larshaukeland

Vers 13

“Da sa Kain til Herren: min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.”

1 Mosebok 4:13

Kain snakket her til “Jehova” og svarte på det som Herren nettopp hadde formidlet til ham i de tre foregående versene. Han har tidligere blitt gitt mulighet til å angre seg og rette opp noe av det han har gjort, skjønt mordet på hans bror kunne ikke blitt omgjort. Som tidligere sagt, er Gud alltid klar for å ta imot en angrende synder. Ett av mine favoritt-vers i Bibelen er Jesaja 1:18. “Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Å “gå i rette” med hverandre betyr å snakke sammen, eventuelt diskutere noe. Gud ønsker at vi skal bruke fornuften vår og komme til Ham. Salomos ordspråk 1:7 sier “Å frykte Gud er begynnelsen til kunnskap“, og når vi kommer til Gud er dette ett vist valg. Men vi  må tilpasse oss Ham – det er Herren som er Herre over hele skaperverket, og vi er nødt til å nærme oss Ham på Hans betingelser. Når vi kommer til Ham i ydmykhet og bøyer kne for Ham, så er Han parat til å tilgi oss hva som helst. Rødfargen er ofte sett som ett bilde på blod, og det er fantastisk å vite at Gud kan tilgi oss for alt mulig – til og med mord. Noen kommentatorer peker på at det her nevnes rødfarge to ganger, og foreslår at Gud til og med vil kunne tilgi to mord – eller drap. Sannheten er nok at den eneste synden som kan fordømme oss til fortapelse i all evighet, er å si “nei” til Jesus når Han vil komme inn og frelse deg. Noen synes det er forferdelig at noen kan bli tilgitt mord, og likevel bli frelst. Men dette er ikke en “lett utvei” for enhver morder. Uten en oppriktig forandring inne i hjertet, og en oppriktig forandring i livet forårsaket av en oppriktig bekjennelse som kommer fra oppriktig anger, så vil dette bare bli tomme ord som Gud ikke vil kunne godta. Kain var gitt anledninger til å angre og bekjenne, men tok dem ikke til seg. Hans svar til Gud var ikke på grunn av anger for det han hadde gjort, men over sorg for straffen Gud hadde gitt ham.

Ordet “avon” – som i den norske Bibelen her er oversatt som “misgjerning” – kommer fra et ord som betyr “perversitet”. I den engelske King James oversetter de det som “straff”. I 1 Mosebok 15:16 er ordet oversatt som “ondskap“, og i 2 Kongebok 7:9 er det oversatt som “skyld“. Det betyr både “skyld”, “misgjerning”, “ondskap”, “synd” og “straff” (på grunn av synd). Den tradisjonelle fortolkningen her er at Kain beklager seg over straffen han har fått. Han ser antagelig Gud som er streng dommer som har gitt ham en alt for streng straff. Adam Clark kommer med to interessante forslag: for det første at Kain sier: “Min synd er for stor til at jeg kan bli tilgitt.” For det andre gjør Clarke dette om til ett spørsmål: “Er min synd for stor til å bli tilgitt?” Det er imidlertid ikke noe bibelsk bevis på at Kain noensinne angret hva han hadde gjort. Han var ikke lei seg for hva han hadde gjort, men han var lei seg på grunn av effektene denne synden hadde på livet hans. Av og til har vi i dag samme problem!

Matthew Henry ser på samme ordlyden som Adam Clarke, men sier at Kain, som tidligere ikke har brydd seg om synden sin, nå ser ut til å gå helt til den motsatte siden av spekteret. Han mener derfor at denne uttalelsen er en bebreidelse og en fornærmelse mot Guds nåde, og underbygger dette med å vise til dem som har nytte og håp i Guds nåde. Det finnes tilgivelse hos Gud for alle synder, som vi har sett ovenfor. Jesus sa: “Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut” (Johannes 6:37). Gud ønsker at vi skal komme til Ham og be om tilgivelse. Det er imidlertid nytteløst for oss å fortvile over konsekvensene av syndene vi begår – som her med Kain. Abel er død, og dette vil ikke forandre seg. Kain må lære seg å leve med konsekvensene av hans synd. Satan presser sine etterfølgere gjennom alt fra feilaktige antagelser til fortvilelse. Vi kan aldri tenke for alvorlig om synden, med mindre vi tror den ikke kan tilgis. Men Kain ser ut til å tale indignasjonens språk her. Han klager ikke over sin store synd, som vi har nevnt tidligere, men over den strenge straffen han har fått. Kanskje dette ikke samstemte med hans egne planer, feilaktige sådan etter å ha gjort sine feilaktige antagelser. Istedenfor å innrømme at Gud har rett, så fordømmer han Herren og nekter å godta straffen sin. Han krangler faktisk med Gud selv om dette! En kan legge merke til her at stolte hjerter ikke blir gjenvunnet at Guds irettesettelse fordi de mener Gud har gjort dem urett. Dette er ett bevis på deres hardhet, at de er mer opptatt av straffen deres enn av synden deres. Da Farao ba om tilgivelse, var det bare for å unngå at hans førstefødte sønn skulle dø (2 Mosebok 10:17). Han var en av mange som beklaget seg over syndens konsekvenser. Jeremia skrev: “Hvorfor klager et menneske som lever? La hver klage over sin egen synd!” (Klagesangene 3:39). Den siste setningen der kan også oversettes: “La hver klage over straffen av sin egen synd!” De klager over å bli feilaktig behandlet når de egentlig fortjener evig fortapelse. Fordømt er den som sloss mot sin Skaper, som forsøker å dømme Dommeren sin! Kain forsøker her å bygge opp et forsvar mot den allmektige Dommeren av hele universet.

Kain sier at straffen hans er “større” – eller “høyere” i volum – enn hva han kan “bære” – eller “løfte”, som en tung bør, eller “akseptere”, som om det er Kain selv som bestemmer over hele universet. Dette er begynnelsen av Kains såkalte “forsvarstale” – om en følger Matthew Henrys analogi. For det første ser han seg selv ekskludert (av synden sin) fra Guds favør, og konkluderer med at han – gjennom straffen hans – er fjernet fra Guds nærvær, noe som virker å være den sanne naturen av Guds forbannelse. Fordømte syndere, som blir fortalt “Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er forberedt for djevelen og hans engler” (Matteus 25:41), er forbannet fordi de alltid er adskilt fra Guds kjærlighet og omsorg og fra all hans nåde. For det andre ser han seg utvist fra livets gleder, og konkluderer med at han er “drevet ut fra landet” eller den kjente verden på denne tiden (Vers 14). Han så intet godt på denne jorden ettersom han skulle ikke kunne ha et permanent hjem. Det ville være bedre å hvile i graven enn ikke å hvile i det hele tatt. For det tredje ser han seg selv som bannlyst, utestengt fra Guds forsamling, ute av stand til å tilbe sammen med andre. Fordi hendene hans var farget av Abels blod, så kunne han ikke lengre komme med nytteløse sakramenter og ofringer (Jesaja 1:13-15). For det fjerde så han seg selv som utsatt for hat og hevn av andre mennesker. Han fryktet at fordi han hadde tatt livet av Abel, så ville andre ønske å ta livet av ham. Verden er full av mennesker som ønsker å ta loven i egne hender. Kain kunne muligens ser alle han møtte som en som ville ta livet av ham. 

Det ser ut som om Kain her innser at han har syndet stort, og han innser trolig at det ville være naturlig at han led døden for hva han hadde gjort. Noen mener at det vi ser her er en forandring av Kains innstilling, selv om dette er blitt diskutert fram og tilbake av flere kommentatorer. Noen tillegger Kain egenskaper som er mulige, men ikke dokumentert i Skriften. En nådig Gud sparte Kains liv, noe som absolutt ikke ville ha skjedd etter Moseloven kom. Til og med 1 Mosebok 9:6 sier: “Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket.” Dette kom imidlertid først fram under hva vi kaller “Regnbuepakten” som Gud ga til Noah etter syndefloden var kommet til en slutt. Før dette var det ikke nedlagt strenge lover, og det var opp til menneskenes samvittighet hva som skjedde. Etter den verdesomfattende flommen startet en ny tidshusholdning – en ny måte Gud samhandlet med menneskene på.