larshaukeland

Dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse?

Etter at BT har publisert det jeg skrev om at jeg ikke er en torturist, så har noen beskyldt meg for å ha en antisosial personlighetsforstyrrelse. Jeg synes dette er ett interessant innspill, men en påstand som ikke har noen røtter i virkeligheten. For å kunne ta stilling til denne påstanden på best mulig måte har jeg gått grundig til verks for å sjekke hva jeg egentlig er beskyldt for å være.

“Tilstanden defineres som en personlighetsforstyrrelse i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, som er det offisielle diagnosesystemet som benyttes i Norge. Dyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose i ICD-10-systemet og har svært mye til felles med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV som er det amerikanske diagnosesystemet. Kriteriene i de to diagnosesystemene er ikke helt overlappende, slik at en person som tilfredsstiller kriteriene i DSM-IV ikke nødvendigvis gjør det i ICD-10. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet.”

Det vil si at Dyssosial og antisosial personlighetsforstyrrelse er omtrent synonymer. Videre vil dette bety at jeg faktisk har blitt beskyldt for å være en “psykopat”. Jeg ser ikke bare denne påstanden som feilaktig, men også ærekrenkende.

Symptomer

“For å oppfylle kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:

• Utvise kald likegyldighet overfor andres følelser, manglende empati.
• Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
• Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
• Har lav frustrasjonstoleranse eller en lav aggresjonsterskel eller begge, inkludert voldelig adferd.
• Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff.
• Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.”

Her kommer vi til “rosinen i pølsa”. det er på symptomene vi kan bestemme om noen har dyssosial personlighetsforstyrrelse eller ikke. For det første vil jeg påstå at jeg har empati overfor pasientene jeg jobber med. Faktisk må jeg ofte passe på at jeg ikke innvolverer meg for mye i pasientene jeg jobber med. Det kan være vanskelig til tider å legge fra seg yrkeshatten når man drar fra jobben. For det andre så er jeg opptatt av at regler og normer blir fulgt. Jeg er en lovlydigg borger, og dersom jeg synes noen normer samfunnet har er felaktige, så sier jeg det høyt og klart. For det tredje, og det har jeg allerede sagt, så har jeg ikke problemer med mellommenneskelige relasjoner. For det fjerde har jeg ingen voldelig atferd. Jeg har hverken lav frustrasjonsterskel eller aggreesjonsterskel. Alle som kjenner meg kan bevitne dette. For det femte er jeg absolutt i stand til å lære fra mine erfaringer. Ingen kan bevise at dette er ett problem for meg. Jeg er også i stand til å føle skyld når jeg har gjort noe galt. For det sjette har jeg aldri vært projisernede. Alle kan komme med bortforklaringer – det gjør vi vel alle sammen – men jeg har ikke for vane å gi andre skylden for noe jeg har gjort.

Summa summarum kan jeg si med den største sikkerhet at jeg ikke har sosial personlighetsforstyrrelse, og jeg er heller ikke en psykopat. De som påstår dette kjenner meg ikke godt nok, ellers så mangler de feste i vrikelighetens verden. Er du uenig med meg? Det har du lov til å være, men for å beskylde noen for noe, så bør en ha beviser, og det finnes ikke i mitt tilfelle.