Kapittel 4

Vers 1

“Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren.”

1 Mosebok 4:1

Når vi begynner Kapittel 4 er Adam og Eva utenfor Edens hage, og vi finner den fortsatte historien om de første menneskene på jorden. 2011-oversettelsen sier at “Adam var sammen med sin kvinne Eva” som begynnelsen på dette verset. Ordet “yada” betyr faktisk “å kjenne” ved å se på noe. Den engelske King James Bibelen bruker ordet “knew” – altså “visste” – noe som synes som en veldig rar oversettelse. Ordet brukes imidlertid om mange andre sanser i tillegg til å “å kjenne” eller “å se”. Det kan for eksempel bety “å oppdage” – noe som kan bety at Adam har “oppdaget” hvordan de kan føre slekten videre ved å føde barn. Vi vet ikke om Gud har gitt dem instruksjoner om forplantningslæren til dem, eller om de oppdaget dette mer tilfeldig. “Yada” står sammen med ordet “eth” som er et spesielt ord på hebraisk som vi ikke finner maken til på norsk eller engelsk. Det brukes om tid – enten vanlig tid eller tiden av en hendelse – en erfaring, eller en hendelse. Det har neppe noen spesiell innvirkning på ordet som står foran, i vårt tilfelle “yada“. Det hebraiske ordet oversatt “å kjenne” eller “å oppdage” brukes ofte innen hebraisk litteratur for å beskrive samleie mellom en mann og hans medhustru (konkubine). Det er også et ord som brukes ofte i Bibelen, men oftest om “å kjenne” som i “å vite” rent intellektuelt.

En av grunnene at vi skjønner hva oversettelsen av “yada” her er (foruten andre hebraiske skrifter) at resultatet var at Eva ble gravid. “Hun ble med barn, og fødte Kain.” Adam og Eva fikk mange barn (1 Mosebok 5:4), de fleste av dem er ikke nevnt ved navn. Vi går imidlertid ut fra at Kain var deres første barn. Vi vet hvordan det er selv – det første barnet er alltid ekstra spesielt, og vi tar mange bilder og videoer av det første barnet, Så blir det ofte færre og færre bilder jo flere barn en får. Vi går ut ifra at den første fødselen på jorden – og i menneskenes historie – er nevnt ved navn i Bibelen. “Kain” (translitterert som “Qayin“) betyr “å anskaffe” eller “å få” på hebraisk. Det samstemmer med hva Eva sa på slutten av verset: “Jeg har fått en mann ved Herren.” 

Ordet på hebraisk for “fått” blir oftest oversatt som “opprettet”. I tillegg er dette ordet et ordspill på Kains navn, og kan derfor sees som “Jeg har fått anskaffet en mann ved Herren.” Eva innser at alle velsignelser kommer fra Gud, og at ethvert nyfødt barn er en Guds gave. Selv om oversettelsene av dette ordet varierer, så synes det å være en konsensus om at Eva trodde dette barnet var gitt henne av Gud. Det er også mange som antar at Eva trodde dette var den lovede Messias som ble hintet om i 1 Mosebok 3:15. Selv om navnet “Messias” ikke har blitt nevnt enda, så ventet nok Adam og Eva på etterkommeren som ville knuse slangens hode. Fødselen av Kain viser at Gud tross alt har velsignet Adam og Eva med å kunne produsere barn. Vi vet ikke hvor mange barn de hadde, men det kunne ha vært ganske mange. “Ved Herren” har av enkelte andre blitt oversatt “med Herrens velsignelse”. Dette var ingen jomfrufødsel, slik som en kan misforstå ut ifra den norske ordlyden her, men det er klart fra begynnelsen av dette verset at Adam var far til Kain.

Navnet Kain har også blitt assosiert med ordet “besittelse”. Kain var gitt til Eva og forårsaket stor glede, takknemlighet og forventning. Alle barn er en stor gave, og er viktige i oppbyggingen av en familie. Vi finner stor trøst når vi ser dem komme til oss fra Herrens hånd. Selv om Eva hadde født Kain med bekymringen og slitet som Herrens dom hadde gitt som konsekvenser av synd, så mistet hun ikke gleden over nåden i smertene sine. Gledene vi får, er ofte mer enn vi fortjener, og derfor må ikke klagene våre drukne takksigelsene våre. Som nevnt har flere kommentatorer antatt at Eva trodde at Kain var den lovede fra “hennes ætt” som ville vinne over Satan, og at hun derfor triumferte ved hans fødsel, slik som vi ser i slutten av dette verset. Dersom dette stemmer, så tok hun naturligvis feil, slik som Samuel også gjorde da han utbrøt: “Sannelig, Herrens salvede står her for Herren!” (1 Samuel 16:6). Hvem kan forutse fremtiden til barna våre når de blir født? Hvem vet hvilke store ting de vil oppnå i livene sine? Adam og Eva antok at Kain var en mann gitt dem fra Herren. De trodde at Kain var den lovede, mens han i realiteten var verdens første morder.

Det kan se ut som om det er Eva som har gitt Kain navn trenger ikke være noe problem. Bibelen hevder ikke klart når matriarkene begynte i dagene før flommen. Det er bare naturlig at mødrene av og til vil gi navn til sitt barn. Av og til ser vi at det er farens vilje som står sterkest. Vi ser imidlertid nok en gang at det synes å være Eva som gir barna navn i Vers 25. Eva var ikke bare takknemlig for barnet sitt, men slo også fast at Herren hadde gitt henne en mann. Selv om hun trolig trodde at Kain var “den lovede”, så ble han senere beskrevet som “av den onde” (1 Johannes 3:12). Vi vet intet om barndommen eller oppveksten til Kain utenom det som står om dem når han var gammel nok til å arbeide. Vi ser senere at han ble en bonde, noe som var forskjellig fra hans bror Abel. Vi finner også referanser til Kain i Nye Testamentet – som nevnt i 1 Johannes, og også i Hebreerne.


Vers 2

“Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker.”

1 Mosebok 4:2

Når vi fortsetter med Adam og Evas historie, ser vi at “siden” – eller bokstavelig talt “legge til” – så ble Abel født av Eva. Dette verset står meget nært til det foregående verset. Det hebraiske ordet “yasaph” er et like sterkt bindelegg som ordet “og” mellom 1 Mosebok 1:1 og 1:2. Eva fødte Kain – så “i tillegg” “fødte hun Abel, hans bror“. Disse to versene er begge korte og kunne ha stått sammen. Det minner oss om at Bibelen opprinnelig ikke ble skrevet som kapittel og vers, men at dette ble gjort i god tid etterpå. Abels navn på hebraisk er faktisk ikke “Abel” men “Hebel“. Ordet betyr “pust”, “damp” – eller i overført betydning “forgjengelighet”. Det gir inntrykk av en som bare kommer som et åndedrag for så å forsvinne for alltid. Noen har foreslått at Kain og Abel var tvillinger. Denne teorien har dukket opp på grunn av dette verset blir knyttet til det foregående verset med ordet nevnt ovenfor. Man leser da Skriften slik: Eva fødte først Kain og la til Abel like etterpå. Forskjellen på navnene til de to guttene – i tillegg til at det bare sies at Eva ga navn til Kain – gir grobunn for tanken om at Eva fødte tvillinger og øyeblikkelig ble forelsket med Kain (som vi ser i Vers 1) og ikke brydde seg like mye om Abel. Dette kan ikke bevises fra Bibelen, men er en fascinerende tanke. Dersom Eva utvalgte seg Kain istedenfor Abel kan dette ha gitt Abel en dårlig start i livet. Vi vet i dag at arv og miljø er utrolig viktig for barns oppvekst, og om denne teorien skulle stemme, kan det gi større forståelse av hvordan to brødre med samme foreldre kunne vokse opp så vidt forskjellig i personlighet.

Adam var i begynnelsen en gartner i Edens hage. Kain ble en jordbruker og fulgte i sin fars fotspor på samme måte som han var et levende eksempel på det forbannede mennesket som måtte streve for å tjene til livets opphold. Abel, derimot, hadde valgt et helt annet yrke. Han var gjeter og gjette sauer, akkurat som kong David – mannen etter Guds eget hjerte (1 Samuel 13:14 jfr. Apostlenes gjerninger 13:22). Ordet for “hyrde” betyr bokstavelig “en som mater flokken” og brukes derfor ofte om menighetsforstandere, pastorer og biskoper – bare for å nevne noen. Dette er et ord som billedlig beskriver Abel som en åndelig karakter. Det foreslås av enkelte at flokken også kan ha inneholdt geiter ettersom ordet for “sau” også er et kollektivt navn for små dyr som holder til på slettene. De to brødrene var like forskjellige i personlighet som de var i yrkesvalg.

Abel var imidlertid en av troens største helter – som nevnes i Bibelens “Hall of Fame” i Hebreerne 11. Han er faktisk den første av flere som blir nevnt av en rekke store personligheter gjennom hele Bibelens historie. “Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død” (Hebreerne 11:4). Abel ble også kalt “rettferdig” en “profet” noen ganger i Nye Testamentet (Matteus 23:35, Lukas 11:50-51).

Guttene hadde begge valgt gode og produktive yrker. Kain brakte mat på bordet for familien ved å bli bonde og dyrke fram forskjellige grønnsaker, frukter og bær. Abels sauer ga klær til familien. Det er mulig at noen dyr har blitt brukt for ofring til Herren. Dette er imidlertid ikke nedskrevet konkret i Bibelen, så det er bare en teori. Det er selvsagt mulig at Adam og Evas synd ikke skulle glemmes, og at blod var nødvendig for å dekke syndene både for Adam og Eva og for Kain og Abel. 3 Mosebok 17:11 sier: “For blodet er det som gir soning, fordi sjelen er i det.” Selv om det er meget trolig at de første menneskene på jorden ofret dyr til Herren, så finner vi ikke dette nedskrevet i Bibelen før på Moses sin levetid. Det kan være på sin plass å nevne på ny at menneskene på denne tiden var vegetarianere. Menneskene fikk ikke lov til å spise kjøtt til etter syndefloden (1 Mosebok 9:3). Dersom menneskene spiste kjøtt før dette, må de ha gjort det uten Guds tillatelse. Dessuten var det nok næringsstoffer i grønnsakene og frukten til at de kunne ha et godt og næringsrikt kosthold før vannflommen. Enkelte vitenskapsmenn tror at det etter syndefloden var mindre næring i jordens grøde, og at dette var årsaken til at menneskene fikk tillatelse til å spise kjøtt. Folkeøkningen kan også ha spilt inn på dette. Vi vil komme nærmer inn på disse emnene når vi senere ser på syndefloden.

Ikke alle er enige i at Kain og Abel var tvillinger. For eksempel hevdet Dr. Morris at dersom dette var tilfelle, så ville dette stå klart i Skriften. Vi ser blant annet en meget klar beskrivelse av Esau og Jakobs fødsel i 1 Mosebok 25:21-26, og ser hvordan disse to sloss fra fødselen av. En ser ikke noe liknende i historien om Kain og Abel. Leupold, på sin side, mener at det kan være mange tvillingpar som ikke har blitt klart fortalt om i Bibelen, og peker mot flere skriftsteder hvor han sier at det ikke er nevnt unnfangelse før fødselen deres. Fravær er imidlertid ikke det samme som bevis, og – som tidligere nevnt – er dette bare en teori, men jeg nevner her to kommentatorer som har forskjellig syn på dette.

Selv enn hvor man står i teorien om Kain og Abel var tvillinger eller ikke, så er det på rene at vi her ser begynnelsen av en av de best kjente historiene fra Bibelen. Begge disse personlighetene reiser flere interessante spørsmål som vi vil diskutere under veis. Dessverre er det mange som ikke tror at disse personene levde – også flere som bekjenner å være kristne. Både Adam og Eva blir sett på som symboler, ikke virkelige mennesker. Mange har problemer med å tro på 1 Mosebok 1-11 fordi det ikke passer med deres oppfatning av hvordan verden ble til – deres syn på vitenskapens forhold til Bibelen. Denne forfatteren tror på en bokstavelig fortolkning av helke Bibelen, og kommenterer disse versene med den antagelse av at Bibelen er Guds Ord. For mer om fortolkning av bibelske skrifter, se introduksjonsdelen til denne studien.


Vers 3

“Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde.”

1 Mosebok 4:3

Verset ovenfor starter med “Da en tid var gått”. Dette er oversatt fra to hebraiske ord, “qets” og “yome“. Det første ordet betyr “en ekstremitet”, og blir brukt som “etter”, “slutt” eller “den ytterste grense”. Det andre ordet har vi vært inne på noen ganger før. Det betyr hovedsakelig “en dag” og beskriver de varme timene på en dag. Brukt billedlig blir det oversatt som “tid” eller “tidsalder”. Det finnes mange variasjoner man kan bruke for å oversette disse to ordene sammen, og vi ser en god løsning i teksten ovenfor. Adam Clarke oversetter ordene som “på slutten av dagene”, noe som gir en følelse for at dette angir når guttene har blitt voksne. På Jesu tid ble en mann ansett for voksen da han ble 30 år gammel, og vi ser at Josef ble “statsminister” i Egypt da han var 30 år gammel (1 Mosebok 41:46) og Jesus startet sitt virke da Han var “omtrent” 30 år gammel (Lukas 3:21). Vi vet selvsagt ikke om Kain og Abel også ble betraktet som voksne da de ble 30 år gamle, men det er ikke umulig at det her menes at de var blitt voksne. Bibelen bruker selv ikke ordet “voksen” noe sted, men nevner heller hvor gamle folk var. Tradisjonen tilsier at jødene kom til noe som blir kalt “sannhetens øyeblikk” (“moment of truth”) når de blir 30 år. Talmud (hovedkilden til de jødiske lover) sier at en mann får sin fulle styrke ved fylte 30 år. Det finnes imidlertid unntak til denne regelen, og Gud kan bruke folk selv om de er unge. Til Jeremia sa Gud: “Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg” (Jeremia 1:7-8). Jeremia kan ha vært en tenåring, men mest trolig er det at han ikke var fylt 30 enda.

Det finnes flere andre teorier om hva disse to hebraiske ordene peker mot. Noen mener det peker mot slutten av uken – til sabbaten når de skulle hvile etter en ukes arbeid. Noen mener det peker mot høytiden da de høstet inn all grøden fra markene og hadde sin innhøstningsfest. (De jødiske høytidene ble imidlertid ikke innstiftet så tidlig, så dette stemmer nok ikke – likevel er innhøstningstiden en teori som er lansert av enkelte kommentatorer.) Enda en teori som er blitt foreslått er at det var tiden for ofring dette gjaldt. Vi vet at det ble ofret til Herren i disse dager, men vi leser ikke hva Gud har sagt til dem om ofring, eller om dette er noe menneskene har funnet på selv. Mest trolig har flokene på denne tiden blitt fortalt at de skal ofre til Herren deres Gud, men det er ikke nedskrevet hva de er blitt fortalt eller påbudt av Gud.

Kain bar ikke bare frem “et offer” til Gud, men han brakte med seg offer fra førstegrøden av det han hadde dyrket. Dette passer utrolig godt med hva vi leser i 3 Mosebok 23:10-13: “Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, han skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det. Samme dag som deres svinger kornbåndet, skal dere ofre et årsgammelt  lam uten lyte til brennoffer for Herren og matofferet som hører til: to tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, til ildoffer for Herren, til en velbehagelig duft, og drikkofferet som hører til.” Lovene gitt til Moses og Israel under deres vandring i ødemarken var meget strenge. Det er ikke nedskrevet liknende lover for dem som levde før syndefloden. Dette var en helt annen tidshusholdning hvor samvittigheten var det som særpreget menneskene på jorden. Loven kom ved Moses, likevel kan vi ikke helt se bort fra den muligheten at menneskene på dende tiden kan ha blitt fortalt av Gud at de måtte ofre til Ham. Om Gud befalte dette eller ikke, så ser vi klart at begge brødrene ofret til Herren.

Der var en tid da Adam og Eva – som representanter for menneskeheten – var istand til å møte Gud regelmessig. Etter syndefallet ble de kastet ut, og kjerubene voktet inngangen slik at menneskene ikke lengre kunne ha denne regelmessige kontakten med Gud, og vandre sammen med Ham i hagen (1 Mosebok 3:24). Gud hadde imidlertid lovet en Forløser – en som ville komme og knuse slangens hode noe som ville muliggjøre samvær igjen mellom mennesker og Gud. Det ville selvsagt være naturlig at Herren satte opp forskjellige vilkår for at dette skulle skje. Muligheten for at det var gitt spesifikke regler om dette er absolutt tilstede, men ikke dokumentert. På grunn av manglende informasjon vet vi heller ikke om dette var deres første ofring til Herren, det bare antas av flere kommentatorer. Det kan ha vært vanlig å gjøre dette i forbindelse med sabbaten, men vi vet ikke dette sikkert. Vi vet at Gud var fornøyd med ett offer, og ikke det andre. Vi vil imidlertid komme tilbake til dette senere.

Flere kommentatorer føler at det vi leser om her var oppstarten av ofringene til Gud. Grunnen til dette er Bibelens stillhet om tidligere ofringer. De mener nok at dersom menneskene hadde blitt befalt å ofre av Gud, så ville Moses ha skrevet dette ned på papir – eller på skinn, som man ofte gjorde i Gamle Testamentets tid. Flere antar at Adam har bedt sønnene sine gjøre dette, og at det er derfor det har sneket seg ut av den oppskrevne historien. Man finner det vanskelig å tro at disse guttene – nå voksne – har kommet på dette av seg selv. Selvsagt kunne enhver person som virkelig var takknemlig til Gud for alt de hadde, ha funnet på å ofre til Gud-Likevel tør vi ikke slå fast noe med sikkerhet ettersom vi ikke kan lese det her. Tilhengere av de forskjellige synene kan underbygge teoriene sine med skriftsteder fra andre deler av Bibelen, skrevet under andre tidshusholdninger, men ingen kan være bombastisk om dette. Ordet for “offer” har en vid betydning, og er ikke til mye hjelp i slik henseende.

Noen underes på hvorfor Kain nevnes først med sitt offer. Det kan være fordi han var den førstefødte. Det kan også være fordi han var den av Adam og Evas sønner som kom først med offeret. Som tidligere nevnt er det også en mulughet at de hadde ofret flere ganger før. Det at Kain bringer sitt offer først betyr ikke at han var mer hengiven i sin religiøse tilbedelse. Vi kan heller ikke si at han ga feil offer til Herren. Han ga det han hadde, fra førstegrøden av marken han jobbet på, noe som Gud tidligere hadde befalt israelittene å gjøre. Så langt i historien er alt i orden.


Vers 4

“Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer.”

1 Mosebok 4:4

Etter at Kain hadde kommet med sitt offer, var det Abel sin tur. Abel kom trolig med offeret sitt etter Kain, både fordi det står nevnt i Bibelen etter Kains offer, og fordi Kain var den eldste. Tidsrammen “på slutten av dagene” (Vers 3) gjelder også for Abels offer. Som tidligere nevnt er dette trolig en referanse til at guttene hadde blitt voksen. (Se kommentarer om dette emnet under diskusjonen til det foregående verset. Av en eller annen grunn var det tid til å ofre til Herren, og Abel kom med et godt offer. Adams rolle som far vil ha gjort ham til den ledende personen i familien, og han kan ha fungert som familiens prest. Vi vet at Adam og Eva fikk flere sønner og døtre (1 Mosebok 5:4), men vi vet ikke om de også ofret til Herren, eller om de var “voksne” da dette verset fant sted. Adam kan ha instituert ofringene som et minne om hva som skjedde i Edens hage. Det er imidlertid ikke så viktig hvem som startet denne ofringen. Det står for eksempel ikke at Adam ofret til Herren. Tilbedelse av Gud gjennom ofring er imidlertid noe som vi finner gjennom hele Gamle Testamentet, og først da det perfekte offeret kom, kunne en slutte med denne praksisen (les Hebreerne 9:22-28). Dette er imidlertid skrevet spesielt om Lovens tidshusholdning – tiden fra Moses og opp til Kristi død på korset. Etter Kristi død og oppstandelse lever vi i Nådens tidshusholdning (eller Menighetens tidshusholdning) som skal var til Jesu andre komme.

Abel sitt offer var et lam, fordi han var en gjeter. Akkurat som Kain hadde gitt av “førstegrøden”, så ga Abel “av de førstefødte lam“. Lammet er av stor viktighet ettersom det er et bilde på Kristus. Da Johannes så Jesus komme mot seg for å bli døpt, utbrøt ham: “Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Johannes 1:29). Jesus var det perfekte offerlammet som kunne ta vekk hele verdens synd. Jesaja skrev dett om Kristus i cirka år 700 f.Kr.: “Vi for alle ville som får, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det” (Jesaja 53:6-7). Jødene feirer påske ved å spise “påskelammet” – en tradisjon de bruker til å minnes da jødene ble satt fri fra Egypt på Moses sin tid. Da tok de “et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt” for å slakte det og stryke blodet på dørstokkene, slik at dødens engel skulle gå dem forbi (les 2 Mosebok 12:3-20 for å se hva Gud sa om dette til Moses). Dette var også et bilde på Kristus som skulle komme og gi opp Sitt blod for oss. Jesus kalles  også “Lammet som ble slaktet” i Johannes åpenbaring 13:8. Selv om vi ikke finner at slik ofring var beordret i Abels levedager, så ser vi at ofringene er ganske like dem vi finner i Moseloven. Gud er imidlertid ikke nødvendigvis ute etter offer, men søker dem som har et rent hjerte. David skrev: “For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer er for  Gud en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte” (Salme 51:18-19). Dette fikk David til å rope ut: “Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stradig ånd i meg” (51:12). Det er altså ikke selve offeret, men ofrerens hjerte som er viktigst for Gud, og dette gjelder gjennom alle tidshusholdninger.

Gud “så til Abel og hans offer“. På engelsk står det at “Herren hadde respekt overfor Abel og hans offer”. Selve ordet på hebraisk betyr “å stirre på”, mer konkret “å inspisere”, “å betrakte” eller å bli forumdret av det du ser på. Mange mener at Gud foretrakk Abels offer fordi det var et blodoffer, og trekker dette sammen med at det ikke finnes soning for synd uten at blod blir utgytt og peker til Hebreerne 10:22. Det er mulig at disse sannhetens har blitt åpenbart for dem som levde før den store vannflommen, men vi kan ikke fastslå dette med sikkerhet. Hebreerne 11:4 slår fast at det var ved tro at Abel ga et bedre offer enn Kain. Det synes som om det ikke var gaven i seg selv som var problemet, men at giveren ble funnet feil ved. Det å få respekt for offeret kan på hebraisk sies som “å stirre inn i noe med det ivrigste blikk”, noe som ville passe med oversettelsen her. Samme hva grunnen var, så ser vi at Abel ser ut til å ha fått sitt offer godkjent av Gud.

Noen bemerker at det er en stor kontrast mellom Kain og Abels offer. Det blir sagt at “til og med Abel” brakte offer til Herren, at det var “på hans part”. En understreker også at ikke bare offerlammet blir nevnt, men også dens “fett“. Det virker som om forfatteren har forsøkt å understreke hvor godt et offet Abel brakte til Herren. Leupold mener å se en forskjell mellom Kains offer – mener at han bare ga fordi det krevd av ham, som en utvendig, religiøs seremoni – og Abels offer som var det beste han kunne gi. Han kan være inne på noe, men Hebreerne 11:4 viser at det ikke var offeret alene som var seeensiel, men innstillingen til dem som ofret. Dyreblod kunne ikke redde dem mer en gode gjerninger kan redde oss i dag. Gud har alltid søkt etter “en mann etter sitt hjerte” (1 Samuel 13:14).


Vers 5

“men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble ble Kain forbitret, og stirret ned for seg.”

1 Mosebok 4:5

Vi har nettopp beskrevet de to typene offer som de to brødrene Kain og Abel har presentert til Gud. Vi leste at “Herren så til Abel og hans offer.” Dette har vi antatt å bety at Gud så på Abels offer med velbehag, På engelsk så vi at dette ble oversatt som “Herren hadde respekt” til Abels offer. Selv om vi ikke vet hva Gud har befalt menneskene på den tiden å ofre til Ham, så vet vi at Han aksepterte Abels offer av et ungt lam. Som vi ser her hadde Herren Gud ikke respekt for Kain og hans offer. Kains offer ser i utgangspunktet ut til å være i orden. Det likner ett av offergavene som ble befalt av Gud til Moses i 3 Mosebok 23, og vi ser ikke noe feil med dette, foruten at dette offeret – av markens førstegrøde – ble gitt sammen med andre offergaver i tillegg. Som tidligere sagt, finner vi ikke at noen har blitt befalt av Gud å ofre til Ham før Moses fikk sine direktiver i Sinai ørkenen. Ett eneste unntak er da Gud ba Abraham om å ofre Isak som et brennoffer (1 Mosebok 22:2), ellers finner vi imidlertid at flere bibelske personer ofret til Herren av egen fri vilje. I Jeremia 7:22 leser vi: “For den dag jeg førte deres fedre ut av landet Egypt, da talte jeg ikke til dem om  brennoffer og slaktoffer, jeg gav dem ikke befaling om det. Men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel.” Brennofferet og slaktofferet er altså ikke det avgjørende for Herren, men det at en riktig innstilling overfor Gud er det som er viktigst. Ofringene bare viser hva som bor inni hjertet til folk. Ofringer uten den riktige innstillingen er bortkastet energi.

Nøkkelen til en riktig forståelse av hva som var feil med Kains offer finner vi i Hebreerne 11 – Bibelens egen “Hall of Fame”. Der leser vi “Ved tro bar Abel fram et bedre offer enn Kain” (Hebreerne 11:4). Ordet “tro” – eller “overbevisning” – er definert i Hebreerne 11:1: “Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det ting en ikke ser“. Det kan virke som om dette passer bedre på troende i dag – som ikke har sett Gud eller Kristus, men likevel bestemmer seg for å stole på Gud Ord og følge etter Ham, til tross for at de ikke kan se Ham ansikt til ansikt. Vi har “overbevisning” om at Gud eksisterer, og vi “håper” at Jesus vil komme tilbake til jorden for å rykke bort Sin menighet før trengselstiden starter. Ett annet ord vi bruker for “tro” er “tiltro”. Vi har “tiltro” – eller “stoler på” – at det vi leser i Bibelen om Israels Gud og Jesus Kristus er riktig. Hva betyr det at Abel ga et bedre offer enn Kain “ved tro“? Noen kommentatorer mener igjen at bare Abels offer ble godkjent fordi det inneholdt blod, og uten blod kan ikke syndene tilgis (Hebreerne 9:22). Vi har allerede flere ganger vært inne på at Bibelen ikke nevner noe slikt påbud fra Gud før den store vannflommen kom. Hebreerne 11:4 fortsetter: “Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver.” Abel ga et mye større offer enn Kain, et bedre og mer komplett offer. Det at han ga dette “ved tro” gjorde at han ble tilgodesett av Gud, og ikke Kain. Vi ser at Gud ikke godkjente Kains offer, og dette må ha vært på grunn av hans mangel på tro. Tross alt sier forfatteren av Hebreerne at “På grunn av den (troen) fikk de gamle godt vitnesbyrd“(11:2), og vi ser også at Abel fikk “vitnesbyrd om at han var rettferdig“. Det var ikke bare at at Abel ble beskrevet som rettferdig, men “ved sin tro taler han ennå etter sin død.” Hvilket vitnesbyrd har vi fått av Abel som vil stå frem som et godt eksempel for oss i dag? At han ofret et lam? Når ofret du som leser et lam til Herren sist? Sannheten er at Abel hadde tro og stolte på Gud, og han ga sitt offer i takknemlighet på hva Gud hadde gjort for ham. Kain hadde ikke tro og satte ikke sin lit til Herren, men ofret bare fordi det var noe som var forventet av ham. Et slik eksempel er viktig for oss å følge. Ikke om vi gir brennoffer for Herren – noe som ikke er nødvendig ettersom Jesus døde på korset som det perfekte offerlammet.

Til slutt ser vi at Kain ble “forbitrer og stirret ned for seg.” Det hebraiske ordet “charah” betyr “å bli sint”. Det bokstavelige betydningen er “å gløde av varme” og kan bety “å eksplodere av sinne” i enkelte tilfeller. Før dette ordet står et ord som betyr “meget” eller “veldig”. Når man setter disse to ordene sammen, finner vi at Kain ble “meget sint”, faktisk så sinna at han ble knallrød i ansiktet. Så ser vi at “ansiktet fallt”, det vil si at han senket blikket sitt i raseri. Kain burde ha rettet sine følelser mot seg selv, det at han ikke hadde gitt et godt nok offer til Herren, men han ble istedenfor sinna og sjalu på sin bror. Han kan ha følt et stort forventningspress ettersom han – Kain – var den eldste broren. Denne handlingen og følelsene som fulgte viser at Kain hadde forkastet Gud i livet sitt. Han hadde ikke ofret til Herren i tro, og han var sinna over dette, selv om feilen var hans egen.

Handlingene til Kain viser at han følte harme overfor både Gud og broren Abel. Abel var et utvendig symbol på det faktum at Kains arbeid ikke var nok til å få ham fram for Guds nærhet. Abel var i tillegg en profet (Lukas 11:50-51) og kan muligens ha sett denne svakheten i sin eldre bror. Ja, han kan til og med ha advart ham om dette. Kain hadde vært utilstrekkelig, gaven uakseptabel. Han er ute av stand til å tilfredsstille den Allmektige, noe som broren var istand til å gjøre. Gud har alltid ønsket at menneskene skulle ha et rent hjerte. David skrev: “Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falsk. Han får velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud” (Salme 24:4-5). Vi ser at dette også har vært tilfelle med noen før syndefloden. “Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg” (1 Mosebok 5:24). Enok var en troens mann som hadde et rent hjerte framfor Gud. Han ble bortrykket på grunn av sin tro, og er den neste – etter Abel – som blir nevnt i Bibelens “Hall of Fame” (Hebreerne 11:5). Vi har også Noah som Gud utvalgte til å bli reddet fra vannflommen – sammen med familien hans. “Noah var en rettferdig mann, ulastelig blandt sine samtidige. Noah vandret med Gud” (1 Mosebok 6:9). Og gjett hva! Noah er den tredje mannen som nevnes i Bibelens “Hall of Fame”. “Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett” (Hebreerne 11:7). Til syvende og sist er det troen som avgjør. Troen var det som var forskjellen på de to brødrene – en trodde, og den andre trodde ikke. “Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud” (Hebreerne 11:6).


Vers 6

“Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg?”

1 Mosebok 4:6

Her finner vi at “Jehova” snakket til Kain. Vi har ikke sett at Gud har snakket direkte til Kain tidligere, men vi kan heller ikke avskrive det som en mulighet. Johannes, i det siste verset av hans evangelium, skrev: “Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives” (Johannes 21:25). Og dette gjelder stort sett de 3 årene da Jesus utførte Sitt virke, ettersom veldig lite er skrevet om Jesu barndom. Dersom man tar i betraktning alle de tusen år med historie opp igjennom tidene som blir fortalt om i Gamle Testamentet, så er det åpenbart at ikke absolutt alt er skrevet opp i De hellige Skrifter. Vi føler, i 1 Mosebok, at det er mye som er usagt her, men vi kan selvsagt ikke vite med sikkerhet hva som ble sagt, og mellom hvem. Men vi tror at Bibelen er Guds fullkomne Ord, og at det vi trenger å vite står her, så derfor kan vi ikke fritt anta hva som kunne blitt sagt, men forholder oss først og fremst til det som faktisk ble sagt.

Gud spurte Kain om det som vi så på det foregående verset. Vi så at Kain var så sint at han ble rød i ansiktet, og han senket blikket sitt og stirret ned i bakken – full av sinne overfor Gud og broren Abel. Nå spør Gud hvorfor han er “forbitret” og “stirrer ned” for seg. Dette er åpenbart et forsøk på å få Kain på bedre tanker, til å innse sinnet og dumheten hans, og han blir her gitt en mulighet til å “kjøle seg ned” og bearbeide følelsene sine. Det er fantastisk å se at Gud er tålmodig og viser ømhet overfor denne ondsinnede mannen som ikke har klart å tilfredsstille Ham ved ofringen sin. “Han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse” sier Peter i 2 Peter 3:9. Dette sier noe om Herrens kjærlighet til skaperverket Sitt, og at Han tross alt ønsker det beste for oss. Gud Fader er den kjærlige Faren vi leser om i lignelsen om den fortapte sønnen, hvor vi leser om den eldste broren: “Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham” (Lukas 15:28).

Vi ser at Gud ønsker å finne grunnen til at Kain er vred. “Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg?” På samme måte som Gud legger merke til Kains sinne, så legger Gud også merke til våre sinte blikk, sjalue blikk og bekymrede blikk. Intet slipper unna Guds vaktsomme øye. Mesteparten av våre sinte holdninger forsvinner gjerne dersom en streng person påpeker dem. Vi burde også stille oss selv spørsmålet “Hvorfor er jeg så sinna? Er det en god grunn til det? Hvorfor blir jeg alltid så raskt sint?” Gud forsøker å få Kain til å innse at han ikke har noen rett til å være sinna på Gud. Vi må huske på at det er universets Skaper som bestemmer hva som er rett og galt, og Han er en hellig Gud som er høyt hevet over alle oss mennesker – og vi må underordne oss Ham. Å bli sinna på Gud er ingen løsning på noe som helst! Gud er Herre over liv og død, velsignelse og forbannelse, og belønner menneskene etter deres gjerninger. Det er jo nettopp på grunn av dette at vi trenger Guds nåde gjennom Jesu død på korset! Reglene som Gud har laget er rettferdige, fordi det er Han som har laget dem. Ofte sier Gud at dersom vi følger Ham, vil vi bli velsignet, men dersom vi ikke følger Ham, vil vi lide nød.


Vers 7

“Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.”

1 Mosebok 4:7

Guds tale til Kain, som stertet i Vers 6, fortsettes her i dette verset. “Jehova” sier at “dersom du gjør vel, skal ikke da ansiktet bli løftet opp?” Det hebraiske ordet “sa’eth” betyr “å løfte opp” eller “opphøye”, det brukes om forfremmelse i jobbtittel og betyr også å bli akseptert og bli gitt verdighet. Som substantiv betyr det oftest “forhøyelse” og brukes blant annet om spedalskhet i Bibelen. Dette ordet blir sett sammen med “panim” som betyr “ansikt” – og da ser vi at dette er beskrivende på Kains sinne og senkede ansikt i de to foregående versene. Det med “å gjøre vel” eller “ha godt i sinne” som 1988-oversettelsen sier. Dette betyr nok å gjøre det som er riktig i Guds øyne, noe som ville ha ført til at Gud istedenfor ville ha godtatt Kains offer. Dersom en gjør det som er riktig, er det ingen grunn til å unngå Guds blikk. Det er synden som blokkerer adgangen til Herren.

Videre sier Gud at “dersom du ikke gjør vel, da ligger synden ved døren.” På samme måte som Kain ikke hadde “godt i sinne” eller “gjorde vel” i versets første setning, så har ikke Kain “godt i sinne” her i midten av verset. Gud sier at dersom Kain ikke gjorde vel – noe han ikke gjorde, ettersom offeret hans ble avvist av Gud – så “ligger synden på lur ved døren”. Ordet for “synden” indikerer en syndig vane. Når ett menneske synder, så sier vi ofte at “det har falt i synd”. Når ett menneske gjentar synden, sier vi at de har tilegnet seg en “syndig vane”. Når denne vanen gjentar seg igjen og igjen, kan vi snakker om “syndens trelldom”. Dess mer vi synder, dess mer legger syndens lenker seg rundt oss. Når Kain først syndet, var han i stor fare for, ikke bare å tillegge seg en vane av synd, men også å bli lagt under syndens lenker i trelldom. Gud sier at denne synden “ligger… på lur ved døren” – et ord som også kan bety “porten”. Vi får her et bilde av en som ligger på lur ved døren som et rovdyr som jakter på sitt bytte. Det blir også hintet mot at et synd-offer også ligger ved døren og venter, og dersom Kain hadde valgt riktig, ville han ikke ha fulgt den katastrofale veien som han gjorde. Det er flere kommentatorer som ser denne “synden ved døren” som å bety et synd-offer, og sier at ordet er brukt slik i Hosea 4:8, 2 Korinterbrev 5:21 og Hebreerne 9:28. En ting som går imot denne teorien, er loven om første gangs benevning – som vi har nevnt tidligere. Det er den regelen om at en i hebraiske skrifter først må bruke ett ord i sin rette og bokstavelige betydning før du kan bruke den hvor den betyr noe annet eller noe mer enn dets originale betydning. Vi så dette da vi kikket på bruken av ordet “yom” (“dag”) under skapelsesuken. Det hebraiske ordet “chatta’ah” (“synd”) brukes her for første gang i Bibelen. Ordet for “dør” betyr bokstavelig “en åpning” og brukes om både dører og porter. Jamieson, Fausset og Brown hevder at språket her på hebraisk indikerer at det tidligere var gitt instruksjoner om hvordan tilbedelsen av Herren skulle skje. Grunnen til at det er forskjell på fortolkningene her er at noen tror grunnteksten sier det som står ovenfor her. Andre mener at det skal stå “Men har du godt i sinne…” istedenfor “har du ikke godt i sinne”. Det er helt klart at disse to setningene er vidt forskjellige.

Til slutt står det noe veldig rart. Det står at synden “har lyst på deg“, det vil si at den “strekker seg etter deg”, “lengter etter deg”, “lyster etter deg”. Men så står det at “du skal herske over den“. Det hebraiske ordet “mashal” betyr “å herske” eller “bestemme over”, “å styre” eller “ha makt over” noe. Det kan virke forståelig at “synden” lyster etter – eller strekker seg etter – Kain. Det passer liksom med hele historien vi leser om i dette kapittelet. Men hva betyr det at “du skal herske over den“? Skulle Kain herske over synden som var i ferd med å sluke ham opp med både hud og hår? Svaret ligger nok i at Gud her ikke mente “synden” når det her står “den” – hvor oversettelsen kanskje burde ha vært “ham” (slik som i den engelske King James Bibelen). Mest trolig siktet Herren her mot Abel. Kain var den eldste av brødrene, og han var først i rekken. Det er også sant at han ville “ha makt over” sin bror, og det beviste han da han tok livet av ham og slo ham i hel. Det at Abels offer ble godtatt av Herren, betyr ikke at han automatisk overtok Kains rettigheter som den førstefødte. Flere kommentatorer mener – og oversetter første delen av den siste setningen som “Han har lyst på deg” – at Abel hadde lyst på å få rettighetene som tilhørte den førstefødte. Siste setningen ville da lyde slik: “Han har lyst på deg, men du skal herske over ham.”

Det ser ut som om den gamle slangen, Satan, hadde komplett forgiftet Kains sjel da Gud ikke ville ta imot gaven hans. Frøene av stolthet og sjalusi og hat bar sin bitre frukt. Offergaven hans kunne ha blitt løftet opp til godkjennelse dersom han hadde hatt riktig innstilling. Der er en sterk advarsel om at dersom han ikke gjør hva som er riktig, eller forårsake at han gjør godt, så vil han miste målet – som burde være å tilfredsstille Gud. Synden blir, som sagt, sammenliknet med ett vilt dyr som huker seg ned ved døren. Og Kain slapp villdyret inn! Det stod der slik at det kunne sluke opp dem som kom ut døren, men Kain slapp den inn ved å ikke lytte til hva Herren sa til ham. Denne syndet – eller dette villdyret – strever etter å få fatt i Kain, akkurat som det vil forsøke å gripe fatt i deg. Det var ikke noe kjæledyr som ventet utenfor døren, men en blodtørstig skapning. Men sier Skriften at han skulle herske over dette dyret? Til tross for alle teoriene overfor, er det ikke umulig – selv om enkelte av ordene ikke passer helt – at dette var Guds måte å forsøke å få Kain til å ta det rette veivalget her på dette utrolig viktige punktet i hans liv. Gud tilbyr alltid nåde til de menneskene som Han elsker, men få er de som tar imot den. Leupold foreslår denne oversettelsen på slutten av verset: “Du burde herske oven den”. Dette kommer an på oversettelsen og fortolkningen av det hebraiske “timshol” som uttrykker en eller annen type forpliktelse.

Der er noe illevarslende over Kains stillhet. Vi kan ikke se at han reagerte på noe av det som Gud sa til ham. Han takket ikke for advarselen, angret ikke på sjalusien sin, eller forsøkte å rette opp livet sitt. Det ser ut som om han bare hadde sta stillhet å tilby. Sjalusien gikk over til raseri og hat. Som historien videre viser, hadde synden grepet godt tak i denne unge mannen. Mulighetene for pur uventet ondskap lå gjemt i denne synden. Som en ondsinnet sykdom bryter den plutselig ut og avslører dets ondsinnede natur og forferdelige forbannelse. Det er som om en blekksprut festet armene sine til menneskene når synden grep fatt i dem.


Vers 8

“Kain talte til Abel, sin bror. Og da de engang var ute på marken, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.”

1 Mosebok 4:8

På begynnelsen av dette verset, ser vi at Kain snakket til Abel. Det faktum at det ikke nevnes hva Kain sa, eller i det minste hva han snakket om, har fått noen kommentatorer til å tvile på at dette var en vanlig samtale. Noen påstår til og med at å si at Kain snakket til broren sin var en urett mot historien og mot grammatikken her i dette verset. De peker mot at enkelte andre eldgamle tekster er et tomrom her på dette stedet. Men grunnteksten sier virkelig at “Qayin” (Kain) “amar el Hebel ach” – “snakket” eller “svarte” Abel, “hans bror”. Det at vi ikke vet hva de sa til hverandre, betyr ikke at de ikke snakket sammen. Trolig snakket Kain om hverdagslige ting, bare for å holde kontakt med broren mens han planla å ta livet av ham. Det er også mulig at når de to brødrene snakket sammen, så fikk Kain svar fra Abel som han ikke likte, og at dette har vært det som var siste strået før mordet på Abel. Igjen er dette vanskelig å vite med sikkerhet på grunn av den mangelfulle informasjonen her i dette verset.

H. L. Leupold kommer med en utradisjonell teori hvor han lanserer teorien om at skriften her burde oversettes som “og han sa”. Ordlyden ville da bli noe slikt som: “Kain sa til Abel (hans bror): la oss gå ut på marken.” Dette ville i så fall bety at Kain lurte Abel vekk slik at han kunne ta livet av ham hvor ingen kunne se ham gjøre det. Dette er selvsagt ikke noe som den norske Bibelen støtter, ei heller den engelske King James Bibelen. Et mulig samtaleemne for disse to kan ha vært at Abel forsøkte å få Kain til å angre seg, og ordne opp i sitt forhold til Gud. Dette ville sikkert vært et emne som ville kunne skubbe Kain utenfor stupet.

I alle fall, hvordan det enn falt seg slik, så var disse to brødrene alene ute på marken sammen. Dette kan ha vært dyrket mark eller villmark. Ordet “sadeh” kan oversettes både som land, jord, mark eller jorde, og brukes både om innmark og utmark. Det er ganske sikkert at det var borte fra Adam og Eva samt andre mulige søsken. Det er absolutt ikke helt sikkert hva de sa til hverandre, eller hvor på marken de var, eller hvordan de hadde kommet seg dit (åpenbart gikk de dit, men vi vet ikke foranledningen til det). Vi kan heller ikke helt se bort ifra muligheten om at Kain hadde planlagt å få broren sin ut på jordet, noe som i dag ville kvalifisert til overlagt drap – det vil si planlagt mordet.

Da disse to brødrene var ute på marken, så står det at “Kain steg opp mot Abel”. Navnene er ikke vanskelige å forstå i grunnteksten, men ordene imellom dem er “kuwm” og “el“, i vår norske oversettelse fra 1988 blir dette ordet oversatt som “for løs på“. I den engelske King James er dette oversatt som “rose up against” (“reiste seg opp mot”). “El” er en preposisjon som kan ha mange betydninger, og det må sees i sammenheng ned verbet som det står sammen med. Verbet her kan oversettes som “å reise seg opp” eller “å stige opp”. Dette kan i overført betydning brukes om en fiende som setter seg opp imot noen. Det brukes også om “å løfte opp” noe. Dette kan være et ord som beskriver at Kain løfter hendene sine mot broren sin. Det står ikke presist hvordan Kain slo i hjel Abel, men han kan eksempelvis ha hatt en stein i hånden sin.

Til slutt i verset står det at Kain “slo ham i hjel.” Det hebraiske ordet “harag” betyr “å slå noen med dødelig formål”. Det kan også oversettes som “ødelegge”, “myrde”, “slakte” eller “drepe”. Å forstå at dette verbet har som hensikt å ta livet av noen, så faller preposisjonen etter verbet enkelt på plass. Vi antar at man på denne tiden enda ikke har laget kniver eller våpen, selv om de første menneskene på jorden ganske tidlig laget “redskaper av kobber og jern” (Vers 22). Det er en feilaktig antagelse at de første menneskene på jorden bare var huleboere og ikke hadde funnet opp ilden. En riktig forståelse av skapelseshistorien forklarer at menneskene var smarte, selv like etter skapelsen fant sted. Vi finner flere beviser på dette i kapittelet vi nå ser på – og huleboere finnes selv i dag. Vi bruker ikke hele hjernen vår i dag – tenk om man like etter skapelsen hadde vært i stand til å bruke mer av hjernen sin. Synd og entropi kan ha gjort at vi bruker mindre og mindre av hjernen vår. Vi har i dag flere problemer med å få barn, og vi ser flere og flere problemer med forplantning i vårt moderne samfunn. Tenk om dette også gjelder hjernen? Mer om dette senere.

Kains synd er ikke bare en av de verste synder vi kan forestille oss, men det er også ett bilde på hva som kan skje med dem som følger etter Guds lov. I Bergprekenen sa Jesus “Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres” (Matteus 5:10). De første syv saligprisningene er måten Jesus sier vi kan oppnå glede eller lykke i livene våre. Guds metode er ikke vår metode. Lykken er ikke å være rik, populær, mektig eller “macho”, men å være fattig i ånden, sønderbrutt over synden, ydmyk overfor en mektig Gud, tørste og hungre etter rettferdighet, og se at Gud renser en slik at en blir ren i hjertet. Disse – som følger etter Gud – vil bli jordens fredsmeklere, men Guds fred er ikke det samme som menneskers fred. De vil proklamere Gud og Hans Ord, og dette vil oppfylle de første syv saligprisningene. Da kommer den åttende som ett resultat av at en oppfyller de første syv, og forfølgelse vil bli resultatet. Abel var rettferdig, og han er også blitt kalt “en profet” i Lukas 11:50-51. Dersom man går ut ifra at dette stemmer, så er det meget trolig at Abel har forsøkt å stifte fred mellom Kain og Gud, og at han har blitt drept for dette.

Vi synes at Adams synd – å spise en forbudt frukt – var en liten synd, slik som synder virker å være, men det åpnet døren for større synder, og det tok ikke lang tid før vi så den første morderen i verdenshistorien. Bitterhet og sjalusi har blitt kalt “en alvorlig sykdom” ettersom de forbitrer hele mennesket og gjør dem fulle av bitterhet. Fiendskap er frukten som setter slangens ætt opp mot kvinnens ætt. Abel blir den første av en lang linje martyrer (Matteus 23:35), på samme måte som Kain er den første i en lang linje av ugudelige forfølgere som har gjort livet surt for mange troende (Judas 1:11). Kain “som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden” (Galaterne 4:29), og slik vil det være så lenge menneskene har fri vilje og denne tidsalderen fortsetter.

Mange har vist til Moselovens bud “du skal ikke slå i hjel” (2 Mosebok 20:13), og dette budet blir forsterket av Jesus i Bergprekenen hvor Han sier: “Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skylig for rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvets ild” (Matteus 5:21-22). Jesus forsterker her loven slik at den blir enda vanskeligere å holde. Ordet “Raka” kan kanskje best oversettes som “tomskalle” – at hodet er tomt, et nedverdigende uttrykk. Det er imidlertid ikke like alvorlig som å kalle noen en “dåre” – i dag ville vi sikkert ha sagt “idiot” eller “tosk”. Det at en skal kastes i helvete på grunn av dette, er utrolig alvorlig. Jesus viste oss – som jødene stort sett var klar over allerede – at loven er umulig å holde. Vi trenger Guds nåde – nåde vi får gjennom å ta imot Kristus som frelser. Det kan for de fleste synes troverdig at Kain måtte bøte livet for denne alvorlige ugjerningen, men som vi vil se senere, så fikk han beholde livet sitt. Dette er nok fordi at Moseloven ikke var kommet enda, og de levde i en annen tidsperiode – som vi kaller tidshusholdning – hvor Gud samhandlet med menneskene på en annen måte enn hva Han gjør i dag. Vi kaller tidshusholdningen før syndefallet som “Uskyldighetens tidshusholdning”. Den andre tidshusholdningen – fra utkastelsen av hagen og fram til syndefloden – blir kalt “Samvittighetens tidshusholdning”. Gud samhandlet helt forskjellig med menneskene i denne tiden sammenliknet med “Lovens tidshusholdning” som varte fra Moseloven opp til Jesu død på korset. Da startet “Nådens tidshusholdning” – den tidshusholdningen vi lever under i dag.

Matthew Henry kommer med flere punkter om Kain og hans synd mot Gud og hans bror. Han sier at broren, som han myrdet, var hans mors sønn, og når han sier noe ondt om ham, baksnakker han sin mors sønn (Salme 50:20). Abel var en god bror, som trolig aldri baksnakket sin bror eller behandlet ham dårlig. Kain ble også advart på forhånd av Gud – trolig også av Abel. Det er mulig at Kain lurte Abel på samme måte som Joab kysset Amasa før han drepte ham (2 Samuel 20:9-10). Joab lurte også Abner ved å snakke fortrolig med Abner før han drepte ham (2 Samuel 3:27). Absalom laget i stand en fest før han tok livet av sin bror Amnon (2 Samuel 13:28). Det er helt klart at Kain var like ond som Abel var god (1 Johannes 3:12). Kains synd var like mye mot Gud som den var mot Abel, og Kain åpenbart mislikte at Abel hadde et slikt godt forhold til Gud. Henry gjør et poeng av at det var få mennesker i verden på denne tiden, og selv om dette stemmer til en viss grad, så vet vi ikke hvor mange barn Adam og Eva hadde på denne tiden. 1 Mosebok 5:4 sier: “Og Adams dager etter at han hadde fått Set, var åtte hundre år, og han fikk sønner og døtre.” Hvor mange barn kunne Adam ha fått i løpet av sine 930 år? Vi vil se på de høye levealdrene senere.


Vers 9

“Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?”

1 Mosebok 4:9

Her ser vi at “Jehova” igjen snakket til Kain. Han stiller ham spørsmålet “Hvor er Abel, din bror?” Noen tror at Herren spurte Kain dette spørsmålet da “Guds sønner kom og stilte seg fram for Herren” (Job 1:6) i en religiøs forsamling, for eksempel på sabbaten. Andre igjen presenterer dette verset som en slags rettssak mot Kain, med Gud selv som dommer. Dette er imidlertid bare en teori, og synes ikke å stemme med det faktum at Loven ikke var gitt før på Moses sin tid. Det er heller intet her som skulle tilsi at dette har noen som helst slags sammenheng med hva som hendte i Jobs dager (han levde kanskje samtidig som Abraham). Gud spør ikke Kain hvor Abel er fordi Han ikke vet dette, men Han gir – nok en gang – Kain muligheten til å gjøre opp for seg, og si sannheten. Det er helt på det rene at Abel var fraværende, ettersom han var blitt drept i Vers 8. Kain var den som var sist sett sammen med Abel, og det er naturlig å stille ham dette spørsmålet. Kain blir gitt en mulighet til å tilstå, samme som Adam ble gitt etter at han hadde spist av den forbudne frukten.

Kains svar til Herren var først og fremst: “Jeg vet ikke“. Dette er en kunnskap som blir oppnådd først og fremst ved observasjon. Det er selvsagt en løgn – Kain vet hvor han har drept sin bror, og han vet også hvor han har forlatt ham. Om han har gjemt Abel under noen busker eller i en hule, så vet han også om dette. Etter å ha myrdet noen, så virker ikke en løgn som noen stor synd. En synd fører til neste synd! Kain bedyrer her sin uskyld og forsøker å dekke over hva han har gjort, ikke så ulikt faren Adam. Han visste godt hva som hadde skjedd med broren, men var frekk nok til å benekte dette. I Kains skikkelse har djevelen vært en løgner og en morder fra begynnelsen av. Synderes sinn blir raskt blindet, og hjertene herdet av den onde. I deres åndelige blindhet tror de det er mulig å skjule syndene deres fra en Gud som ser alt og vet alt. Det er ogs dumt å forsøke å skjule noe fra en kjærlig Gud som er klar for å tilgi dem som angrer syndene sine og kommer til Ham.

Til slutt kommer dette kjente sitatet som Kain er verdenskjent for: “Er jeg min brors vokter?” Ordet for “vokter” betyr bokstavelig “å sette en hekk (med torner) rundt noen”. Vanligvis betyr dette å beskytte eller verne om noen. Kain mente tydeligvis at han ikke skulle forventes å være sin brors beskytter, selv om han var den eldste broren. Dette kan være Kains måte å si at Abel var gammel nok til å ta vare på seg selv. Noen mener at Kain her reflekterer spørsmålet til å spørre om det ikke er Herren Selv som er Abels beskytter. Det ville være som om han sa: “Dersom Abel er borte, er det Din skyld, Gud!” Å anta dette er imidlertid å gå lengre enn hva Skriften sier. Det er imidlertid verd å merke seg at det i 3 Mosebok 19:17 sier: “Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte.” Det er åpenbart at Gud vil ikke tillate dette i framtiden – det er i alle fall ett brudd på Loven.

Både Leupold og Dr. Henry M. Morris mener at Guds spørsmål her til Kain var pedagogisk, designet for å lokke frem en bekjennelse fra Kain. Det er i alle fall sikkert at en allvitende Gud ikke lurte på hvor det var blitt av Abel. Istedenfor å tilstå, kommer Kain med sin uttalelse: “Er jeg min brors vokter?” – “Jeg vet ikke hvor han er” sier han egentlig. På en måte hadde Kains løgn en unse med sannhet i seg – han visste ikke hvor Abel endte opp etter døden. Vi har mange skriftsteder som forteller oss hvor vi skal dra når vi er døde, og det er forskjellige steder ettersom om du tror på Gud og har tatt imot Kristis – eller ikke. Vi vet ikke om disse menneskene som levde i menneskehistoriens begynnelse hadde fått denne informasjonen. Var Abel det første mennesket som dro til Sheol, dødsriket fylt av evig mørke? Kom de tidlig troende – som levde før Jesu død på korset – til Sheol eller til Paradis? Sannheten er nok at alle går til “Sheol” når de dør, i den forstand at det betyr “graven” eller “dødsriket”. Det betyr bare at de er døde. De som levde i Gamle Testamentet kom hit om de ikke fulgte etter Gud (Salme 9:18, 31:18, 49:15, Jesaja 5:15) og også dem som fulgte etter Gud (1 Mosebok 37:35, Job 14:13, Salme 6:6, 16:11, 88:4, Jesaja 38:10). I Nye Testamentet finner vi at menneskene drar til to forskjellige steder – “Gehenna” er hva vi kaller helvete, eller “Paradis“. Forskjellen mellom disse to er grafisk skildret i Lukas 16 hvor det også står at “det er festet et stort svelg“, lik en kløft, mellom paradis og helvete (Lukas 16:26). Disse to stedene er begge i “dødsriket”, eller “sheol“, men er vidt forskjellig i natur. Vi vet ikke om dette “paradiset” ble mirakuløst opprettet da Jesus døde, men vi vet at tyven på korset, som Jesus tilga, dro til Paradis (Lukas 23:43). Det er vanskelig å vite med sikkerhet om de hellige i Gamle Testamentet dro til Paradis, men vi vet at de er gitt liknende løfter om framtiden som vi har fått. “Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn op og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet” (Jesaja 26:19). “Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?” (Hosea 13:14).


Vers 10

“Men han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.”

1 Mosebok 4:19

Guds neste spørsmål Gud har går rett på sak: “Hva har du gjort?” Det hebraiske ordet her betyr “å gjøre” eller “å lage”, men kan ha mange forskjellige nyanser av “å gjøre” noe. Personlig liker jeg at dette ordet kan oversettes som “å oppnå”. “Hva har du oppnådd med dette?” Evig fortapelse i helvete? Vi vet at Kains synd var meget alvorlig, men vi vet ikke om Kain senere kan ha angret seg og bedt om Guds tilgivelse. Det er helt på det rene at han ikke hadde oppnådd noe bra ved å drepe sin bror. Kain blir nå fortalt at han ikke har klart å skjule hva han har gjort fra Herren, som ser alt og vet alt. I Salomos ordspråk 15:3 leser vi: “Herrens øyne når alle steder, de ser både etter onde og etter gode.” Etter hva Kain har gjort kan Gud bare snakke til ham i harme. Kain så ganske lett på det, og det virker ikke at han er klar over hvor hvor mørk en flekk han har satt på menneskenes verdenshistorie.

En berømt uttalelse fra Gud blir gjort her i dette verset; “Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.” Leupold hevder til og med at det var Abels “utspilte blod” som ropte til Gud. Gud snakker her som om blodet var ett vitne av hva som skjedde, samtidig som det var anklageren i Kains “rettssak”. Gud har alltid vært en rettferdig Gud, og det er naturlig her at Han skulle ønske at rettferdigheten skulle fullbyrdes. Mord er en skrikende synd som forårsaker gråt og sorg, og etter at Loven kom, så krevde mord at blodet til morderen ble utgytt. Sakarja, Jojadas sønns døende ord var: “Herren skal se det og hevne det!” (2 Krønikebok 24:22). Vi ser litt av det samme når det gjelder sjelen til de hellige under Guds alter i Johannes åpenbaring 6:10, når de sier: “Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?” Vi ser her på en måte at blodet deres ropte ut etter hevn. Selv om dem som dør ikke sier noe, så roper blodet ut om urettferdigheten som er begått. Gud vil alltid ha øret Sitt lyttende mot all den urett som  er begått mot Hans hellige.

Det ble sagt at blodet “roper til meg fra jorden“. Dette ser ut til å passe sammen med hva vi ser i Vers 11 som sier: “den jord som åpnet sinn munn og tok imot din brors blod fra hans hånd.” Det er som om jorden rødmet over å se sitt eget ansikt fylt med slikt blod, og åpnet derfor sin munn for å skjule hva den ikke kunne hindre.  Når himmelen avslørte Kains synd, så reiste også jorden seg mot ham (Job 20:27), og ble underlagt forgjengeligheten. “Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten. For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer” (Romerne 8:20-22). Kain begravde trolig blodet og kroppen til Abel for å skjule hans ugjerning, men “mord vil ut”. Han begravde dem ikke så dypt, men ropet deres nådde helt til himmelen.

Ordet “blod” er faktisk et flertallsord. Det betyr at det var mye blod – at blodet rant. Andre kommentatorer, som Matthew Henry, tar dette som ett bevis på at det her  ikke bare er snakk om Kains blod, men av alle dem som kunne ha blitt hans etterkommere, eller at det var blodet fra alle kvinnens etterkommere (“ætt“) som skulle på samme måte forsegle sannheten med sitt blod. Det kan være vanskelig å se dette bare ut fra ett eneste ord, men Jesus sier i Matteus 23:35: “Slik skal der komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias’ sønn, han som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret.” Dette handler om 2 Krønikebok 24:21 og refererer til historien nevnt ovenfor – navnene er litt annerledes fra det greske Nye Testamentet. Vi ser her at Jesus snakker om “alt det rettferdige blodet som er blitt utøst på jorden” – gjennom hele historien. Så sier Han i Matteus 23:36: “Alt dette skal komme over denne slekt!” Det vil si at alt skyld og dom, som de ikke-troende hadde akkumulert siden mordet på Abel, skulle komme ned over “denne slekt” eller “denne generasjonen”. Flere kommentatorer mener at dette kan peke mot ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. av den framtidige keiser Titus. Det er viktig for oss at Jesu blod er mye viktigere enn alle martyrenes blod samlet, og mens Abels blod roper etter hevn, roper Kristi blod etter benådning. Hebreerne 12:24 kaller Jesus “mellommannen for en ny pakt” og snakker om “det rensede blod som taler bedre enn Abels blod.” Dette gir det riktige forholdet mellom de som følger Kristus og Kristus selv. Bare Kristi blod kan gi oss frelse!

En annen tanke her er at Abels blod roper etter hevn. Vers 14 forteller at Kain fryktet at noen skulle hevne seg over drapet på Abel, noe som blir kalt “blodhevneren” blant annet i i 2 Samuel 14:11. Moses opprettet seks byer som mordere kunne flykte til dersom de var feilaktig beskyldt eller begikk drap uten å ha ment å gjøre det (2 Mosebok 21:13, 4 Mosebok 35:13, 5 Mosebok 19:1, 9). Første gangen Bibelen nevner “blodhevneren” er i Josva 20:3, så det er tvilsomt at dette har dukket opp allerede i 1 Mosebok 4. Selv om tittelen ikke er gitt her, så er imidlertid tanken den samme. Dette viser at det må ha vært flere mennesker enn bare Adam og Eva og Kain på jorden på denne tiden. Dersom Abel var så gammel at han hadde barn, så ville de kunne vært mulige “blodhevnere“. Ellers kan det ha vært andre brødre og søstre som kunne ha latt seg engasjere i dette, ettersom Kain hadde mange brødre og søstre (1 Mosebok 5:4).

Kain kan ha vært i stand til stille stemmen til profeten Abel, men blodet hans kunne han ikke tie. Dette er første gangen at ordet “blod” er brukt i Bibelen, selv om det har vært involvert i handlingen tidligere uten å være nevnt ved navn. For eksempel må det ha vært blod da Gud slaktet dyr for å lage klær til Adam og Eva etter syndefallet. Dett var, som tidligere nevnt, ett blide på Jesus som skulle dø for alle mennesker på korset. Det var også ett bilde av at vi ikler oss Kristus når vi tar på de klærne av frelse som Han har gjort klar for oss. Abel står som ett eksempel på “kvinnens ætt“, og Kain som ett eksempel på “slangens ætt“.  Abel var rettferdig overfor Gud, likevel døde han en voldelig død for hånden av slangens ætt. På samme måte ble Abels ropende blod prototypen på all lidelse som blir tilegnet de troende barna til Gud fra den ondes hånd. Dens klimaks kan sees i konflikten mellom Satan og Kristus på Golgata.

Denne konflikten (mellom Satan og Kristus) nådde sin topp da de religiøse lederne – som Jesus sa hadde “djevelen til far” (Johannes 8:44, Matteus 23:15) – ropte etter Hans korsfestelse med ordene: “Hans blod komme over oss og våre barn!” (Matteus 27:25). Akkurat som med Kain, så ville de heller se uskyldig blod blø enn å adlyde Guds Ord. Likevel måtte Jesu blod bli ofret for våre synder, slik at vi kunne bli gjenforent med Gud. Blod fra dyr kunne ikke tilfredsstille Gud – det måtte ett perfekt offer til, og det offeret var Jesus. “Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu blod, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Johannes 1:7).


Vers 11

“Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet sin munn og tok imot din brors blod fra din hånd.”

1 Mosebok 4:11

Det hebraiske ordet “arar” kan hovedsakelig oversettes på to måter; ” å henrette” eller “å forbanne” – og det er her snakk om en veldig alvorlig forbannelse. Vi vet at det her ikke er snakk om henrettelse, fordi Kain får åpenbart lov til å leve videre. Han hadde ikke blitt tillatt å leve videre dersom Moseloven hadde kommet. Å bli forbannet betyr at en blir underlagt Guds vrede og underlagt alt ondt på grunn av hva en har gjort. Guds vrede blir åpenbart fra himmelen mot dem som er ugudelige og uhellige. Paulus skrev i Romerne 1:18: “For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.” Bibelens første forbannelse var av slangen i 1 Mosebok 3:14, og dersom en ønsker å lese flere av Guds forbannelser, kan en lese mange av dem i 5 Mosebok (5 Mosebok 27:16-26, 28:15-20, 29:19-21). Ett nytt element ser vi i Galaterne 3:10“For alle som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” Sannheten er at vi er alle forbannet fordi vi ikke klarer å holde Guds lov – den er umulig å holde, og dersom vi har brutt en lov, så har vi brutt alle (Jakob 2:10). Vi er kanskje ikke forbannet på sanne måte som Kain var, men vi er under forbannelse fordi vi har blitt gitt en lov som vi ikke kan holde. Men loven er vår “tuktemester til Kristus” (Galaterne 3:24) slik at vi kan “bli rettferdiggjort av tro.” Den eneste måte å unngå vår forbannelse, er ved å ikle oss Kristi frelse ved tro på Ham. Dette er essensen av evangeliet!

Kain var forbannet fra jorden som hadde svelget Abels blod. Jorden som før hadde gitt sin grøde til Kain, var nå ett vitne imot ham og udåden hans. Kain ble forbannet på en slik måte at han ble bannlyst – eller sendt bort – fra område hvor han hittil hadde bodd og arbeidet. Blodet til Abel hadde ropt til Gud om det som hadde skjedd (se Vers 10), og nå var forbannelsen kommet over Kain. Gud kunne ha slått ham ned med et lynnedslag, eller sendt en engel med et sverd for å hogge ham ned, men Han valgte å gjøre jorden til en hevner, og ikke ta livet av ham med en gang. Jorden er alltid nær oss, vi kan aldri flykte fra den. Dersom jorden er hevneren som er etter oss, så er vår straff uunngåelig – og syndens straff ligger på lur ved døren (Vers 7). Kain fant straffen hans nært hans eget hjerte. Vi forventer to ting fra jorden, og gjennom denne forbannelsen blir Kain hindret dem begge: næring og bosettelse. Vi ser mer om dette i neste vers.

Det at jorden skrek eller ropte var også en bildebruk som Job brukte. “Dersom min åker skriker mot meg, og alle dens furer gråter, dersom jeg har fortært dens grøde uten betaling og utslokt eierens liv, måtte det da vokse torner på min åker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg!” (Job 31:38-40). Job referere her kanskje til den loven om at israelittene skulle la landet hvile hvert syvende år (3 Mosebok 25:1-7), noe som ville hjelpe å holde åkrene å holde seg gode og friske – en lov som Job synes å ha holdt – men det er interessant å se se referansene til “torner” og “ugress” her. Dette var nok bare noen av problemene som Kain ville støte på. Vi finner også at Jesaja refererer til at jorden skal rope ut om spilt blod: “For se, Herren går ut fra sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden for deres misgjerning. Jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte” (Jesaja 26:21). Felles med disse skriftstedene er at jorden roper ut – om spilt blod og urettferdighet – og Herren vet alt om dette. Det var uforstandig av Kain å tro at han kunne skjule hva han hadde gjort.

Gud hadde forbannet slangen og marken allerede. Det er stor uenighet om Herrens ord til Adam og Eva i Kapittel 3 var en forbannelse eller ikke – noen mener at dette er den første forbannelsen over ett menneske. Det Gud sier til Adam og Eva er jo en straff for hva de har gjort, og kan således bli sett på som en forbannelse, men dette var ikke forbannelser over bare de første to menneskene, men over alle menneskene som skulle komme etter dem. Det var ikke bare Eva som skulle lide under barnefødsler, men alle kvinner etter henne. Kains forbannelse er i så måte helt andreledes ettersom denne straffen og forbannelsen bare gjaldt ham, og ingen andre.


Vers 12

“Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden”.

1 Mosebok 4:12

Dette verset er fortsettelsen på det som Gud sa i det foregående verset. Gud hadde nevnt at det skulle komme en forbannelse over Kain for det han hadde gjort. Her kan vi se den todelte straffen som Herren har bestemt over Kain. Straffen – eller forbannelsen om du vil – som vi ser i dette verset, er delt i to: først så ser vi at Kain vil streve med å få fatt i næring for å brødfø seg, så ser vi at han vil ha problemer med å finne et sted å bosette seg.

Næringen fra jorden blir her nektet ham. Dette er en forbannelse som tar fra ham gleden hans, og spesielt hans kall i livet. “Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde.” Dette må ha vært spesielt sårt for Kain ettersom han var en bonde, og sikkert satte stor pris på yrket sitt. Han hadde ofret av førstegrøden sin, og var sikkert stolt over det han hadde dyrket. Legg merke til at alle skapninger er hva Gud gjør det til; en trøst eller et kors, en velsignelse eller en forbannelse. Dersom jorden ikke gir oss sin grøde, så blir vi nødt til å godta Guds rettferdighet, fordi vi ikke har gitt nok til Ham. Joden hadde vært forbannet for Adam, men den var nå dobbelt forbannet for Kain. Mordet av Abel hadde gjort hans yrke ufruktbart og ubehagelig. Legg også merke til at de ondes ondskap bringer en forbannelse over alt de gjør og alt de har. 5 Mosebok 28:15 sier: “Men dersom du ikke hører på din Herrens, din Guds røst, og ikke akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg“.

Bosetting blir også nektet ham. “En flyktning skal du være på jorden.” Dette var også en alvorlig fordømmelse. Han ville bli hånet og latterliggjort av andre mennesker. Det ville sikkert være en stor skam å gi ham husly, snakke med ham, eller vise ham noen som helst skags oppmerksomhet. Han fikk sikkert ett dårlig rykte blant alle mennesker. Trolig ville hans dårlige samvittighet plage ham hvor enn han dro. Hvilken ro kan vel de finne som drar meg seg sin forbannelse der de reiser? Kain var nok den første flyktningen i verdenshistorien, jaget av sin egen skyldfølelse.

Det synes å være implisert her at Kain vil være hvileløs i frykt og bekymring. Det verset var nok at han ble bortvist fra Guds nærvær og fra familien hans og ikke kunne finne sikkerhet noe sted. Den greske oversettelsen av Gamle Testamentet – Septuaginta – sier her “Du skal stønne og skjelve på jorden” – skrekken over din forbrytelse vil alltid hjemsøke deg, og du skal aldri ha et godt jordet håp om at Gud vil fjerne den straffen du fortjener. Dette ser ut som en endeløs og fryktelig fortapelse. En kan kanskje si det slik at Kain ble sendt i eksil.

Denne konflikten mellom de to åndelige ættene fortsetter blant oss i dag, og vi nå sitt klimaks i fremtiden som blant annet Johannes åpenbaring forteller oss om. I dag kan det kanskje se ut for oss som om Satan vinner, men Satans endelige tap vil først komme etter Kristi andre komme. Til og med i dag har vi Guds løfter om åndelig seier i vår daglige kamp mot onde krefter: “Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!” (Romerne 16:20). Vi ser her at Guds dom over Kain også er et eksempel – eller bilde – på knusingen av slangens hode. Kain ble for alltid drevet bort fra Herrens åsyn, og på samme måte kan man si at de som ikke tror på Kristus eller tar imot Ham vil lide “en evig fortapelse borte fra Guds åsyn og fra hans makts herlighet” (2 Tessalonikerbrev 1:9).

En som følger etter Gud og lyder Kristi Ord er de som gjør gode gjerninger. Det er bare Guds nåde som er forskjellen på oss og ikke-troende – vi har tatt imot nådens gave, frelse, og de ikke-troende har ikke tatt imot den. Pauls skrev: “For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av deres selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Efeserne 2:8-10). Først når Kristus blir en del av vårt liv, kan vi virkelig gjøre gode gjerninger, men da må vi lytte til Herren og følge Ham. Kain lyttet ikke til Herren og tok ikke imot mulighetene for å angre og vende seg tilbake til Ham. Gud lot Kain leve på jorden til tross for hans store og alvorlige synd, på samme måte som Gud lar både “hveten og ugresset” vokse side ved side til det er tid for innhøstning (Matteus 13:24-30, 36-43).

Kain var en som hadde “kjent rettferdighetens vei” ettersom han hadde vært nær Gud, men så ble sendt bort fra Guds – og familiens – åsyn. Og da skriver Peter: “Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem” (2 Peter 2:21). Straffen som ble gitt Kain ekskluderte ham ikke fra å angre sine synder i fremtiden, men han var nok en ynkelig sjel som måtte streve for å holde seg i live samtidig som han flyttet fra sted til sted. Han ble kanskje gjort narr av og ble kalt flere stygge ting. En slik tilværelse kan ha fått ham til å angre seg, men straffen var gitt og ville likevel fortsette, selv om han ville angre. Enkelte synder vi begår får konsekvenser som vi må leve med. Kains synd var en av dem. Og vi vet at Gud betraktet menneskeliv som noe spesielt og verdifullt, og Han ville sener gi meget konkrete lover om dette. Du kan selv lese 1 Mosebok 9:5, Job 16:18, Salme 9:13, Esekiel 3:18 o.s.v.

Kains forbannelse som “en vandrer… på jorden” blir ofte i dag sett i forbindelse med det moderne ordet “husløs” eller “hjemløs”. I USA har de et uttrykk de bruker om hjemløse som vandrer rundt fra sted til sted- “hobo”. Ofte vet vi ikke hvordan det er å være uten et hjem, men vi vet at dette ikke er noe å trakte etter. Det er meget vanskelig å finne ly for husløse i våre dager, og det var nok sikkert det også på Kains tid. Som en kuriositet kan jeg nevne at ordet for “vagabonde” eller “vandrer” – aka “hobo” – er fra det hebraiske ordet “nudh” som gir verbet “nod” som betyr “å vandre rundt”. Vi vil komme tilbake til dette når vi skal se på “landet Nod” under Vers 16.


 

(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)

%d bloggers like this: