Tante Marte (2014)

Det var en fin solfylt lørdag. Trærne var grønne med bladfylte grener. Mange blomster pyntet blomsterbedene, og kjøkkenhagen bugnet av både gressløk, gulrøtter og annen sunn, god mat. Ja, det var til og med begynt å komme blomster på epletrærne.

Far i huset var mektig glad for at de bodde på landet. Foruten sinte veps av og til, så var det en velsignelse å kunne bo så nært naturen. Dersom man ønsket en tur på fjellet, var det bare å ta sekk og støvler på, og så lå hele naturen og ventet – like utenfor stuedøren. Denne fine sensommerdagen hadde far benyttet anledningen til å slå gresset. Det måtte, som de fleste vet, gjøres hver eneste uke, ellers ble det rene jungelen utenfor det rødmalte huset de kalte hjem. Kona var inne i huset og gjorde rent, og de tre barna var – vel – spredd for alle vinder. De var ute å lekte for harde livet ettersom de visste at ferien snart var slutt, og da ble det mindre tid til leking.

Alle var opptatt med sitt. Vel, jenta i midten som akkurat nå var blitt tenåring, var fremdeles inne i huset. Hun kom ut og ropte på sin far over duren på gressklipperen. Faren slo av motoren og tørket svette av pannen med et lommetørkle.

“Hva er det du vil, kjære Lena?” spurte han med et smil.

Lena virket opphisset.

“Jeg har forsøkt å ringe tante Marte flere ganger, men hun svarer ikke telefonen. Bør jeg gå bort å sjekke?”

Faren rynket pannen. Tante Marte var søsteren til kona. Hun var et innbitt gammelt fruentimmer som aldri hadde vist noen interesse for å gifte seg. Hun likte friheten av å bo alene i et stort hus hun hadde arvet, riktignok etter å ha kjøpt Linas mor ut av dødsboet. Hun gikk lange turer i skog og mark, jobbet ofte i hagen, og hadde ellers en stor lidenskap i livet: fotografering. Hun tok bilder av både blomster og trær, og mennesker når de ikke så at hun gjorde det. Men det var et lite problem med den gamle tanten. Hun nærmet seg nå de åtti, og hun plagdes både med leddgikt og høyt blodtrykk. Hun hadde aldri røykt en eneste sigarett, men hun tok av og til et glass rødvin på kammerset før hun la seg. Av og til hadde hun til og med vært så løssluppen at hun hadde hatt ostebord sammen med en venninne og servert hvitvin til. Det hadde blitt mange rykter spredd i kirkekomiteen den dagen, ja. Tante Marte var ikke noe glad for alle disse teknologiske nyvinningene, og hadde ikke ville ha mobiltelefon. Lenas far hadde tilbydt seg å betale for en mobil til henne slik at de kunne få tak i henne dersom hun var ute, men tante Marte hadde sagt nei. Og sa tante Marte nei, så ble det nei! Lenas far var økende urolig for den gamle tantens helse som stadig ble verre, og nå var han bekymret.

“Vel,” sa han så rolig han kunne. “Det er en nydelig dag i dag. Kanskje tante Marte jobber i hagen. Vil du gå bort å sjekke for meg?”

Lena smilte.

“Ja da, pappa!” svarte hun. Så snudde hun på tærne og forsvant bak bilgarasjen.

Tante Marte bodde bare ti minutter fra Lena og familien hennes. Lena fulgte jernbanesporet  mesteparten av veien. Det var helt  trygt, for toget hadde sluttet å gå der rundt den tiden da Lena hadde blitt født. Hun hoppet fra sville til sville, og laget sin egen lek at hun tapte leken dersom hun trådte ned på grusen. De ti minuttene gikk veldig fort på denne måten, og snart stod tante Marte sitt hvitmalte hus stort og ruvende foran henne. Lena kunne ikke forstå hvordan en enslig dame ville bo helt alene i et så stort hus. Hun åpnet den store porten og trippet forsiktig inn. Hun kunne ikke se tanten i hagen bak huset. For sikkerthets skyld sjekket hun også den store vanndammen med alle rumpetrollene i. Den var omringet av et grønt gjerde slik at ingen småbarn som kunne forville seg inn på eiendommen skulle falle i vannet. Men tante Marte var ikke der heller.

Lena gikk bestemt opp til gatedøren og trykket på ringeklokken. Ludvig van Beethovens “Pour Elise” spilte høyt og skingrende gjennom hele huset. Tantens hurtige skritt kunne ikke høres, så Lena presset ringeklokken igjen. Musikken spilte muntert, men ingen tante kom. Da gikk Lena rundt på siden og kikket inn et vindu. Stuen var full av ting og tang som lå strødd utover. Dette syntes Lena var rart, for tante Marte var en dame med orden i sysakene, og hun hadde støv på hjernen og mange tørkekluter i skapet. Lena rynket øyebrynene og løp hjem for å fortelle far hva hun hadde sett.

Far pustet tungt og ettertenksomt da Lena kom tilbake. Så gikk han inn i huset og ropte på mor.

“Har du den nøkkelen Marte ga deg i tilfelle hun skulle miste sin egen? Hun svarer ikke telefonen, og Lena sier hele huset er et eneste stort rot. Jeg vil dra bort for å sjekke at alt er i orden.”

Mor så bekymret ut.

“Jeg skal finne den med en gang! Vil du jeg skal være med?”

Far ristet på hodet.

“Jeg tror det er best jeg drar alene.”

Mor bet seg i leppen mens hun trakk frem en nøkkel fra håndvesken hennes.

“Vær nå endelig forsiktig, kjære!” sa hun lavt.

“Jada,” svarte far og tok imot nøkkelen.

Han gikk straks ut til bilen og startet opp motoren. Det tok bare omtrent tre minutter å kjøre til tante Martes hus, og snart slo far av motoren igjen. Han gikk på gresset på fremsiden av huset. Han kunne ikke se helt opp til kjøkkenvinduet, men han kunne se inn i kjellerstuen. Alt lå hulter til bulter, og stoler og sofaer var veltet. Han snek seg opp til hoveddøren og ringte på. Den muntre melodien inne i huset hørtes høyt og tydelig. Han gikk ned og kikket inn i stuen der Lena hadde kikket inn. Alt var et eneste rot. Far fikk en urolig følelse i mageregionen. Han gikk ned til kjellerdøren der Lena ikke hadde vært. Ruten i døren var knust, og døren var ulåst. Far fisket frem mobilen sin og slo nummeret til lensmannskontoret.

Lensmannsbetjent Isaksen hilste høflig på far.

“Har du vært inne enda?” spurte han.

“Nei,” svarte far. “Jeg ble fortalt at jeg burde vente utenfor, så jeg ventet her ute! Jeg har ikke tatt på dørhåndtaket en gang!”

“Bra!” nikket lennsmannsbetjenten. Han trakk på seg noen tynne plasthansker og skubbet opp kjellerdøren. Langsomt gikk de to mennene inn i tante Martes kjeller. Bord og stoler var veltet, krukker og flasker lå knuste, og alt var et eneste rot. Systematisk gikk de gjennom rom etter rom. Mye var ødelagt, alt annet var spedd utover i et kaotisk rot. Gjennomgangen av huset endte opp på loftet hvor tante Marte blant annet hadde soverom og fotorom. Filmrullene var trukket ut av etuiene sine og lå hulter til bulter rundt omkring. Nattbordet var endevendt, skuffene lå på gulvet med alt innholdet strødd utover. Lennsmannsbetjenten snudde seg mot Lenas far.

“Dette huset er blitt nøye gjennomgått for å finne noe bestemt. Ettersom de har gått igjennom absolutt hele huset, går jeg ut ifra at de ikke har funnet det. Vet du hvor din svigerinne er?”

Lenas far klødde seg i hodet.

“Nei, Marte er vanligvis hjemme på lørdagene. Det er ikke likt henne å forsvinne på denne måten. Jeg håper da inderlig at det ikke er skjedd henne noe…”

De to gikk ned i første etasje mens de pratet seg imellom. Lenas far ga uttrykk for den bekymringen han følte over ikke å ha funnet tante Marte. Lennsmannsbetjenten lurte på om det var for tidlig å etterlyse tante Marte. Da de sto i hallen med tante Martes høye palmetrær og hundestatuer hørte de plutselig en lyd. En skikkelse kunne sees gjennom de fargelagte rutene, og rasling av et nøkleknippe hørtes utenfor. Det kom et lite knepp da låsen låste ble låst opp, og døren gled knirkende opp. I døråpningen stod tante Marte med et forbauset uttrykk i ansiktet da hun så de to mennene stående midt inne i rotet i hallen.

“Men i all verden…” utbrøt Marte.

“Hva er det som foregår her? Leif? Isaksen?”

Lensmannsbetjenten kremtet.

“Med mindre det er du som har rotet slik i huset ditt, noe jeg sterkt tviler, så har noen begått innbrudd i huset ditt mens du har vært ute. Din svoger har vært veldig bekymret for deg. kan vi spørre hvor du har vært?”

Tante Marte satte seg ned på en puff, litt blek i ansiktet.

“Jeg fikk en gave i posten i dag. En gratisbillett til aftenens teaterforestilling nede i sentrum, så jeg dro og så en fantastisk forestilling av Peer Gynt.”

Lensmannsbetjenten kikket bort på Leif, Lenas far.

“En gratisbillett sa du? Har du den enda?”

Marte ristet trist på hodet.

“Nei, jeg kastet den da jeg var på vei hjem. Er det viktig?”

Lensmannsbetjenten tok frem et lommetørkle og pusset nesen sin.

“Gjaldt billetten bare i dag?” lurte han.

Marte kikket innover i huset på alt rotet som lå over alt.

“Ja,” sa hun stillferdig.

“Tror du den har vært gitt av de som brøt seg inn i huset?”

“Ja, det tror jeg nok!” svarte betjenten. “Det finnes flere liknende historier om folk som har blitt robbet mens de har vært borte på et arrangement som de har fått gratisbillett til.”

Han snudde seg litt mens han fortsatte: “Jeg hørte om en kar som hadde fått en liten skramme på bilen sin. På frontruten lå en gratisbillett til kinoen og med et løfte om at den som hadde påført skrammen snart skulle ta kontakt for å ordne opp i det som hadde skjedd. Karen ante fred og ingen fare og gikk på kino samme dagen. da han kom hjem var alt det mest verdifulle i huset hans stjålet. jeg frykter det er det samme som har skjedd her hos deg, men med en vesentlig forskjell. De som har brutt seg inn var ute etter noe spesielt som de sannsynligvis ikke har funnet. Kan du tenke deg hva det kan være?”

Marte så litt forpint ut der hun satt.

“Jeg har ingen anelse!” sa hun  fortvilet.

Lensmannsbetjenten la hånden på skulderen hennes.

“Du får gå igjennom huset og se om det mangler noe. Dersom ingenting mangler kan innbruddstyvene muligens komme tilbake igjen. Du får ta kontakt så snart du vet noe.”

Leif snudde seg mot Marte.

“Jeg skal sette en plate i kjellerdøren slik at det ikke er åpent der i natt. Dersom du ønsker det, er du velkommen til å overnatte hos oss i natt.”

Marte følte tårene presse på.

“Tusen takk! Det vil jeg gjerne! Jeg kan ikke få til å sove her i huset i natt!”

Isaksen bukket høflig og gikk ut døren. Leif gikk ut til uthuset for å finne en treplate han kunne bruke til å tette vinduet i kjellerdøren mens Marte gikk en tur igjennom huset for å sjekke om hun kunne finne noe som var borte. Sølvtøyet var fremdeles der og alle medisinene hennes var fremdeles i medisinskapet. Det dyre fotoutstyret hennes var fremdeles i fotorommet og alle maleriene hennes hang fremdeles på veggene. Hva kunne de ha vært ute etter? Det var et stort mysterium som hun ikke kunne løse.

Morgenen etterpå hadde de alle hatt en stor frokost sammen med nybakte rundstykker, laks og eggerøre. Marte ble invitert tilbake til middag, og alle hadde en strålende søndag med masse kos og avslapping. Marte dro bort til huset sitt sammen med Lena. Tante Marte hadde bestemt seg for å slappe av på søndagen, så ville hun starte med opprydningen på mandag. Likevel gikk hun nøye gjennom alle tingene sine.

Tante Marte stod bøyd over foto utstyret sitt og smattet med tungen.

“Hva er det, tante Marte?” spurte Lena nysgjerrig.

“Vel,” sa tanten.

“Jeg løy visst for lensmannsbetjenten,” sa hun ettertenksomt.

“Noen av filmrullene mine er borte.”

Lena rynket på nesen.

“Det var da merkelig,” sa hun langsomt.

“Hvorfor skulle noen ha stålet filmrullene dine?”

De stod en stund og så på hverandre. Hva kunne være grunnen til at noen hadde brutt seg inn og bare stålet noen filmruller. Tante Marte bestemte seg for å fortelle lensmannsbetjent Isaksen om hva hun hadde funnet ut. Leif Isaksen hadde takket så mye for informasjonen.

På kvelden da tante Marte og Lena kom hjem etter å ha hatt en koselig kveld med Lena og familien hennes, så var lensmannsbetjent Isaksen utenfor huset hennes. Han lurte på om han kunne få spørre noen spørsmål. Vel innenfor satte tante Marte på tevann, og snart plystret kjelen høyt på kjøkkenet. De satte seg alle tre i blomsterpaviliongen bakers i huset. Isaksen nippet til teen.

“Hvor mange filmruller mangler du, Marte?” spurte Isaksen. Han og tante Marte hadde visstnok gått på skole sammen, så de var på fornavn med hverandre.

“Tja… fem stykker, tror jeg. Det inkluderer den filmen som var inni kameraet. Den var ikke oppbrukt enda.”

Isaksen sperret øynene opp.

“Hadde tyvene tatt filmen ut av kameraet? Da må de ha kommet for å få fatt i noen av bildene du har tatt. Hvor har du tatt bilder i de siste to ukene?”

Tante Marte vred på seg i stolen.

“Det er så vanskelig å i. Jeg tar bilder over alt jeg går, så det er vanskelig å si.”

“Vel,” sa Isaksen.

“Har du tatt noen bilder på noen spesielle steder i det siste, eller kanskje av noen spesielle mennesker?”

Marte tenkte lenge.

“Ikke så jeg kan komme på,” sa hun nedstemt.

Isaksen drakk litt mer te. Marte hadde også satt frem litt rosinboller med smør og brunost på. Isaksen tok seg munnfull og tygget ettertenksomt på bollen.

“Har tyvene tatt alle de fotorullene du har brukt i det siste?” spurte han, fremdeles med munnen full av bolle.

“Jo… Nei vent! Jeg leverte to filmer inn til fremkalling på fredag. Jeg skal hente dem igjen på mandag. Hvorfor spør du?”

Isaksen satte seg ivrig lengre ut på stolen.

“Når ble de bildene tatt?” spurte han ivrig.

“De ble tatt for litt over en uke siden. Hvorfor spør du?”

Isaksen bøyde seg fremover.

“Dersom tyvene var ute etter et bilde du har tatt i det siste, så er det mulig at bildet de er ute etter er på en av de to filmrullene du har levert inn til fremkalling. Kan du gi oss beskjed når du har hentet bildene?”

Tante Marte løftet opp tekoppen sin.

“Det er klart jeg kan!”

Mandag var grå og trist med regnbyer som bøttet nedover fra himmelen og gjorde både mennesker og dyr søkk våte. Tante Marte måtte kle seg godt med regntøy før hun kunne gå på jobb. Dagen gikk så langsomt i dag. Først etter klokken tre på ettermiddagen var tante Marte ferdig på jobb, og hun skyndte seg til FotoKnutsen for å hente bildene sine. Han kikket raskt igjennom dem før hun stappet dem i lommen.

Vel hjemme ringte Marte til Iskasen. Om han ville komme å se på bildene hun hadde hentet? Joda, Isaksen var villig og klar. Han skulle være der så snart som mulig – det ville si om cirka en halv time. Tante Marte satte på tevann og fant noen tørre vafler i matboden. Hun fant også noen tyske skiver hun hadde bakt for noen uker siden. Hun dekket på bordet for to og tente også en lysestake som stod på bordet. Hun gikk på badet og danderte håret sitt. Så ringte det på døren, og tante Marte løp glad for å åpne døren.

Men det var ikke lensmannsbetjent Isaksen som stod på trappen utenfor. Det var en herre i mørk frakk og mørk hatt. Han var ubarbert, hadde en spiss nese, og han var mørk i blikket.

“Marte Holgersen?” spurte den ukjente.

Tante Marte så bestyrtet ut.

“Jo… ja… hvem er du?”

Den fremmede bykste frem og grep tak i tante Marte. Han smatt en kniv opp av lommen som han la mot tante Martes strupe.

“Du har noe som jeg vil ha, frøken Holgersen. Jeg forstår det slik at du har hentet noen bilder i dag?”

Tante Marte kjente svetten komme som perler på pannen hennes.

“Hvordan… vet du det?”

Den fremmede gliste.

“Du har blitt observert,” fortalte han. Han skubbet Marte inn i gangen og lukket døren bak dem.

“Hvor er bildene, frøken Holgersen?”

Marte var kritthvit av frykt.

“På… på… kjøkkenet… på bordet på kjøkkenet.”

Mannen førte tante Marte inn i huset, og hun viste veien til kjøkkenet. De to pakkene med bilder lå ganske riktig midt på kjøkkenbordet, og den fremmede mannen snappet dem og lot dem gli ned i lommen på frakken hans.

Plutselig begynte “Pour Elise” å spille i entreen.

“Er det dørklokken?” sa den fremmede.

“Venter du besøk?”

Marte hikstet redd og forsøkte å svelge mens hun stadig kjente kniveggen mot strupen hennes.

“Ikke si et ord!” beordret mannen, og de begge ble stående helt musestille.

“Hallo?” kom en stemme fra hallen.

“Marte? Det er Leif! Er du hjemme? Jeg så det var en bil der ute, så jeg tror du er hjemme? Hallo?”

Marte og den fremmede stod fremdeles helt stille.

“Hallo Marte? Er du her? Hvor er du?”

Stemmen til Isaksen var nå kommet inn i dagligstuen. Det var åpenbar at han gjennomgikk huset som han hadde funnet ulåst med en fremmed bil utenfor like etter at huset hennes var blitt brutt inn i.

“Marte?”

Isaksen skubbet opp kjøkkendøren på vidt gap og fikk øye på den fremmede og Marte med kniven på strupen.

“Hva i all verden?” utbrøt Isaksen.

“Hvem er du, og hva vil du med Marte?”

Den fremmede gjemte seg litt bak tante Marte.

“Gå ut her ifra, ellers kutter jeg henne.”

“Ikke vær dum!” sa Isaksen.

“Legg fra deg kniven og overgi deg. Jeg er lensmannsbetjent Leif Isaksen. Ikke gjør noe dumt! Det vil bare gjøre ting verre for deg!”

“Gå ut, ellers kutter jeg henne,” snerret den fremmede. Han gjorde et lite kutt på Marte sin hals, og hun skrek ut. Så besvimte Marte, og hun seg sammen på gulvet. Den fremmede ble overrasket, og ble stående og halvt holde på Marte. Isaksen bykset frem og grep tak i den armen den fremmede holdt kniven i. Han svingte armen og deiset den ned på ryggen av en kjøkkenstol. Mannen slapp kniven med et skrik. Så hoppet han på Isaksen og slo ham i ansiktet med en knyttneve. Isaksen falt tilbake mot veggen. Så spente han fot på den fremmede slik at han ramlet på gulvet. Sistnevnte forsøkte å sparke Isaksen på leggen, men Isaksen klarte å hoppe vekk. Så slengte Isaksen over den fremmede og slo ham i ansiktet. Han klarte å feste håndjern på en ene armen, men den frie armen slo Isaksen i fjeset. Etter mye om og men klarte Isaksen å få håndjernet på den andre hånden også, og den fremmede var sjanseløs.

Lena og faren hennes kom på besøk dagen etterpå. Marte hadde bakt krumkaker og var i strålende humør.

“Skal Isaksen komme på besøk snart?” spurte Lena.

“Isaksen?” spurte tante Marte.

“Hvorfor det?”

“Vel, det ser ut som om du liker ham, tante Marte…”

Lena smilte, og tante Marte ble litt ekstra rød i kinnene.

“Så hva var det med de bildene du hadde tatt i byen som gjorde deg et mål for byens mafia?” spøkte Lenas far.

“Å!” sa tante Marte, glad over å kunne skifte samtaleemne.

“Utenfor tinghuset hadde jeg tatt et bilde av noen duer. I bakgrunnen på det bildet kunne mann se en viktig forretningsmann gi en konvolutt til en av byens dommere. Antakeligvis hadde noen sett at jeg tok bildet og fulgt etter meg for å finne ut hvem jeg var og hvor jeg bodde. Som dere allerede vet, så lurte de meg ut av huset slik at de kunne lete etter bildet. Da de ikke fant det, fulgte de etter meg igjen. Da de så at jeg dro til FotoKnutsen la de to og to sammen. De bestemte seg å gå rett på sak for å få tak i bildet. Heldigvis kom Isaksen samtidig. Det var bare flaks at Isaksen kom. Jeg vet ikke hva den mannen hadde tenkt å gjøre med meg.”

“Jøss, for et spennende liv du lever,” smilte Lena.

“Tro meg, jeg vil bytte dette farlige livet med et kjedsommelig liv når som helst. Jeg er ikke laget for så mye spenning. Tenk at jeg besvimte i tyvens armer!”

Far til Lena lo.

“Det er godt at det er blitt oppløst,” sa han.

“Ble det noen konsekvenser av bildet du tok?”

“Ja da!” sa tante Marte.

“Da politiet fikk se bildet, fant de ut at denne dommeren hadde avgjort en sak til fordel for den forretningsmannen. Den dommen skal nå omgjøres, og både dommeren og forretningsmannen skal bli straffet.”

“Er du trygg nå da?” spurte Lenas far.

“Ja, nå som bildene er det ingen grunn til at noen skulle være etter meg. Faktisk er grunnen til at politiet fant ut om dette at tyvene kom etter bildene. Dersom de ikke hadde gjort det, ville det aldri ha blitt oppdaget.”

“Det var da synd…” sa Lena.

“Hva mener du med det?” spurte tante Marte.

“Nå må du komme på en annen grunn for å be lensmannsbetjent Isaksen på te igjen…”

Tante Marte rødmet igjen, og så lo alle sammen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: