8 juli: Salig er de ydmyke

“Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.”

Matteus 5:5

Akkurat som de to første salighetene, må denne ha vært sjokkerende. Ydmykhet var ikke en del av deres hverdag. Fariseerne hadde opplært jødene til å oppføre seg åndelig stolte og i stand til å sørge for seg selv. De ventet på en Messias som skulle lede jødene i opprør mor romerne og fri dem alle fra undertrykkelse. Da Jesus kom og snakket om å være fattige i ånden, sørge over syndene sine, og være ydmyke, så var dette absolutt ikke hva de hadde forventet.

Ydmyke” her kommer fra det greske ordet “praos” og betyr å være mild og myk. Uttrykket brukes ofte for å beskrive en lindrende medisin eller en mild bris. En brukte det også om ville dyr som ble temmet for å brukes i husholdet. Som menneskelig holdning betydde det å være mild, ydmyk, underdanig, stillfaren og ømhjertet. Den essensielle forskjellen mellom å ha en fattig ånd og være ydmyk er at fattigdom i ånden fokuserer på vår syndighet, mens ydmykhet fokuserer på Guds helligdom.

Ydmykhet er det motsatte av vold og hevn. Ydmykhet betyr “makt under kontroll”. en ydmyke har dødd for seg selv og er derfor ikke bekymret over skade, tap eller fornærmelser. De forsvarer ikke seg selv fordi de følger Jesu eksempel og fordi han vet han ikke fortjener noe som helst. Ydmykhet er imidlertid ikke feighet. Bibelen er full av folk som hadde denne “kraften under kontroll”. Jesus selv fortjente ikke spott og død, men Han gikk til korset, ydmyket av de fleste som var til stede. Et annet eksempel er Abraham som lot Lot velge hvor han ønsket å gå selv om Abraham kunne ha valgt dette selv — som Guds utvalgte og en formidabel militær styrke. La oss heller ikke glemme Josef som lett kunne ha hevnet seg over brødrene hans som solgte ham som slave.

Et perfekt eksempel på ydmykhet er Moses som da han ble kalt av Gud sa “Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?” (2 Mosebok 3:11). Moses unnskyldte seg fire ganger da Herren kalte ham, men Moses var ikke svak. Han var når som helst villig til å forsvare Gud, men seg selv ville han ikke forsvare. Han var en sterk men ydmyk mann som brant for Herren Gud og ga mesteparten av sitt liv for Ham.

De som er ydmyke “skal arve jorden.” De fleste jødene trodde at det Messias rike skulle tilhøre de sterke, viss jødene var de sterkeste. Men Messias selv sa at riket ville tilhøre de ydmyke, av både jøder og hedninger. Å “arve” (greske “kleronomeo” betyr å motta ens tildelte del, ens rettmessige arv. Denne saligheten er nesten ordrett sitat av Samle 37:11.

Ydmykhet er først og fremst nødvendig fordi vår frelse avhenger av den. Bare de ydmyke vil arve jorden. Salme 149:4 sier: “Herren har behag i sitt folk, han pryder de saktmodige med frelse.” Ydmykhet vil også vise til andre at de har et riktig forhold til Gud, og lever nær Ham. Når vi ser Herren og Hans storhet og hellighet burde vi alle bøye oss ydmykt i støvet.


 

%d bloggers like this: