02 Kjærlig hilsen fra Fort Worth

Solen stod høyt på Texas-himmelen og fikk dem som ikke var i umiddelbar nærhet til et luftkjølingsanlegg å perspirere. Folk flest holdt seg innendørs dersom de ikke var nødt til å gå ut i heten. Gresset var blitt brunt etter lange perioder med sol. Blomstene hang med hodet, og det samme gjorde menneskene som hadde våget seg ut i denne hetebølgen.

Ved Hope Baptistkirke var flere menn oppe på taket hvor de forandret isolasjon og takheller etter at den siste, store stormen hadde blåst seg gjennom byen som en ondsinnet og fresende kvinne. Den hadde tatt med seg alt som var løst, inkludert takhellene på kirkebygningen. Det påfølgende regnet hadde fått isolasjonen våt og ødelagt, og frivillige hadde startet arbeidet så snart det solrike været hadde returnert til Fort Worth. Midt på dagen var det ikke mindre en fem menn som jobbet hardt på taket, med en hammer eller en takhelle i den ene hånden mens de tørket svetten med den andre. En politibil nærmet seg langsomt kirken og stoppet på parkeringsplassen. En mann i dress steg ut av bilen mens han skygget for øynene med høyrehånden.

“Pastor Larry Hawkins?” ropte han opp mot taket.

Alle mennene stoppet og snudde seg mot mannen. En ung, men ruvende mann i rødrutet skjorte, kortklipt mørkt håt og en tykk, buskete bart på overleppen løftet en hammer opp i været.

“Det er nok meg!” ropte han nedover.

“Hva kan jeg hjelpe deg med?”

Mannen i dress tok et politiskilt ut fra innerlommen.

“Jeg er ispektør Wells fra Dallas P. D.” sa han mens han vigtet med skiltet.

“Kan jeg få stille deg noen spørsmål?”

Hawkins smilte.

“Jeg må nok komme meg litt nærmere for å kunne se det skiltet ditt! Jeg kommer ned!”

Den unge pastoren la ned hammeren sin og klatret ned den nærmeste stigen til han endelig stor ved siden av inspektøren.

“Pastor Larry Hawkins!” bekreftet han og holdt ut hånden sin.

“Inspektør James Wells!” svarte inspektøren og håndhilste.

“Har du noe imot at vi setter oss i politibilen?”

Hawkins bet seg i underleppen og tørket litt svette fra pannen.

“Bare dersom du har luftkjølingsanlegg,” sukket han.

Vinduene på bilen stod åpne, og motoren gikk fremdeles.

“Selvsagt…” smilte inspektøren og åpnet døren for pastoren.

Begge steg inn i bilen, og Hawkins kunne raskt registrere at det var mye kjøligere inne i bilen enn ute i heten. Vibduene ble lukket, noe som gjorde luften i blien enda kjøligere, samtidig som ingen utenforstående kunne lytte til samtalen. Inspektør Wells snudde seg mot pastoren og løftet øyenbrynene.

“Pastor Hawkind,” sa han. “Kjenner du noen som heter Thomas Galveston?”

“Det gjør jeg,” svarte han. “Tom og jeg gikk til bibelskole sammen. Hvorfor spør du?”

Wells pustet tungt.

“Jeg er redd at medstudenten din er død.”

Hawkins følte magen knute seg.

“Å nei!” utbrøt han. “Stakkars Nora!”

Han grep inspektørens hånd.

“Hvordan tar Nora det?” spurte han.

Inspektøt Wells betraktet pastoren mens han lette etter de rette ordene.

“Jeg er redd at fru Galveston også har forlatt oss…”

“HVA?” ropte Hawkins.

“Hva har skjedd dem? Var det en bilulykke? Vær så snill og fortell det!”

Inspektøren lente seg tilbake mens han så rett på pastoren.

“Jeg er redd det ikke er snakk om noen ulylkke, pastor! Vi lurte på hvor godt du kjente dem.”

“Jeg… vel… vi var venner… møttes vanligvis i helgene… Men dette er jo forferdelig!”

Inspektøren feide noen grå hår bort fra ansiktet.

“Vi har ikke funnet noen slektninger. Har de noen?”

Hawkins fikk et forirret uttrykk i ansiktet.

“Slektninger?” gjentok han. “Nei, foreldrene til Tom døde da han var ung. Jeg tror han vokste opp hos sin tante, men hun døde for to år siden…”

Den unge pastoren forsøkte å samle tankene sine.

“VENT!” utbrøt han. “Han hadde en søster… Kathy tror jeg hun het. Hun  bor i New York, tror jeg…”

Inspektøren tok fram en notatblokk og noterte ned informasjonen.

“Vet du om hun har giftet seg?” surte Wells.

“Jeg tror ikke det,” svarte Hawkins. Jeg tror hun studerer der.!

“På New Yotk Uni?”

Hawkins nikket.

“Jeg tror det!”

“Når så du sist vennen din og konen hans?”

Hawkins sukket og stirret opp i taket.

“Lørdag kveld,” svarte han.

“De hadde tatt over en menighet i Dallas, men de kjente ikke så mange der. Vi besøkte hverandre på lørdagene, spilt spoill og koste oss med god mat.”

Inspektøren startet å notere igjen.

“Så,” han bet på pennen sin, “du har ikke sett pastor Galveston siden lørdag kveld?”

Larry Hawkinsd smilte trist.

“De dro hjem cirka klokken to om morgenen… nei, vent! Det var klokken tre!”

Inspektøren stilte hodet på skakke og ga pastoren et strengt blikk.

“Vi var ferdige med å spille Risk klokken to på morgenen. Så reiste vi oss opp for å si farvel, men det tok omtrent en time før vi endelig klarte å bevege oss til utgangsdøren. Jeg ville anta at de burde ha kommet seg hjem på rundt en halv time.”

Wells nikket. Han hadde også hatt besøk som skulle dra, bare at de ikke klarte å snakke ferdig. En gang hadde de sagt “ha det!” tre ganger før de endelig dro.

Inspektøren rensket halsen.

“Hadde pastor og fru Galveston noen problemer i ekteskapet – så vidt du vet?”

Hawkins ble irritert.

“Absolutt ikke! De møttes på bibelskolen og giftet seg i fjor. De var fremdeles nyforelsket! Allew kunne se det!”

Wells klødde øret sitt med pennen.

“Vet du om de hadde noen fiender som ønsket å skade dem?”

“Hvorfor det? Har de blitt myrdet?”

Inspektøren sukket.

“Vær så snill å svare spørsmålet, pastor Hawkins!”

Hawkins tenkte etter.

“Nei!” sa han prompt. “Jeg vet ikke om noen som ville gjøre det.”

“Kjenner du til menigheten deres i Dallas?”

Larry Hawkins ristet på hodet.

“Jeg har talt der noen få ganger, men jeg kan bare navnene på noen få av dem.”

Inspektøren noterte noe ned på blokken sin.

“Har du snakket med Galveston etter lørdag – eller søndag morgen?”

“Nei,” svarte Hawkins raskt.

“Det vil si, jeg snakket med Tom i går for å finne ut hvordan det gikk med gudstjenesten deres. Vi spør som oftest hverandre om kvelden for å høre hvordan det går.”

“Nevnte pastor Galveston noen problemer med forsamlingen, eller noen problemer han hadde i arbeidet sitt – eller med familien for den saks skyld?”

“Beklager,” sa Hawkins. “Jeg vet at han ga rådgivning til fem forskjellige personer, og at han talte om Guds rustning på søndagene. På onsdagsmøtene gikk han gjennom første Johannes brev. Ellers vet jeg ikke noe om hva som foregår i forsamlingen.”

Inspektøren lente seg nærmere.

“Pastor, jeg innrømmer at jeg har lite å gå på her, så jeg ville sette pris på om du kunne gi meg navnene på de fem som fikk rådgivning. Det kan være et sted å starte.”

Hawkins sukket igjen.

“Jeg vet ikke om jeg burde gi deg de navnene – og det er dersom jeg kan huske dem i det hele tatt…”

Wells begynte å klikke pennen av og på. Av og på… Av og på…

“Du vil vel ikke hindre en politietterforsking?” hveste han. “Du kan bli arrestert for slikt!”

Pastor Hawkins snufset.

“Jeg vil forsøke å komme på navnene for deg. Kan du være så snill å fortelle meg hva som har skjedd med Tom og Nora?”

Nå var det Wells sin tur til å sukke dypt,.

“Jeg antar at vi kan hjelpe hverandre! Dersom du kjenner til hvordan de dæde kunne du kanskje finne ut for oss hvem som har en psyke til å gjøre noe slilkt.”

Hawkins bet leppen sin igjen.

“Hvordan skulle jeg kunne hjelpe med det? Jeg sa jo at jeg knapt kjenner noen der borte.”

Inspektøren smilte.

“Å, men det vil du komme til å gjøre. Jeg snakket med dekanus Abraham Harrison. Forsamlingen ønsker å vite om du er villig til å overta menigheten til en ny pastor kan bli ansatt. Og vi, det vil si politiet, ønsker at du skal si ja til forespørselen deres, og så hjelpe oss med å finne morderen.”

Larry Hawkins kunne knapt tro sine egne ører.

“Får ikke jeg uttale meg om dette?”

Inspektøren dultet ham vennlig i ryggen

“Du får lov til å si ja!”

Hawkins sukket. Han ønsket virkelig at morderen av vennene hans skulle bli tatt, men han hadde ikke planlagt å være midt inni hele problemstillingen.

“Okay,” sukket den unge pastoren. “Jeg antar at jeg er med på planen din. Hvordan døde de?”

Inspektøren lente seg tilbake i bilsetet.

“Fru Galveston ble funnet i kirken med et knivstikk i hjertet. Knivstikket tok ikke livet av henne med en gang, men hun må ha blødd ut ganske hurtig. Så var det pastor Galveston….”

Wells sukket, beveget ukomfortabelt på seg i setet, så sukket han igjen.

“Vi fant ham ved St. Augustine Katolske Kirke på kirkegården. Kroppen hans var blitt partert opp i mange småbiter og gjemt rundt omkring på kirkegården.”

Inspektøren snudde sehg mot pastoren.

“Vi har å gjøre med en veldig farlig person her!” slo han fast.

“En psykopat eller en gal person… jeg vet ikke hel, men den som delte opp pastor Galveston må ha hatet ham inderlig…”

Pastor Larry Hawkins stormet inn døren til deres fireroms leilighet i Fort Worth Han og Catherine hadde ingen barn enda. De hadde vært gift i nesten tre år, og de hadde begynt med familieplanlegging for en stund siden. Catherine var litt lav, slank, hadde langt, vakkert, kastanjebrunt hår og de vakreste blå øyne som kunne trollbinde en. Da Larry ropte på henne, dukket Catherine opp i soveromsdøren med en stabel håndlkær i armene.

“Catherine!” Hawkins praktisk talt ropte ut navnet hennes, selv om han var anpusten.

“Det er forferdelig!” sa han raskt. “Tom og Nora er døde! Jeg har akkurat funnet det ut!”

Catherines munn åpnet seg i et styort gap. Håndklærne ramlet ned på gulvet, og tårene begynte å renne nedover ansaiktet.

“Døde?” hvisket hun.

“Hvordan? Når?”

Larry kastet armene sine rundt sin kjære kone, og de stod tett sammen i en god stund – og gråt stillferdig sammen.

“Ploitiet sier de er blitt myrdet,” klaget han.

“Og forsamlingen ønsker visst meg… oss… til å ta over til de kan få en ny pastor.”

Catherine fant frem et lommetørkle og pusset nesen sin.

“Og… hva sa du til det?”

Larry sukket.

“Politiet ønsker at jeg skal gjøre det og hjelpe dem med etterforskningen.

Catherines blå øyne ble større.

“Hva? Tror de at noen i menigheten gjorde det?”

Larry gned seg ettertenksom på haken.

“De har ikke mye å gå på, og de ønsker at jeg skal bli kjent med noen av folkene der og se om noen kunne passe morderens beskrivelser.”

“Vent nå litt!” utbrøt Catherine.

“Kan ikke det være farlog?”

Larry la armene rundt Catherine igjen og ga henne et kyss.

“Lynet slår skjelden ned samme sted to ganger…” forsøkte han.

Catherine plukket opp håndklærne igjen og gikk inn på soverommet deres. Larry grep mobilen sin og et stykke papir med Abraham Harrisons telefon nummer. Raskt slo han nummeret og ventet. Telefonen ringte fem gangewr før noen svarte.

“Hallo?”

“Er det Abraham Harrison?”

“Ja, det er det! Er det pastor Hawkins?”

Larry kremtet.

“Vær så snill å kall meg broder Larry!”

“Jeg er så lettet over å høre stemmen din, broder Larry! Jeg ønsket å ringe deg så snart jeg fant ut hva som hadde skjedd, men politiet sa jeg måtte vente. Jeg tror de ville se reaksjonen din når de fortalte hva som hadde skjedd…”

Larry tenkte en stund. Hvordan hadde han reagert? Kunne politiet tro at HAN hadde gjort det? Han ristet hodet i avsky.

“Hvordan kan jeg stå til tjeneste, broder Abraham?”

“Vel…” nølte stemmen i den andre enden.

“Vi ville virkelig sette pris på og du og din skjønne kone ville komme ned til oss og drive menigheten til vi har funnet en ny pastor.”

“Det må vel la seg ordne,” sa Larry seg enig.

“Vil du være villig til å være kandidat til å bli vår nye pastor?”

Larry bet seg i leppen.

“Det vil kreve litt bønnetid fra min side – og for Catherine. Jeg vil absolutt være villig til å være med i prekestyrkommiteen når dere har funnet noen kandidater.”

Det var en kort pause i den andre enden.

“Vi ville stte pris på om du også ville være en kandidat for jobber, pastor Larry. Vi synes du og pastor Tom er meget like, men selvsagt kan jeg ikke snakke for hele forsamlingen…”

Larry tenkte.

“Jeg vil vurdere saken sammen med min kone i bønn,” sa han.

“Men foreløpig må vi konsentrere oss om å drive menigheten inntil disse avgjørelsene vil komme. Vi vil gjerne møte de registrerte mnedlemmene i et foietningsmøte onsdag. Så vil vi legge noen planer for den nære framtiden og bestemme hvordan vi skal få hjulene til å gå rundt. Okay?”

“Tusen takk, pastor Larry! Kanskje jeg kunne komme og besøke deg før det til og med…”

“Ja da!”

Larry avsluttet samtalen.

“Jeg elsker brownies!” utbrøt Abraham Harrison.

Han satte seg ned i Hawkins sin stue med en kopp Starbucks kaffe og Cathrines nybakte brownies. Abraham hadde tynt, blondt hå og en liten blond bart som passet sammen. Han var meget høy, og bak solbrillene var der noen små, grønne øyner som gnistret. Han hadde et stort, varmt smil, og han hadde en skarp stemme som kunne knuse glass. Larry tenkte han kunne bli en perfekt tenor i et kirkekor. Han hadde tatt med seg konen Susan. Hun var omtrent samme høyde som Larry, langt, mørkt, krøllete hår med dypbrune øyne. På seg hadde hun en sid kjole i glitrende, blå farge. Abraham hadde på seg rene jeans og en blårutete skjorte. Begge satt i sofaen og nøt kaffe og kaker.

Larry hadde på en kortermet blomsterskjorte og brune bukser, mens Catherine hadde en hvit bluse med blonder, og et mørkeblå mørkeblått skjørt dekket av et forkle. Larry smilte til Abraham.

“Hvem var det Tom ga veiledning? Jeg tror det var fem stykker?”‘

Abraham hadde nettopp plukket opp en brownie som han pjåtet inn gapet sitt. Han holdt opp en finger mens han tygget for livet slik at han kunne snakke igjen.

“Meg og Susan gikk gjennom disippelprogrammet med Tom og Nora,” sa han, fremdeles med munnen full av kake.

“Danny Clarke fikk noe veiledning, men jeg vet ikke hva det gjaldt.

Han satt der og tenkte mens han tygget med åpen munn. Susan brøt stillheten.

“Jeg har hørt at han hadde problemer med kjødet…” sa hun ivrig og lente seg framover.

“Du vet… ‘s’ ordet…”

Catherine ble rød. Larry brøt inn.

“Hvordan vet du at denne Danny hadde problemer med… sex? Hvem har fortalt deg det?”

Susan smilte søtt.

“Alle i menigheten vet da det, pastor Larry. Kjent kunnskap… i alle fall hos kvinnene i menigheten…”

Larry sukket og klarte så vidt å unngå å rulle med øynene.

“Hvem flere?”

Abraham så tankefull ut. Så grep han nok en brownie for å mate hjernen sin med mer energi.

“En tenåringsjente… Clareese,” ropte han plutselig.

“Hun fikk rådgivning, men det var med Nora. Det var sikkert…du vet…  kvinnelige problemer.”

Susan smalt kaffekoppen ned på bordet.

“Herr og fru Edwards så begge pastor Tom jevnlig… Jeg så dem selv… På tirsdagskveldene…”

Larry kastet et raskt blikk mot sin kone. så tok han en slurk av kaffen sin.

“Det er seks stykker i alt. Noen flere?”

“Ikke som jeg kan komme på…” mumlet Abraham.

“Okay. Vi får går videre… ble Tom ferdig med Guds rustning på søndagene.

“Jeg tror det…” nølte Abraham. Han rakte hånden mot kakefatet og flikk en rask smekk på hånden av sin kone.

“Hva med 1 Johannes på onsdagene?”‘

“Å,” smilte Susan. “Jeg tror at han aldri hadde tenkt å gjøre seg ferdig med den boken. Han tok bare ett eller to vers per uke…”

“Leder du fremdeles møtene, Abraham?” ville Larry vite.

Abraham smilte bredt.

“Jepp, det gjør jeg!”

Larry lente seg bakover i stolen.

“Har du snakket med andre medlemmer i forsamlingen om fremtiden uten pastor Tom? Han må erstattes dersom menigheten skal kunne fortsette….”

“Egentlig ikke, men vi kan alle snakke sammen på onsdag…” svarte Abraham raskt.

“Vel, broder Abraham og søster Susan! Jeg har en jobb for dere to!

“Virkelig?” Susan lyste opp.

“Ja,” fortsatte Larry. “Jeg ønsker at dere to skal spre ut budskapet om hva som har skjedd Tom og Nora, og så be alle medlemmene om å komme til kirkem på osdag. Okay?”

“Det kan vi gjøre!” nikket Abraham.

“Tusen takk for at dere kom!” smilte Catherine.

“Vi vil møtes igjen i morgen, okay? Forsøk å ikke være alt for tungsinnet. Stol på Gud! Han vil trøste dere i sorgen!”

Abraham og Susan stod opp.

“Vel… ja… jeg antar det,” mumlet Abraham. Så snudde han seg mot Catherine.

Kunne jeg vær så snill få noen få brownies med meg… du vet… på veien?”

“Bare forsyn deg!” nikket Catherine.

Abraham grabbet seg resten av browniene mens konen hans sendte ham et dolkeblikk, så gikk de mot utgangsdøren.

“Vi burde gjøre dette igjen!” gliste han med munnen full av brownies.

Ingen forstod helt hva han forsøkte å si.

De to gjestene gikk, og Larry og Catherine stod igjen på trappeavsatsen. De så på hverandre en kort stund, så brøt de ut i latter.

“Larry,” hikstet Catherine mens hun forsøkte å kontrollere seg selv.

“Det er ikke høflig å le av folk!”

“Nemlig!” bekreftet han. “Så hvorfor ler du?”

“Fordi jeg foretrekker å l framfor å grine!”

Larry sluttet å le.

“La oss gjøre oss klar til å dra til Dallas..” sa han.

“Vi har en stor jobb foran oss, og mange bønner…”


 

Advertisements
%d bloggers like this: