Var barneofringer tolerert i Gamle Testamentet?

Bilderesultat for jephthah's vow

Illustrasjon: Jefta kommer hjem fra krigen og blir møtt av sin datter

Er barneofring godkjent i Bibelen? Mange kritikere stiller seg dette spørsmålet i referanse til Jeftas forhastede løfte i Dommerne 11. Før slaget mot ammonittene lovet Jefta Gud at dersom Han ga ham seier på slagmarken ville han ofre som brennoffer den første som kom ut fra huset hans.

Herren Gud ga Jefta seieren, men feiringen ble kortvarig. Da han kom hjem kom datteren hans ut av huset. Da Jefta så henne, sa han “Å min datter! For en sorg du volder meg, og en ulykke du fører over meg! Jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake” (Dommerne 11:35).

Etter hennes ønske lot Jefta datteren dra bort med vennene hennes i to måneder for å “gråte over sin jomfrustand” (11:37). Vers 39 avslører at når hun kom tilbake, så gjorde han “med henne etter det løftet som ble gitt“.

Så, ofret Jafta sin egen datter som oppfyllelse av det løftet han hadde gitt Herren? bibeltroende kristne har adoptert to veldig forskjellige syn på denne saken. Hvordan kan vi bestemme hva som er riktig?

EN BIBELSK TILNÆRMNING TIL Å TOLKE ET “VANSKELIG SKRIFTSTED”

Noen mennesker har dogmatisk hevdet at deres syn er det eneste riktige, uten å ta til betraktning de sterke sidene ved det andre standpunktet. Andre tror at den riktige taktikken er å unngå kontrovers ved å ignorere det vanskelige skriftstedet, spesielt om de anser det å være uviktig.

Likevel har Gud åpenbart ansett det viktig nok til å være inkludert i Hans inspirerte Ord. Å ignorere et skriftsted som dette eller å gi liten oppmerksomhet til argumentene er uakseptabelt.

Peter ga klare direktiver om vanskelige skriftsteder. Han innrømte at noe av det som Paulus hadde skrevet var “vanskelig å forstå“, likevel advarte han at “de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik som de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang” (2 Peter 3:16).

Det å tolke skriftene er ikke gitt alle. Vi må alltid streve etter å tolke ordene slik som Gud mente dem, konsistent med alt annet som Han avslører i Sitt Ord (se Apostlenes gjerninger 17:11, 1 Korinterbrev 2:12-16).

ET TESTTILFELLE – JEFTAS FORHASTEDE LØFTE

La oss se på Dommerne 11 for å se hvordan dette fungerer i praksis.

Noen tror at Jefta ofret datteren sin som et “levende offer” ved å dedikere henne til å forbli en jomfru i full tids tjeneste ved Israels sentrale helligdom. De som tror på denne teorien fokuserer på at hun sørget over sin jomfrustand og at det understrekes i teksten at hun ikke hadde vært sammen med en mann (Dommerne 11:39). Dessuten var menneskeofring strengt forbudt av Gud (5 Mosebok 12:31) og det samme som mord.

Dersom Jeftas løfte refererte til menneskeofring og Gud visste at datteren hans ville komme ut av huset først, så ville Han vel ikke ha gitt ham seier på slagmarken. Så “ofringen”  må referere til hennes manglende mulighet til reprodusere avkom som kunne fortsette Jeftas familie.

Andre tror at Jefta faktisk ofret datteren sin som et brennoffer siden dette er hva han lovet han ville gjøre. Han sa at dersom han vant seier på slagmarken så “skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer mot meg når jeg kommer uskadd tilbake fra Ammons barn, høre Herren til. Jeg skal ofre ham til brennoffer” (11:30-31). Vers 39 forteller oss at Jefta “gjorde med henne etter det løftet han hadde gitt.”

Vi må ta i betraktning konsekvensene av disse to teoriene. Den første posisjonen tvinger oss til å finne en unaturlig lesing av teksten, og forkaste det som ser ut til å være Bibelens klare påstand om at Jefta ofret datteren sin som brennoffer. Når vi tolker Skriften er ikke målet vårt å finne en mening som gjør oss komfortable, men å finne forfatterens budskap. Selv om et fornuftig argument kan gis for en alternativ betydning, så burde vi holde fast ved den enkle betydningen så lenge den samsvarer med resten av Skriften.

Dersom Jefta virkelig ofret datteren sin, betyr det at Gud godkjente dette tilfellet av menneskeofring? Absolutt ikke! Bare fordi Gud ga ham seier på slagmarken betyr ikke det at Herren Gud tolererte Jeftas løfte. Gud valgte Jefta som en dommer for å beskytte israelittene mot ammonittene som undertrykte dem, men Bibelen nevner ikke at Han godkjente Jeftas løfte.

Ta alternativet i betraktning. Dersom Gud ikke hadde gitt Jefta styrke til å vinne slaget, så ville de seirende ammonittene ha drept mange flere israelitter, kanskje inkludert Jefta, familien hans, og mange andre forsvarsløse familier. Videre var ikke alle dommerne som Gud brukte til å fri israelittene gudfryktige. Selv Jefta var med i en gruppe av “løse menn” (11:3) før dette slaget.

Selv om han er listet opp i Hebreerne 11 som en som vant en stor seier ved hjelp av tro, så godkjenner ikke dette skriftstedet handlingene hans mot datteren som gudfryktige. Så det ser ut som om Gud ville ha gitt Jefta seieren – med eller uten det forhastede løftet hans – fordi Han ønsket å beskytte Israel.

Vi vil kanskje aldri helt forstå den fulle betydningen av dette skriftstedet til vi bor med Herren. Men en enkel lesning av Skriftene indikerer at Jefta ofret datteren sin som et brennoffer, og det gir aldri noen indikasjon på at Gud ville ha godkjent en slik handling.

Selv om dette trolig er den korrekte fortolkningen, så burde kristne være nådige mot de som er uenige fordi vi burde vise kjærlighet overfor hverandre og fordi alternativet gir en mulig – men usannsynlig – fortolkning.


 

Advertisements
%d bloggers like this: