larshaukeland

Håpets klager (Job 24:1, 9-12, 19-25, Salme 55:17)

“Men jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse meg.“

Salme 55:17

GUDS TILSYNELATENDE LIKEGYLDIGHET (Job 24:1, 9-12)

Den fraværende Dommeren (24:1)

Etter at vennene hans hadde kommet med anklagelsene sine for andre gang, så var Job fremdeles ubeveget i sin påståtte uskuldighet. I Job 23 uttrykte ham sin frustrasjon om at han ikke kunne ta saken sin fremfor Gud personlig. Dersom han hadde visst hvor Guds domstolsete var, så kunne han ha kommet fram for Ham med sikkerhet (Job 23:3-7). Men Gud var ikke å finne (23:8-9).

Nå utvidet Job klagen sin til sosiale hendelser generelt (Job 24:1). De gangene han snakket om er trolig de tidene Gud har satt for å dømme de onde. Job tvilte ikke at Gud hadde slike perioder med dom (jfr. Job 21:30); hans bekymring var over hvorfor de ikke ble gjort kjent overfor dem som led under de onde.

Det kristne synet på lidelse er mye bedre informert på grunn av de bibelske oppskrivningene om Job selv, andre Gammel Testamentlige troene, apostlene og spesielt Kristus. Vi har også et klarere bilde av hvordan Guds rettferdighet blir målt ut, og vi innser at det blir gitt ut med Hans perfekte timing og krydret med Hans tålmodghet og nåde.

Den ynkeliges nåde (24:9-11)

Job oppregnet eksempler på opplagt utnyttelse og urettferdighet (Job 24:2-8). I tillegg sier han: “Noen river farløse barn fra mors bryst. De krever pant av fattige” (24:9). Dette beskriver den mest ynkelige situasjonen hvor man for å kreve inn en gjeld fra en avdød mann tar beslag i mannens spebarn fra morens bryst for å gjøre det til en slave.

Det er ikke klart om at man “krever pant av fattige” betyr (24:9) henviser til fjerningen av barnet eller en annen situasjon hvor eiendom ble tatt i pant. Moseloven ville senere tillate slik panttaking, men det begrenset dem. Møllesteiner kunne ikke bli tatt i pant (5 Mosebok 24:6). En kreditor ble forbudt å gå inn i en skyldners hus for å hente den (5 Mosebok 24:10-11). Et klesplagg måtte bli returnert innen solnedgang (5 Mosebok 24:12-13), og en enkes klesplagg skulle aldri tas (5 Mosebok24:17).

Selvsagt eksisterte ikke Moseloven i Jobs dager. Men han kunne gjenkjenne den herskende urettferdigheten  i å mishandle de fattige (Job 24:10). Disse uttalelsene ser ut til å gjelde spesielt de som har blitt tvunget inn i slaveri på grunn av fattigdom.

For det første manglet de skikkelige klær. De ble redusert til å luske rundt i skam over deres nakenhet. For det andre ble de fratatt mat. De jobbet på jordene, men de fikk ikke lov til å ta noen aks til seg selv. De ble nektet det Moseloven senere sørget for at de fattige fikk – restene fra hjørnene på åkrene (jfr. 5 Mosebok 24:19).

Den samme undertrykkelsen skjedde i olivenlunder og vingårder (Job 24:11). “Trerekkene” viser til innhegninger som omringet olivenlundene, og tilhørte mesterne deres. De fattige bemannet pressene, men de fikk ingen olje til å bruke ved sitt eget bord.

På samme måte fikk de som tråkket i vinpressen lov til å drikke noe av det de produserte. I Jobs illustrasjon jobbet slavene hele dagen i vinpressen, men gikk likevel tørste.

Byenes voldsomheter (24:12)

Så langt har Jobs observasjoner vært forbundet med landlige aktiviteter. Nå henvender han seg mot mer befolkede områder. De “døende” i Job 24:12 er oversatt “men” i den engelske King James Bibelen. Dette er menn som er døende. Det er de døendes stønning vi finner her. I dette dystre bildet stønner den døende, og sjelene til de dødelig sårede roper ut i dødskampen. Job hevdet at dette skjedde regelmessig i byene. Og det så ut som at Gud ikke brydde seg om det, for Han tok ikke fatt i overgriperne og stilte dem til ansvar for det onde de hadde gjort.

GUDS MYSTISKE OMGANG MED DE ONDE (Job 24:19-25)

Foraktet og glemt etter døden (24:19-20)

Job observerte livet og skjebnen til de onde (Job 24:18-24). Dette er et gåtefullt skriftsted fordi noen av uttalelsene hans ser ut til å være enige med det vennene har sagt hele tiden. Noen tror derfor at Job faktisk siterte dem istedenfor å hevde hva han trodde på. Men det synes bedre å se på  disse versene som Jobs konklusjoner om Guds paradoksale handlinger med de onde. Job 24:19 bygger på  det foregående verset og portretterer når den plutselige slutten på livet til synderen. Vann fra smeltet snø har ingen varig forsyningskilde. Den blir derfor absorbert hurtig og forsvinner ned i den porøse sandjorden. Denne prosessen blir gjort hurtigere av solens varme. Akkurat som intet spor blir igjen av smeltevannet, like hurtig vil synderen bli glemt.

Job fortsatte med denne applikasjonen. “Morslivet” i Job 24:20 blir brukt billedlig om ens nor. Bemerkelsesverdig nok ville den som har brakt ham inn til denne verden glemme ham, så uten goder hadde livet hans vært. Hans råtnende kropp ville bli en fest for markene og bli omgjort til støv. Det ville ikke bli noe igjen som kunne bli husket.

Hentydningen til å bli brukket som et tre henviser til den onde mannen selv. Ondskapen i livet hans blir brutt av ved døden, som grener knekkes av et tre. Synderens nedstigning til plutselig glemsel er veldig livaktig, men Job mente ikke at Guds dom an ham innebar en for tidlig død. Til og med bildet av et brukket tre impliserer avansert alder. Job så ikke at Gud påførte den onde det Han hadde tilført ham. Urettferdigheten gjenstod fremdeles.

Utøving av urettferdighet i livet (24:21)

Dette var enda mer mystisk for Job fordi den onde utnyttet barlnøse kvinner og behandlet enker dårlig. Ingen var så sårbare i eldgamle tider som de barnløse og enken. Den barnløse kvinnen hadde ingen sønner til å beskytte henne og støtte henne, og enken hadde mistet sin manns støtte.

Nytelse av immunitet fra problemene (24:22-24)

I Jobs øyne forlenget og bevarte Gud livene til den mektige, selv om Han ville vært berettiget til å slå ham ned. “Når han reiser seg…” henviser til synderen som Gud har spart. “…Er ingen sikker for sitt liv” kan omskrives til “er han fortvilt i livet sitt”.

Gud gir den ondsinnede en tid med sikkerhet (Job 24:23). “Men hans øyne følger deres veier” kan bety at Gud observerer ondskapen deres og vil likevel holde dem ansvarlig. Men “men” kan også være “og”, og det ser ut til å bety at Guds beskyttende øyne hviler på dem. Samme hvilket ord er det rette, så ser det ut til at den ondsinnede nyter en tid med sikkerhet.

Job så likevel en midlertidighet på denne sikkerheten (Job 24:24). De blir gitt en tid til å nyte rikdommen sin, men så vil de før eller senere ankomme slutten. I døden blir de samlet opp slik som alle andre. Dette impliserer selvsagt at deres høye stillinger ikke gir dem noen fordel over andre i døden.

Job så dem som avkuttet, slik som korn fra marken. Også her er der bevis for at Job så en naturlig død for de onde. Hoder av korn blir ikke kuttet av før tiden. De blir innhøstet når de er fullt moden. Så de onde lever til den naturlige dødens “innhøstning”. Opp til da er de tillatt å fortsette sine undertrykkende levemåter. Hvor er Guds rettferdighet når dette skjer? Dette var Jobs spørsmål.

Jobs påstand om nøyaktighet (24:25)

Job stod fast på meningene sine fordi han trodde observasjonene hans samsvarte med menneskelig erfaring. Vennene hans kalte ham en løgner på grunn at han holdt fast ved sin uskyld. Til dem så Job ut som en ond mann som trengte å angre seg. Dersom han ikke ville det, så ville offrene hans glede seg over hans tidlige tilbakegang og selv vokse (Job 24:15-20).

Job beskrev et motsatt bilde av samfunnet. I det så levde de onde ut sine lange liv, og de ulykkelige stønnet under sine åk. Så nå utfordret han dem til å bevise at han var en løgner og benekte ordene hans. Han visste at de ikke ville være i stand til å gjøre dette.

DE RETTFERDIGES RESPONS TIL LIDELSE (Salme 55:17)

Akkurat som Job, så følte også David seg forrådt av sine nære venner. Dette var foranledningen til at David skrev Salme 55. David uttrykket dyp smerte for dobbeltspillet til en tidligere venn (Salme 55:13-16). Midt i dette, så snudde han seg mot Herren (55:17). David hadde lært at Gud ikke ville svikte ham når han var i vanskeligheter, og han underkastet seg Ham helt og fullstendig.

Job hadde ikke ennå erfart denne sikkerheten. Davids ord minner oss om at Gud virkelig vil ta seg av dem som stoler på Ham.

ORD TIL AVSLUTNING

Det er min bønn at du ikke har følt forræderiet som forfatteren av Salme 55 hadde. David skrev “Var det en fiende som hånte meg, kunne jeg tåle det. Var det en uvenn som så ned på meg, ville jeg gjemme meg for ham. Men det er du, min like, min gode venn og kjenning, vi som snakket fortrolig sammen og gikk i festtog i Guds hus” (Salme 55:13-15).

Alt for ofte i livet finner vi at vi løper til våre kjære for visdom og støtte. David var i sjokk, mistro og smerte. Han kunne ikke forstå hvordan noen han var glad i og trodde var glade i ham kunne såre ham.

I stunder i livet hvor vi ikke forstår dette nå vi søke Gud. Det er ok å jamre seg. I Bibelen er vi vitne til mange nøkkelpersoner som jamrer seg, inkludert kong David, Job og profetene. Men noe vi alltid glemmer er at heltene våre fra Gamle Testamentet alltid gikk en full sirkel i klagene deres.

I Salme 13 ville forfatteren desperat vite hvor lenge han måtte vente før Gud ville handle på hans vegne. På slutten av salmen sa David: “Men jeg setter min lit til din miskunn, mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for Herren, for han har gjort godt mot meg” (Salme 13:6). I Salme 55 gjorde han det klart at Herren ville frelse ham.

Gud vil ikke svikte oss. Han er trofast til alle generasjoner. Han venter alltid på at vi skal rope ut til Ham. Han er mektig nok til å frelse oss.

(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)