materielle ting. Noen oversettelser av Bibelen har plusset på “olje” til “korn og vin“. Dette står ikke i den hebraiske grunnteksten, men er lagt til for å gjøre mer inntrykk på folk som virkelig setter pris på eksempelvis olivenolje. Vi er imidlertid sterkt advart at vi ikke skal legge til eller trekke fra fra Den hellige Skrift, så jeg støtter ikke dette tillegget. Det som nevnes her er “korn” eller “hvete” samt “ny vin”. Alt som Herren gir oss er nytt, ofte spesielt forberedt for oss. Det som Herren gir oss er mye mer enn korn og vin. Han gir oss rike velsignelser som ikke har sitt likestykke hos de ikke-troende. Ordet på slutten av dette betyr “kastet sammen” og brukes om store mengder. Hvor stor overfloden her var er vanskelig å si, men det er nok snakk om mer enn det som er nødvendig. Dette kan Herren Gud også trumfe. Han gir oss flere velsignelser enn vi fortjener!

Vers 9 “I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt.“

Det første hebraiske ordet i dette verset er ikke med her. Ordet betyr “en enhet” og brukes når noen er sammen i en “enhet”, og er like eller sammen. Tanken her er å være sammen med Gud i tykt og tynt. Ordene her er satt i en forskjellig rekkefølge for å få en god flyt i setningen. Det neste ordet betyr “å legge seg ned”, slik som man gjør når man skal sove. Det kan også være snakk om legge seg ned for å slappe av eller ha intime relasjoner med sin utkårede. Det er viktig å legge seg ned for å sove eller å hvile. Menneskene er ikke laget for å være våken 24/7. Dersom vi ikke får hvilen vår, blir vi syke. Ved lange perioder uten søvn vil hjernen vår spille oss puss, og vi vil hallusinere – ofte med stemmer eller syner, men også til tider med lukt eller andre sanselige forstyrrelser. Dette er litt av grunnen til at jeg (sammen med andre) har kalt denne salmen for “Kveldssalmen” eller “Aftensalmen”.

Hvor velsignet er det ikke å kunne legge seg ned i fred. Kan du oppleve fred i livet ditt når d legger deg ned? Når Herren Gud lever inne i deg, så kan du oppleve fred i hjertet ditt – en fred som gjør at du kan hvile fredfullt midt i stormens hete. Den som kan oppleve fred på denne måten er virkelig velsignet av Gud! Akkurat som en kylling kan vi oppleve at hønemor – eller i dette tilfellet; Gud Fader – dekker oss med sine vinger (se Matteus 23:37-39). Det er da vi kan legge oss ned sammen med Herren eller den vi deler livet med i den visshet at Gud våker over oss.

Nok en gang ser vi i grunnteksten at vi blir slappe i kroppen når vi legger oss ned. Det er derfor vi ikke tror at det ligger noe erotisk til grunn for at en legger seg ned, men ganske enkelt fordi en trenger eller ønsker hvile. Det er mye lettere å sove eller slappe av når en har et fredfylt sinn – eller et fredfylt hjerte. Dette får man når man lever sammen med Herren og lar Ham styre livet. Når en legger alt i Herrens hender kan man slappe av, velvitende om at Han har full kontroll over livene våre.

Til slutt står det at “Herre, du alene lar meg hvile trygt.” Herren Jehova – eller Jahve – er den eneste grunnen til at vi kan føle oss trygge. Ordet “alene” betyr “bare Herren”. Det finnes ingen andre som kan la David sove trygt. Akkurat som det bare finnes en vei til Gud (Johannes 14:6), så finnes det bare en vei til sann glede og til sann trygghet. Når Jesus sa at Han var gitt all makt i himmel og på jord (Matteus 28:18), så sa Han dette slik at vi skulle kunne føle oss trygge. Grunnteksten sier at vi kan “sette oss ned” i trygghet, men det gjelder selvsagt om vi går eller står også.

Føler du deg trygg i hverdagen din? Kanskje du ikke har gitt deg helt over til Herren – slik som David gjorde. Når du har et nært forhold til Kristus og vandrer etter Guds lov, så vil du føle Guds nærvær på en positiv måte. Du vil føle deg trygg, beskyttet og fredfull. Ubekjent synd vil hindre dette gode forholdet og få deg til å føle deg usikker. Gi deg helt og holdet over til Ham!