larshaukeland

Jorden og månen

Når Voyager 1 nådde kanten av solsystemet vårt i 1990, så snudde den kameraet rundt og tok bilde av jorden. Fra en slik kolossal avstand ser jorden ut som et lite blå-hvitt sandkorn i et hav av mørke. Dette berømte bildet av jorden er klat “Den Bleke Blå Prikken”. Fra et verdslig synspunkt er dette alt jorden er – en bitte liten bit av stein og vann i et enormt og meningsløst univers av tilfeldigheter. Men i det kristne verdenssynet er denne bleke blå flekken den mest viktige planeten i universet.

Jordens egenskaper

Jorden går i bane rundt solen på en gjennomsnittsavstand på 93 millioner engelske mil. Siden det er praktisk å sammenlikne andre planeters bane med jordens bane, så refererer vi til denne distansen som en astronomisk enhet (astronomic unit) eller AU. Med en AU tar det jorden ett år å fullføre en runde. Mange enheter er definert etter jordens bane og totasjons vilkår. Jordens soldag er 24 timer, og det er dette vi mener med ordet “dag” uten andre beskrivelser. Jorden tar 23 timer og 56 minutter for å rotere en gang, relativt til stjernene – en sideral dag.

Fysisk er jordens egenskaper lik de andre jord-planetene: Merkur, Venus og Mars. Disse er alle solide, steinrike verdener som går i bane relativt nær solen. Alle har de fjell, daler, rifter, dype kløfter og kratere. Jorden er den største av disse i diameter – to og en halv gang større enn Merkur, litt mindre enn dobbelt så stor som Mars, og bare fem prosent større enn Venus. Så størrelsene er ikke så veldig forskjellige. Men til tross for disse likhetene, så er jorden unik på mange måter.

Jordens unikhet

Mest vesentlig er det at jorden er den eneste planeten vi vet har levende organismer. Og de er allestedsnærværende. I praktisk talt ethvert miljø på denne planeten, så oppdager vi at det florerer med skapninger. Dette står i sterk kontrast til de livløse, bare overflatene på andre planeter. Mange av jordens andre unike kvaliteter synes å være spesielt designet for å kunne opprettholde liv.

Over 70% av jordens overflate er dekket av vann i væskeform. Ingen annen kjent planet har slikt overskudd av vann. Siden vann er en essensiell nødvendighet for alle kjente former for liv, så ser det ut som om vannets tilstedeværelse på jorden er en designet nøkkelegenskap. Jorden går i bane på akkurat riktig avstand fra solen til å ha temperaturer som tillater vann i væskeform. Jordens atmosfæretrykk er også perfekt for vannvæske. Alle disse egenskapene virker som om de er designet for liv.

Jordens atmosfære har et beskyttende ozonlag som delvis blokkerer ultrafiolette stråler. Slik stråling kan være meget skadelig for levende vev; så dette er også en design egenskap. Til forskjell fra Venus, så har jorden et sterkt magnetisk felt. Dette feltet sender vekk skadelig kosmisk stråling, noe som beskytter beboerne på jordens overflate. Styrken av det magnetiske feltet har langsomt men kontinuerlig avtatt siden vitenskapsmenn har vært i stand til å måle det for nesten to århundrer siden. Denne nedgangen er konsistent med jordens bibelske alder på rundt 6000 år, men er helt uten samsvar til den verdslige antakelsen på at jorden er milliarder av år gammel.

Jorden vipper på aksen sin med 23,4 grader relativt til banen sin rundt solen. Dette gjør at jorden har årstider. Fra sent i mars til sent i september er jorden i den del av banen hvor Nordpolen vipper mot solen. De av oss som bor i den nordlige hemisfære observere at solen er høyere på himmelen enn ved andre tider av året, og vi opplever at vi får lengre dager med mer sol. Siden vi mottar mer solenergi på denne tiden av året, så er temperaturene varmere enn de er under andre årstider. Fra sent i september til sent i mars er jorden i den del av banen hvor Nordpolen vipper vekk fra solen. Denne tiden er det den sørlige hemisfære som får mer varme og lys fra solen, mens den nordlige hemisfæren ser solen lavere på himmelen og får mindre enn 12 timers sollys. (Langt nord kan man ikke se solen i flere måneder.) Årstidene er ikke forårsaket av jordens svake ellipseformede bane. Tvert imot er jorden litt nærmere solen i den nordlige hemisfære sin vinter.

Denne vippingen ser ut til å være vel-designet for liv. Dersom jorden vippet mindre, så ville polar områdene få mindre energi, noe som ville redusere de beboelige områdene på planeten. Dersom jorden vippet mer, så ville årstidene bli mer ekstreme, og potensielt redusere planteveksten i årstidene og gjøre miljøet mindre gjestfritt.

Jorden er den eneste planeten som vi vet om som har plate tektonikk. Mens andre planeter har tektonisk aktivitet som vulkanutbrudd, så er ikke overflaten deres delt inn i plater. Mange skapelses vitenskaper tror at jordens kontinenter satt sammen før syndefloden og ble ble brutt opp under flomåret. Geofysiker John Baumgartdners model av “rømt subduksjon” forklarer den globale flommen i Noahs dager som en plate tektonisk katastrofe som hendte under flomåret. Der ser ut som om Gud konstruerte jorden med en innebygget egenskap to å produsere og oppleve en global flom. Ingen andre planeter har nok vann til dette i dag. Og selv om de hadde det,  så ville de ikke ha noen mekanisme for “rømt subduksjon” – det vil si – en katastrofal oppriving av de tektoniske platene.

Månen

Jorden har også en stor sattelitt – månen. Jordens måne er den femte største månen i solsystemet. Den er over en kvart størrelse av jorden i diameter. Ingen annen planet har en måne så stor sett i forhold til planetens størrelse. Månen bistår livet på jorden ved å indusere tidevann. Tidevannet hindrer at sjøene stagnerer, og de renser kystlinjene. Månen gir også lys om natten – den “råder om natten” (1 Mosebok 1:16), og er mye sterkere enn noe annet nattlig himmellegeme. Ingen andre planeter har en slik sterk måne på natthimmelen sin.

Månens overflate er ufruktbar, steinete og full av kratere. Månen har høyfjell som er fulle av kratere. Den har også lave relativt myke regioner som blir kalt maria. Disse mariaene (latin for “sjø”) dukker opp som de store mørke regionene på månen. Tilsynelatende er de store nedslagsbassenger som er blitt fylt med magma, noe som visker ut eventuelle tidligere kratere. Artig nok er mariaene neste fullstendig på siden vendt mot jorden hvor de danner det visuelle intrykket som kalles “mannen i månen”. Månen har ingen substansiell atmosfære, så himmelen forblir sort til og med når solen er oppe. Uten en atmosfære til å redistribuere termisk varme, så kan temperaturene på månen komme over 200 grader Fahrenheit om dagen og under -280 grader Fahrenheit om natten.

Månen roterer langsomt, og bruker 27,3 dager på å rotere en gang. Dette er også presis hvor lenge det tar månen og gå i bane rundt jorden. På grunn av dette kan observatører på jorden bare se en side av månen. Noen mennesker har det inntrykket at månen ikke roterer siden vi alltid ser den samme siden. Men dette stemmer ikke! Dersom månen ikke roterte (sett i relasjon til stjernene), så ville vi se forskjellige sider av den når den går i bane rundt jorden. Det faktum at rotasjonen or omdreiningen tar presis like lang tid kaller vi tidevannslåsing. En slik konfigurasjon er veldig stabil. Dersom månen ikke roterte med samme fart som den dreide rundt, så ville jorden forårsake land-tidevann på månen, noe som ville tvinge månen til å bli tidevannslåst. Alle store og mange små måner i solsystemet vårt er tidevannslåst.

Månens unikhet

Månen har flere distinkte karaktertrekk. Den er både 400 ganger mindre og 400 ganger nærmere jorden enn solen er. Dette betyr at månen og solen har omtrent samme størrelse på himmelen vår i snitt. Dette gjør total solformørkelse mulig. Jorden er den eneste kjente planeten som kan oppleve formørkelser hvor månen akkurat dekker solen. Dette har muliggjort oppdagelsen av solens kromosfære. Kromosfæren kan bare sees ved en total solformørkelse.

Månen går i bane veldig nært eklipsen – planet til jordens bane rundt solen. Alle andre store måner i solsystemet går i bane på planet til plantens ekvator unntatt Trion, som ikke går i bane på eklipsen eller det ekvatoriske planet av planeten sin. Dette gjør sol- og måneformørkelser mer vanlig på jorden enn de vill bli dersom månen gikk i bane rundt planetens ekvator slik som andre måner gjør. Likevel, fordi månen ikke går i bane presis i eklipsen, har vi ikke formørkelser hver måned.

En ung måne

Ettersom månen frembringer tidevann på jorden, så roterer planeten fortere enn månen går i bane, og tidevannet kommer “foran” månen. Da drar de månen fremover, noe som forårsaker at den får ekstra bane energi og beveger seg vekk fra jorden. Denne effekten er liten men målbar – månen flytter seg vekk fra jorden med 1,5 tommer hvert år. Nedgangstiden vil ha vært større i fortiden, fordi dersom månen var nærmere  jorden, så ville forskjellene på tidevannet vært større. Dersom vi ekstrapolerer (fremskriver) denne effekten inn i en hypotetisk fortid, så ville vi finne at månen ville ha berørt jorden 1,4 milliarder år siden. S jorden og månen kan ikke være eldre enn det. Likevel påstår verdslige vitenskapsmenn at jorden og månen er over fire milliarder år gammel. Beviset fra månens nedgangstid er inkonsekvent med den verdslige alders beregningen. Selvsagt ville månen bare ha vært 730 fot nærmere jorden for 6000 år siden. Så månens nedgangstid er ikke et problem for den bibelske tidslinjen.

Konklusjon

Av planetene i solsystemet vårt er det bare jorden som er unikt designet for liv, og månen er unikt designet for å hjelpe livet på jorden. Gud valgte å bruke fem av de seks skapelsesdagene med å arbeide på jorden, og lagde den akkurat slik Han ville ha den. Alle de andre planetene ble skapt på en dag . dag fire (1 Mosebok 1:14-19). Det er som om Gud viste spesiell omsorg da Han skapte jorden.

Astronomene har nå oppdaget hundrevis av måner som går i bane rundt andre planeter som igjen går i bane rundt en stjerne, og det e trolig at milliarder flere har forblitt uoppdaget. Likevel, ut av alle planetene i universet er det på jorden Gud valgte å plassere sine skapninger som Han hadde formet i sitt eget bilde. Det er på planeten vår at Gud, i sin store kjærlighet for oss, ikledde seg menneskeskikkelse, døde for oss, og stod opp igjen. Ikke dårlig for en blek blå prikk!

—