vers 2

Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.”

1 Mosebok 1:2

Det viktigste ordet i vers nummer to er et lite ord som vanligvis er ubetydelig. Det hebraiske ordet “waw” er oversatt “og“, og det er det første ordet i verset. Grunnen til at jeg synes det er så viktig er på grunn av noe som kalles “gap-teorien“. Her har kristne og ikke-kristne forsøkt å legge inn et gap i tid på millioner av år som skal gi rom for evolusjon og milliarder av år – noe som vil tillate lidelse og død lenge før Adam syndet i Edens hage og er fullstendig ubibelsk. Ordet “waw” binder vers en og vers to sammen og gir intet rom for en lang tidsperiode. Det er min påstand at Bibelen rent grammatisk ikke gir rom for en slik tolkning, og at dette simpelt hen kommer fra mennesker som ikke tror på Bibelen og ønsker å forene Bibelen med evolusjonsteorien. Det at Bibelen rent grammatisk forteller om en skapelsesuke på seks dager betyr ikke nødvendigvis at folk tror på den. Her i dette studiet forsøker jeg først og fremst å finne ut hva Bibelen sier. Dersom noe jeg sier er min egen oppfatning, skal jeg forsøke å understreke dette.

Vår oversettelse av Bibelen sier at “jorden var øde og tom“. De som tror på “gap-teorien” mener at “var” også kan oversettes “ble“. Dette vernet (“hayetha“) er ikke det ordet som vanligvis brukes for å markere en forandring av en tilstand. Selv om ordet kan enkelte ganger bli brukt for å introdusere en forandring, så blir det oversatt “var”  i 98% av oversettelsene. Dersom en leser igjennom skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1:1-2:3, så er det ingen ting i fortellingen som skulle tilsi at “hayetha” skulle oversettes som “ble“.

Øde og tom” er det hebraiske uttrykket “tohu waw bohu“. Igjen vil de som tror på “gap-teorien” si at det burde oversettes “ruinert og øde” eller liknende for å gi inntrykk av en hellig kataklysmisk dom som skal ha kommet over jorden og har etterlatt jorden i kaos og ruin. De støtter denne teorien med at en hellig Gud ikke ville ha skapt et kaotisk univers. Jeg vil likevel påstå at en slik fortolkning er tvungen og unaturlig. Ordet “tohu” kan bety flere ting. Det forekommer 20 ganger i Gamle Testamentet og er oversatt på 10 forskjellige måter (“forfengelighet“, “forvirring“, “tomt sted“, “ingen ting” etc.) Den engelske King James oversetter dette uttrykket som “uten form og tom“. Riktig oversettelse av “tohu” kommer an på sammenhengen, og ettersom “bohu” betyr tomhet kan det se ut som om disse to ordene er et uttrykk av relaterte ord som utfyller hverandre. “Øde og tom” eller “formløs og tom” er begge beslektede uttrykk som ser ut til å beskrive at jorden bare var en formløs masse som ennå ikke hadde blitt formet av Gud. Det var byggesteinene til jorden og universet. Det at jorden var “tom” simpelt hen betyr at mennesker og dyr ikke var blitt skapt enda.

Videre finner vi at alt var badet i mørke. Gud hadde enda ikke skapt dag og natt. Selv om byggesteinene til universet var skapt, så hadde det enda ikke blitt tilført energi. Lys er en form for energi. Dette hadde ikke skjedd enda. Det er alltid mørkt der lyset ikke slipper til. Noen vil hevde at Gud er lys, og det er bibelsk nok. Vi snakker likevel her om det fysiske universet, og Gud sa selv at det var mørke over dypet. Gud er åndelig og befinner seg i en annen dimensjon. Det er ikke gitt at Hans lys vil lyse før Han har skapt det fysiske lyset. Vi må forholde oss til hva Bibelen sier og ikke anta det som ikke står skrevet. “Det store dyp” var altså badet i mørke. Ordet “dyp” (“tehom“) referere senere til sjøens vann. I begynnelsen hadde imidlertid ikke jorden noe form, og vannet og dypet må også ha vært spredd utover i kaos før Gud formet jorden. Det samme bildet er gitt i 2 Peter 3:5 hvor Peter skriver “Men når de påstår dette, overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann.

Videre leser vi at “Guds Ånd svevde over vannene“. Her finner vi at “Elohim” har en “Ånd” (“ruach“). Ordet for “Ånd” er samme ordet som brukes som “vind” og “ånde” (pust). Sammenhengen bestemmer hva som er den korrekte betydningen i ethvert skriftsted. I 1 Mosebok 1:2 er det åpnebart at den skapende aktiviteten ikke krever en vind men Gud selv. Siden universet trenger å bli aktivert, så er det den personen av den tre-enige Gud som både er allestedsnærværende og enegigivende som blir nevnt til å arbeide med skapelsen. Akkurat som Den Hellige Ånd gir oss kraft kunne Han også gi energi i skapelsesprosessen. Det står at Ånden “svevde over vannene“. Jeg har allerede kommentert at vannet var tilstede i denne kaotiske samlingen av byggesteiner. Når det står at Ånden “svevde” (“rachaph“) så er dette et ord man bare finner tre ganger i Gamle Testamentet. De andre stedene er det blitt oversatt “skjelver” (Jeremia 23:9) og “svever” (5 Mosebok 32:11). I rent vitenskaplig terminologi vil kanskje den beste oversettelsen være “vibrerte“. Dersom universet trengte å bli aktivert, så måtte det være en energigivende kraft tilstede. Dersom universet måtte settes i gang, må det være en pådriver. Det kan nevnes at energi i det ytre rom beveger seg i bølger – lys bølger, varme bølger, lyd bølger osv. Selv med tyngdekraften og elektromagnetiske krefter snakker vi om “felt” med aktivitet og bevegelse av bølger. Dette gir interessante assosiasjoner når Ånden svevde over “vannene“, et element hvor bølger som oftest finnes.


 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: