Kapittel 1
vers 1
“I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.”
1 Mosebok 1:1
De første ordene som er skrevet på hebraisk i 1 Mosebok 1:1 er translitterert som “Bereshith“. Translitterert betyr ganske enkelt at vi ikke bruker det hebraiske alfabetet ettersom det ikke er så mange som kan lese det, men vårt vanlige alfabet med samme ordlyd. “Bereshith” er sammensatt av to ord, “be” og “reshith“. Det betyr “i begynnelsen“. Alt har en begynnelse, også Bibelen. Som en ivrig Bibel-student allerede vet, så er ikke Gud bundet at tid. Han har alltid eksistert. Ikke bare det, men Han visste hvem de utvalgte som ville ta imot Jesu navn var allerede før Han la jordens grunnvoller. Vi tenker ofte på tiden som en lang strek som går fra A til Å. Guds evighet er mer som en sirkel eller et åtte-tall, uten start eller ende. Kan våre menneskelige hjerner forstå dette? Neppe! Men vi kan tro på det. Bibelens første vers begynner med at Gud setter i gang tidens klokke. I tomheten før dette var tiden unødvendig. Begynnelsen av selve tiden startet med Guds skaperverk. Som sagt, alt har en begynnelse. La oss gå videre…
Det andre ordet i vers 1 er det hebraiske ordet for Gud, nemlig “Elohim“. Således blir begynnelsen av vers 1 “I begynnelsen, Gud…” Dette kan stå som et billedlig eksempel om at Gud er selve begynnelsen, og vi burde starte det vi gjør i våre liv med Ham. Herren burde være det som er først i våre liv, det som er viktigst for oss og mest verdifullt. Jeg kan ikke hebraisk selv, men jeg leser flere bøker av folk som er godt belært i dette rike språket. De forteller meg at alle hebraiske ord som slutter på “-im” er flertallsord, og betyr minst tre. Følgelig er “Elohim” et ord som brukes på den treenige Gud, og inkluderer sådan Gud Faderen, Gud Sønnen, og Gud Den Hellige Ånd. Tenk deg det at Bibelens første vers inneholder navnet på den treenige Gud.
Det hebraiske ordet “bara” følger så etterpå. Det er oversatt som “skapte“. Dette ordet er bare brukt om Gud i skapelsesprosessen. Andre ord som er brukt senere er “formet” eller “lagde“, noe som betyr at det var allerede noe der som en kunne lage eller forme noe med. I Bibelens første vers skapte Gud himmelen og jorden ut av ingen ting, ex nihilo. Det Gud her skapte var ganske enkelt byggesteinene som Han trengte for å forme hele universet. Bare Gud kan skape noe ut fra ingen ting. Vi bruker ordet skape feilaktig når vi beskriver et nydelig maleri. Kunstneren skapte ikke ut av ingen ting. Han brukte et lerret, maling, pensler og hans talent som Gud har gitt ham. Legg merke til senere i skapelseshistorien at Gud former forskjellige ting av materialene Han allerede har skapt.
Det første Gud skapte var “himmelen” eller “shamayim“. Igjen finner vi et ord som slutter på “-im“. Den korrekte oversettelsen skulle derfor kanskje være “himlene” her i dette verset. Gud skapte først de tre himlene; den atmosfæriske himmelen, himmelrommet, og Guds bosted. Selv om sol, måne og stjerner ikke var skapt på dette tidspunkt ser det ut som om Herren gjorde alt klart for den videre dannelsen av både jord og himler. Noen kommentatorer bruker betegnelsene “ytre rom“, “indre rom” og “atmosfærisk rom“.
Gud skapte også “jorden“, eller “erets” som den heter på hebraisk. Dette refererer til universets materie, eller byggeklosser om du vil. Som tidliger nevnt var det ingen himmellegemer skapt på denne tiden. Jorden hadde ingen form (1 Mosebok 1:2), så dette verset må gjelde grunnleggende elementer av universets materie som senere skulle bli strukturerrt til jordkloden og andre himmellegemer. “Erets” blir også ofte oversatt “grunn” eller “land“. Ordet kan altså brukes generelt eller om et spesifikt stykke land. På grunn av det følgende verset i dette kapittelet er det åpenbart at det ikke snakker om eks. en nasjon eller et bestemt jordstykke.
Vers 2
“Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.”
1 Mosebok 1:2
Det viktigste ordet i vers nummer to er et lite ord som vanligvis er ubetydelig. Det hebraiske ordet “waw” er oversatt “og“, og det er det første ordet i verset. Grunnen til at jeg synes det er så viktig er på grunn av noe som kalles “gap-teorien“. Her har kristne og ikke-kristne forsøkt å legge inn et gap i tid på millioner av år som skal gi rom for evolusjon og milliarder av år – noe som vil tillate lidelse og død lenge før Adam syndet i Edens hage og er fullstendig ubibelsk. Ordet “waw” binder vers en og vers to sammen og gir intet rom for en lang tidsperiode. Det er min påstand at Bibelen rent grammatisk ikke gir rom for en slik tolkning, og at dette simpelt hen kommer fra mennesker som ikke tror på Bibelen og ønsker å forene Bibelen med evolusjonsteorien. Det at Bibelen rent grammatisk forteller om en skapelsesuke på seks dager betyr ikke nødvendigvis at folk tror på den. Her i dette studiet forsøker jeg først og fremst å finne ut hva Bibelen sier. Dersom noe jeg sier er min egen oppfatning, skal jeg forsøke å understreke dette.
Vår oversettelse av Bibelen sier at “jorden var øde og tom“. De som tror på “gap-teorien” mener at “var” også kan oversettes “ble“. Dette vernet (“hayetha“) er ikke det ordet som vanligvis brukes for å markere en forandring av en tilstand. Selv om ordet kan enkelte ganger bli brukt for å introdusere en forandring, så blir det oversatt “var” i 98% av oversettelsene. Dersom en leser igjennom skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1:1-2:3, så er det ingen ting i fortellingen som skulle tilsi at “hayetha” skulle oversettes som “ble“.
“Øde og tom” er det hebraiske uttrykket “tohu waw bohu“. Igjen vil de som tror på “gap-teorien” si at det burde oversettes “ruinert og øde” eller liknende for å gi inntrykk av en hellig kataklysmisk dom som skal ha kommet over jorden og har etterlatt jorden i kaos og ruin. De støtter denne teorien med at en hellig Gud ikke ville ha skapt et kaotisk univers. Jeg vil likevel påstå at en slik fortolkning er tvungen og unaturlig. Ordet “tohu” kan bety flere ting. Det forekommer 20 ganger i Gamle Testamentet og er oversatt på 10 forskjellige måter (“forfengelighet“, “forvirring“, “tomt sted“, “ingen ting” etc.) Den engelske King James oversetter dette uttrykket som “uten form og tom“. Riktig oversettelse av “tohu” kommer an på sammenhengen, og ettersom “bohu” betyr tomhet kan det se ut som om disse to ordene er et uttrykk av relaterte ord som utfyller hverandre. “Øde og tom” eller “formløs og tom” er begge beslektede uttrykk som ser ut til å beskrive at jorden bare var en formløs masse som ennå ikke hadde blitt formet av Gud. Det var byggesteinene til jorden og universet. Det at jorden var “tom” simpelt hen betyr at mennesker og dyr ikke var blitt skapt enda.
Videre finner vi at alt var badet i mørke. Gud hadde enda ikke skapt dag og natt. Selv om byggesteinene til universet var skapt, så hadde det enda ikke blitt tilført energi. Lys er en form for energi. Dette hadde ikke skjedd enda. Det er alltid mørkt der lyset ikke slipper til. Noen vil hevde at Gud er lys, og det er bibelsk nok. Vi snakker likevel her om det fysiske universet, og Gud sa selv at det var mørke over dypet. Gud er åndelig og befinner seg i en annen dimensjon. Det er ikke gitt at Hans lys vil lyse før Han har skapt det fysiske lyset. Vi må forholde oss til hva Bibelen sier og ikke anta det som ikke står skrevet. “Det store dyp” var altså badet i mørke. Ordet “dyp” (“tehom“) referere senere til sjøens vann. I begynnelsen hadde imidlertid ikke jorden noe form, og vannet og dypet må også ha vært spredd utover i kaos før Gud formet jorden. Det samme bildet er gitt i 2 Peter 3:5 hvor Peter skriver “Men når de påstår dette, overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann.”
Videre leser vi at “Guds Ånd svevde over vannene“. Her finner vi at “Elohim” har en “Ånd” (“ruach“). Ordet for “Ånd” er samme ordet som brukes som “vind” og “ånde” (pust). Sammenhengen bestemmer hva som er den korrekte betydningen i ethvert skriftsted. I 1 Mosebok 1:2 er det åpnebart at den skapende aktiviteten ikke krever en vind men Gud selv. Siden universet trenger å bli aktivert, så er det den personen av den tre-enige Gud som både er allestedsnærværende og enegigivende som blir nevnt til å arbeide med skapelsen. Akkurat som Den Hellige Ånd gir oss kraft kunne Han også gi energi i skapelsesprosessen. Det står at Ånden “svevde over vannene“. Jeg har allerede kommentert at vannet var tilstede i denne kaotiske samlingen av byggesteiner. Når det står at Ånden “svevde” (“rachaph“) så er dette et ord man bare finner tre ganger i Gamle Testamentet. De andre stedene er det blitt oversatt “skjelver” (Jeremia 23:9) og “svever” (5 Mosebok 32:11). I rent vitenskaplig terminologi vil kanskje den beste oversettelsen være “vibrerte“. Dersom universet trengte å bli aktivert, så måtte det være en energigivende kraft tilstede. Dersom universet måtte settes i gang, må det være en pådriver. Det kan nevnes at energi i det ytre rom beveger seg i bølger – lys bølger, varme bølger, lyd bølger osv. Selv med tyngdekraften og elektromagnetiske krefter snakker vi om “felt” med aktivitet og bevegelse av bølger. Dette gir interessante assosiasjoner når Ånden svevde over “vannene“, et element hvor bølger som oftest finnes.
Vers 3
“Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys.
1 Mosebok 1:3
Selv om 1 Mosebok 1:1 rent grammatisk snakker om “Elohim“, den tre-enige Gud, så virker det klart at Gud Faderen var i “førersetet”, den åndelige enheten som vi kaller Gud. Gud har bare delt seg opp i tre deler fordi Han har forskjellige gjøremål som han må være i forskjellige former for å kunne utføre.
Flere kommentatorer sier at vi ser Gud Faderen i 1:1, Gud Den Hellige Ånd i 1:2, og Gud Sønnen i 1:3. I dette verset snakker Gud. Vel, Jesus Kristus, den menneskelige og kroppslige delen av tre-enigheten, blir ofte kalt “Ordet” (gresk “Logos“) eksempelvis i Johannes 1:1. “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Ordet er i overført betydning Guds budskap til oss. Hans gave til menneskeheten. Mange er ikke klar over at Jesus eksisterte før Han be født i Betlehem. Han var evig Gud sammen med de andre to delene av tre-enigheten. Gud Faderen er en åndelig enhet (ikke en skapning fordi Han aldri har blitt skapt). Den Hellige Ånd er akkurat hva navnet sier; en ånd – selv om Han også har personlige trekk og f. eks. har følelser. Ingen av disse kunne gå sammen med Adam i hagen eller spise brødet som Abrahan og Sara hadde laget til Ham.
Når ordet ble talt av Gud, var det et ord fullt av kraft. “Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved Hans munns åndepust. For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.” (Salme 33:6,9) Når Gud snakker er det kraft i Hans ord. Hans ord vender aldri tomt tilbake. Når Gud snakker kan mirakler skje, og det ser vi bevis på, både under skapelseshistorien og under Jesu virke her på jorden.
Det første Gud skapte var lyset. Gud selv er lys. Ja, Jesus sa at Han var “verdens lys” da Han var her. Vi er gitt en oppgave om å være “verdens lys” nå som Jesus ikke er her lengre. Lyset står som et blide på alt som er godt. Lyset sloss mot mørket, det gode sloss mot det onde.
Det er imidlertid viktig å notere seg at det ikke var sollyset Gud skapte på dag 1. Gud hadde skapt jorden og himlene i begynnelsen, og nå slo Han på lyset – Sitt eget lys. Gud er ikke avhengig av en sol for å eksistere. Dessuten var ingen levende skapninger skapt enda, så solens varme og lys var ikke nødvendig på dette tidspunkt. Siden Gud er lys ville det ikke være vanskelig for Ham å skape lys med seg selv som lyskilde. Jeg vil diskutere teorien om 24 timers dager i skapelsesuken senere.
Vers 4
“Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.”
1 Mosebok 1:4
Det burde ikke komme som noen overraskelse at det Gud har skapt var godt. Vi leste at Gud skapte lyset i vers 3, og det gikk veldig bra. Lyset var godt, slik som alt Gud skapte i begynnelsen var godt. I Gud bor det ingenting ondt, bare godt. Alt som Han har skapt ver godt til mennesker og engler begynte å tukle med det.
Gud har også skapt mørket. I Jesaja 45:7 leser vi: “Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette.” Betyr dette at Gud også er mørkets Gud og ønsker ulykke over oss? Absolutt ikke. Motsetninger finnes (lys vs mørke, godt vs ondt, høyt vs lavt). Det er dette vi kaller meta-etikk. Men det onde som skjer er ikke Guds vilje. Gud ønsker ikke mørke og ulykke. Det onde snek seg inn i Edens hage, og da menneskeheten falt i synd, spredde syndens virkning seg inn i hele skaperverket.
Der var i 1 Mosebok 1:4 både lys og mørke. Så leser vi at “Gud skilte lyset fra mørket“. Dette betyr ikke bare at Gud antakeligvis har fått jorden til å rotere, men at Han har gitt et mektig blide for oss. Lysets barn skal ikke ha noe å gjøre med mørket. Lyset viser hva som finnes i mørket. Når Jesus kom til verden som “verdens lys“, så viste Han oss elendige mennesker i all vår synd. Synden kan ikke fordra lyset. De liker å operere i mørket slik at ingen kan se hva de gjør på. I 2 Korinterbrev 4:6 står det: “For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde.” “Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og mennesket elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.” (Johannes 3:19)
Mørket er et bilde på synd i verden, og lyset kan ikke ha fellesskap med mørket. Vi ser i dagens vers at mørket ikke var fjernet helt, men det ble adskilt fra lyset. I Johannes åpenbaring blir vi fortalt at under den siste dommen vil sauene bli skilt fra geitene, det vil si lyset fra mørket – igjen. Gud ønsker ikke at vi skal leve i mørket eller bli kastet i ildsjøen når den siste dom kommer. Vi burde velge Ham (lyset) framfor den onde (mørket).
Vers 5
“Gud kalt lyset dag, mørket kalte Han natt. Og det ble aften, og det ble morgen første dagen.”
1 Mosebok 1:5
Mange forsøker å få skapelsesberetningen til å passe inn med evolusjonen ved å si at dagene i skapelsesuken var lange perioder på millioner av år. Dessverre løser ikke lange tidsperioder under skapelsen problemet til teistisk evolusjon eller progressiv skapelse ettersom begge de teoriene tillater lidelse og død før Adam syndet i Edens hage.
Rent grammatisk står det i 1 Mosebok at Gud skapte jorden og resten av universet på seks dager. Det er også en logisk regel innen hebraisk og annen tidlig litteratur at et ord må først ha en bokstavelig betydning før den kan brukes billedlig. Skapelsesberetningen sier klart at dette var dager, ettersom det ble aften og morgen, og det var dag og natt. Selv om solen ikke ble skapt før på dag fire, så finnes det ingen vesentlig grunn til ikke å tro på at dette var 24 timers dager. Mange tror at Gud ikke var i stand til å skape alt på seks dager. Personlig tror jeg at den Allmektige Gud kunne ha skapt alt på seks sekunder. Men Han brukte seks dager for et bilde for oss.
I 2 Mosebok 20:9-11 forklarer Gud at jorden og universet ble skapt på seks dager slik som vi skulle jobbe på seks dager. Akkurat som Herren hvilte fra alt Han hadde gjort på den syvende dagen, så burde vi også ha en hviledag i uken for å lade opp batteriene våre igjen. Alt Gud har gjort, er gjort for en grunn – og ingenting er tilfeldig. Mange peker på 2 Peter 3:8 hvor Peter skriver at “For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag,” Peter sier ikke at at 1 dag = 1000 år. Han sier at Gud er ikke bundet eller begrenset av tiden, Han er større enn det.
Om 2 Mosebok 20 og 2 Peter 3 skulle kunne tolkes på denne måten, så skulle man kunne si at Gud jobbet 6000 år og hvilte i 1000 år som et bilde på at vi skulle gjøre det samme. Hæ??? Vi snakker om en 24 timer lang dag hvor vi ikke bare hadde dag og natt, men også aften og morgen. Hvorfor skulle en ha seks perioder på millioner eller milliarder av år for å få plass til skapelsen? Dette er bare noe menneskene har har funnet på for å forsøke å få den geologiske tidstabellen inn i skapelsesberetningen.
For meg er det godt å vite at flere og flere vitenskapsmenn nå tror på skapelsen istedenfor utviklingslæren. Selv trodde jeg på utviklingslæren til jeg begynte å lese og studere om den. Bibelen sier at Universet ble skapt på seks dager, både grammatisk og logisk sett. Det betyr ikke nødvendigvis at folk tror på hva Bibelen sier. Etter at 1 Mosebok 1 forklarte hva det hebraiske ordet “yom” betydde, nemlig “dag“, så kunne Bibelen senere snakke om “Herrens dag” og “lidelsens dag for Jakob” hvor “dag” betyr en lengre tidsperiode, fordi vi har fått forklart i 1 Mosebok 1:5 hva en bokstavelig dag er.
Bibelen sier at alt ble skapt på seks dager. Dersom du fortolker Bibelen på en allegorisk måte, så kan du få det til å bety hva som helst. Mitt syn på fortolkning av Bibelen er allerede diskutert i innlendingen til denne studien. Bibelen sier en ting! Om du vil godta det eller tro på det er opp til oss alle individuelt.
Vers 6
“Og Gud sa: La det bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann.”
1 Mosebok 1:6
Dersom en leser skapelsesberetningen forsiktig, så kan det virke som om jorden var dekket av vann. Det tørre land kom ikke “til syne” før i vers 10. Jorden var dekket av vann, og “Guds Ånd svevet over vannene” (vers 2). Jorden var likevel ikke helt flat, for der var “store dyp“.
Hva er så denne “hvelvingen” som Gud delte vannene med. Er det “himmelhvelvingen?” Ordet her er det hebraiske “raqia” som kan mest nøyaktig oversettes som “utspredd-tynnhet“. Roten av ordet betyr “å hamre” eller “å spre ut“, men i dette verset et ordet et substantiv. Det engelske ordet her, “firmament“, kommer fra den latinske Vulgata hvor det står “firmamentum“. Det taler om noe “fast” eller engelsk “firm” som skulle skille vannene.
Det er vel ingen tvil om dette må omhandle atmosfæren vår, om enn ikke en kuppel over jorden vår, så et stort hav av luft og gasser av forskjellige slag. Formålet med denne hvelvingen var å skille vann fra vann. Vi vet ikke med sikkerhet hvor mye vann som fantes oppsamlet i en gigantisk sky rundt jorden, men det var der “himlenes sluser” fantes som ble åpnet under syndefloden. Dette vannlaget, av noen kalt en “vannbaldakin“, skal ha dekket hele jorden og beskyttet jorden for skadelige ultrafiolette stråler. Flere tror at det var på denne måten at menneskene før syndefloden levde så lenge. Vanndampen rundt jorden skal ha skapt en såkalt “drivhus effekt” som, når det tørre land kom frem, ga en frodig vegetasjon globalt og beskyttet jorden. Det er derfor vi finner jungelliknende planter langt nede i isen rundt Nordpolen. Mammutene spiste gress på Nordpolen på grunn av det beskyttende vannet Gud satte over himmelen. Dette var ikke en “drivhus effekt” slik som vi snakker om i dag. I skapelsens dager var det ingen is på polene.
Vi ser at Gud sa hva som skulle skapes. Han snakket ikke grammatiske ord som som oss, men Han sa hva som skulle bli en realitet. Det er kraft i Guds Ord, og i neste vers ser vi at det Han sa skulle skje, det skjedde.
Vers 7
“Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som var under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik.“
1 Mosebok 1:7
Odet “gjorde” her er det hebraiske ordet “asah“. Det betyr å lage eller forme noe. Gud bruker her åpenbart byggeblokkene som Han allerede har skapt fra intet til å bygge en hvelving. Guds Ord forårsaket handling – noe det alltid gjør. Ordene “bara” og “asah” blir brukt om hverandre i Bibelen, og har samme betydning.
Vi finner at Gud skilte vannet i to deler, det som var over hvelvingen og det som var under den. Det er Guds kraft som har skapt verden, og det er Guds kraft som opprettholder den – som gjør at verden fremdeles kan eksistere og at vi kan leve på jorden. Det var Guds kraft som gjorde at vannet kunne holde seg oppe over himmelhvelvingen og beskytte jorden.
Salomos ordspråk 8:27-29 sier: “Da Han bygde himmelen, var jeg der, da Han tegnet inn en hvelving over dypet, da Han festet skyene der oppe, da Han bandt avgrunnens l\klipper, da Han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lengre enn Han bød, da Han la jordens grunnvoller –” Hvor stor og mektig er den Gud vi leser om i Bibelen!
Vi ser i dette verset frasen “Og det ble slik“. Gjennom hele skapelsesuken ser vi at alt skjedde slik som Gud ville, slik som Han befalte. Om vi bare kunne ta disse ordene til etterretning slik at vi gjør det Herren befaler. Hvor skjønt er det ikke å lese i Bibelen at Gud befalte menneskene å gjøre noe, og så stor det at de gjorde det? Måtte vi for alltid være lydige til Guds Ord.
Vers 8
“Og Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble aften, og det ble morgen, andre dagen.”
1 Mosebok 1:8
Det hebraiske ordet “qara” betyr å adressere noen eller noe ved navn. Gud ga hvelvingen Han hadde skapt navn, og Han kalte det “himmel“. Dette er et ord som er kjent for oss, og ingen av oss er vel i tvil om hva dette ordet betyr. Det at ordet “shamayim” er brukt her gjør at vi nok en gang har et ord som betyr “himlene” – et flertallsord som betyr minst tre. Likevel er ikke disse tre himlene de samme som i 1 Mosebok 1:1. Dette er benevningen som gjelder “hvelvingen” som Gud hadde laget for å skille vannene fra hverandre. Denne hvelvingen var ikke der i begynnelsen da Gud skapte “himmelen og jorden“. Dt kan virke forvirrende at dette ordet brukes i som forskjellige betydninger.
Et forslag på å gi en forklaring på bruken av et flertallsord om himmelen vår kan være at atmosfæren vår er inndelt i tre; følgelig troposfære, stratosfære og mesosfære. Det er ingen grunn til at vi ikke kan kalle denne “hvelvingen” for “himmelhvelvingen”. Gud vet alt, og da Han ga navn til “hvelvingen” kan dette ha vært med vilje.
Nok en gang ser vi at “det ble aften, og det ble morgen“. Første dagen skapte Han lyset, andre dagen delte Han vann fra vann ved å adskille det med en hvelving. Snart skulle neste dag, dag 3, komme…
Vers 9
“Og Gud sa: La vannet under himmelen samles på ett sted, og det tørre land komme til syne. Og det ble slik.”
1 Mosebok 1:9
Nok en gang taler Gud og får ting til å skje. “Vannet” her (“mayim“) er også et flertallsord som får oss til å tenke på verdenshavene. Likevel går det fram av sammenhengen at alt vannet under himmelen var samlet slik at det dekket over jordens overflate. Først i dette verset får Gud det tørre land til stige opp slik at det kom til syne strender og fast grunn. Vi ser igjen at Guds Ord er mektig og kan få hva som helst til å skje. Vi vet ikke sikkert hvilke mekanismer Gud brukte for å gjøre dette, og vi vet heller ikke om det som steg fram var ett stort super-kontinent. Det vi vet med sikkerhet er at jorden nå ikke ser ut som den gjorde da. Det vil jeg komme nærmere inn på senere. Det er imidlertid ikke tvil om at det må ha vært sterke krefter og ekstrem varme til stede.
Dette verset kunne ikke stå alene, men er avhengig av versene som står ovenfor. Gud kunne ikke gjøre noe med vannet under himmelen før Han hadde laget himmelen, noe som Han gjorde i verset før dette. Himmelen er også viktig for å kunne hjelpe med distribusjon av lys, som ble skapt på skapelsens første dag.
Vannet ble nå samlet på “ett sted” slik at “det tørre land” kunne komme til syne, eller bokstavelig “det tørre”. “Hayyabbashah“, som er ordet brukt her, blir av noen kommentatorer oversatt som “kontinenter”. men er vanligvis bare oversatt som “tørr jord”. Det er meget trolig at dette bare var ett super-kontinent som ble oppdelt enten under syndeflommen eller i Pelegs dager da jorden ble delt opp (vil bli tatt opp under 1 Mosebok 10:25).
Igjen ser vi at det Gud ønsket og befalte, det skjedde. Så langt i verdenshistorien var alt fullkomment.
Vers 10
“Og Gud kalte det tørre land jord, vannet som var samlet, kalte Han hav. Og Gud så at det var godt.”
1 Mosebok 1:10
Ordet Gud brukte for “jord” er “erets“, det samme som blir brukt i 1 Mosebok 1:1 da Han skapte jordkloden. Den tørre jorden var hele tiden der, men i begynnelsen var den dekket med vann. “Hav” er ordet “yam” som bokstavelig talt betyr “å brøle”, ett bilde på opprørt hav som velter seg innover land med stor kraft. Det kan i utgangspunktet brukes både over store hav, men også om store elver og fosser. Ut fra sammenhengen her er det imidlertid åpenbart at det brukes om havet generelt.
Nok en gang ser vi en naturlig progresjon i skapelsesforløpet, og det at vi har tørr jord og hav gjør at vi automatisk antar at denne tørre jorden og havene er de samme vi ser i dag. En nøye gransking av Skriftene forklarer at dette ikke er tilfelle.
Som alltid, når Gud lager noe, så var det Han hadde gjort godt. Denne lille kommentaren finner vi syv ganger under skapelseshistorien, og tallet syv er ett bilde på fullkommenhet. Tallet syv går igjen gjennom hele Bibelen. En fullstendig uke består av syv dager, Litt senere fikk Noa syv dagers varsel om hva som skulle skje. Senere i Mosebøkene finner vi at de hadde syn lamper og syv usyrede brød som skulle nytes i syv dager. Om vi går til Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring, finner vi at det ble sendt syv brev til syv menigheter, og de hadde syv lysestaker, syv basuner, syv segl og syv stjerner, bare for å nevne noen av gangene tallet syv blir brukt.
Vers 11
“Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.”
1 Mosebok 1:11
Det kan her virke som om Gud befalte jorden å produsere gresset, buskene og trærne – vegetasjonen som vi finner her på kloden vår. “Hvert etter sitt slag” betyr at allerede her er loven om arv inne i bildet. Et epletre produserer epler, ikke pærer, og når et nytt epletre plantes, så vokser det heller ikke bananer på det.
Da Herren talte denne gangen var det utrolige kompliserte systemer som ble iverksatt. Det er ikke bare menneskenes DNA som er fullt av informasjon, men også planter og trær har viktig informasjon om arv inni seg. Selv om vi tenker på planter og trær som “levende”, så er det her snakk om kjemiske prosesser istedenfor intellektuell og bevisst tankegang som ved menneskene.
Ordet som er oversatt som “ frukttrær” her betyr faktisk “greiner” og kan brukes om alle typer med busker, om det vokser frukt på dem eller ikke. Det er meget viktig at plantene som ble produsert her hadde “frø i“, slik at de kunne reprodusere seg. Frasen “hvert etter sitt slag” er brukt ti ganger i dette kapittelet og har en utrolig viktig betydning. Dette understrekes i 1 Korinterbrev 15:38-39 hvor det står: “Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er av hvete eller av et annet slag. Men Gud gir det et legeme slik Han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme.”
Enda en gang ser vi at “det ble slik” som Gud ville. Så lenge Gud har kontroll, så blir det slik Han ønsker. I Skapelsesberetningen understreker Gud hele veien at alt har blitt slik Han har forutsett og planlagt det.
Vers 12
“Jorden lot gress gro fram, planter som sår seg, hevert av sitt slag, og trær som bærer frukt med frø i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.
1 Mosebok 1:12
Når dette verset sier at “jorden lot gress gro fram“, så bygger det på oversettelsen av det hebraiske ordet “yatsa“. Roten av ordet betyr “å gå”, og det er et verb som forårsaker handling. Det blir ofte oversatt som “bringe frem”, “produsere”, “styre”, “bryte opp”, “bære fram” o.s.v. Det viktige her er at det er jorden som produserte alle vekstene på jorden, og derfor kan jeg ikke støtte teorien om at gresset, buskene og trærne ble skapt fullt ferdige. Dette gjør det ikke til noe mindre mirakel i mine øyne, ettersom alt dette vokste fram på en dag. De viktigste er at det som Gud sa, det skjedde.
Nok en gang blir det understreket at alle vekstene i planteriket må følge sine arvelover. For mer om dette kan du lese kommentarene under “Vers 11“. Det er ikke bare dyr og mennesker som er underlagt denne fysiske loven, men også planter, busker og trær. Som en kuriositet kan jeg nevne at almetreet har intet mindre enn 1.584.000.000 frø den kan sende fra seg. Dette er intet mindre enn ett av Guds mirakler!
For tredje gang leser vi at “ Gud så at det var godt“, en fortsettende bekreftelse at alt Gud lager er bra. Gud opprettholder skapelsen den dag i dag slik at vi kan få nyte den.
Vers 13
“Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dagen.”
1 Mosebok 1:13
Det vi har lest om i de to foregående versene var skapelsens dag nummer tre. Vi vet nok en gang at dette var vanlige dager ettersom det ble morgen og det ble kveld. Noen lurer kanskje på hvorfor det ser ut som om den tredje dagen skulle til å starte. Det er nok fordi at jødenes dag startet kl 6 på kvelden (klokken 18 om du vil), mens våre dager starter om morgenen. Dette er informasjon som er viktig å ta i betraktning når en leser om tider i Bibelen. For eksempel spiller det stor rolle når en forsøker å finne ut når Jesus døde på korset og stod opp igjen fra graven. Da må en i tillegg til klokkeslettene også ta hensyn til to forskjellige sabbater som skjedde i de dagene.
Også, når vi ser på Herrens skaperverk, er det viktig å huske at Jesus var til stede under hele skapelsesprosessen, og ingenting ble til uten Ham (se Salomos ordspråk 8:23-36). Måtte vi alltid lytte til Ham og glede Ham.
Det hevdes at enkelte at disse dagene ikke kan være bokstavelige dager ettersom solen (og månen og stjernene) ikke ble skapt før dag fire. Likevel er utrykket “tredje dagen” brukt utallige ganger i Det gamle testamentet, og det har alltid blitt brukt om bokstavelige dager. For mer om lengden på skapelsesdagene kan du alltid se på kommentarene under “Vers 5“. Det er ingen tvil om at Bibelen hevder både bokstavelig, grammatisk og logisk at jorden ble skapt på seks dager, men det betyr nødvendigvis ikke at vi tror på det. Ellers anbefaler jeg at du leser “Fortolkningen av 1 Mosebok” i innledningen merket “Introduksjon“.
Vers 14
“Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille mellom dagen og natten. De skal være til tegn som fastsetter tider og dager og år.”
1 Mosebok 1:14
I dette verset taler Gud nok en gang, og Han sier at det skal komme lys på himmelen. Han sier også at disse lysene har et spesielt formål; de skal skille mellom dagen og natten, og i tillegg skal de fastsette tider, dager og år. Det hebraiske ordet “ma’owr“, oversatt som “lys“, betyr ganske enkelt “lyskilder”. Det er et flertallsord, men det sier ikke hvor mange lys det er snakk om her. Ordet refererer til alle lysene på himmelen, ikke bare solen og månen, men også stjernene. Samme ordet betyr også “lysekrone” eller “sterkt lys” og kan også brukes om lys som henger oppunder taket inne i et hus. De spesifikke lysene er ikke nevnt i dette verset, bare formålet med dem.
En av stjernenes oppgaver er å fortelle oss (års)tider, dager (som på en kalender) og år. De kunne også brukes til navigering både på sjø og land.
Selv om Gud skapte lyset i vers 3, så er disse lysene ikke de samme. Lyset i vers 3 var “owr“, ofte oversatt som “dagslys”. Selv om disse lysene ikke var de samme, så synes det klart at “dagen og natten” var de samme i dette verset som i de foregående. Dagene var like, men lyskilden var forskjellig. Dette får oss til å tenke på Johannes åpenbaring 22:5 hvor det står “Natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem.” Det synes klart at lyset både i 1 Mosebok 1:3 og ikke er solen, men en annen lyskilde. Gud selv er lyset! Jesus selv sa at Han var verdens lys (Johannes 8:12 og 9:5). Det er tydelig at solen, månen og stjernene ikke er de eneste lyskildene vi har.
Vers 15
“Og de skal være til lys på himmelhvelvingen og lyse over jorden. Og det ble slik.”
1 Mosebok 1:15-18
Her finner vi flertallsordet for “lys“, noe som gjør det klart at vi snakker om de lysene som ble skapt på dag fire istedenfor dag en. Disse lysene skulle være til å lyse på “himmelhvelvingen“, eller “shamayim“, altså himlene. Ettersom de skulle lyse både på jorden og på himmelen var det naturlig at de var høyt over det som vi kaller himmelen. Dersom en forestiller seg “himmelhvelvingen! som en beskyttende kuppel over jorden, virker det fornuftig at solen skinte på den, men fuglene fløy under den (vers 20).
Det er en tanke at Gud er hevet høyt over hele skapelsen. Akkurat som disse lysene var hevet høyt over jorden, er Gud også hevet høyt over oss. Gud ønsker å løfte oss opp også, slik at vi kan bli verdens lys. Når vi blir lys for Herren kan andre se lyset i oss. Vi kan ikke løfte oss selv opp, men Gud kan gjøre det! Ingen ting er umulig for Gud.
Som alltid skjedde det som Gud sa. Guds Ord er mektig. Da Jesus talte stilnet stormen. Da Jesus talte stod Lazarus opp fra de døde. Da Jesus talte ble mennesker helbredet og onde ånder flyktet bort. Når Gud taler skjer det mange, store under!
Vers 16
“Og Gud gjorde de to store lys, det største til å råde over dagen, det mindre til å råde over natten, og stjernene.”
1 Mosebok 1:16
Aller først på denne nye dagen laget Gud de to store lysene på himmelen. Det er ikke konkretisert hvordan Han gjorde dette, men Han har trolig nok en gang brukt byggematerialene Han skapte i begynnelsen til å forme himmellegemene. Han nevner ikke solen og månen ved navn, men det er åpenbart at det er disse Han mener. Solen er lyskilden vår om dagen, og den er livsviktig for at livet på jorden i dag skal kunne eksistere. Gud kan imidlertid sørge for at liv kan eksistere uten solen dersom Han ønsker det. Han skapte tross alt gress, busker og trær før han skapte solen og månen. Månen er også utrolig viktig for oss, og den påvirker blant annet tidevannet her på jorden.
Noen har kritisert skapelsesberetningen her for å kalle månen ett stort lys. Flere av planetene i solsystemet vårt er større enn månen, ja, til og med større enn jorden. Det er imidlertid viktig å forstå at vi ser månen her fra jorden. Vi sier ofte at “solen står opp” og “solen går ned” selv om vi vet at det er jorden som står stille. og at det er jorden som går i bane rundt solen. Dette er bare vanlige uttalelser for oss fordi vi ser og fortolker hele universet fra vårt eget ståsted og med våre egne, individuelle øyne. Dette gjør det ikke feilaktig, det er bare vinklet fra vårt synspunkt.
Et annet punkt her er at disse to lysene var satt på himmelhvelvingen for å skinne over jorden. Solen gjør dette med utrolig styrke. Månen er også i stand til å lyse effektiv opp jorden på nattestid når himmelen er skyfri. Derfor er disse to lysene de viktigste for oss og nevnes på denne måten i dette verset. Andre planter og stjerner er nok større enn månen, men de er ikke i stand til å “råde over natten” på en effektiv måte.
Stjernene er også utrolig viktige i skapelsesberetningen, og dette skal vi se nærmere på i neste vers. Når Gud sier at “alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd” (Job 38:7) så ser vi hvor entusiastiske vi burde være når vi leser om skapelsen av slike fantastiske og store ting.
Vers 17
“Og Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden.”
1 Mosebok 1:17
Igjen blir det gjort klart at formålet med lysene som ble skapt på dag fire var å lyse over jorden. Gud selv satte dem på himmelhvelvingen, bokstavelig alt “himlene”, som diskutert tidligere. Det synes imidlertid at de to store lysene – solen og månen – har en klarere oppgave enn stjernene. Stjernene, med sine komplekse sammensetninger, er brukbare for navigasjon om natten dersom man følger ett stjernekart.
Ett problem kommentatorene har vært opptatt av er det som kalles “fjernt stjernelys”. Vitenskapen har fortalt oss at lyset fra stjernene tar mange lysår før de kommer helt ned til jorden. Derfor at man antar at de stjernene man ser på stjernehimmelen kan ha dødd ut for tusenvis av år siden. Det første forslaget for å forklare dette ligger i ordet “satte” i det overforstående verset. Dersom Gud satte eller plasserte stjernene på himmelen, så kan Han ha gjort det med jorden som utgangspunkt. Stjernelyset ville på den måten ha vært nær jorden før Gud strakte ut sine uendelige armer og plasserte dem der de er i dag.
En annen teori e at da Gud skapte stjernene og hele universet, så skapte Han det helt komplett og ferdig – med et allerede eksisterende stjernelys som om de alltid hadde vært der. Dette prinsippet brukes også på andre steder i skapelsesberetningen, men er ikke alltid korrekt. Dette er imidlertid et av stedene de kan være riktig.
Når du ser for deg en Gud som plukker opp en stjerne i hånden sin og plasserer den på himmelen, så begynner du å forstå hvor stor og mektig vår Gud er.
Vers 18
“til å råde om dagen og om natten, og å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.”
1 Mosebok 1:18
Nok en gang blir det poengtert hvilket formål lysene på himmelen hadde. De skulle råde, herske, dominere “dagen og om natten“. Og det gjør lysene på himmelen. Solen gir oss dagslyset og månen gir oss lys om natten. Lysets evige oppgave er “å skille lyset fra mørket“. Solen, månen og stjernene er sterke manifestasjoner av Guds visdom, kraft og godhet, og Gud selv er lys. Lyset skal ikke ha noe med mørket å gjøre, og må derfor skilles fra mørket. Mørkets makter er onde, og mørke får vi når lyset ikke er tilstede, men har veket bort. Guds lys avslører hvem vi er og hva vi gjør. Våre syndefulle gjerninger tåler ikke å komme fram i lyset.
“Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natte, -han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren hærskarenes Gud er Hans navn:” (Jeremia 31:35).
Våre døgn er inndelt i dag, hvor det er ment at vi skal arbeide, og natt, hvor det er ment at vi skal hvile. Menneskene trenger søvn hver natt. Dersom vi ikke får sove, så vil vi bli syke og ikke klare å fungere mentalt. Vi er avhengige av døgnets syklus.
Selv om stjernene ikke er tildelt noen stor rolle i skapelsesberetningen, så er vi i dag klar over hvor fantastiske de der både i størrelse og innhold. Gud så at alle de lysene Han hadde skapt var “godt“, det vil si “godt”, “vakkert”, “pent” og flere andre positivt beskrivende ord.
Vers 19
“Og det ble aften, og det ble morgen, fjerde dagen.”
1 Mosebok 1:19
Det er, som alltid, mange gjentakelser i Bibelen. Enkelte fraser går igjen og igjen. Nok en gang kan en registrere at “ det ble aften, og det ble morgen“, ett bilde på den jødiske kalenderen hvor dagen begynner klokken 18 på kvelden. derfor blir det “aften” og “morgen” istedenfor “morgen” og “aften” som vi ville ha sagt. Det antas at dette ville være “solnedgang” og “soloppgang” etter skapelsen av solen og månen.
Selv om den jødiske dagen startet ved solnedgang, så var morgenen fremdeles en viktig tid. Flere steder finner vi at man stod opp tidlig om morgenen for å gjøre noe, og Gud befalte også ofte Hans etterfølgere om å stå opp tidlig på morgenen. Faktisk er Guds bilde på en mann som elsker Ham en som “grunner på Hans lov dag og natt” (Salme 1:2).
Det vi har lest om her var den fjerde dagen. Ettersom solen ble skapt denne dagen er det usikkert om det var solen som stod opp ved dagens begynnelse. Starten av det jødiske døgnet, som begynte ved solnedgang dagen før, var definitivt ikke solen, men den andre lyskilden som Gud skapte på skapelsens første dag. De nye lysene som Gud skapte denne dagen vil dominere vår verden helt til Gud kommer tilbake for å dømme levende og døde. En gang i fremtiden vil Gud være lyset vårt, ikke solen og månen (Johannes åpenbaring 22:5).
Vers 20
“Og Gud sa: La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen.”
1 Mosebok 1:20
Gud sa at “vannene” i flertall skulle “vrimle“, det vil si vri seg og sno seg, yre eller fylles med “et mylder” eller “en sverm” “av levende skapninger“. Evolusjonen vil ha det til at encellede dyr og amøber var de første skapningene i havet, men det går frem av dette verset at alt livet i havet ble skapt på denne dagen. Dette er også første gangen Bibelen nevner “nephesh” som flest ganger blir oversatt “liv”. Det betyr bokstavelig en “pustende” skapning, selv om det også brukes om fisk og andre skapninger som bor i havet. Ordet brukes også om menneskets “sjel” senere da Adam ble levende.
Gud skapte også her fuglene som skulle “fugler fly over jorden” på “himlenes ansikt”. Dette er en mer poetisk strofe enn hva vi leser i den norske Bibelen. Det synes også klart at dette gjelder absolutt alle fugle typer som Gud har skapt. Fuglene “vrimlet” sikkert like mye som livet i havet gjorde.
Det kan også nevnes at det i en dråpe vann finnes så mye som 30,000 levende organismer, noe som ikke bare viser hvor rikt havet er på liv, men også hvor stor Skaperen er. En suter legger 1000 egg, og en karpe legger 20,000 egg. En gjennomsnitts torsk legger 9,384,000 egg. Dess mer vi undersøker det, dess mer ser vi hvor rikt havet er på levende liv.
Det kan også nevnes, som en kuriositet, at fuglene som skulle fly fram og tilbake på himmelen, også var formet av jorden (1 Mosebok 2:19) slik som Gud også gjorde med Adam (1 Mosebok 2:7).
Vers 21
“Og Gud skapte de store sjødyrene og alt levende som rører seg, som vrimler i vannet, hvert etter sitt slag, og hver vinget fugl etter sitt slag. Og Gud så det var godt.”
1 Mosebok 1:21
I dette verset forklarer Gud i mer detalj om skapelsen av alt livet i havet og på himmelen. Gud skapte alt levende, alt som vrimler, i havet. Alt ble skapt “etter sitt slag“, noe som poengterer at Gud skapte forskjellige dyreslag, noe som er en videre definisjon enn “arter” som vi ofte bruker i daglig tale. Alle artene ble ikke skapt i begynnelsen, men utviklet seg fra “dyreslagene”.For eksempel er det ikke stor forskjell på en ulv og en hund, og det er ikke feil å tro at alle hunderaser kommer fra en stamfar. Likevel er det stor forskjell på hunder og katter, og kattene kunne ikke ha kommet fra en ulv. Det er et helt annet “dyreslag”.
Det står at Gud skapte “de store sjødyrene“. På engelsk står det “store hvaler”, noe som selvsagt er store dyr som lever i havet. På hebraisk bruker Moses ordet “tanniyn“, et ord som betyr “stort monster” eller “drage”. Dette ordet brukes om skremmende skapninger og kan lett ha bitt oversatt feil i flere oversettelser. Oversettelser som “sjø-orm” og “sjakal” eller “slange” kan nok debatteres. At dette ordet kan brukes om forskjellige “sjø-monster” er absolutt troverdig. Nyere kommentatorer tror at “tanniyn” ofte oversatt til “drage”, er et ord som brukes om dinosaurer som levde i havet. Da King James Bibelen ble oversatt på 1600-tallet var ordet “dinosaur” ikke oppfunnet enda, så det ble selvsagt ikke brukt. Før Sir Owen oppfant ordet “dinosaur” (forferdelig øgle) i 1842 brukte man ordet “drage” om disse antatt forhistoriske dyrene. Job nevner også noen skapninger som man i dag tror var dinosaurer, nemlig Behemot og Leviatan (Job 40). Gud skapte både små og store fisker, hvaler og dinosaurer denne dagen.
Gud skapte også mange dyr som er kalt “fugler”. Dette verset nevner for første gang at de har vinger, men disse skapningene var vidt forskjellige fra livet i havet. Dette omfattet også trolig fugler som ikke kunne fly, men som likevel hadde vinger; eksempelvis kalkuner, strutser og høns.
Vi kan ikke bare konkludere med at “Gud så det var godt“, noe som er blitt et gjentagende mantra i skapelsesfortellingen på dette punktet, men Jesus understreket at Gud bryr seg om alle små fugler (Matteus 10:29).
Vers 22
“Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet, og fuglene bli mange på jorden!”
1 Mosebok 1:22
Det står at “Gud velsignet” dyrene i havet og fuglene på jorden. Det hebraiske ordet “barek” betyr bokstavelig å bøye seg ned for noe eller noen eller “å knele”. Det brukes ofte om tilbedelse av Gud eller høyere makter som konger og keisere. Det er en måte å gjøre ære på noen eller velsigne noen. Det minner oss om 1 Mosebok 8:17 hvor Gud sier til Noah: “Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden – før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden.”
Alt livet i havet og fuglene på himmelen skulle være “fruktbare“, det vil si at de skulle produsere frukter etter den type skapning de var. De skulle “øke” i antall – “bli mange” og fylle opp havet og himmelen. Dette er første gang Bibelen nevner en velsignelse. Det å være fruktbar er en velsignelse i seg selv, både for mennesker og dyr. Som vi allerede har sett er Gud glad i alle skapningene sine, også dyrene. De har ikke samme stilling som menneskene – rosinen i pølsa under skapelsen – men Han viser omsorg for dyrene sine, og Han ønsker å ta godt vare på dem. De skal ikke drepes uten at det er en god grunn for det.
Det er ingen tvil om at det er Guds ønske at jorden skal være full av liv. Uttrykket “vær fruktbare og bli mange” blir bare brukt noen få ganger i Bibelen og har en spesiell betydning. Det er en positiv tone som skal bringe glede ved å vite at livet går videre og øker i antall.
Vers 23
“Og det ble aften, og det ble morgen, femte dagen.”
1 Mosebok 1:23
Nok en gang finner vi den naturlige rytmen av natt og dag, ett døgn på 24 timer. Vi kommer her til slutten av den femte dagen. Det kan virke litt forvirrende for enkelte om denne uttalelsen kommer etter den nevnte dag, eller før – som en innledning til den startende dagen. Vi sier at lyset var skapt på Dag 1 av skapelsesuken, og det gjør den femte dagen til dagen da havet og himmelen ble fullt av liv.
For å få mer utfyllende kommentarer til dette verset vil det være bra å se tilbake til kommentarene til versene 5, 8, 13 og 19. Det er samme språkbruken her, og dette har allerede blitt kommentert..
Et annet moment man kan ta med seg er den logiske oppbyggingen av skapelsesukens dager. Dag 1 ble lyset skapt, Dag 4 ble himmellegemene til og fylte himmelen. Pp Dag 2 ble vannet skilt fra vannet, og på Dag 5 ble havet fylt med yrende liv. På Dag 3 ble landjorden til, og på Dag 6 ble det tørre land fylt med yrende liv. Det er her en tydelig orden og progresjon dersom mann setter disse dagene opp i to kolonner og sammenlikner dem. Guud er en ordenens Gud, og gjør alt i henhold til en plan og ett bestem formål.
Vers 24
“Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger gå fram, her efter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.”
1 Mosebok 1:23
Det er bare naturlig at det etter skapelsen av liv i havet og i luften at der også skulle skapes dyr som skulle leve på fast jord. Det er interessant at Gud sa at jorden skulle la levende skapninger gå fram – eller “forårsake dem til å gå frem”. Disse dyrene var “levende skapninger” – det vil si skapninger som pustet og levde på landjorden. Dette inkluderte amfibier, reptiler, pattedyr og insekter.
I skapelseshistorien er dyrene på landjorda inndelt i tre grupper. “Behemah“, her oversatt som “fe“, kan også oversettes som “kveg”. Roten av det hebraiske ordet betyr “å være stum”, noe som beskriver disse dyrene som stumme beist Vi vet at dyr ikke er stumme, selv om de ikke kan snakke slik som menneskene kan. Trolig er poenget at disse dyrene har blitt temmet og derfor ikke er brølende villdyr lenger. Det er mulig at “behemah” er ment å bety ville dyr, men “husdyr” er en mer passende oversettelse.
Den andre gruppen av dyr som nevnes i dette verset, er “remes” som kommer fra roten av et ord som betyr “å bevege seg lett rundt” eller “å gli rundt”. “Kryp” eller “krypdyr” ser ut til å nesten dekke denne beskrivelsen, men det er nok litt for snevert begrep, for det dekker ikke større skapninger som eksempelvis reptiler. “Reptiler” er heller ikke bra nok oversettelse, for det gir ikke rom for de mindre skapningene. En kan gjerne konkludere med at dette hebraiske ordet omhandler både store og små skapninger som har korte ben og derfor ser ut som å vege seg lett eller gli rundt på bakken.
Den tredje hovedgruppen av skapninger som nevnes i det overstående verset, er “jordens ville dyr“, eller “chayyath ha’arets” på hebraisk. Dette kommer fra roten som betyr “å leve” for disse dyrene er ville på grunn av deres vitale energi og aktivitet. Så blir “jordens” lagt til disse skapningene fordi de har frihet til å bevege seg rundt på jorden. En må huske på at dyrene før syndefallet alle var vennlige og planteetende, og at selv løver og tigre var ufarlige og gresset sammen med lammene. Alle land-dinosaurene ville også på dette tidspunkt ha spist gress.
Planeten vår er helt unik sammenliknet med andre planeter. Ethvert spadetak vi tar inneholder et mylder av liv, noe en ikke finner på andre andre planeter – selv ikke exo planeter. Dette er selvsagt fordi Gud jar skapt alt liv på planeten vår, og mesteparten av disse skapelsene ble til på Dag 6 i skapelsesuken.
Som tidligere ser vi at det ble slik som Gud hadde sagt. Herren Gud har all makt i himmel og på jord, og Han kan gjøre som Han vil. Det Han gjør er ikke bare bra, men perfekt.
Vers 25
“Og Gud gjorde de ville dyr på jorden, hver etter sitt slag, kveget etter sitt slag, alt jordens kryp etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.”
1 Mosebok 1:25
Det at det her står at Gud “gjorde” de ville dyrene på jorden er et viktig poeng. Det hebraiske ordet “asah” er forskjellig fra “bara” som betyr å skape noe fra ingenting. Det indikerer at Gud brukte byggematerialene som Han allerede hadde skapt for å “forme” eller “lage” dyrene som ble skapt på Dag 5 – og da bruker jeg ordet “skapt” selv om det grammatisk sett ikke er riktig. “Formet” ville kanskje ha vært en bedre oversettelse her.
Her finner vi “de ville dyr“, “kveget” og “alt jordens kryp” som de tre gruppene med dyr som ble til på denne dagen – samme antall som vi ser i det foregående verset. De hebraiske ordene på disse dyregruppene er de samme som i Vers 24, men ett ord er forandret. “Jorden” var i Vers 24 ordet “erets“, som er det samme ordet som brukes om jorden i Vers 1 da jorden ble skapt. I dette verset er ordet for “jorden” det hebraiske ordet “adamah” som betyr en rødbrun farget jord, et uttrykk som beskriver dekket av toppjord som blir funnet der “bakken” dekker steinlag.
Som i det foregående verset ser vi at alle skapningene ble lagd “etter sitt slag“. Dette er diskutert under Vers 21 og er utrolig viktig å slå fast. Det finnes som kjent forskjellige dyreslag og dyrearter. Alle dyrene hører til i en familie og kan pare seg med andre dyr innen samme familie, men ikke utenfor familien. I de få tilfellene det har forekommet paring mellom forskjellige dyrearter har resultatet blitt foster som ikke har vært levedyktige. Alt som Herren Gud gjør, følger en plan og en logikk. Alle planter og dyr formerer seg eller forplanter seg “hver etter sitt slag“.
Til slutt ser vi nok en gang at alt som Gud gjorde var godt. Ingen gjør det bedre enn Herren! Jorden ble fylt med yrende liv, og alt var perfekt.
Vers 26
“Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.”
1 Mosebok 1:26
Når Gud snakker igjen, er det igjen en tale av makt og autoritet. Det som synes litt rart her er at Gud ser ut til å snakke med seg selv. “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse.” Her er det klart at vi ser treenigheten som samtaler med seg selv. Ordet for Gud her er jo tross alt “Elohim” som ender på “-im” og betyr minst tre. Vi ser her et nytt bevis på Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd tilstede under skapelsesuken.
Hva betyr det så å være skapt i “Guds bilde” (Vers 27)? “Bilde” er det hebraiske ordet “tselem” som betyr “å skjære” eller “kutte ut”. Vi kan selvsagt ikke si at vi har fysisk likhet med Gud, slik som enkelte har gjort. Moses selv, som forfatter av denne historien, har gjerne ikke selv forstått hva han skrev heller. Vi så i de første versene av 1 Mosebok 1 at alle de tre personlighetene i Guddommen var til stede under skapelsen. Faderen talte, Ordet (Kristus) gikk ut, og Gud Ånd svevde over vannene, og var også aktiv under skapelsesprosessen. Hebreerne 1:10 sier at “Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk.” Hvem er så “Du” i dette verset? Jo, det viser tilbake mot Hebreerne 1:8 hvor det står “Men om Sønnen sier han:” Versene som følger gjelder også Sønnen, så vi ser allerede tidlig i Bibelen at Gud er en treenig Gud – tre personer i en. Dette kan ikke fullt ut forståes, men en kan akseptere det i tro. Det kan bla dt annet illustreres med et egg som også har tre deler: skall, hvite og blomme. Jeg, og mange kommentatorer med meg, tror at når Gud skapte menneskene i Hans eget bilde, så betyr det at vi også har tre deler: kropp, sjel og ånd. Dette synes å være en vanlig akseptert lær i Nye Testamentets tid, bland annet siden Paulus hilste de troende i Tessalonika med “må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” (1 Tessalonikerbrev 5:23).
Forholdene mellom disse delene av et menneske er et helt studie i seg selv, men for å summere det kort opp: 1. Legemet er kroppen vår som vi bruker for å sanse de fysiske tingene rundt oss. Når vi dør, går kroppen i oppløsning eller blir kremert. Sjelen og ånden lever videre. Når de som tror på Gud og har akseptert Jesus som Frelser rykkes opp fra graven vil de få himmelske, perfekte, nye legemer. Les 1 Korinterbrev 15:40 + 50-58. 2. Sjelen er vår personlighet og kommer fra det greske ordet “psykhe”. Det blir satt sammen med bevissthet, fornuft og følelser, og dette er hva som gjør deg til deg. Enkelte religioner tror på sjelevandring; at sjelen kan bli gjenfødt i nye kropper. Dette er ikke hva Bibelen lærer, men det er et komplisert studie. Sjelen går til himmelen eller helvete etter livet her på jorden. 3. Ånden er den delen som er ødelagt inne i menneskene. Adam og Eva syndet, og straks døde den åndelige delen inni dem. På grunn av arvesynden er vi alle født med en ødelagt åndelig del inni oss. Dette får oss til å søke etter ting vi kan fylle dette tomrommet med, men den åndelige delen av menneskene kan bare bli reparert når en blir født på ny som en kristen. Da vil den åndelige delen inni oss bli reparert slik at vi igjen kan ha samfunn med Gud i ånd og sannhet.
Noen tror at Gud snakket om englene da Han sa “la oss gjøre mennesker i vårt bilde“. Det finnes imidlertid ikke noe bibelsk bevis for at dette stemmer, og dette ville heller ikke stemme med Vers 27. Dessuten skulle det ikke være noe problem med å betrakte Gud i flertall ettersom “Elohim“, som tidligere nevnt, er et flertallsord som betyr minst tre. Dette er nok et bevis for den treenige Gud som vi tror på.
Denne treenige Gud hadde bestemt seg imellom å skape mennesket før tiden begynte. Lammet hadde blitt ofret allerede før verdens grunnvoll ble lagt; og navnene til de hellige hadde også blitt skrevet i Livsens Bok før verdens grunnvoll ble lagt; og Gud hadde kalt de som skulle bli frelst ved Hans nåde før verdens grunnvoll ble lagt (1 Peter 1:20, Johannes åpenbaring 17:8, 2 Timoteus 1:9). Menneskene er ikke bare skapt etter en bestemt plan og et bestemt formål som Gud har kommet opp med, men Gud har også laget menneskene etter et mønster av Ham selv.
Det er viktig å slå fast at mennesket ikke bare simpelt hen er et annet, mer komplisert dyr. Ingen av dyrene ble skapt i Guds bilde, selv om Guds storhet absolutt kan observeres i hele skaperverket. Bare mennesket ble skapt i Guds bilde og har muligheten til å ha fellesskap med Gud når den åndelige delen i mennesket er aktivert. Mange tror at dyr kan komme til himmelen, men dyr kan ikke bli frelst. Det er imidlertid beskrevet at løven og lammet skal gresse sammen, men dette er i tusenårsriket. Det er meget trolig at det er dyr på den nye jorden som skal komme etter dommen ved Den Hvite Tronen ettersom Edens hage er vårt bilde på evigheten. Det er imidlertid bare mennesker som blir rykket opp til himmelen ved Jesu andre komme.
Til slutt må det nevnes at menneskene skulle “råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden“. Bibelen forteller oss at jorden og alt som er på den er skapt for vår glede de er gitt til oss (Vers 29) slik at det kunne være til føde for menneskene. De første menneskene var imidlertid vegetarianere, og først etter syndefloden sa Gud at vi kunne spise kjøtt (1 Mosebok 9:3). 2 Korinterbrev 4:4 forteller oss at Satan nå er denne verdens gud, og verden er i dag styrt og underlagt ham. Det var derfor Satan kunne tilby Jesus verden da Han ble fristet i Matteus 4:8-9. Ved slutten av denne tiden vi lever i, så vil Gud kreve tilbake hele jorden. Han vil skape en ny himmel og en ny jord, og de hellige skal styre på jorden, slik som formålet var i begynnelsen.
Vers 27
“Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte ham dem.”
1 Mosebok 1:27
Dette verset henger sammen med det foregående verset. I Vers 26 sa Gud at det skulle skje, og i Vers 27 skjedde det! Gud taler igjen med kaft og autoritet, og akkurat det som Han har skjedd skal skje, går i oppfyllelse. Guds diktat blir gjort virkelig ved et trefoldig parallelt moment i denne uttalelsen. Dette er en fortelling som inneholder glede over den ære som er gitt til mennesket som skapning. Intet kunne være større enn å ha blitt skapt i Guds eget bilde. Dette var rosinen i pølsa, kirsebæret på toppen av kaka, selve kronverket på Guds skapelsesprosess.
Ordet “skapte” er her brukt hele tre ganger, og dette er en viktig observasjon. Det hebraiske ordet “bara” betyr å skape noe som ikke har eksistert tidligere, og ble også brukt i Vers 1. Å skape levende skapninger som har liv og sjel har aldri blitt gjort av menneskene, og historier som “Frankenstein” er rene oppdiktede historier. Den trefoldige bruken av “skapte” gir oss et bilde på at det er den treeenige Gud som har utført denne jobben som Skaper. Hele Bibelen er skrea\vet med ett formål, og det er nok ikke tilfeldig at vi ser dette i Guds Ord. Til tross for at “Gud” her er “Elohim“, ett ord som beskriver den treeenige Gud, så er bruken av “han” i det selvsamme verset ett entallsord. Dette illustrerer for oss at Herren Gud både er en treenig Gud og “bare en Gud” på samme tid. Konseptet med treenigheten, tre-i-en, er vanskelig å forstå, men enkelt å illustrere. Ett egg er også tre-i-en: det har skall, eggehvite og eggeplomme. Disse tre delene er helt klart forskjellige, markerte deler av helheten, men det hele er likevel bare ett egg. Selv om ordet “treenighet” ikke finnes i Bibelen, så er læren om treenigheten implisert flere steder i Skriften. Paulus hilste ofte menighetene med et ønske om at den treenige Gud skulle være med dem (eks. 2 Korinterbrev 13:13).
Først skrev Moses at “Gud skapte mennesket“. Ordet her var “adam” som ikke bare var Adams navn, men også betydde “menneske” eller “menneskeheten” som en generell omtale. Senere, i verset, brukte han ordene “mann og kvinne“, eller “zakar” og “naqebah“, som betyr mer spesifikt ett menneske som var hannkjønn og ett som var hunnkjønn. Dette var ikke bare fordi at en måtte ha en mann og en kvinne for å få avkom, men det var Guds innføring av ekteskapet som en institusjon; en mann og en kvinne som skulle forenes i hellig ekteskap. Mer om dette emnet senere.
Der er en dyp og mystisk sannhet her som er umulig å forstå fullt ut, og det er nok derfor at det finnes flere meninger om akkurat dette. Mennesket ble ikke bare gitt en ånd, men det ble gitt en sjel. Når mennesket blir gitt en “ruarch“, så betyr dette både “ånd” og “vind” eller “pust”. Dette er noe som både mennesker og dyr har. Men bare menneskene er skapt i Guds bilde. Vi har en evig ånd som har etiske og moralske egenskaper. Mennesket har — som englene, de onde åndene og Herren selv — en evig ånd, mens et dyrs ånd ser ut til å slutte å eksisterer når kroppen deres dør, og de blir til støv igjen (Predikanten 3:19).
Johannes 4:24 forteller oss at Gud er ånd, så hvordan kan vi være skapt i Hans bilde? Selv om dette er sant, så har Herren Gud flere egenskaper som vi også har. Gud kan se (1 Mosebok 16:13), høre (Salme 94:9), lukte (1 Mosebok 8:21), berøre (1 Mosebok 32:32) og snakke (2 Peter 1:18). Selv om Faderen ikke har ører, øyne, hender og bein (og definitivt ikke vinger), så blir Gud til menneskeskikkelse i form av Jesus Kristus — og Han eksisterte også under skapelsesprosessen. Vi vet dette fra skriftsteder som Hebreerne 1:2. Vi vil igjen komme inn på hva man kaller “en pre-Betlehem åpenbaring av Kristus” ved senere anledninger. Selv om det ikke er helt åpenbart hva Gud mente da Han “skapte mennesket i sitt bilde“, så er teorien om at vi også består av tre deler (kropp, sjel og ånd) trolig den beste. Det at vi er istand til å forstå tid or rom på en spesiell måte, har ett verbalt språk, og har muligheten til å tro på Gud, gjør at vi er meget forskjellige fra dyrene på planeten vår. Vi er istand til å tro på Gud og ha samfunn med Ham. Dette kan ikke sies om andre skapninger på jorden.
Vers 28
“Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.”
1 Mosebok 1:28
I begunnelsen av dette verset står det at Gud velsignet Adam og Eva. Ordet kommer fra det habraiske ordet “barak” som betyr å bøye kne for noen. Det har mange forskjellige betydninger, men mest vanlig er å gi noen velsignelse. Oftest brukes det om når noen bøyer kne for Herren og gir Ham all ære. Her er det Gud som gir ære eller velsignekse til menneskene. Gud markerte at Adam og Eva var under Hans spesielle beskyttelse, og at Han videre ønsket at de skulle formere seg og bli mange, slik at etterkommerne ville fylle hele jorden. Det har alltid vært Guds plan at menneskene skulle spre seg over hele kloden, noe som igjen ble veldig aktuelt etter syndefloden (9:1) og etter tårnet i Babel (11:9). Det kan være på sin plass her — under dette verset — å minne leseren om at dette skjedde før syndefallet. Menneskene var perfekte, uten sykdom og lidelse eller død, noe som først kom inn i verden etter at synden kom inn i Edens hage. Herren Gud velsignet det mest perfekte som Han hadde skapt, kronen på Hans eget verk.
Den engelske Bibelen har kommet under kritikk for å ha brukt ordene “replenish the earth” for “fyll jorden“. På engelsk kan “replenish” bety “å fylle på ny” — “re-fylle”. “Replenish” har blitt brukt 7 ganger i den engelske King James oversettelsen, og man kunne alle disse gangene ganske enkelt ha brukt “fylle” eller “fylt”. Det hebraiske ordet her er “male“. Det betyr “å fylle” eller “å være full av”. Selve ordet beskriver selve handlingen av å fylle noe, og skiller ikke mellom en første eller andre fylling. Man bruker ganske enkelt det ordet som passer best i sammenhengen. Dersom en sier at Adam og Eva skal fylle jorden på ny, så fortolker man noe som Bibelen ikke sier. Man legger for grunn at Gud har forsøkt å fylle jorden tidligere — før Adam og Eva — uten å lykkes med det, og at Han nå forsøker på ny. Gap-teorien er en slik teori, og det finnes også en teori som heter “ruin- og konstruksjonsteorien”, men begge disse er ren spekulasjon, og kan ikke bevises med Guds Ord. De brukes av mennesker som forsøker å forene skapelseslæren med evolusjonslæren, og er ikke bibelsk!
Gud sa så at Adam og Eva — og, i overført betydning, menneskeheten — skulle være fruktbare. Adam og Eva var de første menneskene på jorden, og fra dem ville alle folkeslag komme. “Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte tider for dem og besteme grensene meloom deres bosteder” (Apostlenes gjerninger 17:26). Det er fantastisk å tenke at vi i dag bor over hele jorden, til og med i forskjellige tidssoner. Vi finner alt dette i Bibelen. Herren vet om alt som har skjedd, som skjer i dag, og som vil skje i framtiden! Hvor mektig er ikke Guds Ord. “For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der” (Salme 33:9). Vi sier med salmisten: “Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt” (Salme 104:24).
Vi beundrer ikke bare skapelsens progresjon, slik som vi ser i Guds Ord, men også Hans perfekte evne til å tilpasse skaperverket til alt som er rundt det. Under skapelsesuken ser vi at Gud tar pauser innimellom for å beundre det Han har skapt. Han fikk skapt alt akkurat slik Han ønsket å skape det. Det var “godt” — til slutt, i Vers 31, var det “overmåte godt“. Alle planetene og stjernene var på sin tildelte plass, alle blomster, trær og busker vokste og trivde, all frukt og alle grønnsaker vokste frem slik at Adam og Eva kunne spise dem, og alle dyrene hadde funnet et sted de kunne trives — uten frykt for at noen skulle spise dem.
Igjen ser vi at menneskene skulle legge jorden under seg. “Kabash” betyr bokstavelig “å trakke ned”, altså “å trakke på”. Det er blitt brukt som “erobre”, “underkaste seg”, “krenke” og “bringe i trelldom”. Tanken er at en skal ha makt og herske over noe eller noen. Menneskene skal, ifølge dette verset, råde over alle jordens skapninger og vekster. Dette er ett annet moment som tilsier at menneskene ikke simpelt henn er et sofistikert dyr, men skapt i Guds bilde for å herske over jorden. “Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier” (Salme 8:7-9). Det er mange som vil påstå at menneskene har misbrukt sin rolle som jordens forvalter. Vi har på flere måter misbrukt jorden og behandlet den dårlig. Det er bra at Herren i framtiden vil lage oss en ny jord (Johannes åpenbaring 21:1).
Vers 29
“Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være til føde for dere.“
1 Mosebok 1:29
Herren Gud sørger for alle sine. Formålet med plantene og trærne som Gud plantet i Edens hage, var å forsørge mat for sine favorittskapninger. Som salmisten sa i Salme 136:25: “han som gir føde til alt kjød – for hans miskunnhet varer til evig tid.” Dette impliserer at frukten og grønnsakene også var til å mate dyrene. Som tidligere nevnt, var alle på denne tiden planteetere – vegetarianere.
Det er to elementer som har spilt inn på dette faktum: For det første var det trolig mye mer næring i markens grøde før syndefloden skjedde. Det var ikke nødvendig for menneskene å ete kjøtt på denne tiden. For det andre var dette også før syndefallet. Det fantes ingen lidelse og død før synden kom inn i verden.
Ett av skriftstedene som indikerer at Herren bryr seg om dyrene, finner vi i boken til profeten Jonas. Da Jonas kom med sitt budskap til ninevittene om at Gud skulle ødelegge byen om 40 dager, så angret innbyggerne syndene sine. I bokens siste vers sier Gud: “Skulle jeg da ikke ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det var mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr.” Salme 104:14 sier at Herren får gresset til å gro fram for at dyrene skal få mat. Gud tar vare på alle skapningene sine, og har lar det regne både på de rettferdige og de urettferdige (Matteus 5:45).
Menneskene ble først tillatt å spise kjøtt etter syndefloden (1 Mosebok 9:3). Vi vil se på dette når vi kommer til disse versene i Kapittel 9. Dette er en annen tid da jorden var blitt forbannet, noe som også må ha inkludert både grønnsaker og frukter som vokser ut av jorden.
Nå som vi ser hvordan Gud sørger for sine egne, at de skal ha mat å spise, kan vi ta med to skriftsteder fra Nye Testamentet om dette også. For det første, så lever vi i dag ikke bare av fysisk mat, men også av åndelig mat, slik at vi kan vokse både fysisk og åndelig (Matteus 4:4). Det andre poenget er at dersom vi tilhører Herren — er Guds barn — så skal vi ikke frykte for at vi skal sulte (Matteus 6:25). Herren vet at vi trenger føde, og Han vil sørge for at vi får det. Han har sørget for at det er nok mat til alle, f.o.m. 1 Mosebok 1:29. Det er nok mat til alle i verden i dag også, det er bare vi mennesker som ikke er flikne nok til å fordele maten.
Vers 30
“Og alle jordens dyr og alle himmelens fugler og alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik.”
1 Mosebok 1:30
Herren Gud sørger for mat til alle dyrene, som vi var inne på i det foregående verset. Gud ga grønne planter — hovedsakelig gress og grønne blader — til mat for dyrene. Det vil si at løver og tigre, samt alle dinosaurene, spiste gress og grønne blader før syndefallet. Det er fantastisk å se at Gud ikke bare sørger for at Adam og Eva har mat å spise, men Han sørger for alle skapningene Han har skapt. Det er viktig å slå fast på ny at ingen fikk ov av Gud til å spise kjøtt før etter syndefloden (1 Mosebok 9:3).
Det er interessant å merke seg at dette verset bare gjelder landdyrene, “alt som har livsånde i seg“. Dette gjaldt ikke fiskene i havet. På samme måte var Noahs ark bare for landdyrene som pustet luft (se 1 Mosebok 6:17). Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg med disse skapningene, men at de er godt sørget på en annen måte. Gud kan på mirakuløs måte holde i live hvem Han så skulle ønske.
Et fantastisk vers som illustrerer Herrens omtanke for alle skapninger er Matteus 6:26: “Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke deres langt mer verd enn de?” Et annet vers er Salme 147:9. Der står det: “Dyrene gir han føde, ravnunger som skriker.” Gud Fader, som til og med mater fuglene, vil ta godt vare på dem som er Hans barn. Fiskene spiste trolig plankton. Noen protesterer og sier at dette vil bety død for levende organismer før syndefallet, men planktin er ikke mer levende enn gress og blader som vi i dag vet at puster. Det er imidlertid ikke snakk om intelligent liv her.
Menneskene ble senere satt til å ta vare på Edens hage, og måtte jobbe for føden. Etter syndefallet skulle de til og med jobbe med svette — dette indikerer hardt arbeid. Mange av dyrene måtte også jobbe for føden, ettersom de var underlagt menneskene. Igjen var dette i begynnelsen en ufarlig og harmonisk verden, hvor lammet gresset sammen med løven. Jesaja forteller om en tid hvor det skal bli slik igjen. “Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden legge seg hos kjeet. Kalven og den unge løven og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal gjete dem. Ku og bjørn skal beite sammen, og deres unger legger seg ned sammen. Løven skal ete halm som oksen” (Jesaja 11:6-7). Dette snakker om en tid etter Jesu andre komme, når Gud har opprettet sitt rike på jorden. Da vil verden igjen bli slik som den var før syndefallet.
Vers 31
“Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble aften og det ble morgen, sjette dagen.”
1 Mosebok 1:31
Gud har tatt Seg noen pauser innimellom hvor Han har sett på hva Han har skapt og registrert at alt har blitt slik som Han ønsket. Nå, ved slutten av skapelsens sjette dag, har Han avsluttet verket Sitt. Han trekker seg fornøyd tilbake mens Han ser at alt er — ikke bare godt — men “overmåte godt“. Alt var riktig størrelse, naturen vokste fram gode vekster, alle ting hadde sin Skaperverket var absolutt perfekt før synden kom inn i verden.
Moses sier her med entusiasme at det ikke fantes noen feil i det arbeidet Gud hadde utført. Det er artig å merke seg at “Gud så det var godt” har blitt brukt syv ganger — syv er det et bilde på perfeksjon og fullkommenhet i Bibelen. En uke har syv dager, jødene har syv hellige høytider, i Hebreerne blir Jesus gitt syv titler, og i Johannes åpenbaring er tallet “syv” brukt hele 54 ganger; syv lamper, syv engler, syv menigheter, syv segl, syv basuner o.s.v. At Guds skaperverk var “overmåte godt” betyr at Han ikke skapte ondskap eller noe som helst som ikke var perfekt. Det er viktig fra et kreasjonistisk synspunkt å slå fast at lidelse og død — slik som evolusjonen tiksier — ikke eksisterte da Gud skapte jorden og alt på den. Fossilene vi finner på jorden er ikke bevis for en eldgammel jord. Fossiler dannes på jorden den dag i dag npr de rette forholdene er tilstede. Kreasjonistiske vitenskapsmenn jobber ut fra den teorien at mesteparten av fossilene ble dannet under vannflommen på Noahs tid, da forholdene var tilstede for dette. Syndefloden var en verdensomfattende kataklysme som forandret jordkloden på drastisk måte. Vi vil komme tilbake til dette når vi kommer til historien om Noah og Noahs ark.
Dette er en mektig og passende avslutning på kapittelet med selve skapelseshistorien. Det er en historie og en påstand som inneholder de mest intrikate sannheter i hele universet, og som utfordrer det menneskelige intellekt til å ta stilling til hele skapelsens opprinnelse. Mange finner at de ikke vil tro på en guddommelig makt som Skaper av verden ettersom de da må stå til rette for Ham. Selv om det er umulig å fullt ut forstå Herren og Hans tanker, men når vi leser om skapelsen lærer vi mye om universets Herre. Ånden avslører for oss store sannheter i Guds Ord, og begynnelsen av 1 Mosebok er intet unntak! Hva vi leser i begynnelsen av 1 Mosebok danner grunnlaget for troen vår og doktriner som etter hvert blir introdusert i Bibelen. Det er derfor essensielt hvordan vi forholder oss til ordene i dette kapittelet.
larshaukeland 
Leave a Reply