Dag 8: Trofast og fruktbar slutt

“Han skal styrke dere inntil enden kommer…”.

1 Korinterbrev 1:8

Noen ganger er de troendes mest fruktbare år i gammel alder.

Slik var det for Moses, for Josva, og for Kaleb. Disse mennene tilbrakte 40 år på vandring i ødemarken på grunn av andre menneskers synd og mangel på tro. Men de beholdt fokuset sitt – klare for flere år i rettferdighet mens de andre i deres tid gikk fortapt en etter en.

Fra 2. Mosebok gjennom 5. Mosebok ser vi hvordan Moses fortløpende tjente trofast og energisk til han døde “slik som Herren hadde sagt” (5. Mosebok 34:5). “Moses var 120 år gammel da han døde. Hans øye var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort” (vers 7).

Josva, Moses assistent og etterfølger til å lede Guds folk, fortsatte også å arbeide og lede da han var “gammel og… langt opp i årene” (Josva 23:2). Med seg selv som eksempel oppfordret han folket til å være sterke (“faste“, vers 6). Det var i disse sene årene at han sa til folket: “Velg i dag hvem dere vil tjene… Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren” (24:15). Josvas kraftfulle eksempel overtalte folket til å forplikte seg til å tjene og adlyde Herren, slik som vi ser i siste kapittel av Josva. Og så, “etter dette døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener. Han var 110 år gammel” (24:29).

Det var mye på samme måte med Kaleb, Josvas samtidige og like i trofasthet til Herren. Kaleb hadde handlet, som Josva, som en helt da mennene hadde blitt sendt av Moses for å speide i det lovede landet. Tiår senere kunne Kaleb si disse ordene:

Og nå ser du at Herren har gjort med meg som Han sa. Han har latt meg leve i 45 år fra den tid Herren talte disse ord til Moses – hele den tiden Israel vandret i ørkenen. Og i dag jeg 85 år gammel. Ennå er jeg like sterk som den dagen Moses sendte meg ut. Min styrke er den samme nå som den var den gang, både i strid og til å gå ut og inn.” (Josva 14:10-11)

For et eksempel disse mennene er med sin dynamiske tro og tillit til Herren i deres høye alder!

Gud lover styrke til de gamle og middelaldrene så vel som de unge – styrke i forhold til Hans formål for alle og i alle livets sesonger.

Noen ganger blir formålene intensivert. Paulus var ingen ungdom da han skrev dette:

Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.” (Apostlenes gjerninger 20:24)

I brevet hans til filipperne gir Paulus oss tilgang til tankene hans om å leve lengre på jorden:

Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus og døden en vinning.” (Filipperne 1:20-21)

Senere kunne Paulus også skrive. “Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen” (2 Timoteus 4:7).

Abraham er et annet godt eksempel på en eldre person som Gud har brukt på “umulige” måter. Abraham nektet å bli svak i troen, og omfavnet Guds løfte enda mer:

Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var Han og mektig til å gjøre.” (Romerne 4:20-21)

Abrahams eksempel kan motivere oss til å prise Herren på måter som Han ønsker til Han kaller oss hjem. Gun ønsker at hver og en av oss skal innstille oss etter den måten Han ønsker å bruke oss, og så stole på at Han vil gjøre det.

Når det gjelder eldre mennesker som bare har levd for seg selv, så dominerer det de har levd for alt. De visner som gress.

Men for dem som har vandret med Herren, så dominerer en ny begynnelse – fullbyrdelsen av alt de har håpet på – foran dem med utrolig attraktivitet og glede – “Jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider” (Salme 23:6), fult av vitalitet og videre vekst.

Selv i høy alder kan jeg blomstre i Hans nærvær. Jeg kan blomstre og bære frukt og være full av vitalitet, og vise hvor tilstrekkelig og pålitelig Herren er

Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han. De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, Han, min Klippe. Det er ingen urett i Ham.” (Salme 92:13-16)

Advertisements
%d bloggers like this: