Genetisk entropi

Image result for genetic entropy

DEN STILLFERDIGE MORDEREN

Det fines mange grunner til at folk dør, men dersom du er heldig nok til å unngå død ved krig, kriminalitet, tilfeldige ulykker eller sykdom, så vil entropi alltid være til stede for å sørge for at du vil møte Skapere din. Hovedsakelig kan man si at entropi er universets naturlige tendens for å få ting til å gå tom eller falle i stykker.

Det er ikke overraskende at de samme tendensene virker i hele befolkninger, generasjon etter generasjon. Nå vet vi, for det meste takket være Dr. John Sanford (kjent plantegenetiker og genetisk ingeniørpioner fra Cornell Universitetet), at den samme gradvise prosessen av å gå tom også finnes i den menneskelige gen-bassenget.

Det som kalles genetisk entropi driver menneskeheten – og alle høyere organismer – mot utryddelse (sperret guddommelig intervensjon, selvsagt). Faktum er at denne prosessen, som fungerer hurtigere i “høyere” organismer, betyr ar menneskeslekten ikke kan være mer enn noen tusen år gamle; bestemt ikke hundre tusener av år; ellers ville vi allerede blitt utryddet.

Dette emnet er ikke så godt kjent, men det er en veldig strak støtte for bibelsk skapelse. Ganske enkelt sagt, så betyr genetisk entropi at informasjonsinnholdet i genomet (alle genene våre) brytes progressivt opp, på grunn av akkumulering av mutasjoner over flere generasjoner.

Mutasjoner: gode, dårlige eller likegyldige?

Mutasjoner skjer i alle livsformer (og i virus). I vår korrupte, falne verden er de mekanismene som gjenskaper det genetiske materialet nå blitt ufullkomment. En annen kilde til mutasjoner er miljøets stråling. Hver gang vi får barn, så gir vi videre noen av noen feil som ikke var der tildligere.

Antagelsene varierer, men et vanlig tall er at hvert barn blir født med rundt 100 nye mutasjoner. Disse blir lagt til dem som allerede har bygget seg opp gjennom de tidligere generasjoner.

Disse feilene er nesten aldri til noen hjelp. Kune du noen sinne forvente å forbedre et oppslagsverk ved å legge til flere og flere feilstavelser hver gang de ble trykket? Den evolusjonære litteraturen gjenkjenner dette veldig klart:

“Selv den enkleste av de levende organismene er høyst komplisert. Mutasjoner – vilkårlige forandringer av slik kompleksitet – er mye trolig å være skadelig enn nyttig.” (Gerrish, Genomic mutation rates that neutralize adaptive evolution and natural selection, 2013.)

Og:

“Sammenlagt kan en si at den store hoveddelen av mutasjonene er skadelige. Dette er et av de mange veletablerte prinsippene innen genetsik evolusjon, støttet av både molekulær og kvantitativt genetiske data.” (Keihtley and Lynch, Toward a realistic model of mutations affecting fitness, 2003.)

Vår antagelse er at skadefulle mutasjoner er flere enn de hjelpsomme på en skala på en million til en. Selv de mest “nyttige” mutasjonene ender opp med å ødelegge ting istedenfor å danne nye ting, f. eks. vingeløse biller på forblåste øyer.

Nøytrale mutasjoner?

Noen mennesker, særlig dem som har en vitenskapelig bakgrunn, tror at de fleste mutasjonene verken er gode eller dårlige. De tror at mesteparten av mutasjonene er nøytrale. Dette er en vanlig misforståelse. Gitt hvor viktig informasjonen som er kodet i DNA er for levende ting, så er det lett å se at de fleste tilfeldige forandringene  vil ha lite effekt, og de fleste av disse vil være negative. De vil ikke simpelt hen ikke gjøre noenting. Fra en vitenskapelig oppgave om det emnet:

“… det ser usannsynlig ut at noen mutasjoner virkelig er nøytrale på den måten at den ikke har noen effekt på funksjonen. Alle mutasjoner må ha litt effekt, selv om effekten er forsvinnende liten.” (Eyre-Walker og Keightley, The distribution of fitness effects of new mutations, 2007.)

Nesten nøytral

Selv om det essensielt ikke finnes noen mutasjoner som er helt nøytrale, så kan mutasjonene være så små at de er “effektivt nøytrale” (Dr. Sanford kaller dem “nesten-nøytrale”. Genetikeren Motoo Kimura (1924-1994) skapte en ny modell hvor “effektivt nøytrale” mutasjoner var en stor del av det totale antallet. Han oppdaget at disse mutasjonene forårsaket en generell nedgang i “funksjonen” over tid. Men dette uttrykket “funksjon” blir ofte brukt på forvirrende og sirkulære måter.

Til tross for dette satte Kimura aldri noen spørsmålstegn ved forestillingen ved evolusjon. Han godtok ved tro at tilfeldige mega-nyttige mutasjoner ville stryke ut effektene av denne gradvise nedgangen:

“Om en slik liten rate av svekkelse i funksjonen innebærer en trussel mot overlevelsen og velstanden til arten (ikke individet) er et åpent spørsmål, men dette vil lett bli tatt hånd om av tilpassende gene-erstatninger som må finne sted fra tid til tid (omtrent en gang hver hundrede generasjon).” (Kimura, Model of effectively neutral mutations in which selective constraint is incorporated, 1979.)

Men der finnes intet bevis som kan rettferdiggjøre Kimuras ønskefulle spekulasjon. Beviset viser det helt motsatte: gitt nok tid, vil organismer til slutt bukke under for vekten av skadende mutasjoner som akkumuleres gradvis, og arten vil bli utryddet. Faktum er at en oppgave skrevet av Sanford og andre ved et symposium om informasjon ved Cornell University demonstrerte at flere slike nyttige mutasjoner med “høy påvirkning” ville faktisk forskynde utryddelse. De “forstyrrer strekt med utvelgelsen for eller imot alle mutasjonene med ‘lav påvirkning”, noe som gjør problemet med genetisk entropi enda verre. (Sanford, Baumgardner og Brewer, Selection threshold severely constrains capture of beneficial mutations, 2011.)

Men naturlig utvelgelse…?

Evolusjonistene vil noen ganger forsøke å gjenstarte disse ideene ved å si ting som “Dersom en mutasjon er skadelig, så vil den bli luket ut av naturlig utvelgelse”. Dette overforenklede synet på utvelgelse er ubønnhørlig drillet inn i biologistudenter i klasserommene over hele verden – og det er meget misvisende, fordi med de fleste mutasjonene er dette totalt feilaktig!

Naturlig utvelgelse (NU) – en rett fram og virkelig prosess  – betyr bare “differensial reproduksjon”; det at noen tilhørere av en befolkning vil formere seg mer enn andre. Derfor vil enkelte egenskaper som eies av dem som formerer seg bli mest vanlig i den befolkningen over tid.

Kraften til NU har blitt målt nøye. For at utvelgelsen skal kunne “se” en mutasjon, må den være sterk nok til å påvirke reproduksjonen (for eksempel ved å drepe individet før det kan fornere seg, eller ved å forårsake sterilitet eller en signifikant nedgang i fruktbarheten).

Derfor kan ikke NU “se” et nesten nøytral mutasjon fordi, i seg selv, er den negative effekten på individet veldig liten – alt for liten til å forårsake noen merkverdig forandring i reproduksjonen. Ettersom feilene bygger seg opp over hver generasjon, vil de kollektive effektene deres bli veldig skadelig (se “Racerbiler og katastrofer” under).

Det er veldig lett å se at utvelgelse ikke luker ut mesteparten av mutasjonene. Vi har alle hundrevis av mutasjoner som forfedrene våre ikke hadde – likevel har ikke de fleste mennesker noen problemer med å bli foreldre og gi videre sine gener (sammen med mange feil, både gamle og nye).

NU virker bare på individer

Tvunget til å anerkjenne at NU er blind for nesten-nøytrale mutasjoner, er en vanlig respons fra evolusjonistene “Når en akkumulerende skade fra mutasjoner blir signifikant, vil NU begynne å fjerne dem”. Men dette viser at en ikke forstår problemet. Naturlig utvelgelse kan bare luke ut individuelle mutasjoner når de forekommer. Når mutasjonene har akkumulert nok til å bli virkelige, merkbare problemer, så er de et problem i hele befolkningen, ikke bare i et individ her og der, Hele befolkningen kan ikke bli “vagt bort” – med mindre den blir utryddet!

For å si det konkret, selv om verden var bare noen hundre tusen år gammel, så ville genetisk entropi bety at vi for lenge siden ville ha blitt utryddet. Dette demonstrerer at det er bibelsk skapelse, ikke evolusjonsteorien, som passer med den genetiske realiteten – og den maler en skremmende framtid for menneskeheten med mindre Skaperen snart bryter inn.


 

TILLEGG: Racerbiler og katastrofer

Forestill deg en racerbil i toppform. Forestill deg så at noen slår denne bilen med en liten hammer, noe som lager en liten bulk – eller en sprekk i frontruten. Vil den ene hendelsen påvirke bilens sjanser fra å vine billøpet? Nei, men det er åpenbart at hammerens slag gjorde litt skade, om enn bare litt.

Analogien her er at hammerens slag er en nesten-nøytral mutasjon; bulken er mutasjonens effekt. Billøpet er analogien til “naturlig utvelgelse”; vinneren av billøpet er “bedre fungerende” enn konkurrentene.

Men forestill deg nå at dette skjer igjen og igjen, tusenvis eller kanskje hundretusenvis av ganger, over hele bilen; noe som til slutt gjør betydelig skade på bilen. De vil ha en dårligere aerodynamikk; det kan bli vanskeligere å se ut frontruten; elektriske forbindelser inne i bilen kan bli løsnet. Til slutt, gitt at flere slike ting skjer, vil bilen til slutt bli helt ubrukelig. Men prosessen foregår ikke bare i en bil. Hver bil i billøpet akkumulerer disse små bulkene på omtrent samme rate. Ved et punkt vil så mage biler ha blitt ubrukelige at hele løpet må bli kansellert.

Å avlyse løpet er analogt med utryddelse. I genetisk språkform kan dette kalles “feilaktig katastrofe” eller “mutasjons nedsmelting”.


 

%d bloggers like this: