larshaukeland

Fremmedkulturelle pasienter på lukket psykose post

«Døden kommer uventet!» sa pastoren i filmen «Pollyanna», noe som ødela apetitten til kirkegjengerne den søndagen og ga dem magebesvær. Pastoren gikk med vilje hardt ut i sin preken for å forsøke å skremme innbyggerne til å bekjenne sine synder overfor Herren. Stakkars Pollyana fikk sjokk første gangen hun hørte denne autoritære geistlige tordne sitt budskap fra talerstolen.

 

Det er ikke bare døden som kan komme uventet. Dette gjelder også mennesker som plutselig befinner seg inne i en psykose som er så alvorlig at de må innlegges på psykiatrisk sykehus. Ofte er de ikke klar over selv at de er syke, og mangler fullstendig sykdomsinnsikt. Her ønsker jeg å sette søkelyse på pasienter innen tvunget psykisk helsevern som i tillegg til å bli tvangsinnlagt har den ekstra utfordringen at de kommer fra en fremmed kultur med en anderledes religion enn hva vi er vant til her i Norge.

 

Vi lever i et flerkulturelt samfunn i dag som er vidt forskjellig fra hva det var for bare noen tiår siden. Furueth bruker terminologien «pluralistisk samfunn» (Furuseth, 2015). Hun beskriver hvordan vi fra 80-tallet av har fått en stadig økende strøm av migranter til landet. Mens Den norske Kirke har avtatt gjevnt og trutt ettersom normenn har blitt mindre og mindre opptatt av den lutherske troen og blitt enten opptatt av nyreligiøse svingninger eller blitt ateister, så er det tilflyttende migranter som står for økningen av religiøse trosssamfunn. Flere er katolikker, andre tilhører andre verdensreligioner som eksempelvis muslimsk og hinduistisk tro. Det er et økende mangfold i den norske hverdagen med fremmede smaksløker og andre verdier. Dette har skjedd hovedsaklig av to grunner; for det første trenger Norge mer arbeidskraft og er avhengig av at såkalte «fremmedarbeidere» kommer til landet vårt for å jobbe. For det andre er det en ganske stor innvandrerskare som kommer til landet som flyktninger for å søke asyl. Disse har ofte blitt utsatt for krig eller forfølgelse i hjemlandet som de ofte savner sårt.

 

Jeg jobber selv på lukket psykosepost hvor jeg møter flere trumatiserte innvandrere. Hvordan kan vi møte innvandrere med fremmede kulturer på best måte i psykiatrien? Jeg har erfart at pasienter som er litt mørkere i huden enn meg ofte kommer fra en helt anderledes kultur enn hva jeg gjør. Psykiatrisk sykdom er ofte et tabu der de kommer fra, og de har gjerne med seg en religiøs praksis som kan synes fjern fra vår egen. Legger vi til rette for at de kan utføre sin religion når de er på lukket avdeling? Jeg vil vise til mine erfaringer med slike pasienter etter hvert som jeg drøfter forskjellige verdisyn.

 

Er det virkelig slik at vi normenn opptrer arrogante, respektløse og nedlatende overfor mennesker med forskjellig bakgrunn enn oss? (Börjeson, 2001). Det er viktig at vi ser på oss selv og setter spørsmål med den etikken vi har når vi møter mennesker fra andre kulturer. Av og til er vi ikke klare over hvor store utfordringer mennesker har som har flyktet til landet vårt. Nils Christie forteller om en gang da han møtte i et representanskapmøte hvor det mest praktiske språket for alle var engelsk (Christie, 2009). Han følte at det var mye han ikke fikk sagt siden møtet ikke brukte norsk som språk. Christies konklusjon var «Vi er klokere enn vi lyder» (Christie, 2009, side 12). Det får meg til å tenke på pasienter som fremstår som ordløse eller ordsvake. Når du er psykotisk syk kan det ofte være vanskelig å finne de rette ordene å si. Hvor vanskelig er det ikke for en pasient fra Afrika å ordlegge seg når man ikke kan norsk og har dårlig engelsk? Sant nok blir det på vår avdeling bestilt inn tolk til viktige samtaler, men det å gå rundt uten å forstå hva folk sier uten evne til å gjøre deg forstått er en stor belastning. Engebretsen og Heggem er også opptatt av språket og den makten som ligger i språket (Engebretsen og Heggem, 2012). De nevner at vi som utøver makt ofte bruker bestemte metaforer som kan være vanskelige å forstå. De bruker terminologien «elitebruker» for å beskrive dem som klarer å forstå språkbruken. Må virkelig pasientene på min avdeling også bli «elitebrukere»? Den listen ligger nok meget høyt for fremmedspråklige pasienter. På grunn av dette er det utrolig viktig at vi er bevisst hvilke ord vi bruker, og at vi forsøker så godt vi kan at folk skal forstå oss (Thuren, 2001).

 

Noe som er viktig for å møte pasienter med fremmed kulturell bakgrunn er likeverd og empati (Lid, 2017). Vi kan vise likeverd ved å inkludere andre mennesker. Vi kan være villige til å dele rom med dem. Vi må invitere innvandrerne inn til oss. Det å ha empati for andre forutsetter at vi har en vilje til å sette oss inn i andre menneskers liv. Vi må ikke glemme at alle har sitt eget perspektiv og sin egen erfaring, og dette må vi godta slik at alle kan delta i samme, felles rom. Det finnes forskjellige kulturelle rammer som for eksempel fører til forskjellig syn på barneoppdragelse (Rugkåsa, 2008). Ofte kreves det fra majoriteten at etniske minoriteter danser til det norske velferdssamfunnets pipe. De tvinges til å tilpasse seg vår oppfatning av hva som er rett og galt. Et annet eksempel på fremmed kultur fra min praksis er når menn ikke lar seg tiltale av kvinnelig personale. I mange kulturer er kvinnen underdanig overfor mannen, og det er noen pasienter som ikke vil høre på hva en kvinnelig sykepleier har å si. Enkelte ganger vil de heller ikke snakke med behandler dersom dette er en kvinne. Dette kan medføre praktiske utfordringer som må løses.

 

Et problem som ofte kommer i veien for en god dialog mellom forskjellige kulturer er at det finnes mange myter som ofte blir akseptert uten bevis. Hafstad skriver om tiggere og migranter at disse ofte kommer på ferievisum som fremmedarbeidere. Pressen og forskjellige politikere hevdet at tiggerne hadde bakmenn og var en del av det kriminelle miljøet (Hafstad, 2017). Dette er en myte som er blitt motbevist i flere undersøkelser, særlig ved de nordiske hovedstadene. Der fant man at tiggerne, ofte fra Romanis, ikke tjente nok penger til å være interessante for kriminelle bakmenn. På samme måte har mange av oss godtatt flere myter om mennesker fra fremmede kulturer. Vi gremmes når vi leser hvordan Nazi-Tyskland så på andre mennesker som mindreverdige, særlig jøder, funksjonshemmede og mennesker med mørk hud, men gode gamle Norge har også sine svin på skolen. Hva med tatere, sigøynere, tiggere og utlendinger? Har vi virkelig invitert dem inn i varmen? Hva med rusmisbrukere? Er vi virkelig villig til å akseptere dem fullt ut?

 

Et av problemene er nok at vi har forskjellige verdier. Einar Aadland deler verdier inn i tre grupper; (1) objektivt eksisterende entiteter, (2) et mentalt program for handlinger, og (3) reflektive fornuftiggjørende prosesser. Verdier blir da «en vedvarende tro= på en spesiell type oppførsel eller sluttilstand (Aaland, 2010). Alle så har vi interalisert en tro på hvordan vi bør oppføre oss. Dette bygger på fornuft som oppnåes gjennom interaksjon med andre. Alle har vi «taus kunnskap» hvor vi finner våre skjulte verdier. Disse blir bestemmende for våre følelser, vaner, forventninger, sympatier og kulturelt mønster for oppførsel. Folk som bor i fjerne land har ofte en fremmed kultur og en annen religion som påvirker hvilke verdier de har og hva som er viktig for dem. Dette er ofte ubevisse prosesser. I Norge har vi stort sett felles verdier. Vi har et felles religiøst grunngitt moralsk verdisystem som gjør at vi alle sier at mennesker i nød må hjelpes (Grimen, 2008). Vi har noe som Max Weber kalte «verdirasjonalitet» (Askeland og Aadland, 2017). Vi rasjonaliserer og begunner dette ut ifra vårt innebygde verdisyn. Norge er et såkalt «kristent land», og vi har en kristen kultur i landet vårt. Vi er alle «kulturelt kristne», men skiller mellom dette og såkalt «personlig kristen». Askeland og Adland kommer så med fire normer for verdier. For det første har vi «tilskrevne verdier». Disse er kollektive og er tilskrevet av medlemmene i samfunnet. Religion vil ha en stor påvirkning av dette. For det andre har vi «uttalte verdier». De blir formulert av ledelsen og styret i et land. Dette sees eksempelvis veldig klart i muslimske land. For det tredje finner man «delte verdier». De reflekterer medlemmenes egne verdier og er personlige. Det er imidlertid klart at de vil være sterkt påvirket av samfunnets religiøse syn. Til slutt har vi «intenderte verdier». Her finner vi medlemmenes ønsker i henhold til verdier. Selv om de er forankret til gruppen og individet, så er det ofte her en mulighet til å påvirke en persons verdisyn. Et ord som stadig dukker opp er religion. Religiøse behov er diskutert av Dinham (Dinham, 2017), Her sees enhver person som et fysisk, mentalt, sosialt og åndelig vesen med klare åndelige behov. Ofte blir innvandreres åndelige behov oversett eller sett ned på av den norske majoriteten. Fire nøkkelord innen religiøsiteten er mangfold, globalisering, likhet og ekstrimisme. Bare det siste ordet har en negativ klang i våre ører. Det er imidlertid viktig å understreke at ikke alle muslimer er ekstremister. Akkurat slik som vi har «kulturelt kristne» har muslimske land «kulturelle muslimer». Vi er alle gode til å trekke alle over samme kam.

 

Den muslimske pasienten som har vanskelig å forstå meg når jeg er på jobb føler seg sikkert ganske så isolert. Til tross for vansker med kommunikasjonen, så blir han tatt vare på av personalet. Han får ikke mat med svin i, han får snakke med imamen som sykehuset har ansatt, og han får inn Koranen og bønneteppet sitt. Vi er klar over pasienten sine behov og forsøker så godt vi kan å imøtekomme ønskene hans. Når vi viser respekt for hans behov, kommer smilet fram og det oppstår en allianse mellom ham og oss. Er det like bra ute i resten av samfunnet? Kanskje vi som er oppmerksomme på alle de forskjellige behovene mennesker har er i litt bedre stand til å ivareta dem? Vi som jobber innefor psykiatrien er jobber stadig med å forbedre oss. Vi er det Askeland klaller «kritisk reflekterende» (Askeland, 2006). Det å være kritisk reflekterende er, ifølge Askeland, en jakt på antagelser på tre nivåer; (1) Paradigmiske atagelser. Dette er realiteter og objektive sannheter. (2) Prediskriptive antagelser. Dette er hva som bør skje i forskjllige situasjoner. (3) Kausale antagelser. Dette er hvordan ting henger sammen. Det som er viktig innen kritisk refleksjon er at vi ser oss selv utenfra med det formål å forandre – eller forbedre – oss selv. Målet vårt er «å øke vår bevisstehet om rådende diskurser i sosialt arbeid, hvordan disse har kommet i stand, og hvordan de kan forandres og alternative diskurser skapes» (Askeland, 2006, side 131). Vår store utfordring i så måte er å være pådrivere overfor annet sykehuspersonell for å forsøke å påvirke dem i en positiv retning. Vi må først forandre og forbedre oss selv slik at vi kan gå foran med et godt eksempel for andre helse- og sosialarbeidere.

 

Pollyana kom igjennom til den iltre pastoren i den gamle familiefilmen fra 1960. Man fanger som kjent flere fluer med søtsaker. For å sitere Mary Poppins; «A spoonful of sugar helps the medicine go down.» Stort var sjokket da pastoren kom på talerstolen med myk stemme og full av kjærlighet. Den lille jenta forandret mange mennesker til å se det gode i alt og alle. En liten jente hadde enorm påvirkning på hennes nærmiljø. Med riktig innstilling kan vi sikkert gjøre det samme.

 

Litteraturliste

 

Aadland, E.(2010). “Values in professional practice: Towards a critical reflective methodology”. Journal by ethics, 97.

 

Askeland, G. A. (2006). «Kristisk refekterende – mer enn å reflektere og kritisere». Nordisk sosialt arbeid, 26.

 

Askeland, H. Og Aadland, E. (2017). «Hvordan forske på verdier, og hva de tjener til?» i Askeland, H. Og Aadland, E. Verdibevisst ledelse. Oslo: Cappelen Damm.

 

Börjesson, B. (2001). «Varning för etik» i Utan fast punkt: Om förvaltning, kunskap, språk och etik i socialt arbete. Stockholm: Sosialstyrelsen.

 

Christie, N. (2009). Små og store spørsmål. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Dinham, A. (2007). «Religious Literacy in Public andmolander, A. og Terum, L. I. Profesjonsstudier. Professional Settings» I Crisp, B. (red.) Routledge International Handbook of Religion, Spirituality and Social Work. Melbourne: Routledge.

 

Engebretsen, E. og Heggen, K. (2012). Makt på nye måter. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Furuseth, I. (2015). «Moralsk ansvar – den profesjonelles private dilemms?» i Kroken, R. M. Og Jacob, O. (red.) Forvaltning av makt og moral i velferdsstaten: Fra sosialt arbeid til «arbeid med deg selv?» Oslo: Gyldendal Akademisk.

 

Furuseth, I. (2015). «Et religiøst landskap i endring 1988-2013) i Furuseth, I. (red.) Religionens tilbakekomst i offentligheten? Religion, politikk, medier, stat og sivilsamfunn i Norge siden 1980-tallet. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Grimen, H. (2008). «Profesjon og profesjonsmoral» i Molander, A. og Terum, l. I. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Hafstad, K. (2017). «Det fremmede» i Lid, I. M. og Wyller, T. (red.) Rom for etikk. Fortellinger om ambivalens. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

 

Rugkåsa, M. (2008). «Majoriteten som premissleverandør i ‘flerkulturelt arbeid’» i A. M. Otterstad (red.) Profesjonsutøvelse og kulturelt mangfold: fra utsikt til innsikt. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Thuren, T. (2001). «Språkets makt och makten över språket» i Utan fast punkt: Om förvaltning, kunskap, språk och etik i socialt arbete. Stockholm: Socialstyrelsen.