larshaukeland

Intro (v. 14)

“Skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitnet, opphavet til alt som Gud har skapt:“

Johannes åpenbaring 3:14

Den  tragiske historien i forløsningens historie er kanskje den tragiske historien om det opprørske Israel. Det jødiske folket var mottakere av uante åndelige privilegier: “De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen” (Romerne 9:4-5). Gud utvalgte dem over alle jordens folkeslag, reddet dem fra Egypt, elsket dem, og tok vare på dem og beskyttet dem (jfr. 5 Mosebok 4:37, 7:7-8).

Men til tross for disse privilegiene har Israels historie vært full av evig opprør mot Gud. Etter deres mirakuløse utfrielse fra Egypt brakte israelittenes opprør Guds strenge dom, og en hel generasjon jøder døde i ørkenen. Sirkelen med Israels synd, Guds dom og Israels omvendelse og gjenoppbygning løper gjennom hele Dommernes bok. Det jødiske folkets syndige stolthet fikk dem til å fornekte Gud som deres Konge og brakte et krav om en menneskelig konge. Den første kongen deres var den ulydige Saul, og nasjonen var i trøbbel i mye av hans regjeringstid. Etter en periode med relativ fred og lydighet under David og Solomon delte Israel seg inn i to kongeriker. Alle de nordlige kongene (Israels) og mesteparten av de sørlige kongene (Judas) var onde menn som ledet folket sitt inn i den store vederstyggeligheten som er avgudsdyrkelse.

Hele tiden gjennom århundrer av ulydighet, opprør og frafall har Gud rik på nåde hele tiden kalt Israel tilbake til seg selv: “Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig. Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv og var verre enn fedrene sine” (Jeremia 7:25-26). Se også Jeremia 25:4, 29:19, 35:15, 44:4-5, Sakarja 7:12.

Til slutt brakte Gud en knusende dom over sitt opprørske og uomvendte folk. Først falt Israel overfor assyrerne, så ble Juda ført inn i fangenskap av babylonerne og Jerusalem ble ødelagt. 2 Kongebok 17:7-23 lister opp den triste oppramsingen av synder som førte til Guds dom over folket sitt:

“Slik gikk det fordi israelittene hadde syndet mot Herren sin Gud, han som førte dem opp fra Egypt og fridde dem fra egypterkongen faraos makt. De fryktet andre guder og fulgte skikkene hos de folkene som Herren hadde drevet ut for israelittene, og de gjorde som kongene deres hadde gjort. I det skjulte gjorde israelittene det som ikke var rett for Herren deres Gud. De bygde offerhauger i alle byene sine, både i dem med vakttårn og i befestede byer. De reiste steinstøtter og Asjera-stolper på hver høy haug og under hvert frodig tre. På alle disse haugene tente de offerild slik som de folkeslagene Herren hadde drevet bort for dem. De gjorde også mye annet ondt som gjorde Herren rasende. De dyrket avguder, enda Herren hadde sagt til dem: «Det skal dere ikke gjøre!»  Herren advarte Israel og Juda gjennom alle sine profeter og seere. Han sa: «Vend om fra deres onde veier! Hold mine bud og forskrifter i samsvar med hele den loven jeg påla deres fedre og sendte dere gjennom mine tjenere profetene.» Men de ville ikke høre. De var stivnakkede som sine fedre, de som ikke trodde på Herren sin Gud. De forkastet hans forskrifter og den pakten han hadde sluttet med deres fedre, og de advarslene han hadde gitt dem. De fulgte tomhet og endte i tomhet. De gjorde som folkeslagene omkring dem, enda Herren hadde befalt dem: «Dere skal ikke gjøre som de!» De forlot alle de budene som Herren deres Gud hadde gitt dem. De laget seg to støpte kalver og reiste en Asjera-stolpe. De bøyde seg og tilba hele himmelens hær og dyrket Baal. De lot sønnene og døtrene sine gå gjennom ilden, tok varsler og drev med spådomskunster. De solgte seg selv til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, og dermed gjorde de ham rasende.  Herren ble rasende på israelittene og viste dem bort fra sitt ansikt. Bare Judas stamme ble igjen. Men heller ikke Juda holdt de bud som Herren deres Gud hadde gitt. De fulgte de skikker som israelittene hadde innført. Derfor forkastet Herren hele Israels ætt. Han ydmyket dem, ga dem i hendene på ransmenn og støtte dem til slutt bort fra sitt ansikt. For Israel rev seg løs fra Davids hus og tok Jeroboam, Nebats sønn, til konge. Jeroboam ledet israelittene bort fra Herren og fikk dem til å begå stor synd. Israelittene gjorde de samme syndene som Jeroboam og holdt ikke opp med dem. Til slutt viste Herren dem bort fra sitt ansikt, slik han hadde varslet gjennom alle sine tjenere profetene. Israelittene ble ført bort fra sitt land til Assur, der de er den dag i dag.”

Israels frafall forårsaket sorg i Guds hjerte. I likningen i Jesaja 5:1-3 blir Israel avbildet som en velholdt vingård som likevel produserte ubrukelige druer. I vers 4 sier Herren klart “Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort? Hvorfor ventet jeg meg gode druer når druene jeg fikk, var beske?” I Jesaja 48:18 utbrøt Han: “Ville du bare høre på mine bud! Da ble din fred som elven, din rettferd som havets bølger.” I Salme 78:40 sørget salmisten: “Hvor ofte trosset de ham ikke i ørkenen! I ødemarken gjorde de ham sorg.” Jesaja hadde samme tanken: “Men de var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem” (Jesaja 63:10). i Esekiel 6:9 sa Gud til Israel “De som har unnsluppet, skal huske på meg ute blant folkeslagene de er bortført til. Jeg knuser de utro hjertene til dem som forlot meg, og de utro øynene til dem som fulgte avgudene. De skal avsky seg selv for det onde de har gjort, for alt som er avskyelig hos dem.”

Nye Testamentet registrer også Guds sorg over det opprørske jødiske folket. Da Jesus nærmet seg Jerusalem for siste gang ropte Han ut: “Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke” (Lukas 13:34). Jødenes lange historie med tykkhudet forkastelse av Guds person, bud og budbringere kulminerte noen få dager senere da de ropte ut for Messias korsfestelse. Apostelen Paulus følte sorgen Gud hadde over hans landsmenns tvil. Til Romerne skrev han: “Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham” (Romerne 10:1-2). I Romerne 9:2 skrev han: “Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt” når han tenkte på Israels mangel på tro. Så intens var Paulus sorg over den tvilen at han ville være villig til å bli “forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg” (vers 3).

Tragisk nok har mangelen på tro i nasjonen Israel også funnet en parallell i kriken. Der finnes mange mennesker i kirkene, til og med hele forsamlinger, som er ikke-kristne. De er kanskje oppriktige, målbevisste og religiøs utvendig, men de forkaster sannhetens evangelium. De har all den rike læren om den nye pakts lære om Kristi liv, død og oppstandelse inni Biblene de verken tror eller adlyder. Som et resultat av dette er de fordømt, like tvilende som israelittene var. Paulus beskrev dem som  de som “i det ytre har… gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft” (2 Timoteus 3:5).

Kirken i Laodikea representerer slike frafalne kirker som har eksistert gjennom historien. Det er den siste og verste kirken som ble adressert av Herren. Den nedadgående spiralen som begynte i Efesos og fortsatte gjennom Pergamon, Tyatira og Sardes traff bunnen da den til slutt kom til Laodikea. Selv i Sardes var det noen sanne troende igjen. Kirken i Laodikea av en totalt ikke-troende, falsk kirke. Den har den uhyggelige distinksjonen av å være den eneste av de syv hvor Kristus ikke kunne finne noen lovord. På grunn ac den drastiske situasjonen i Laodikea er dette også det mest truende av de syv brevene.

Innholdet i dette brevet kan deles inn i seks overskrifter: korrespondenten, kirken og byen (alle i denne introen), irettesettelsen, befalingen og rådet.

Som i brevet til Filadelfia identifiserer Kristus seg:24 ikke med en frase fra synet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Istedenfor identifiserer Han seg med tre gudommelige titler.

For det første identifiserer Han seg som Amen. Den unike tittelen, bare brukt om Kristus her i Skriften er en påminnelse om Jesaja 6:16 hvor Gud to ganger blir kalt “sannhetens Gud” (amen). Amen er en translitterering av et hebraisk ord som betyr “sannhet”, “bekreftelse” eller “sikkerhet”. Det referer til noe som er fast, låst og uforanderlig. Amen er ofte brukt i Skriften for å bekrefte sannheten av en påstand (eks. 4 Mosebok 5:22, Nehemja 8:6, Matteus 6:13, Romerne 16:27, 1 Korinterbrev 16:24, og også Matteus 5:18, 6:2, Markus 9:1, Lukas 4:24, Johannes 1:51, 3:3, 5, 11, 5:19 hvor det greske amen er oversatt som “sannelig”). Det som Gud sier er sannhet og sikkert; derfor er Han sannhetens Gud.

Kristus er absolutt Amen på den måten at Han er sannhetens Gud inkarnert som menneske. Men der er mer denne rike tittelen enn bare en bekreftelse på guddommeligheten Hans. I 2 Korinterbrev 1:20 skriver Paulus om Jesus Kristus “For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.” Det er gjennom personen og arbeidet til Jesus Kristus at alle Guds løfter og pakter blir oppfylt og garantert. Alle Gamle Testamentets løfter om tilgivelse, nåde og kjærlighet, håp og evig liv er bundet opp i Jesu Kristi liv, død og oppstandelse. Han er Amen fordi Han er den Ene som bekrefter alle Guds løfter.

Kristus identifiserte seg også som det trofaste og sannferdige vitnet. Den tittelen belyser videre tanken uttrykket i den første tittelen. Jesus er ikke bare Amen på grunn av arbeidet Hans, men også på grunn av at alt Han sier er sannhet. Han er helt og fullt troverdig, korrekt på en perfekt måte, og vitnesbyrdet Hans er alltid pålitelig. Jesus Kristus er “veien, sannheten og livet” (Johannes 14:6).

Det var en passende måte å starte brevet til kirken i Laodikea fordi det bekreftet overfor dem at Kristus hadde beregnet deres ikke-kristne tilstand på en korrekt måte. Det bekreftet også at Hans tilbud om fellesskap og frelse i vers 20 var sant, fordi Guds løfter var bekreftet gjennom Hans arbeid.

Til slutt refererer Kristus til seg selv som opphavet til alt som Gud har skapt. Den engelske oversettelsen her er litt uklar og misvisende (“begynnelsen av Guds skaperverk”). Som et resultat av dette har falske lærere forsøkt å benekte Kristi guddommelighet ved å bruke dette verset for å vise at Han er en skapt skapning. Der finnes ingen tvetydighet i den greske teksten. Arche (“begynnelse”) betyr ikke at Kristus var den første personen som Gud skapte, men at Kristus selv er kilden til skapelsens opprinnelse (jfr. Johannes åpenbaring 22:13). Gjennom Hans kraft ble alt skapt (Johannes 1:3, Hebreerne 1:2).

Dette brevet til laodikeerne hadde mye til felles med Pauls brev til den kolosseiske kirken. Kolosse var ikke langt fra Laodikea, så det er mulig at den samme vranglæren som plaget Kolosse hadde funnet veien til Laodikea (jfr. Kolosserne 4:16) Den vranglæren, en form for begynnende gnostisisme (fra det greske ordet gnosis, “kunnskap”) som lærte at Kristus var en skapt skapning, en av flere emanasjoner fra Gud. Tilhengerne av denne trosretningen mente også at de var i besittelse av en hemmelig, høyere kunnskap over og forbi de enkle ordene i Skriften. For å bekjempe denne vranglæren skrev Paulus om Kristus:

“Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.” (Kolosserne 1:15-17)

“Førstefødte” (protokos) er ikke begrenset til den første som blir født rent kronologisk, men refererer til den som er viktigst, den som blir vist mest ære (jfr. Salme 89: 28). Kristus er dermed kilden (arche) til skapelsen, og den øverste personen (protokos) i den.

Denne fordømmende vranglæren om personen Kristus var grunnen til at kirken i Laodikea var åndelig død. Deres kjetterske kristologi had produsert en ikke-kristen kirke. Falske læresetninger om Kristus, spesielt benektelse av Hans guddommelighet, et kjennemerke innen moderne kulter også.

Det Nye Testamentet sier ikke noe om grunnleggelsen av kirken i Laodikea. Akkurat som med mesteparten av kirkene i Johannes åpenbaring var den trolig etablert under Paulus tjeneste i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10). Paulus grunnla den ikke, for når han skrev Kolosserbrevet noen år senere hadde han fremdeles ikke besøkt Laodikea (Kolosserne 2:1). Fordi Paulus medarbeider Epafras grunnla kirken i Kolosse (Kolosserne 1:6-7) så kan han også ha grunnlagt kirken i Laodikea. Noen har foreslått Arkippus, Filemons sønn (Filemon 2), var pastor der (jfr. Kolosserne 4:17), siden det fjerde århundrets Apostolic Constitutions navngir Arkippus som biskopen i Laodikea (vii, 46).

Som en av e trekløver med byer (sammen med Kolosse og Hierapolis) i Lycus dalen, omtrent 160 km øst for Efesos var Laodikea den sørligste av de syv byene, omtrent 65 km fra Filedelfia. Søsterbyene dens var Kolosse, omtrent 16 km østover, og Hierapolis, omtrent 10 km nordover. Lokalisert på et platå flere hundre fot høyt var Laodikea nesten geografisk utagbart. Sårbarheten for angrep var på grunn av at den hadde et rør som forsynte byen med vann fra flere km borte gjennom akvedukter som lett kunne blokkeres eller ledes bort av beleirende styrker.

Laodikea ble grunnlagt av selevkidenes hersker Antiokus II og ble oppkalt etter hans første kone. Siden han skilte seg fra henne i 253 f.Kr. ble byen trolig grunnlagt før da. Selv om de første beboerne var for det meste fra Syria, så slo også et stort antall jøder seg ned der. En lokal guvernør forbød en gang jøder fra å sende tempelskatt til Jerusalem. Når de forsøkte å gjøre det til tross for forbudet, beslagla han gull som de mente å betale tempelskatt med. Fra beløpet av den beslaglagte forsendelsen ble det beregnet at 7,500 jødiske menn bodde i Laodikea; der ville ha vært enda flere tusen kvinner og barn. Selv Talmud snakket hånlig om det lette og slappe livet som kjennetegnet jødene i Laodikea. Med den kommende Pax Romana (fred under Romersk styre), så blomstret Laodikea. Den var strategisk lokalisert ved et veiskille mellom to viktige veier: øst-vest veien som gikk fra Efesos til innlandet, og nord-sør veien fra Pergamon til Middelhavet. Den lokaliteten gjorde den til en viktig handelsby slik at i det første århundret avslørte den romerske statsmannen og filosofen Cicero ved å veksle inn sine banknoter i Laodikea at byen har vært et viktig senter for bankene. Så velstående ble Laodikea at den betalte for sin egen gjenoppbygging etter et knusende jordskjelv i 60 e.Kr. og avslo et tilbud om finansiell hjelp fra Roma.

Byen var også kjent for den myke, sorte ullen den produserte. Ullen ble laget til klær og vevd til tepper, begge populære salsartikler. Laodikea var også et viktig senter for eldgammel medisin. Det nærliggende tempelet av den frygiske guden Karou hadde en viktig medisinsk skole forbundet med den. Den skolen var berømt for en øyesalve den hadde utviklet, som ble eksportert over hele den gresk-romerske verden. Alle tre industriene; finans, ull og øyesalve, ble nevnt i brevet til kirken i Laodikea.