Merkur

Den minste planeten i solsystemet vårt inneholder stor mysterier for verdslige astronomer, og den fortsetter å glede kreasjonister. Merkur er bare 38% av jordens diameter, noe som gjør det til den minste av de i alt åtte planetene. Det er den planeten som er nærmest solen i en bane på bare 36 millioner engelske mil fra solen. Det er neste tre ganger nærmere solen enn jorden er. Den har fjell, daler, sletter, og krater – masser av krater! Merkur ligner på en 40% større versjon av månen (i radius). Men når det kommer til skapelsesforskning av det tidlige solsystemet, så inneholder Merkur flere interessante spor. De uvanlige kjennemerkene til denne verdenen er en usedvanlig interessant studie.

En verden av ekstremiteter

Siden den er nærmest solen, har Merkur det korteste “året” av alle planetene, med bare 88 jord dager for å fullføre en runde. Så hver gang jorden går en runde rundt solen, så har Merkur allerede gjennomført fire runder. Til motsetning har planeten den lengste soldagen av alle planetene. En hypotetisk observatør på Merkurs overflate ville bare se en soloppgang hver 176. dag på jorden!

Den “sidereale” (relativt til stjernene) rotasjonen til Merkur er 59 jord dager. Dersom vi kunne se Merkur gjennom et teleskop fra en fjern stjerne, så ville vi se den rotere en gang hver 59. dag. Dette kalles en “sidereal dag” fordi sidereal betyr “stjerne”, og vi observerer fra stjernene i dette tilfellet. I motsatt fall kunne vi si at dersom vi kunne observere Merkur fra solens posisjon, så ville Merkur se ut til å rotere en gang hver 176. dag. Dette kalles en “sol dag”. Grunnen til forskjellen er at Merkur går i bane rundt solen mens den roterer. Dette gjelder også andre planeter, selv om forskjellen der er mindre.

Merkurs langsomme rotasjon resulterer i noen andre interessante effekter. Ett gitt punkt på Merkur er i direkte sollys i omtrent 88 jord dager om gangen. Og siden Merkur er tre ganger nærmere solen enn jorden er, og siden det er omtrent ingen atmosfære som kan transportere varmen, så kan overflate temperaturen på Merkur nå 800 grader Fahrenheit (426 grader Celsius) – mer enn nok til å smelte bly. Kanskje det er enda mer overraskende at temperaturen på natt siden kan falle til -280 grader Fahrenheit (-173 grader Celsius))! Dette er fordi det er mørkt i 88 dager, og det er ingen betydelig atmosfære som hindrer nattens overflate å ståle neste all varmen ut i rommet.

Disse ekstremitetene leder til noen interessante hypotetiske scenarioer. Tenk deg at romskipet ditt gikk tom for drivstoff, men ikke før du var istand til å lande nær Merkurs ekvator. Heldigvis har du så vidt det er landet på natt siden, og romdrakten din beskytter deg fra den bitre og kalde overflaten. Men den vil ikke beskytte deg fra den varmen som vil treffe deg om noen timer når solen står opp! Takket være Merkurs lange dag, kunne du begynne å jogge i et bedagelig tempo på en eller to engelske mil per time. Så lenge du kan holde denne farten, kan du holde deg foran soloppgangen og være trygg i natten så lenge det tar et redningsskip å ankomme. Du ville da jogge i motsatt retning av planetens rotasjon, i omtrent samme fart, og derved holde deg trygg i nattens skygge.

Merkurs merkverdige bane

Et annet merkelig aspekt ved Merkur rotasjonstid er at den er presis to tredjedeler av dens banetid. Så Merkur snur på aksen sin tre ganger hver gang den har gått to ganger rundt solen. Innen astronomi, når to rater av to perioder kan bli uttrykket av en enkel fraksjon, så kalles det “resonans”. Merkur er den eneste planeten i solsystemet vårt hvor ratasjonstiden og banetiden er i resonans. Det er en grunn til dette, og det involverer Merkurs bane.

Merkur har den mest eksentriske banen av alle planetene – det betyr at banen dens er veldig elliptisk. og ikke rund som de andre planetene. Fra Keplers andre lov ser vi at en planet i en elliptisk bane beveger seg fortere når den er nærmere solen enn når den er lengre vekke. Den nærmeste punktet i banen kalles perhelion, og dette er når Merkur beveger seg raskest. Det fjerneste punktet kalles adhelion, og dette er hvor banen er tregest. Men Merkurs rotasjon forandrer seg ikke. Interessant nok matcher rotasjonen revolusjons farten nåt Merkur er nær perhelion, slik at den holder samme side mot solen i flere uker. Denne konfigurasjonen er veldig gravitasjons stabil.

Det ville være veldig rart å observere dette fenomenet fra overflaten av Merkur dersom vi kunne overleve der. Forestill deg at vi starter med å se en veldig langsom soloppgang. Det tar nesten 20 timer mellom tiden når den første delen av solen titter opp over horisonten og når solen er helt synlig. Solen ser enorm ut fra Merkur – hele to og en halv gang større på himmelen enn på jorden, og over seks ganger sterkere! Himmelen forblir sort til og med når solen er oppe siden Merkur mangler jordens tykke atmosfære. Solen klatrer gradvis høyere på himmelen over de neste par ukene. Stjernene står også opp i øst, og de ser ut til å bevege seg omtrent dobbelt så fort som solen. Men når Merkur nærmer seg perhelion, så senker solen farten på oppstigningen mens stjernene fortsetter å bevege seg og gå ned på deres vanlige sted. Solen er nå merkbart større enn vi så ved soloppgang og over tre ganger større enn den ser ut fra jorden – og ti ganger sterkere! Solen kommer gradvis til en fullstendig stopp, og begynner å bevege seg langsomt bakover i omtrent en uke. Vi kunne føle oss litt som Hesekia (Jesaja 38:8)! Så stopper solen en gang til og reverserer retning en gang til. Så beveger solen seg gradvis fremover før den synker og minsker mens Merkur beveger seg mot aphelion. Til slutt går solen ned i vest, omtrent tre måneder etter soloppgang.

Observering av Merkur

Siden den er så nær solen, så fremstår Merkur ganske sterk på nattehimmelen vår, mens den sloss om oppmerksomheten med de sterkeste tjernene. Likevel har de fleste mennesker aldri sett den. Planeten kan være vanskelig å oppdage fordi den går i bane så nær solen og går lett i ett med skinnet fra sollyset. De fleste andre planetene kan bli sett sent på kvelden når himmelen er ganske mørk. Men ikke Merkur – den er bare synlig i skumringen og bestemte tider i året når en del av banen dens er lengre vekke fra solen. Denne posisjonen kalles “største forlengelse”. Ved slike anledninger er det mulig å se Merkur like etter solnedgang ved “østlig forlengelse” eller like før soloppgang ved “vestlig forlengelse”.

Takket være Merkurs kort periode, så skjer største forlengelse hele seks ganger i året. Da kan vi gå ut 20 til 30 minutter etter solnedgang og se lavt i vest, like over horisonten. Venus er av og til også synlig og sterk og skinnende mye høyere på himmelen. Se mellom Venus og punktet hvor solen går ned, og så vil du se en mye svakere Merkur.

Merkur bekrefter skapelse

Siden Merkur er så nær solen, og bare er synlig lavt på himmelen før eller etter solnedgang, så er jord baserte teleskoper ofte ikke imponerende eller uavslørende. Det forandret seg da NASA sendte Mariner 10 romfartøyet for å besøke Merkur i 1974. Gjennom flere forbiflyvninger var Mariner 10 i stand til å ta bilder av solsiden til Merkur i stor detalj. Den målte også et markant magnetisk felt for en slik liten planet. Dette er foruroligende nyheter for verdslige vitenskapsmenn som tror at solsystemet vårt er milliarder av år gammelt, fordi en liten planet som Merkur skulle ikke være i stand til å inneholde et magnetisk felt lenge. Men dette overrasker ikke kreasjonistene.

Fysiker D. Russell Humphreys har en interessant bibelsk basert modell som kan forklare den nåværende styrken på  det magnetiske feltet basert på deres sanne alder av cirka 6000 år.Modellen hans måler seg ganske bra med den nåværende målingen av felt styrkene til planetene. Dr. Humphreys har også forutsagt at Merkurs felt vil vise målbart forfall siden målingene i 1974. Og dette ble bekreftet av de nye målingene av Messenger romfartøyet  (2008-2013).

Merkur har også blitt brukt til å bekrefte andre aspekter av vitenskapen. Den teoretiske fysikeren Albert Einstein generelle teori om relativitet indikerer at gravitasjonsfeltene påvirker målingene av rom og tid. En slik forutsigelse av relativitet er at Merkurs perhelion skulle “presesere” i en forskjellig hastighet en klassisk fysikk ville forutsi. “Presesere” betyr at ellipsen av Merkurs bane langsomt roterer slik at den kantede lokalisasjonen av perhelion (og aphelion) gradvis forandres. Observasjoner har bekreftet Einsteins forutsigelser og styrket vår tillidt til generell relativitet.

Kreasjonister har lenge diskutert når og hvordan de kraterne vi finner i solsystemet vårt faktisk skjedde. Ble planetene skapt med krater? Brukte Gud en prosess til å lage planetene på dag fire slik at kraterne er det siste materialet Han bragte til å forme overflaten? Skjedde det etter Fallet eller under syndefloden? Og dersom det, hvorfor? Merkur har kanskje nøkkelen til teoriene om krater. De fleste andre stenrike verdener i solsystemet vårt har tektonisk, atmosfærisk og vulkansk aktivitet som kan fjerne bevis av tidligere krater. Men ikke Merkur. Dens uberørte overflate kan være et vindu til de originale forholdene i solsystemet vårt. Hvilke andre hemmeligheter kan vi oppdage i denne fasinerende, lille verdenen? Tiden vil vise.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: