Salme 5: For ham som skal arve

Ordet “Nehilot” er tatt fra et ord som betyr “å perforere” eller “å gjennombore”. Om dette er en riktig tittel vites ikke sikkert. Septuagint oversettelsen (Det gamle testamentets greske oversettelse) kaller denne salmen “For ham som skal arve” eller “få arv”. Aben Ezra, de jødiske kommentatoren som døde på 1100-tallet, tror at dette faktisk bare er tonen til denne salmen. Mer om Nehilot under vers 1.

Vers 1 “Til korlederen. Med fløytespill. En salme av David.”

Igjen er dette en salme av David. David skrev flere av salmene, og han spilt også et instrument – de fleste sier det var en harpe. Dette vites ikke helt sikkert, det kan ha også vært en lutt eller en sitar. Det er imidlertid enighet om at det var et strengeinstrument. David spilte for kong Saul og spilte også sikkert for sauene da han var gjeter. Dette gjorde at David meget trolig skrev salmene sine til musikk. Om han komponerte sine egne melodier eller brukte melodier som allerede var laget kan diskuteres. Det er ikke helt umulig at han har gjort begge deler. Mange som kan spille instrumenter liker å lage sine egne melodier, og siden David skrev sine egne salmer er det meget mulig at han gjorde dette.

Denne salmen er, som Salme 4, adressert til “korlederen“. Ordet som betyr “å glitre på lang avstand” og brukes om en person som er hevet over andre – det vil si; er en leder. Du kan lese mer om dette ordet i min kommentar om Salme 4:1. Som assosiasjon til denne tittelen tenker jeg på betydningen av navnet “Lucifer” – som betyr “lys-bæreren” eller “lys-bringeren”. Det har også blitt oversatt som “morgenstjernen” – det vil si planeten Venus. Satan (djevelen, Lucifer) ble omtalt i Jesaja 14:12 med ordene: “Hvor du er falt ned fra himmelen, dustrålende stjerne, du morgenrødens sønn!” Lucifer (ordet som brukes her i grunnteksten) var også en som “glitret på lang avstand”. Lucifer var en høytstående engel som var viktig i himmelen. Flere som har studert dette grundig mener at Lucifer var den engelen som stod nærmest Gud Faderen. Men å være nummer to var ikke nok for ham, så han gjorde opprør mot Gud i himmelen og ble kastet ned på jorden. Dette kan du lese om i Jesaja 14:12-22 og Esekiel 28:12-19.

Så var det ordet “Nehilot” som vi finer i innledningen av denne salmen. Selv om ordet stammer fra et ord som betyr “å perforere” eller “å gjennombore”, så er neppe hva dette ordet betyr. De fleste kommentatorene jeg har lest er enige om at dette er snakk om en type blåseinstrument. Noen er så spesifikke at de sier “en fløyte”, en som tidligere sagt er det ofte vanskelig å skille mellom de forskjellige musikale uttrykkene som er brukt i Bibelen. Det er imidlertid meget trolig at det her et snakk om et blåseinstrument, og at “gjennomboringen” her snakker om hvordan man har laget hullene på instrumentet.

Vers 2 “Herre, hør mine ord. Lytt til min klage!

Det første ordet i dette verset betyr “å utvide”. Det brukes om å brette ut eller gjøre større. I dag sier vi ofte at vi må “spisse ørene”. Tanken her er at man trekker i øreflippene og gjør øret større for å kunne høre hva som skal sies. Det som skal “utvides” her er “mine ord“. Ordene her er bokstavelig “noe som blir sagt”, ofte også brukt om “svar” eller “tale”. “Ord” er derfor en god oversettelse av det hebraiske ordet som er brukt i grunnteksten. Ofte er bønnene våre fylt av babling og uviktige ord, men en troende mann eller kvinne vil bruke sine ord forsiktig og sparsomt, og vil ønske at Herren vil lytte til dem, noe Han har lovet at Han vil. Vi ønsker alle at Gud vil høre oss, og vi vil kunne oppnå mer fra Gud dersom vi ber etter de reglene som Han har laget. Vi må be etter Hans vilje, ikke vår egen. La Guds vilje skje, siden Gud vet alt!

Ordet “lytt” i dette verset betyr “å skille ut mentalt”. Dette betyr at Gud ikke bare vil registrere hva vi ber om, men Han vil forstå på en intelligent måte hva problemt vårt er og hvordan å løse det på best mulig måte. Det som skal forståes her er “min klage” – i 1930 oversettelsen er det “min tanke”, og i den engelske King James oversettelsen “min meditasjon”. Hva står det så i grunnteksten? Det hebraiske ordet “hagiyg” betyr bokstavelig talt “murring” eler “knurring”. Det har blitt oversatt både som “klage” og “meditasjon” ettersom det er en lavmælt lyd. Jødene i ørkenen klaget høylydt, og det gjør vi ofte også. Det at denne “murringen” er en lav lyd kan bety at den som ber – i dette tilfellet David – sitter stille og tenker i dyp konsentrasjon over livet sitt. Dette er en helt annen type bønn enn da David ropte ut i sin fortvilelse til Herren. Dette er en bønn i stillhet, en daglig meditasjon over Herrens Ord og forberedelse for dagens gjøremål.

Salme 4 var en “kveldssalme”, men Salme 5 er en “morgensalme”. I den foregående salmen så vi David legge seg ned og hvile. I denne salmen våkner han opp og husker på velsignelsen fra Gud som han hadde natten før, og har en stille meditasjon på Guds godhet før han gjør seg klar for en ny dag. Som tidligere nevnt startet den jødiske dagen om kvelden ved solnedgang og varte til solnedgang neste dag. Det er således en naturlig progresjon her fra kveld til morgen. Den som starter dage med meditasjon på Guds Ord starter dagen på best mulig måte!

Vers 3 “Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, for jeg ber til deg.

Davis ber så Herren om “å stikke opp ørene”, ikke så veldig forskjellig fra hva han sa i det foregående verset. Bibelen er full av gjentakelser og likheter. Ofte blir ting sagt flere ganger for å understreke viktigheten i det som blir sagt. Det er her meget viktig for David at Herren lytter til ham. David ber Gud å lytte til “den høye lyden”, her oversatt “rop“, som kommer fra ham. Legg merke til at dette “ropet” er en høyere lyd enn den still bønnen i vers 2. At dette var et rop om hjelp står ikke i grunnteksten, men er en fortolkning av det høye ropet. Vi antar at David ropte høyt fordi han trengte hjelp, selv om dette ikke er spesifisert med de hebraiske ordene. Ofte kommer vi til Herren når vi trenger hjelp. Det er imidlertid også viktig at vi kommer til Gud i bønn når ting går bra, ikke bare når vi har det vanskelig. Ville du sette pris på en venn som bare kom til deg når han eller hun trengte noe? David kom også til Gud når ting var bra. Han levde nært Herre hele sitt liv – selv om han begikk enkelte feil langs veien han gikk på.

Vi har sett at David i den foregående salmen la seg ned og hvilte i Herren. Her var David lykkelig og nøt godt av det nære forholdet han hadde til Gud. Når han så våkner om morgenen er han klar til å gjenoppta arbeidet sitt med den rette innstillingen – i nært samarbeid med Herren Gud. Så ser vi at han editerer på Guds godhet, og sin egen lykkelige status – en status vi alle har dersom vi tilhører Guds familie. Han er imidlertid klar over at han bare er trygg så lenge Gud beskytter ham med sin mektige hånd og spesielle omsorg. Så ser vi at David innser sitt behov for fortsatt beskyttelse og formulerer med ord sitt desperate behov. David er vant til å få svar på bønnene sine, så han forsøker å virke påtrengende overfor Herren ved å heve stemmen sin. Ettersom han ser de ugudelige som står samlet mot han, roper han til Herren at Han må lytte til hans bønn. Han vet at dersom han skal få rett svar i rett tid, må han ha den rette innstillingen. Han underkaster seg Herren Gud med ydmykhet til tross for hans store behov for Guds assistanse.

David kaller Gud “min konge” og gjør det klart at det er Herren Gud som hersker over ham. David er riktignok konge, men han underkaster seg kongenes Konge og herrenes Herre. Herren er ikke bare en konge for David, men min konge. Der er det samme vi sier når vi ber “Fader vår”; vi sier at Gud er vår Far. Dette impliserer at vi elsker Jesus og Faderen, og har blitt adoptert inn i Guds familie ved å be Kristus inn i hjertene våre. Jesus hadde ikke dødd på korset enda på Davids levetid, men selv om Gud jobber forskjellig med menneskene i de forskjellige tidsaldrene (eller tidshusholdningene), så er det alltid troe som har vært det frelsende elementet. David trodde på Herren Gud, akkurat som Abraham og Moses gjorde. Noen av salmene som David skrev viste at han, gjennom åpenbaringer fra Herren, kjente litt til Frelseren som skulle komme.

David trodde også på den treenige Gud som vi kjenner til, deriblant Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Elohim, som ender på -im, betyr minst tre, og selv om David kanskje ikke forstod alt av det Gud ba ham å skrive ned, så har mange bibelske sannheter blitt åpenbart for ham, og han må ha forstått menge av dem. David trodde på Israels Gud, skapelsens Gud, hebreernes Gud, jødenes Gud. Han skjemtes ikke av dette, men stod fast på Guds Ord både i medgang og motgang. Bare se hvor sterk han var i troen da han skulle møte kjempen Goliat: “Hva skal han få den mannen som feller denne filisteren og tar skammen bort fra Israel? For hvem er han vel dene uomskårne filisteren, som våger seg til å håne den levende Guds hær?” (1 Samuel 17:26)

David sa han “ber” til Herren. Dette ordet kommer faktisk fra et ord som betyr “å dømme”. Det brukes om “megling” når man har to parter som er uenig om noe. David øsker åpenbart at Herren Gud skal være hans “megler” og kommer med denne forespørselen til herrens Herre. Vi finner igjen at bare himmelens Gud er den han ønsker å henvende seg til. Israels Gud er Davids Gud, og det er denne sane Gud som skal være Davids megler og velgjører. Vi burde også bestemme oss for hvem vi stoler på for å være vår megler i livet. Jesus har tilbudt seg til å være vår advokat foran Faderen, og når vi stoler på Kristus som vår megler vil vi ikke bli skuffet.

Vers 4 “Herre, om morgenen hører du min stemme, tidlig bærer jeg fram mitt offer og venter.”

Navnet Jehova – eller Jahve – er i dette verset flyttet fra midten av verset (slik det står i den engelske King James oversettelsen) til begynnelsen av verset. Dette kan være fordi oversetterne synes det er bedre flyt i ordlyden på denne måten. På denne måten får leseren med en gang fortalt hvem David henvender seg til. Et annet punkt er at det er et godt eksempel for andre å sette Gud først. Det blir ofte flyttet på ordene i en oversettelse fra grunnteksten, oftest for å få en bedre rytme og lesestil på det språket man oversetter til. Her spiller det ingen rolle, men siden den hebraiske grunnteksten ikke bruker lik mange ord som oversettelsene, så må man stadig vær på vakt for at betydningen i verset kan bli forandret. To ord som hører sammen kan forandre mening dersom man setter dem sammen med andre ord.

Denne “stemmen” som Gud skal høre er en høy stemme. Ordet brukes også om når sauene breker. Den lyden kan ofte gi gjenklang mellom fjellene uten at det er direkte roping. Ordet kan imidlertid også bety både at noe roper eller synger. Vi kan slå fast at Gud ikke vil ha problemer med å høre denne “stemmen”. Lyttingen fra Guds side er igjen en intelligent lytting hvor Han er oppmerksom på det som blir sagt. Herren lytter her oppmerksomt på David, trolig med et ønske om å innfri det som David ber om. Denne bønnen fra David skjer “om morgenen“, eller, bokstavelig talt, “ved soloppgang”. Dette er et viktig bilde for oss! Vi burde alle begynne dagen sammen med Gud! Vi burde alle søke Herren først, før vi vender oss mot andre løsninger.

David forholdt seg ikke stille, men ba til Gud. Stillheten er ikke en måte for en kristen å leve heller. Dersom vi ikke kommer til Gud i bønn, kan vi ikke ha et godt forhold til Ham. Kan du ha et godt forhold til noen du ikke vil snakke med? David kom til Gud i bønn når dugget fremdeles lå på gresset, og da solen stod opp lå han ikke og sov, men reiste seg opp og gikk til Herren i bønn. Morgenen er den beste tiden for bønn! Biskop Burnet Gilbert Burnet fortalte om en tid da en nabo som kom på besøk for å låne mel eller sukker ofte ble møtt med hilsenen: “Mesteren er stått opp enda! Han holder på med morgenbønnen!” Tenk om folk kunne si det samme om oss!

Etter navnet “Jehova” i midten av verset bruker David igjen ordet for “soloppgang”. Dette betyr at det han skal si gjeler ved dagen begynnelse eller i det minste tidlig på dagen. Ordet “tidlig” her er derfor en passede oversettelse. Ordet som har blitt oversatt “bærer jeg fram” her betyr bokstavelig “å sette i rader”. Det brukes blant annet om en hær når den stiller seg opp før et slag skal finne sted. Det er altså en organisering av troppene. Når det gjelder Davids bønner, så har han sikkert organisert dem slik at bønnen blir ryddig og oversiktlig. En ordentlig bønn burde inneholde lovprisning, takksigelse, bekjennelse og bønneemner som er inndelt i grupper slik at det er oversiktlig for den som ber og det er mindre sjanse for å glemme bønneemner.

Ordet som blir brukt for “bærer jeg fram” har også blitt brukt om en som legger an pilene sine før han skal skyte dem. David la klar pilen sin, siktet godt, og trakk av slik at pilen føk av gårde. Så følger David pilen med øynene for å se om den har nådd målet sitt. David ba direkte til Herren Gud ettersom han visste at Herren var Skapere som har skapt alt liv. Det er også Ham som har all makt og all kunnskap, og er de som kan hjelpe David i livet hans.

Det siste ordet på hebraisk betyr “å lene seg fram”. David lente seg fram i ånden og kom med sine bønner etter at han hadde organisert dem. De ordene på slutten av verset, “offer” og “venter”, finner jeg ingen steder i grunnteksten. Dette er bare ord som oversetterne har tilføyd for å få en god flyt i verset eller for å forklare hva de tror David prøver å si. Man skal være meget forsiktig med å legge til Guds Ord. Vi må ikke forsøke å få Guds Ord til å passe med det vi forsøker å si, men forsøte å forstå det Guds Ord prøver å si!

Hvorfor lente David seg framover? Den engelske King James oversettelsen sier her at han så oppover. Hvorfor så David oppover? Jo, han forventet at Herren Gud ville gi ham et svar. Når vi har et rett og nært forhold til Gud, så kan vi forvente svar fra Ham når vi ber. Det er imidlertid viktig å innse at Gud ikke alltid svarer det vi ønske Han skal svare. Og ofte sier Han “vent!” til oss. Men Gud svarer bønnene våre! Lag deg gjerne en bønnebok for å registrere for deg selv hvordan Gud svarer bønnene dine.

Vers 5 “Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg.”

Når David her snakker om Gud, så bruker han ordet “El”. El er et ord som blir brukt om mange guder. Mange av Herren Guds navn begynner med “El”, eksempelvis “El-Shaddai”. Vi finner at mange av de andre gudene som fantes i oldtiden også ble kalt “el”, og ofte hadde flere personer “el” i slutten av navnet, eksempelvis “Daniel” og Esekiel”. “Daniel” betyr “min Gud er dommer”. Men ordet “el” brukes om en guddom i flere religioner. Daniel snakker her om sin “El” som er den ene og sanne “El”, og ikke en hvilken som helst “el”.

Det står her at Herren Gud “ikke tåler urett“. Bokstavelig står det at Herren ikke “er fornøyd med” – det vil si “finner glede i”, “ønsker”, “favoriserer” eller “er villig til” – “feilaktige handlinger”, det vil si umoralskhet, synd og ondskap. Davids poeng her er at når han ber om fiendene sine, så ber han om ting som Gud selv avskyr. Gud finner ingen glede i umoralskhet og synd, og Han vil straffe den onde. Et av Bibelens store paradokser er at Gud elsker alle mennesker, men hater synden. Dette er grunnen til at Kristi blod alene ka vaske vekk synden i våre liv. All den sorte ondskapen kan bli vasket vekk slik at hjertene våre blir hvite som snø (Jesaja 1:18).

Videre sier David at “det onde” ikke skal “bo” eller “overnatte” hos deg. Dette onde ka være ondskapen og synden, men kan også brukes om det vonde som skjer med menneskene i livene deres. Siden David nettopp har brukt et ord som er ensbetydende med synd og umoralskhet, så er det mest trolig at dette er hva han snakker om her også. Ingen ondskap får overnatte hos Herren, og burde heller ikke få bo hos oss. I himmelen får ingen synd eller umoralskhet slippe inn. Vi blir i Skriften oppfordret til ikke å være for nær de ugudelige. Det er dette Paulus snakker om i 2 Korinterbrev 6:14 hvor han skriver: “Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket?” Gud skilte lyset fra mørket for en grunn. Lyset skal ikke ha noe å gjøre med mørket. Sauene skal skilles fra geitene. Klinten skal skilles fra hveten. Dersom du som kristne har ufrelste venner kan du raskt finne ut at det er lettere å dra noen ned enn å dra noen opp. Synd må erstattes med hellighet! Ikke-troende venner må erstattes med troende venner!

Legg merke til de seks trinnene som Herren her bruker for å fremmedgjøre seg fra synden. For det første har Han ingen glede i dem. For det andre skal de ikke overnatte hos Ham. For det tredje kaster Ham den ut (de får ikke bo der). For det fjerde snur Han hjertet sitt vekk fra dem (Han tåler ikke urett). For det femte er Hans hånd imot dem (begynnelsen av neste vers). Og for det sjette er Hans Ånd imot dem (i vers 7).

Nok en gang bør vi ransake hjertene våre ettersom vi leser i Skriften. Tåler vi urett eller synd? Lar vi synden overnatte hos oss? Skiller vi oss fra synden, eller lar vi oss påvirke av syndige venner og arbeidskolleger eller skolevenner? Det er vanskelig å stå fast som e kristen, og dersom vi ikke erstatter den syndige delen i livet vårt med gode og åndelig oppbyggende aktiviteter, så vil vi bli meget hardt påvirket av syndige tanker og aktiviteter. Vi har to mennesker som lever inni oss, det gamle mennesket – syndens menneske – og den nye skapningen – det åndelige menneske, født på nytt. Disse to personlighetene sloss om å kontrollere deg. Husk at det er den hunden du mater mest som vil vinne løpet!

Vers 6 “Ingen hovmodige får tre fram for dine øyne. Du hater alle som gjør ondt,”

Ordet som her er oversatt som “hovmodige” er det hebraiske ordet “halal“.  Bokstavelig talt betyr det “å være klar”, originalt “en klar lyd”, men også “en klar farge”. Det kan også bety “å skinne”, “å skyte”, “å feire” og “å være dum”. I den engelske King James oversettelsen står det “the foolish”, altså “de dumme” eller “dårene”. Begge oversettelsene kan forsvares overfor grunnteksten. David snakker nok sikkert om personer som er fulle av seg selv og skinner på den måten at de gjør seg viktige og stolte. Personer som er stolte av seg selv blir kalt “dårer”, eller “dumme”, av Gud. Bare dem som Gud har velsignet kan virkelig ha grunn til å være stolte, men da er vi stolte over hva Herren Gud har gjort i være liv.

Disse stolte og dumme ikke-troende skal ikke “tre fram for dine øyne“. Bokstavelig talt betyr det hebraiske ordet her “å plassere”, å sette noe på plass for at det skal stå der. Det kan også bety å presentere oss selv overfor noen. Det har også blitt oversatt som “å stå fast”. Den ugudelige har ingen rett til å stille seg ovenfor den allmektige Gud med mindre han eller hun ønsker å overgi seg til Herren. Selv om det finnes eksempler på at Gud lytter til ikke-troende og svarer bønnene deres, så er det viktig å slå fast at de ikke har noen rett til å stå framfor Gud og Hans trone. Når Herren Gud likevel svarer de ikke-troende, så har Han imidlertid en god grunn til det. Vi vet ikke alltid hvorfor Han gjør dette. Av og til kan det være fordi Han vet at denne personen snart vil overgi seg selv til Ham.

Det neste ordet, som er oversatt som “dine øyne“, betyr “et øye” og kan brukes både bokstavelig og billedlig. Gud Faderen har ikke et fysisk øye som Han observerer oss med, men Han vet alt og kan derfor følge med i alt vi gjør og tenker. Guds øye ser alt og vet alt! En god oversettelse her ville kanskje være “Guds åsyn”. Når vi trer fram for Guds åsyn vil Han straks se hvordan hjertene våre er. Når vi trer fram for Ham står vi helt maktesløse med mindre Jesus står der sammen med oss – som vår Advokat og Gjenløser.

Så sier David at Herren “hater” alle de ikke-troende, de ugudelige, dårene som ikke vet sitt eget beste! Dessverre er dette en korrekt oversettelse fra den hebraiske grunnteksten. “Sane‘” betyr et personlig hat, og kan også bety “fiende” eller “motbydelig”, men dette passer ikke inn i teksten her. Vi leser flere steder at Gud hater de ugudelige. Dette passer ikke med eksempelvis Johannes 3:16 som sier “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv“. Problemet her er at folk i Midtøsten ofte er kjent for å bruke sterke ord. Et eksempel på dette var da Jesus sa: “Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen kommer til helvete” (Matteus 5:29-30). Jeg tror ikke at Jesus virkelig forventer at vi skal kutte av oss armer og bein, men at Han bare understreket viktigheten av å unngå synd. På samme måte er det viktig å slå fast at Gud elsker alle mennesker. Han sendte sin Sønn for at absolutt alle kan he muligheten til å få evig liv ved tro på Jesus Kristus. Men Herren Gud hater synd, og derfor vil Han bare slippe inn dem som har tatt imot Jesus til himmelen. Dette er viktig å forstå!

Hvem er det så at Herren Gud “hater“? Jo, det er “alle som gjør ondt“. Denne ordlyden kommer fra to hebraiske ord som betyr “å praktisere pesing”. Denne “praktiseringen” impliserer å gjøre noe ondt og blir ofte satt sammen med et annet ord for å få frem meningen, slik som “praktisere ondt”. Da kommer vi tilbake til dette ordet som bokstavelig talt betyr “å pese”. Det impliserer at en fremhever seg selv, vanligvis til ingen nytte. Det kan bety “tomhet”, “trøbbel” og “ondskap”. Nok en gang ser vi her et bilde av syndige mennesker som er stolte av seg selv og tror de er viktigere enn de der. Syndige, ikke-troende mennesker er ofte stolte av seg selv, så stolte at de føler at de ikke trenger noen Frelser. De klarer seg fint uten Gud og mener de er gode nok som de er. Mange av disse inkluderer dem som tror at deres gode gjerninger vil veie tyngre enn deres onde gjerninger på rettferdighetens vektskål. Men det er ikke slik det henger sammen. Bare ved å ta imot Jesus Kristus som vår personlige Frelser vil kunne tilfredsstille Ham.

Dette verset burde få oss alle til å tenke hardt på synden! Vi vet alle at Herren Gud hater synd, og vi burde gjøre vårt beste for å unngå syndige handlinger. La oss fjerne oss selv fra fristelsene som finnes rundt oss. Dersom du ikke går forbi en bar, kan det godt være at vi ikke blir like mye fristet til å drikke alkohol. Dersom vi omgir oss med gode kristne venner er det trolig at de vil ha en positiv innvirkning på oss. Dersom vi tilbringer mesteparten av tiden vår med ikke-troende venner er det meget mulig at vi vil gjøre de samme aktivitetene som de gjør. Vi må tenke hva som bra for oss åndelig sett! Gå til kirken, ta del i kristne grupper og arrangementer vil kunne gi oss mye positivt og åndelig input. Et godt bønneliv kan også hjelpe deg.

Vers 7 “du gjør ende på dem som taler løgn. Herren avskyr drapsmenn og svikere.

Selv om ordet som er oversatt som “gjør ende på” stammer fra et ord som betyr “å vandre bort fra”, så har det for det meste blitt oversatt som “å ødelegge”, “å bryte (opp)”, “å miste” og “å miste” og så videre. Ideen er å miste seg selv eller å gå fortapt. Herren Gud er absolutt i stand til å fordømme oss til evig pine, og det har Han sagt i sitt Ord at Han vil gjøre. I Johannes åpenbaring 20:15 står det “Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” Dette er enden på dem som ikke har tatt imot Kristus som Frelser. Vi liker det ikke, men det er en bibelsk sannhet! De gode nyhetene – evangeliet – er at Jesus døde på korset slik at vi ikke trenger å havne i ildsjøen!

De som Gud “gjør ende på” er de dem som “taler løgn“. Ordet for “taler” betyr “å arrangere”, akkurat her står det for å arrangere ord i riktig rekkefølge. Ordet kan følgelig brukes om hvilken som helst “tale” som menneskene gjør, eksempelvis “snakke”, “svare”, “erklære” og “uttale”. Det som her blir sagt av dem som Gud “gjør ende på“, er “falskhet” – eller “løgn“. Dette med “løgn” er et viktig punkt i Skriften. Alle mennesker lyver, selv om de av og til lyver for de rette grunnene. Ett av De ti bud sier “Du skal ikke vitne falsk mot din neste(2 Mosebok 20:16), og det betyr “å lyve”. Av og til forteller vi ikke sannheten, og forsøker å strekke ut ordene slik at vi ikke skal nevne noe spesielt. Å lyve er å ikke fortelle sannheten, og det har vi alle gjort! Vi er alle syndere og fortjener syndens lønn som er døden, men Gud syntes synd på oss fordi Han elsket oss, så Han sendte Jesus for at Han skulle ta på seg alle verdens synder (Romerne 6:23).

Så står det at “Herren Jehova” (eller Jahve) “avskyr drapsmenn og svikere“. “Avskyr” er et like strekt verb som “hater” i det foregående verset. Herren “avskyr” på en sterk måte på grunn av moralske motiver. Det ligger i ordet en viktig fokusering på moralsk fordømmelse som resultat til den ekstreme avskyen. Det neste ordet betyr “blod” og brukes her om “drapsmen“. Det ligger implisert i ordet “blod” at dette er utgytt blod som trolig har ført til død. Det kan i utgangspunktet brukes om både mennesker og dyr, og dersom du lurer på hva reglene om å ta livet av naboens dyr, kan du lese om hva Moses skrev om dette. Mye viktigere er drap av mennesker. Før var loven “Et øye or et øye, en tann for en tann” (2 Mosebok 21:24). I dag har vårt så kalt siviliserte samfunn laget sine egne lover om dette. Denne synden, som også finnes i De ti bud (2 Mosebok 20:13), er avskuelig i Herrens øyne. Gud er den som har gitt oss livet, g bare Han skal bestemme når livet vårt skal ende.

Nå bruker David et ord som betyr “å bedra”. Oversettelsen “svikere” er en korrekt versjon og synonym av dette ordet. Det finnes mange typer bedragere her i verden. Noen bedrar med vilje, mens andre bedrar folk uten å være klar over det. Mange er overbevist om noe som ikke er sant. Mange synes at Bibelens Gud er en ond Gud, og velger å ikke tro på Ham. Noen har blitt ledet vill av falske profeter og falske religioner, og ofte tror de at de har rett. Det er mange grunner til at noen bedrar andre. Verst er det når folk med vilje orsøker å bedra noen, enten for økonomiske grunner eller for å oppnå en høyere status i samfunnet. “Svikere” har imidlertid en ordlyd som får oss til å tenke på dem som sviker konen sin, som sviker landet sitt eller sviker sine prinsipper. Gud ønsker ikke at vi skal væresvikefulle eller bedra noen! Han ønsker at vi skal være ærlige, og at vi skal behandle andre med kjærlighet – nestekjærlighet.

Taker du løgn? Forhåpentligvis er du ikke non morder, men har du noen gang opptrådt svikefullt? En som elsker Herren og holder seg nær til Ham vil kunne oppleve at Guds kjærlghet strømmer gjennom ham eller henne. Det vil være så mye kjærlighet at vi bare må dele denne kjærlogheten og gleden vi opplever med andre. Vi skal bringe Guds lys til denne verden av mørke!

Vers 8 “Men ved din store godhet kan jeg gå inn i ditt hus. Jeg kaster meg ned i ærefrykt for deg, vendt mot ditt hellige tempel.

Her finner vi flere ord som er lagt til for å få en god flyt i verset. Kort sagt er den første setningen bare bestående av fire hebraiske ord: “gå”, “hus”, “mange” og “snillhet”. Inndelingen av verset til to setninger er også høyst usikkert siden det ikke finnes noen tegn som komma, punktum, kolon etc. på hebraisk. I tillegg ble Bibelen først inndelt i vers i 1551, så det åpner opp for flere mulige tolkninger. Likevel er det stort sett enighet om Bibelens inndeling. Ved noen få anledninger kan man sette spørsmålstegn ved inndelingen, men ikke her. Det er også viktig å vite at noen steder har Den norske Bibelen en andreledes inndeling enn Den engelske Bibelen. Det at eksempelvis Salme 5 har 12 vers i Den engelske Bibelen men 13 i Den norske Bibelen har ingen betydning for innholdet. Det er oversettelsen av de forskjellige ordene som kan totalt forandre meningen i versene.

Det første hebraiske ordet kan bety både “å komme” og “å gå”. Dette kan brukes i en stor variasjon av oversettelser, deriblant “bringe”, “bære”, “hente”, “følge” og “løpe”. Det som er felles med alle disse ordene er at en bruker beina til å forflytte seg. David tenker nok på å “gå inn” i Herrens hus. Når vi er ute og beveger på oss er det viktig at vi vet hvor vi skal; hvilken retning vi skal bevege oss i. Gud sier ofte at vi skal “gå” et sted, for eksempel under misjonsbefalingen (Matteus 28:18-20). Det er viktig for oss å være aktive for Herren, og når det røyner på kan vi alltids gå til Ham for å lade opp batteriene våre. Dersom vi ikke er troende, så må vi “gå” til Ham for å bli frelst. Dersom vi er frelste, så må vi “gå” ut i verden og fortelle andre om Ham.

“Hus” er her et forkortet ord som igjen kan oversettes på flere måter, men det betyr nesten alltid en eller annen bygning, om det er “hus”, “fengsel”, “hjem” eller “palass”. En nøytral oversettelse er, som her, “hus”. Dette brukes om stedet der Herren Gud holder til. Vi vet at Gud Fader ikke er en fysisk begrenset skapning, men “Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet” (Johannes 4:24). Herren Gud bor derfor ikke i et hus slik som oss, men er allstedsnærværende – Han finnes over alt! Når vi snakker om “Guds hus” mener vi vanligvis kirken, tabernaklet eller tempelet. Når vi snakker om “Guds hus” som der Gud bor, så mener vi oftest himmelen. Dette er ikke den blå himmelen som vi ser over jordkloden, men en annen dimensjon som er åndelig. David tenker her muligens på tempelet hvor han ofte tilbad sin Gud.

Det neste ordet er “mange” eller “overflod”. Det betyr rett og slett et stort antall av noe. Spørsmålet er; hva det finnes mye av i dette verset? I Den norske Bibelen blir denne store mengden sett i sammenheng med Guds “godhet“, altså oversettelsen av det neste ordet i verset som betyr “snillhet”. Denne “godheten” eller “snillheten” kan brukes om menneskenes forhold til Gud som i “fromhet”, men det kan også brukes om Guds godhet til oss. Det er mest trolig at David fokuserte på Herres godhet mot oss.

David så det som et stort privilegium å få lov til å tilbe Gud i offentlig tilbedelse, og han visste at det bare var på grunn av Guds nåde at han – eller noe annet menneske –  kunne gjøre dette. Ha visste også at han på grunn av Guds rike og mangfoldige nåde kunne motta utallige velsignelser i Guds hus. Dette var den ånden og innstillingen han hadde når han gikk til Guds hus. Dersom vi har samme innstilling som David vil vi også få utallige velsignelser når v kommer til Herrens hus. Det er ikke bra for oss å holde oss vekke fra Guds hus. Hebreerne 10:25 sier “Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.

Så står det “Jeg kaster meg ned i ærefrykt for deg, vendt mot ditt hellige tempel.” Denne “ærefrykten” en moralsk ærbødighet som ma viser når man står fremfor universets Skaper. Vi “kaster oss ned” framfor Gud fordi det er Ham som er nerd all ære. Det er Ham som er den allmektige, allvitede Gud som finnes alle steder. Han er uendelig, og har alltid eksistert. Vi skulle alle bøye oss ned for Ham, og helt til slutt skal alle bøye seg for Herren (Filipperne 2:9-11). Ordet “å tilbe” betyr da også “å kaste seg ned” for noen.”

Ordet som er oversatt som “tempel” her betyr en stor offentlig bygning. Det brukes eksempelvis også om palasser. Det som gjør at det her er oversatt som “tempel” er at det står sammen med ordet “hellig“, et orde som også kan oversettes som “guddommelig”, “helliget” og “helligdom”. Dersom denne bygningen var “helliget”, så måtte det være snakk om bygningen der jødene tilba sin Gud. Det er imidlertid et problem at tempelet i Jerusalem ikke var bygget da David skrev denne salmen. Kanskje en alternativ oversettelse her kunne ha vært “tabernakel”, ettersom det var der jødene tilbad Herren før Salomo bygde tempelet. Det er foreslått av noen kommentatorer at David spesifikt tenkte på det aller helligste når han skrev dette – det innerste rommet i tabernaklet hvor bare ypperstepresten fikk komme inn. Dette var stedet hvor Herren Gud holdt til.

Dette skriftstedet minner oss på hvor heldige vi er i dag som ikke trenger å tilbe Gud i en bestemt bygning. I Det gamle testamentet måtte alle gå til Herren gjennom en prest som trådte fram for Herren på deres vegne. Han ofret syndoffer for dem og ble på en måte deres advokat framfor Gud. Etter at Jesus døde på korset er vi alle prester. Vi kan alle be direkte til Gud i Jesu navn. Jesus Kristus er vår advokat nå, og vi slipper å ofre dyreblod for å tilfredsstille Herren Gud. Da Jesus døde på korset, revet forhenget i tempelet. “Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst” (Matteus 27:51). Gud selv tok vekk skillet som hindret menneskene fra å komme til Ham. Derfor ble det revnet ovenfra og ned. Vi burde alle være takknemlige for at vi kan komme direkte til Herren og benytte oss av dette privilegiet så ofte som mulig.

Vers 9 “Herre, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg!

Det første ordet i dette verset betyr “å lede”, “guide” eller “transportere”. I enkelte tilfeller har det også blitt oversatt som “å rette ut”. Vi trenger alle at Gud leder oss der vi skal gå, guider oss gjennom livet, slik at veien vi skal transporteres videre på er gjort rett, og vi kan forsøke å følge den ute å falle bort fra den veien. Målet på denne veien er Guds – Jehovas eller Jahves – “rettferd“, noe som igjen impliserer Guds riktige handlemåter eller det som er moralsk riktig å gjøre.

Når vi har kommet oss inn i tempelet og kastet oss ned for Herrens føtter, så vet vi at med mindre Gud fortsetter å lede oss og styre oss på rett vei, så vil vi neppe nyte godt av slike store fordeler som Herren har vist oss. En tanke her er at vi må la oss lede på samme måte et barn blir ledet av sin far, eller en blind blir ledet av en god venn som han vet at han kan tole helt og fullt på. Livet er trygt og behagelig når Gud leder oss.

Grunnen til at vi har Herren Gud som guide i livet vårt er ofte, som for David her, på grunn av våre fiender. Ordet på hebraisk her betyr “fiendtlig” og brukes om en fiende. . David følte at fiendene betraktet ham med onde øyne og ventet på at han skulle snuble eller falle. Han viste at han måtte tre forsiktig for at fiendene hans ikke skulle få tak i ham. Hvem er det så som er våre fiender? De ikke-troende? Vi har i vår vestlige verden sjelden fiender som står oss etter livet, men vi har åndelige fiender som kjemper mot Gud. Ellers er døden vår største fiende, men Kristus har overvunnet døden slik at vi ikke trenger å lide “Den annen død”, det vil si evig fortapelse.

Så ber David om at Gud “gjør veien din jevn“. Ordet “veien” står ved siden av ordet “rett” og blir sett i sammenheng som en “rett vei”. “Veien” er da også ofte gitt betydningen “levemåte” eller “levevei”, måten man lever livet sitt på. Disse to er jo i bibelsk henseende synonymer. Måten vi lever på er veien vi går på i livene våre. Vi bør gå så rett som mulig mens vi følger etter hva Gud har sagt til oss. Dette er noe vi ofte trenger hjelp til på grunn av vår syndige natur. Når vi står for Herrens “åsyn”, det siste hebraiske ordet i dette verset som bokstavelig betyr “ansikt”, så må vi ha en levemåte som tilfredsstiller Ham, et liv og en levemåte som er både rett og riktig.

Det er et mål at vi skal leve på Guds måte, og ikke vår egen. Vi må følge Guds vei, og ikke vår egen. Vi må vende oss mot Gud og vandre i Hans retning, velvitende at ved slutten av våre liv vil vi komme inn i Hans lys og tilbringe evigheten sammen med Ham. Når vi snubler og faller, så hjelper Han oss opp igjen, slik at vi kan fortsette vår livsvandring mot Ham. Han vil gi oss styrke når vi ber etter det. Han vil fortelle oss hvor v skal gå dersom vi er villige til å lytte til Ham.

Vers 10 “For det er ikke sannhet i deres munn, deres indre er fordervet. Strupen er en åpen grav, og tungen er glatt.

Dette  verset starter med å si at det ikke finnes “sannhet i deres munn“. I den engelske Bibelen står det “trofasthet” istedenfor “sannhet“. Det hebraiske ordet betyr “å stå vinkelrett”. Tanken her er at de ikke-troende fiendene til David ikke står rett opp som moralske og rettferdige personer med en pålitelig karakter, men lar seg bøye ned for synden og sine egne lyster. Det at dette ordet settes i sammenheng med “munn” – og til og med luften som kommer ut av munnen – gjør at en her kan sette denne vinkelrette oppførselen (eller mangelen på det) i forbindelse med det som blir sagt, altså moralsk riktige ord og sannhet.

Når disse ugudelige sier at de vil være din venn kan vi ikke stole på det. Når de sier at de vil hjelpe deg, kan du ikke stole på det. De er fulle av løgn, og man kan ikke stole på det de sier. Vi må her rette blikket mot oss selv og spørre oss om vi kan stoles på. Dersom vi følger Herren Gud skal løgnen ikke bo i oss. Vi må være ærlige slik at vi kan stoles på. Dersom du sier at du skal gjøre noe, kan man da stole på at du gjør det? Dersom du sier du vil være noens venn, mener du det da oppriktig? Ærlighet er et kjennemerke av dem som følger etter Herren og Hans lov.

Det ordet som er oversatt “deres indre” betyr bokstavelig “den nærmeste delen” eller “midten”. Senteret i livet til de ugudelige er sagt å være “fordervet“. Det hebraiske ordet for “fordervet” betyr “å begjære stekt og løpe mot det”. Selvsagt er betydningen her at de ønsker synden så sterkt at de løper mot den. Dette er i prinsippet et brudd av det første budet i De ti bud, som sier “Du skal ikke ha andre guder enn meg.” Når man følger lystene sine i en så stor grad, så setter man seg selv høyere enn Gud. Man blir da sin egen avgud og tilber seg selv i kjødet, ettersom man setter sine egne behov først. Den som elsker Herren Gud setter Gud først, medmenneskene sine som nummer to, og seg selv sist. Dersom man setter Gud først, vil man moralsk sett stå oppreist – som “vinkelrett”.

Så står det at “strupen er en åpen grav“. Ja, faktisk er ikke “strupen” bare “åpen“, men den er “vidåpen”. Det kan synes rart at “strupen er en åpen grav“, me dette er helt klart en riktig oversettelse. En grav gir oss et forstyrrende bilde ettersom døden er noe vi ofte frykter. Verre blir det når vi finer en åpen grav. En kan forestille seg alt det onde som siver ut og forårsaker død og ødeleggelse over alt. En kan si at dersom den var lukket, og dersom munnen til den ugudelige var lukket, så ville man ikke ha like mye ondskap her i verden. Men munnene og gravene er ikke forseglet, men vidåpne. En kan også lett forestille seg at man kan komme til å snuble og falle ned i en åpen grav. Den er som en felle som kan være til hinder for mange.

Vi må passe oss for de onde menneskene, for der finnes ingenting de ikke vil si for å ødelegge deg. De ønsker å ødelegge vitnesbyrdet ditt, og begrave deg i gravene deres. Det de sier er råttent og syndig, og kommer rett fra graven. En positiv tanke her, når vi snakker om graver, er at de troende skal vekkes opp fra de døde når overengelens basun lyder, og de troende vil komme opp fra gravene sine. Døden – den siste fiende – vil for evig miste sitt tak på de troende.

Til slutt i verset står det at “tungen er glatt“. Ordet for “tunge” blir her satt sammen med “glatt“. Dette ordet brukes ofte om glatte steiner som har blitt vasket glatte gjennom en årrekke. Noen kommentatorer foreslår her synonymer som en “oljet tunge”. En glatt tunge er en stor ondskap, og mange har blitt forhekset av den. Der finnes mange menneskelige maurslukere som med en tunge full av oljete ord lurer og fanger byttet sitt. Når ulven slikker på lammet, gjør han seg klar til å bite seg fast i blodet til lammet med vann i munnen. Vi må alle be om Herrens beskyttelse mot siklende ulver!

Vers 11 “Gud, la dem bøte for sin skyld , la dem falle for sine egne planer! Driv dem bort og spre dem, syndene deres er mange. For de har trosset deg.

Det neste verset starter med et smell! David ber til Gud “la dem bøte for sin skyld“. I 1930 oversettelsen står det “Døm dem!” I Den engelske Bibelen står det “ødelegg dem!” Det hebraiske ordet “asham“, som blir brukt her, betyr “å være skyldig” med sterke implikasjoner av straff eller utryddelse. Det er et meget sterkt ord som betyr at Gud vil straffe de skyldige med en alvorlig dom. Her er det ikke snakk om en liten lærepenge eller en advarsel, men en alvorlig straff. Det kan til g med muligens være snakk om dødsstraff!

Videre ber David “la dem falle for sine egne planer!” Ordet her betyr “å falle”, men kan ha mange forskjellige applikasjoner. Det kan for eksempel bety “å bli kastet ned”, noe som ville hentyde Guds dom over de ugudelige. Det som gjør at de blir “kastet ned” er deres “egne planer“, eller “formål”. De ugudelige har sine egne mål i livet som ikke er forenelige med de troendes mål. De ugudelige tenker på å oppnå ting her på jorde, og finner sin glede i jordiske gleder. De som tror på Gud har sitt mål i himmelen og søker gleder som er over denne verden. De ønsker å glede Gud istedenfor seg selv.

Den neste lille delen av dette verset sier “Driv dem bort og spre dem“. Det hebraiske ordet som først er brukt her betyr “å dytte bort”. Det kan også oversettes som “å kaste ut” eller “å kaste ned” Det bringer assosiasjoner til når Gud skal kaste de ugudelige i ildsjøen etter dommen ved Den hvite trone. Dersom dette høres forferdelig ut, så er det viktig å innse at dette er fremdeles framtidige handlinger, og dersom man kommer til Gud ved å ta imot Kristus som personlig Frelser, så vil dette ikke skje. Grunnen til dette er selvsagt at “syndene deres er mange“. Faktisk bruker David her ordet “overflod” om tallet på syndene. Vi synder hver eneste dag, og vi trenger derfor Frelseren vår. Ordet for “syndene” betyr faktisk “opprør”. Dette er faktisk et veldig passende ord ettersom å synde er å gjøre opprør mot Gud. Det var opprør mot Herren da Lucifer satte seg fore å reise seg opp høyere enn Gud Fader selv. Det er opprør mot Gud når vi ikke følger Hans lover.

Til slutt står det at “de har trosset deg“. Dette bygger på et hebraisk orde som betyr “å gjøre bitter”. Det kan imidlertid også bety “å gjøre opprør”, noe som ville bety at “opprør” brukes to ganger i dette verset. Det viktige her er at når vi gjør opprør mot Herren, så blir Han både skuffet og sinna. “Bitter” har en veldig negativ ordklang, så jeg ville nødigst ikke ha brukt det ordet her, men en av de mange andre mulige oversettelsene som er mulige her. Vi har “trosset” Gud, og det gjør Gud lei seg. Når vi gjør opprør mot Herren, skulle vi forvente Hans vrede. Og Gud straffer ofte de som gjør opprør mot Ham, men Han forsøker også å få oss til å ta imot Kristus som personlig Frelser slik at vi kan vinne over synden. Men vi har en fri vilje, så vi må velge dette selv.

Legg merke til at David her sier ikke at de ugudelige har forbrutt seg mot ham, men mot Herren. Dersom de var våre fiender, så kunne vi tilgi dem og bli ferdig med saken, men disse er Herrens fiender, og vi har ingen rett til å tilgi dem. Det er opp til Gud selv å avgjøre! Det er viktig å innse at det David skriver her ikke er hevngjerrighet overfor fiendene has, men heller en profetisk tale som er inspirert av Gud. Noen har lest disse – og flere andre – skriftsteder i Bibelen hvor noen ber om dom over de ugudelige, og har fått en hevngjerrig ånd over seg. Husk at det er Herren, og Herren alene, som har rett til å dømme menneskene til den annen død. Vår oppgave er å elske syndere. Vi skal imidlertid hate synde. Men dømmingen overlater vi til Gud. La oss fokusere på hva Gud ønsker at vi skal gjøre – bringe ut evangeliet til hele verden!

Vers 12 “Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble. Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn.”

I begynnelsen av dette verset sakker David om dem “søker tilflukt hos deg”. Den direkte oversettelse, “å flykte for beskyttelse”, passer godt til dette. Det kan også bety “å betro seg til”, “ha håp” og “stole på”. Vi som er kristne bør ha vårt håp i Herren og stole på Ham. Det er hos Ham vi finner vår tilflukt. Det er Herren Gud som elsker oss og vil ta vare på oss, og Han venter ofte på at vi vil la Ham slippe til i livene våre og hjelpe oss.

De som har sin tilflukt i Herren “skal glede seg“. Det hebraiske ordet her betyr “å lyse opp”. Det er hva ansiktene våre gjør når vi gleder oss. Andre synonymer er “muntre opp”, “være glad” og “å være blid”. De etterfølgende ordene lyder: “alltid skal de juble“. Her er ordene for “alltid” og “juble” satt sammen. Det hebraiske ordet for “juble” er bokstavelig “knirke”. Har du hørt den lyse lyden når det knirker i et tregolv? Det er denne lyden som nevnes her. Det er et lyst hvin som er forårsaket av den tidligere nevnte gleden.

Så sier David at Gud “verner dem“. Ordet som er brukt her betyr faktisk “å veve sammen”, som på en skjerm. Denne sammenvevingen er altså for å beskytte noe ved at de dekker over noe. Dette gjør Herren for oss. Han beskytter og verner oss slik at vi skal være trygge. Dette er enda en grunn til å juble eller glede oss i Ham.

Til slutt skriver David: “De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn“. Verbet som er oversatt “elsker” betyr også “å ha følelser for noen”, noe som er en litt løsere ordlyd, men “kjærlighet” er et ganske sterkt ord. Jesus sa: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” (Matteus 22:36). Dette er det viktigste budet. Og “du skal elske din neste som deg selv” (vers 39). Kjærligheten er utrolig viktig i den kristnes liv. Kjærligheten er bensinen som får din bil av tro til å kjøre!

De som “elsker ditt navn” skal “fryde seg i deg“. Bokstavelig betyr dette “å hoppe opp og ned” – av glede. Gleden er et privilegium som  tilhører de troende. Vi kan se fram mot en evighet sammen Gud, mens de ikke-troende har en evig fordømmelse å se fram mot. Det er vi som har grunn til å gelde oss så mye at vi hopper opp og ned. Vi skal fryde oss med lyse hvin og glad sang som priser Gud. Gud har en bunnløs kilde av glede å tilby oss. Vi elsker Herren Gud, og derfor finner vi vår glede i Ham. Hjertene våre lengter etter Ham. Vi klarer å overleve hver dag her på jorden på grunn av Ham. Vi har musikk i husene våre, musikk i hjertene våre, og vi vil ha musikk i himmelen også – alt på grunn av vår kjærlighet for Ham. Herren er vår styrke, vår sang, og vår frelse!

Vers 13 “For du, Herre, velsigner den rettferdige, du dekker ham med nåde som skjold.

Dette verset starter med “Jehova” – eller “Jahve”, om du foretrekker det. Den allmektige, selv-eksisterende Herren Gud som her er nevnt med sitt jødiske og nasjonale navn. Han “velsigner den rettferdige”. Ordet for “å velsigne” blir ofte brukt når en velsigner en konge eller en guddom ved å bøye seg ned for dem. Ordet blir brukt om tilbedelse og når man gir ære til noen. Her er det brukt om “den rettferdige“, eller dem som er rettferdige i sin vandring på jorden. Nå vil vi ikke si at Herren Gud bøyer seg ned for oss, for det ville ikke være passende. Skaperen tilber ikke skaperverket, men Han velsinger oss på utallige måter med utallige goder når vi lever etter Hans lov.

Dersom vi skal æres, bør det være i Herren. Det vil si at vi kan se bra ut i Guds øyne fordi vi gjorde det Han ba oss om å gjøre. Vi finner oss beæret fordi Herren har frelst oss, gitt oss talenter og styrket oss til å bruke disse i henhold til Hans vilje. I oss selv er vi små og ynkelige, men Herren Gud har reist oss opp og satt være føtter på fjell. Vi vil ikke vakle fordi Gud er med oss. Han styrker oss og leder oss. Som en personlig tanke her var det en gang en som takket meg for hva jeg hadde gjort for ham da jeg bodde i England. Jeg svarte “Takk Gud istedenfor, for var det ikke for Ham, ville jeg ikke ha bodd i England!” Gud har æren for det gode vi gjør!

Til slutt i verset står det: “du dekker ham med nåde som skjold.” Ordet for “nåde” betyr først og fremst “glede” eller “fryd”. Det kan også bety “ønske”, “tjeneste” og “vilje”. Jeg kan ikke finne “nåde” som en av oversettelsen her, men det at våre ønsker og vår vilje blir tatt hensyn til, er jo en vist nåde fra Gud. Det er imidlertid her et sterkt fokus på glede og fryd i denne salmen, så det ville ikke være feilaktig å bruke denne oversettelsen heller.

Denne gleden eller lykken vil “dekke ham“, det vil si, den rettferdige. Det hebraiske ordet her betyr “å slå en sirkel rundt”. Herren slår med andre ord en sirkel rundt “den rettferdige” som beskyttelse, og dette er absolutt et bilde på Guds nåde. Denne ringen fungerer som et skjold som beskytter oss fra den ondes brennende piler. Når det gjelder versets siste ord, i Den norske Bibelen oversatt “skjold“, så kan dette være en riktig oversettelse. Det kan imidlertid også bety “en krok” og “et mål”. Selv om “en spiss krok” er det ordet som står først og har blitt mest brukt, så er det klart at “skjold” er en mer passende oversettelse her. Det kan være et stort eller et lite skjold, men dersom dette ordet står i sammenheng med sirkelen som står før dette ordet, så må det ha vært et meget stort skjold – stort nok til å gi adekvat beskyttelse for “de rettferdige“..

Det kan nevnes som en kuriositet at da Martin Luther kom til kardinal Cajetan for å svare for “de hyklerske syn” i Augsburg, ble han spurt av en av kardinalens undersåtter om hvor han ville finne tilflukt dersom beskytteren hans, velgeren fra Sachsen, skulle forlate ham. Luther svarte da: “Under himmelens skjold!” Dette gjorde undersåtten stum, og han gikk sin vei.

Dette skjoldet det her er snakk om var ikke et lite skjold som bare kunne beskytte et par legemsdeler, slik som en hjelm eller en brynje. Dette skjoldet var for å beskytte hele kroppen. Det var meget stort, og på grunn av den store bredden ble det ofte kalt “en port” eller “en dør”. Dersom skjoldet ikke var stort nok til å dekke hele kroppen, ville en erfaren kriger kunne bevege skjldet raskt for å dekke de viktigste delene av kroppen. Dette passer bra når en bruker dette bildet om den kristne. Gud er vårt skjold, og Han skuler hele kroppen vår. Selv Satans piler blir stoppet av skjoldet slik at de ikke en gang når fram til hjelmen.

Det er viktig for oss å innse hvor vår beskyttelse ligger. Bare Herren Gud kan beskytte oss ordentlig. Vi må være trofaste overfor Herren, så vil vi ikke bare oppleve Has beskyttelse, men også Hans glede, som Han gir til dem som elsker Ham.


 

%d bloggers like this: