Forespørsler

I korridoren kommer hun svevede med sine utallige forespørsler. Kan jeg ringe mor? Kan jeg ringe far? Hva med advokaten hennes? Jeg kremter til svar. Kan du vente en stund? Vi har nettopp ringt.

-Nei! sier hun – allerede andpusten. -Det haster! Det haster like mye som for en time siden. Det er en konstant forespørsel som gnager meg i ørene.

Så kommer neste forespørsel. -Kan jeg dra hjem? Jeg vil ikke være her. -Nei, det må du snakke med behandler om. Det kan av og til være greit å kunne sende ansvaret videre til en som ikke er til stede. Gjelder det å vinne tid? Hale ut tiden? Hun kan ikke dra hjem – hun er alt for psykotisk til det.

Hvordan kan jeg møte henne på best mulig måte? Hvordan kan jeg behandle en som stadig spør og graver om de samme tingene med respekt og verdighet?

Jeg kan forsøke å ringe igjen om en time. Kanskje legge igjen en beskjed? Husk, hun har bare en privat samtale per vakt.