Irettesettelsen (v. 20-23)

Men dette har jeg imot deg: Du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer. Jeg har gitt henne tid til å vende om, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri. Se, nå kaster jeg henne på sykeseng, og de som begår ekteskapsbrudd med henne, kaster jeg ut i stor nød dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger. Og barna hennes vil jeg drepe med pest. Slik skal alle menighetene få erfare at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.

Johannes åpenbaring 2:20-23

Til tross for den gode anbefalingen de mottok, så var ikke alt i orden med kirken i Tyatira. Problemet var ikke utvendig forfølgelse, men interne kompromisser; ikke ondskapsfulle ulver på utsiden av flokken, men perverse mennesker på innsiden (jfr. Apostlenes gjerninger 20:29-30). Det gjennomtrengende blikket til Herren hadde oppdaget en alvorlig feil som fikk Ham til å si “dette har jeg imot deg“. Bruken av pronomen i entall peker direkte mot lederen av kirken. Anklagen er at “du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.” Denne synden, som antakeligvis involverte majoriteten av medlemmene i kirken, var todelt. For det første brøt de den bibelske læren om at kvinner ikke skulle være lærere eller predikanter i kirken (1 Timoteus 2:12). Dette gjorde at de tolererte kvinnen Jesabel, som kalte seg selv profet. De forsterket feilen sin ved å tillate henne å lære ved å tillate henne å komme med vranglære. Resultatet ble, sier Jesus, at hun “lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.

Jesabel er neppe denne kvinnens riktige navn, men akkurat som den beryktede konen til kong Ahab var hun Satans agent for å spre korrupsjon blant Guds folk. Derfor stemplet Herrene henne med dette symbolske navnet. Gamle Testamentets Jesabel var en utrolig ondsinnet kvinne – så ond at Bibelen sier at å gifte seg med henne var det verste Ahab gjorde: Ahab, sønn av Omri, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn noen annen før ham. Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn. Han giftet seg også med Jesabel, datter til Etbaal, sidonernes konge, og begynte å dyrke Baal og tilbe ham” (1 Kongebok 16:30-31). Gjennom Jesabels onde påvirkning ble Baal tilbedelse dagligdags i Israel.

Akkurat som motparten i Gamle Testamentet, lyktes det kvinnen som kalte seg selv en profet i Tyatira å lede Kristi tjenere vill slik at de begikk umoralske handlinger og spiste avgudsoffer. En kan spekulere om at hun kan ha kommet med den dualistiske læren som var så fremtredende innen gresk filosofi. Når denne læren kom inn i kirken, hevdet den at ånden er god, og kjødet er syndig. Siden Gud bare er interessert i den åndelige delen, hevdet de som holdt til denne læren, så spiller det ingen rolle hva en gjør i kjødet. Derfor var det helt i orden, i følge Jesabel, om kristne begikk umoralske handlinger og spiste av avgudsoffer. Hun kan også ha hatt et forvridd ståsted når det gjelder Guds nåde, og argumentert at det spiller ingen rolle om kristne syndet, siden en nådefull Gud utvilsomt ville tilgi dem. Kanskje hun også oppmuntret kristne til å erfare de dype hemmelighetene til Satan slik at de kunne vitne bedre til de ufrelste. Selv enn hva det spesielle innholdet var i læren hennes, så ledet det majoriteten i Tyatira kirken til å gå seg vill fra sannhet og rettferdighet.

Bibelen lærer at sanne kristne kan falle inn i seksuell umoral (jfr. 1 Korinterbrev 6:15-20) og avgudsdyrkelse (jfr. 1 Korinterbrev 10:21). Men å lede andre kristne inn i falske doktriner og umoralsk levesett er en veldig alvorlig synd, en som fortjener alvorligere straff. I Matteus 18:6-10 beskriver Jesus de alvorlige konsekvensene for dem som leder andre troende til å synde:

Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra! Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

“En av disse små som tror på meg” er ikke fysiske barn, men åndelige barn – troende. Det er så alvorlig å lede en annen til å synde at Herren sa at død ved drukning var et bedre valg. Bildet av å skade seg selv er billedbruk som beskriver et behov for drastisk handling når en har med synd å gjøre.

I Gamle Testamentet møtte Jesabel en grusom død, passende for en som ledet Israel vill:

Nå kom Jehu til Jisreel. Da Jesabel hørte det, sminket hun øynene, pyntet seg på hodet og kikket ut av vinduet. Da Jehu kom inn gjennom byporten, ropte hun: «Kommer du i fredelig ærend, du Simri som har drept din herre?» Jehu så opp mot vinduet og sa: «Er det noen her som holder med meg?» Da to–tre hoffmenn så ut av vinduet, ropte han: «Kast henne ned!» Og de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned. Så gikk Jehu inn. Da han hadde spist og drukket, sa han: «Se til å få denne forbannede kvinnen gravlagt! Hun var da en kongsdatter.» Men da de kom for å begrave henne, fant de ikke annet igjen enn hodeskallen, føttene og hendene. De vendte tilbake og fortalte dette til Jehu. Da sa han: «Nå er det oppfylt, det ordet som Herren talte gjennom sin tjener Elia fra Tisjbe da han sa: På Jisreels mark skal hundene ete opp Jesabels kjøtt. Hennes lik skal ligge som gjødsel på jorden i Jisreel, og ingen skal kunne si: Dette er Jesabel ” (2 Kongebok 9:30-37)

Gud var nådig og ga den falske profeten “tid til å vende om“, men illustrerte den triste sannheten at menneskene elsker mørket mer enn lyset (Johannes 3:19) ettersom hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri”. Hennes plutselige og endelige avslag om  å omvende seg vil føre til en forferdelig dom, introdusert ved bruken av de irettesettende ordet “Se“. Fordi Jesabel nektet å angre seg, så erklærte Kristus “nå kaster jeg henne på sykeseng“. Ordet “sykeseng” finnes ikke i den originale greske teksten, men ble lagt til av oversetterne. I lys av den endelige karakteren av Jesabels avslag til å angre seg, er det mer trolig at sengen det er snakk om representerer døden og helvete – det endelige hvilested for dem som nekter for å omvende seg.

Denne hellige dommen  gjaldt ikke bare Jesabel, men også “de som begår ekteskapsbrudd med henne“. Herren truet med å kaste dem “ut i stor nød ” – ikke den eskatologiske trengselen beskrevet i Johannes åpenbaring 4-19, men nød eller vanskeligheter. Siden det er snakk om syndende kristne som har trodd løgnene hennes, så truer ikke Han med å sende dem til helvete slik som Han gjorde med den falske profeten. Han lovet å tukte dem hardt – kanskje til og med med fysisk død (jfr. 1 Korinterbrev 11:30, 1 Johannes 5:16) – “dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger“.

Så nevner Kristus en tredje gruppe som skal få hellig dom, og sier “barna hennes vil jeg drepe med pest“. Jesabels barn var ikke hennes biologiske barn, men hennes åndelige barn. Kirken var omtrent 40 år gammel da Johannes skrev dette brevet, så den falske læren hennes må ha eksistert lenge nok til at en ny generasjon av medlemmer som ble villfart kunne vokst opp. Akkurat som med Ananias og Saffira, så truet Herren å drepe dem med pest (bokstavelig talt “drepe dem med død”). Det var for sent for Jesabel; hjertet hennes var hardnet i synd uten anger. Men Herren Jesus Kristus advarer nådig disiplene hennes om å omvende seg mens det fremdeles er tid.

Kristus vil få all ære når Han dømmer Jesabel og etterfølgerne hennes. Når det skjer vil alle vite at Han “er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.” Den frasen bekrefter på ny Kristi guddommelighet, siden det er brukt i Gamle Testamentet om Gud (eks. 1 Krønikebok 28:9, Salme 7:10, Salomos ordspråk 24:12, Jeremia 11:20, 17:10, 20:12). Etter at Han dømte Tyatira kirken ville alle de andre kirkene bli advart om ondskapen ved å tolerere synd. De ville også innse at ingenting kan holdes skjult fra Herrens gjennomsøkende øyne.

Det er ikke kjent hvor mange i kirken som lyttet til Kristi advarsel, men Tyatira kirken som helhet fulgte ikke anmodningene. Historien har merket seg at de ble overvunnet av Montanist kjetteriet (en bevegelse ledet av en falsk profet som påstod han hadde ytterligere åpenbaringer fra Gud som ikke var i Bibelen) og sluttet å eksistere innen utgangen av det andre århundre.


 

%d bloggers like this: