larshaukeland

Intro (v. 12)

“Dette sier han som har det skarpe, tveeggede sverd:”

Johannes åpenbaring 2:12

For mange mennesker i dagens kirke har terminologien verdslighet en spesiell og gammeldags lyd. De tenker gjerne på forbud mot dans, kino eller kortspill. Dagens brukervennlige, søkerorienterte markedsdrevne kirke sier ikke så mang ord mot verdslighet. Å gjøre det vil gjøre mange ikke-troende ubehagelige, og det blir derfor sett på som dårlig markedsstrategi.

Men til forskjell fra dagens moderne kirke, så nøler ikke Bibelen med å fordømme verdslighet som den alvorlige synden den er. Verdslighet er enhver opptatthet med eller interesse i det tidsbegrensede livet som plasserer hva som helst forgjengelig ting foran det som er evig. Siden troende ikke er del av det verdslige systemet (Johannes 15:19), må de ikke oppføre seg som om de er det. I Romerne 12:2 skrev apostelen Paulus: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”

Kirken i Pergamon hadde , som dagens moderne kirke, feilet i å advare folk mot verdslighet. Derfor hadde kirken sklidd inn til kompromisser med verdenen rundt den og var i fare for å bli like verden. Det ville bli det neste skrittet i en nedovergående spiral fra kirken i Efesos som hadde mistet sin første kjærlighet for Jesus Kristus.

Den som holder det skarpe tveeggede sverdet er den oppståtte, herliggjorte Kristus, som indikert i Johannes åpenbaring 1:16. Her taler Han gjennom Johannes, den inspirerte apostelen som skrev denne boken. Også i dette brevet, lik det Han sendte til Efesos, identifiserer Kristus seg  med de beskrivende frasene fra Johannes syn i Johannes åpenbaring 1:12-17.

Det skarpe tveeggede sverdet referer til Guds Ord. Hebreerne 4:12 sier: “For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” Apostelen Paulus bruker metaforen til et sverd for å beskrive Ordet (Efeserne 6:17). Det at sverdet er tveegget gir et bilde av Ordets styrke og kraft i å avsløre og dømme de innerste tankene i menneskenes hjerter. Ordet er skarpt, ikke svakt.

Dette gir et bilde av Jesus Kristus som dommer og eksekutør. Når Johannes beskriver Ham i Sitt andre komme, skriver han “Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme” (Johannes åpenbaring 19:15). Dette er ikke en positiv og lovende introduksjon, men en skremmende en. Det er den første negative introduksjonen av Kristus fordi kirken i Pergamon stod ansikt til ansikt med umiddelbar dom. Katastrofen hang over horisonten for denne verdslige kirken.

Kirken i Pergamon er symbolsk på mange kirker gjennom tidene som har gjort kompromisser med verden rundt dem. Kompromissets ånd var spesielt synlig i perioden fra det fjerde til det syvende århundret. I 313 e.Kr. ga keiser Konstantin ut sin Milankunngjøring som ga religiøs frihet til de kristne og endte to og et halvt århundre med vill forfølgelse. Han adopterte kristendommen og gjorde det til emperiets religion. Det startet prosessen hvor kristendommen fusjonerte med den romerske state. Hedenske prester ble “kristne” prester, hedenske templer ble “kristne” kirker, hedenske fester ble “kristne” festivaler. Kristendommen var ikke lengre en personlig sak, men en nasjonal identitet. Kirken giftet seg med det politiske systemet, slik at verdslighet ble synonymt med kirken.

Pergamon var omtrent 16 km nord for Efesos, med Smyrna omtrent midt i mellom. Til forskjell fra Efesos og Smyrna var Pergamon ikke en havneby, men var lokalisert omtrent 24 km fra Egeerhavet. Det var heller ikke langs en av de viktigste handelsrutene. Likevel var Pergamon ansett som å være Asias største by. Den romerske Pliny kalte den “den mest distingverte byen i Asia”. Da Johannes skrev ned Johannes åpenbaring hadde Pergamon vært Asias hovedstad i neste 250 år (siden 133 e.Kr. da dens siste konge overga sitt rike til romerne). Pergamon eksisterer i dag som den tyrkiske byen Bergama.

Store deler av byen var bygget på en stor kjegleformet bakketopp som strakte seg runt 1000 fot over sletten. Så imponerende var dette synet til og med i moderne tider at i det 19. århundre uttalte den berømte arkeologen Sir William Ramsey: “Mer enn alle stedene i Lilleasia gir denne inntrykk av å være en kongelig by, autoritetenes hjemsted: den steinete bakken hvor den står så stor og dominerer slettene til Kaukasus så stolt og modig”.

Pergamons bibliotek var bare overskygget av det i Alexandria. Så imponerende var Pergamons bibliotek at Markus Antonius senere sendte det til elskeren sin, dronning Cleopatra av Egypt. I følge legenden ble pergamentet oppfunnet i Pergamon for å skaffe skrivemateriell til biblioteket deres. På grunn av dette biblioteket var Pergamon et viktig senter for kultur og kunnskap. Legen Galen var født og oppvokst her. Byen så seg selv som forsvarer av gresk kultur i Lilleasia.

Pergamon var et viktig senter for tilbedelse av fire av de største helligdommene i den gresk-romerske verden, og templer dedikert til Athene, Asklepios, Dionysos og Zevs fantes her. Men noe som overskygget alle disse fire var keisertilbedelsen. Pergamon bygget det første tempelet som var dedikert til keisertilbedelse i Asia (29 e.Kr.) til ære for keiser Augustus. Senere bygget bye to templer til, ett for keiser Trajan og ett for keiser Septimus Severus. Kristne kom i fare når det ble forlangt at de måtte ofre til keisere. Det antas at Antipas (2:3) ble henrettet for, i alle fall delvis, å nekte å tilbe keiseren.