Intro (v. 1)

Skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner

Johannes åpenbaring 3:1a

De store avstandene i det interstellare verdensrommet er uforståelig store. De nærmeste stjernene er billioner av km vekke. Disse store avstandene har tvunget astronomer til å komme opp med en omtrentlig målingsenhet, lysåret. Et lysår er strekningen som lyset, som reiser over 300.000 km per sekund, reiser i løpet av ett år – mer enn ti billioner km.

De enorme avstandene til selv de nærmeste stjernene presenterer en interessant mulighet. Dersom en stjerne 30 lysår borte døde for fem år siden, så ville vi ikke kunne se det før 25 år senere. Selv om den ikke eksisterer lengre, vil lyset fra den stjernen fortsette å skinne som om ingenting har skjedd.

Denne illustrasjonen summerer opp situasjonen i mange kirker på en perfekt måte. De skinner fremdeles et lys som reflekterer en storslagen fortid. Når en ser på den fra avstand, kunne man tro at ingenting har forandret seg. Likevel har åndelig mørke fra vranglære og syndig levesett sluknet lyset på innsiden, selv om ryktet deres fremdeles eksisterer.

Slik var kirken i Sardes. Ryktet tilsa at det var en levende kirke, men Jesus sa at den var ød. Den nedadgående spiralen som avbildes i disse kirkene, først med kirken i Efesos og dens tap av deres første kjærlighet for Kristus, og så Pergamons verdslighet of Tyatiras toleranse for synd, kom nå til et nytt lavmål i Sardes som godt kunne bli kalt “Den første kirken av ugress”. Det var en kirke dominert av synd, utro og vranglære. Akkurat som fikentreet i Jesu liknelse, hadde det blader, men ingen frukt (Matteus 21:19).

Akkurat som de andre kirkene var Sardes en virkelig, eksisterende kirke på Johannes tid. Likevel symboliserer den alle de døde kirkene som har eksistert gjennom historien, og, dessverre, fortsetter å eksistere i våre dager. Det tilsynelatende lyset er bare en illusjon.

Beskrivelsen av den hellige forfatteren i hver av de syv kirkene kommer fra synet i Johannes åpenbaring 1:12-17. Brevet til Sardes har med seg en ytterligere komponent fra hilsningen i 1:4 hvor frasen “de sju Guds ånder” også finnes. Dette kan referere til den symbolske avbildningen av den Hellige Ånd som en lysestake med syv armer, slik som presentert i Sakarja 4:1-10. I alle fall ser denne referansen ut til å gjelde Åndens fylde. Jesus Kristus er representert i kirken Hans ved den Hellige Ånd.

De syv stjernene er de syv budbringerne eller eldre (jfr. 1:20), en fra hver av de syv kirkene som trolig hadde med seg en kopi av Johannes åpenbaring til sine respektive kirker. Billedbruken her viser at Kristus styrer kirkene gjennom gudfryktige ledere og pastorer.

Kristi introduksjon av seg selv er ikke et tegn på den alvorlige tilstanden i Tardes. Overraskende nok introduserer Han ikke seg selv som den guddommelige dommeren (slik som Han gjorde i 2:18 til kirke i Tyatira), selv om kirken i Sardes møtte umiddelbar dom. Istedenfor viser Han seg selv som Den hvis suverenitet virker i kirken Hans via den Hellige Ånd og gudfryktige ledere. Denne introduksjonen minnet kirken i Sardes på hva de manglet. Uten Ånden var kirken i Sardes død, befolket av uforløste sjeler.

Selv om detaljene ikke er nedskrevet i Bibelen var kirken i Sardes antakelig grunnlagt som en søsterkirke fra Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10). Den mest prominente personen fra kirken i Sardes var Melito. Han var en apologetiker (en som skrev i forsvar for kristendommen) som fungerte som biskop i Sardes i det sene andre århundre. Han skrev også de tidligste kommentarene om Johannes åpenbaring som vi vet om. Brevet til denne kirken nevner ikke forfølgelse (hvorfor ville Satan bry seg med å forfølge en død kirke?), falske doktriner, falske lærere eller korrupt levestil. Likevel må noen av disse tingene åpenbart ha vært til stede i Sardes siden kirken hadde dødd.

I stor grad har kirkens historie i denne byen vær identisk med byens historie. Den var grunnlagt rundt 1200 f.Kr. og var en av de største byene i den eldgamle verden, hovedstad til det berømte rike lydiske riket. Navnet på dette rikets mest populære konge, Krøsus, lever videre i uttrykket “like rik som Krøsus”. Æsop, som ble berømt for sine fabler, må ha vært fra Sardes. Mye av Sardes velstand kom fra gull tatt fra Pactolus elva hvor arkeologer har funnet hundrevis av digler som brukes til å vaske gull i ruinene til Sardes. Gull- og sølvmynter ble antakeligvis først laget i Sardes. Byen har også dratt nytte av lokaliseringen på den vestlige enden an den kongelige veien som gikk til den persiske hovedstaden Susa, og fra dens beliggenhet i forhold til viktige handelsruter. Det var også et senter for ullproduksjon og klesindustri; faktisk hevdet Sardes å ha oppfunnet farging av ull.

Sardes var lokalisert omtrent 50 km sør for Tyatira i den fruktbare dalen til Hermus elva. Flere bakketopper stakk ut fra Tmolus fjellet sør for Hermus elva. På en av disse bakketoppene, 1500 fot over dalbunnen, stod Sardes . Lokaliteten hadde gjort byen nesten utagbar. Bakketoppen hvor Sardes stod hadde man bygget glatte, nesten vinkelrette steinvegger på tre av byens sider. Man kunne bare komme inn i byen fra sør via en bratt, vanskelig sti. En av ulempene med byen var at det var lite rom for ekspansjon. Etter hvert som Sardes vokste grodde det fram en ny by ved foten av bakken. Det gamle stedet forble et tilfluktssted man kunne trekke seg inn i når fare truet.

Den tilsynelatende uinntagbare lokalisasjonen fikk innbyggerne i Sardes til å bli overmodige. Dette førte til byens fall. Gjennom uforsiktighet skjedde det umulige: Sardes ble erobret. Nyhetene sendte sjokkbølger over hele den greske verden. Selv i Johannes dager, flere århundrer senere, fantes det et ordtak “å erobre Sardes akroplolis” (“å gjøre det umulige”).

Krøsus, kongen av Lydia gikk til angrep på Cyrus den store, konge av Persia, men ble slått. Da Krøsus returnerte til Sardes for å hvile seg og gjenoppbygge hæren sin, så ble han overrasket av perserne som beleiret Sardes. Kong Krøsus var så selvsikker på at han var trygg i byen at han ikke satte ut vakter for å holde øye bed byens sterke murer. En etter en klatret perserne over murene. Beboerne i Sardes hadde uttalt at selv et barn kunne vokte de store murene rundt byen, men det var ingen som så perserne komme.

Sardis gjenerobret aldri sin uavhengighet, og kom til slutt under romersk kontroll i 133 f.Kr. Et katastrofalt jordskjelv ødela byen i år 17 e.Kr., men den ble gjenoppbygd med generøs finansiell hjelp av keiser Tiberius. Som takk bygde innbyggerne i Sardes et tempel til hans ære. Byens mest tilbedte gud var imidlertid gudinnen Kybele – samme gudinnen som ble tilbedt i Efesos som Artemis (Diana). Varme kilder ikke langt fra Sardes ble feiret som et sted hvor gudene manifesterte sin makt til å gi liv til de døde – et ironisk notat for en by hvor kirken var død. I Johannes dager var Sardes rik, men døende, og storhetsdagene var for lengst forbi. Både byen og kirken hadde mistet sin vitalitet.


 

%d bloggers like this: