Kapittel 4
Vers 1
“Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren.”
1 Mosebok 4:1
Når vi begynner Kapittel 4 er Adam og Eva utenfor Edens hage, og vi finner den fortsatte historien om de første menneskene på jorden. 2011-oversettelsen sier at “Adam var sammen med sin kvinne Eva” som begynnelsen på dette verset. Ordet “yada” betyr faktisk “å kjenne” ved å se på noe. Den engelske King James Bibelen bruker ordet “knew” – altså “visste” – noe som synes som en veldig rar oversettelse. Ordet brukes imidlertid om mange andre sanser i tillegg til å “å kjenne” eller “å se”. Det kan for eksempel bety “å oppdage” – noe som kan bety at Adam har “oppdaget” hvordan de kan føre slekten videre ved å føde barn. Vi vet ikke om Gud har gitt dem instruksjoner om forplantningslæren til dem, eller om de oppdaget dette mer tilfeldig. “Yada” står sammen med ordet “eth” som er et spesielt ord på hebraisk som vi ikke finner maken til på norsk eller engelsk. Det brukes om tid – enten vanlig tid eller tiden av en hendelse – en erfaring, eller en hendelse. Det har neppe noen spesiell innvirkning på ordet som står foran, i vårt tilfelle “yada“. Det hebraiske ordet oversatt “å kjenne” eller “å oppdage” brukes ofte innen hebraisk litteratur for å beskrive samleie mellom en mann og hans medhustru (konkubine). Det er også et ord som brukes ofte i Bibelen, men oftest om “å kjenne” som i “å vite” rent intellektuelt.
En av grunnene at vi skjønner hva oversettelsen av “yada” her er (foruten andre hebraiske skrifter) at resultatet var at Eva ble gravid. “Hun ble med barn, og fødte Kain.” Adam og Eva fikk mange barn (1 Mosebok 5:4), de fleste av dem er ikke nevnt ved navn. Vi går imidlertid ut fra at Kain var deres første barn. Vi vet hvordan det er selv – det første barnet er alltid ekstra spesielt, og vi tar mange bilder og videoer av det første barnet, Så blir det ofte færre og færre bilder jo flere barn en får. Vi går ut ifra at den første fødselen på jorden – og i menneskenes historie – er nevnt ved navn i Bibelen. “Kain” (translitterert som “Qayin“) betyr “å anskaffe” eller “å få” på hebraisk. Det samstemmer med hva Eva sa på slutten av verset: “Jeg har fått en mann ved Herren.”
Ordet på hebraisk for “fått” blir oftest oversatt som “opprettet”. I tillegg er dette ordet et ordspill på Kains navn, og kan derfor sees som “Jeg har fått anskaffet en mann ved Herren.” Eva innser at alle velsignelser kommer fra Gud, og at ethvert nyfødt barn er en Guds gave. Selv om oversettelsene av dette ordet varierer, så synes det å være en konsensus om at Eva trodde dette barnet var gitt henne av Gud. Det er også mange som antar at Eva trodde dette var den lovede Messias som ble hintet om i 1 Mosebok 3:15. Selv om navnet “Messias” ikke har blitt nevnt enda, så ventet nok Adam og Eva på etterkommeren som ville knuse slangens hode. Fødselen av Kain viser at Gud tross alt har velsignet Adam og Eva med å kunne produsere barn. Vi vet ikke hvor mange barn de hadde, men det kunne ha vært ganske mange. “Ved Herren” har av enkelte andre blitt oversatt “med Herrens velsignelse”. Dette var ingen jomfrufødsel, slik som en kan misforstå ut ifra den norske ordlyden her, men det er klart fra begynnelsen av dette verset at Adam var far til Kain.
Navnet Kain har også blitt assosiert med ordet “besittelse”. Kain var gitt til Eva og forårsaket stor glede, takknemlighet og forventning. Alle barn er en stor gave, og er viktige i oppbyggingen av en familie. Vi finner stor trøst når vi ser dem komme til oss fra Herrens hånd. Selv om Eva hadde født Kain med bekymringen og slitet som Herrens dom hadde gitt som konsekvenser av synd, så mistet hun ikke gleden over nåden i smertene sine. Gledene vi får, er ofte mer enn vi fortjener, og derfor må ikke klagene våre drukne takksigelsene våre. Som nevnt har flere kommentatorer antatt at Eva trodde at Kain var den lovede fra “hennes ætt” som ville vinne over Satan, og at hun derfor triumferte ved hans fødsel, slik som vi ser i slutten av dette verset. Dersom dette stemmer, så tok hun naturligvis feil, slik som Samuel også gjorde da han utbrøt: “Sannelig, Herrens salvede står her for Herren!” (1 Samuel 16:6). Hvem kan forutse fremtiden til barna våre når de blir født? Hvem vet hvilke store ting de vil oppnå i livene sine? Adam og Eva antok at Kain var en mann gitt dem fra Herren. De trodde at Kain var den lovede, mens han i realiteten var verdens første morder.
Det kan se ut som om det er Eva som har gitt Kain navn trenger ikke være noe problem. Bibelen hevder ikke klart når matriarkene begynte i dagene før flommen. Det er bare naturlig at mødrene av og til vil gi navn til sitt barn. Av og til ser vi at det er farens vilje som står sterkest. Vi ser imidlertid nok en gang at det synes å være Eva som gir barna navn i Vers 25. Eva var ikke bare takknemlig for barnet sitt, men slo også fast at Herren hadde gitt henne en mann. Selv om hun trolig trodde at Kain var “den lovede”, så ble han senere beskrevet som “av den onde” (1 Johannes 3:12). Vi vet intet om barndommen eller oppveksten til Kain utenom det som står om dem når han var gammel nok til å arbeide. Vi ser senere at han ble en bonde, noe som var forskjellig fra hans bror Abel. Vi finner også referanser til Kain i Nye Testamentet – som nevnt i 1 Johannes, og også i Hebreerne.
Vers 2
“Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker.”
1 Mosebok 4:2
Når vi fortsetter med Adam og Evas historie, ser vi at “siden” – eller bokstavelig talt “legge til” – så ble Abel født av Eva. Dette verset står meget nært til det foregående verset. Det hebraiske ordet “yasaph” er et like sterkt bindelegg som ordet “og” mellom 1 Mosebok 1:1 og 1:2. Eva fødte Kain – så “i tillegg” “fødte hun Abel, hans bror“. Disse to versene er begge korte og kunne ha stått sammen. Det minner oss om at Bibelen opprinnelig ikke ble skrevet som kapittel og vers, men at dette ble gjort i god tid etterpå. Abels navn på hebraisk er faktisk ikke “Abel” men “Hebel“. Ordet betyr “pust”, “damp” – eller i overført betydning “forgjengelighet”. Det gir inntrykk av en som bare kommer som et åndedrag for så å forsvinne for alltid. Noen har foreslått at Kain og Abel var tvillinger. Denne teorien har dukket opp på grunn av dette verset blir knyttet til det foregående verset med ordet nevnt ovenfor. Man leser da Skriften slik: Eva fødte først Kain og la til Abel like etterpå. Forskjellen på navnene til de to guttene – i tillegg til at det bare sies at Eva ga navn til Kain – gir grobunn for tanken om at Eva fødte tvillinger og øyeblikkelig ble forelsket med Kain (som vi ser i Vers 1) og ikke brydde seg like mye om Abel. Dette kan ikke bevises fra Bibelen, men er en fascinerende tanke. Dersom Eva utvalgte seg Kain istedenfor Abel kan dette ha gitt Abel en dårlig start i livet. Vi vet i dag at arv og miljø er utrolig viktig for barns oppvekst, og om denne teorien skulle stemme, kan det gi større forståelse av hvordan to brødre med samme foreldre kunne vokse opp så vidt forskjellig i personlighet.
Adam var i begynnelsen en gartner i Edens hage. Kain ble en jordbruker og fulgte i sin fars fotspor på samme måte som han var et levende eksempel på det forbannede mennesket som måtte streve for å tjene til livets opphold. Abel, derimot, hadde valgt et helt annet yrke. Han var gjeter og gjette sauer, akkurat som kong David – mannen etter Guds eget hjerte (1 Samuel 13:14 jfr. Apostlenes gjerninger 13:22). Ordet for “hyrde” betyr bokstavelig “en som mater flokken” og brukes derfor ofte om menighetsforstandere, pastorer og biskoper – bare for å nevne noen. Dette er et ord som billedlig beskriver Abel som en åndelig karakter. Det foreslås av enkelte at flokken også kan ha inneholdt geiter ettersom ordet for “sau” også er et kollektivt navn for små dyr som holder til på slettene. De to brødrene var like forskjellige i personlighet som de var i yrkesvalg.
Abel var imidlertid en av troens største helter – som nevnes i Bibelens “Hall of Fame” i Hebreerne 11. Han er faktisk den første av flere som blir nevnt av en rekke store personligheter gjennom hele Bibelens historie. “Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død” (Hebreerne 11:4). Abel ble også kalt “rettferdig” en “profet” noen ganger i Nye Testamentet (Matteus 23:35, Lukas 11:50-51).
Guttene hadde begge valgt gode og produktive yrker. Kain brakte mat på bordet for familien ved å bli bonde og dyrke fram forskjellige grønnsaker, frukter og bær. Abels sauer ga klær til familien. Det er mulig at noen dyr har blitt brukt for ofring til Herren. Dette er imidlertid ikke nedskrevet konkret i Bibelen, så det er bare en teori. Det er selvsagt mulig at Adam og Evas synd ikke skulle glemmes, og at blod var nødvendig for å dekke syndene både for Adam og Eva og for Kain og Abel. 3 Mosebok 17:11 sier: “For blodet er det som gir soning, fordi sjelen er i det.” Selv om det er meget trolig at de første menneskene på jorden ofret dyr til Herren, så finner vi ikke dette nedskrevet i Bibelen før på Moses sin levetid. Det kan være på sin plass å nevne på ny at menneskene på denne tiden var vegetarianere. Menneskene fikk ikke lov til å spise kjøtt til etter syndefloden (1 Mosebok 9:3). Dersom menneskene spiste kjøtt før dette, må de ha gjort det uten Guds tillatelse. Dessuten var det nok næringsstoffer i grønnsakene og frukten til at de kunne ha et godt og næringsrikt kosthold før vannflommen. Enkelte vitenskapsmenn tror at det etter syndefloden var mindre næring i jordens grøde, og at dette var årsaken til at menneskene fikk tillatelse til å spise kjøtt. Folkeøkningen kan også ha spilt inn på dette. Vi vil komme nærmer inn på disse emnene når vi senere ser på syndefloden.
Ikke alle er enige i at Kain og Abel var tvillinger. For eksempel hevdet Dr. Morris at dersom dette var tilfelle, så ville dette stå klart i Skriften. Vi ser blant annet en meget klar beskrivelse av Esau og Jakobs fødsel i 1 Mosebok 25:21-26, og ser hvordan disse to sloss fra fødselen av. En ser ikke noe liknende i historien om Kain og Abel. Leupold, på sin side, mener at det kan være mange tvillingpar som ikke har blitt klart fortalt om i Bibelen, og peker mot flere skriftsteder hvor han sier at det ikke er nevnt unnfangelse før fødselen deres. Fravær er imidlertid ikke det samme som bevis, og – som tidligere nevnt – er dette bare en teori, men jeg nevner her to kommentatorer som har forskjellig syn på dette.
Selv enn hvor man står i teorien om Kain og Abel var tvillinger eller ikke, så er det på rene at vi her ser begynnelsen av en av de best kjente historiene fra Bibelen. Begge disse personlighetene reiser flere interessante spørsmål som vi vil diskutere under veis. Dessverre er det mange som ikke tror at disse personene levde – også flere som bekjenner å være kristne. Både Adam og Eva blir sett på som symboler, ikke virkelige mennesker. Mange har problemer med å tro på 1 Mosebok 1-11 fordi det ikke passer med deres oppfatning av hvordan verden ble til – deres syn på vitenskapens forhold til Bibelen. Denne forfatteren tror på en bokstavelig fortolkning av helke Bibelen, og kommenterer disse versene med den antagelse av at Bibelen er Guds Ord. For mer om fortolkning av bibelske skrifter, se introduksjonsdelen til denne studien.
Vers 3
“Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde.”
1 Mosebok 4:3
Verset ovenfor starter med “Da en tid var gått”. Dette er oversatt fra to hebraiske ord, “qets” og “yome“. Det første ordet betyr “en ekstremitet”, og blir brukt som “etter”, “slutt” eller “den ytterste grense”. Det andre ordet har vi vært inne på noen ganger før. Det betyr hovedsakelig “en dag” og beskriver de varme timene på en dag. Brukt billedlig blir det oversatt som “tid” eller “tidsalder”. Det finnes mange variasjoner man kan bruke for å oversette disse to ordene sammen, og vi ser en god løsning i teksten ovenfor. Adam Clarke oversetter ordene som “på slutten av dagene”, noe som gir en følelse for at dette angir når guttene har blitt voksne. På Jesu tid ble en mann ansett for voksen da han ble 30 år gammel, og vi ser at Josef ble “statsminister” i Egypt da han var 30 år gammel (1 Mosebok 41:46) og Jesus startet sitt virke da Han var “omtrent” 30 år gammel (Lukas 3:21). Vi vet selvsagt ikke om Kain og Abel også ble betraktet som voksne da de ble 30 år gamle, men det er ikke umulig at det her menes at de var blitt voksne. Bibelen bruker selv ikke ordet “voksen” noe sted, men nevner heller hvor gamle folk var. Tradisjonen tilsier at jødene kom til noe som blir kalt “sannhetens øyeblikk” (“moment of truth”) når de blir 30 år. Talmud (hovedkilden til de jødiske lover) sier at en mann får sin fulle styrke ved fylte 30 år. Det finnes imidlertid unntak til denne regelen, og Gud kan bruke folk selv om de er unge. Til Jeremia sa Gud: “Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg” (Jeremia 1:7-8). Jeremia kan ha vært en tenåring, men mest trolig er det at han ikke var fylt 30 enda.
Det finnes flere andre teorier om hva disse to hebraiske ordene peker mot. Noen mener det peker mot slutten av uken – til sabbaten når de skulle hvile etter en ukes arbeid. Noen mener det peker mot høytiden da de høstet inn all grøden fra markene og hadde sin innhøstningsfest. (De jødiske høytidene ble imidlertid ikke innstiftet så tidlig, så dette stemmer nok ikke – likevel er innhøstningstiden en teori som er lansert av enkelte kommentatorer.) Enda en teori som er blitt foreslått er at det var tiden for ofring dette gjaldt. Vi vet at det ble ofret til Herren i disse dager, men vi leser ikke hva Gud har sagt til dem om ofring, eller om dette er noe menneskene har funnet på selv. Mest trolig har flokene på denne tiden blitt fortalt at de skal ofre til Herren deres Gud, men det er ikke nedskrevet hva de er blitt fortalt eller påbudt av Gud.
Kain bar ikke bare frem “et offer” til Gud, men han brakte med seg offer fra førstegrøden av det han hadde dyrket. Dette passer utrolig godt med hva vi leser i 3 Mosebok 23:10-13: “Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, han skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det. Samme dag som deres svinger kornbåndet, skal dere ofre et årsgammelt lam uten lyte til brennoffer for Herren og matofferet som hører til: to tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, til ildoffer for Herren, til en velbehagelig duft, og drikkofferet som hører til.” Lovene gitt til Moses og Israel under deres vandring i ødemarken var meget strenge. Det er ikke nedskrevet liknende lover for dem som levde før syndefloden. Dette var en helt annen tidshusholdning hvor samvittigheten var det som særpreget menneskene på jorden. Loven kom ved Moses, likevel kan vi ikke helt se bort fra den muligheten at menneskene på dende tiden kan ha blitt fortalt av Gud at de måtte ofre til Ham. Om Gud befalte dette eller ikke, så ser vi klart at begge brødrene ofret til Herren.
Der var en tid da Adam og Eva – som representanter for menneskeheten – var istand til å møte Gud regelmessig. Etter syndefallet ble de kastet ut, og kjerubene voktet inngangen slik at menneskene ikke lengre kunne ha denne regelmessige kontakten med Gud, og vandre sammen med Ham i hagen (1 Mosebok 3:24). Gud hadde imidlertid lovet en Forløser – en som ville komme og knuse slangens hode noe som ville muliggjøre samvær igjen mellom mennesker og Gud. Det ville selvsagt være naturlig at Herren satte opp forskjellige vilkår for at dette skulle skje. Muligheten for at det var gitt spesifikke regler om dette er absolutt tilstede, men ikke dokumentert. På grunn av manglende informasjon vet vi heller ikke om dette var deres første ofring til Herren, det bare antas av flere kommentatorer. Det kan ha vært vanlig å gjøre dette i forbindelse med sabbaten, men vi vet ikke dette sikkert. Vi vet at Gud var fornøyd med ett offer, og ikke det andre. Vi vil imidlertid komme tilbake til dette senere.
Flere kommentatorer føler at det vi leser om her var oppstarten av ofringene til Gud. Grunnen til dette er Bibelens stillhet om tidligere ofringer. De mener nok at dersom menneskene hadde blitt befalt å ofre av Gud, så ville Moses ha skrevet dette ned på papir – eller på skinn, som man ofte gjorde i Gamle Testamentets tid. Flere antar at Adam har bedt sønnene sine gjøre dette, og at det er derfor det har sneket seg ut av den oppskrevne historien. Man finner det vanskelig å tro at disse guttene – nå voksne – har kommet på dette av seg selv. Selvsagt kunne enhver person som virkelig var takknemlig til Gud for alt de hadde, ha funnet på å ofre til Gud-Likevel tør vi ikke slå fast noe med sikkerhet ettersom vi ikke kan lese det her. Tilhengere av de forskjellige synene kan underbygge teoriene sine med skriftsteder fra andre deler av Bibelen, skrevet under andre tidshusholdninger, men ingen kan være bombastisk om dette. Ordet for “offer” har en vid betydning, og er ikke til mye hjelp i slik henseende.
Noen underes på hvorfor Kain nevnes først med sitt offer. Det kan være fordi han var den førstefødte. Det kan også være fordi han var den av Adam og Evas sønner som kom først med offeret. Som tidligere nevnt er det også en mulughet at de hadde ofret flere ganger før. Det at Kain bringer sitt offer først betyr ikke at han var mer hengiven i sin religiøse tilbedelse. Vi kan heller ikke si at han ga feil offer til Herren. Han ga det han hadde, fra førstegrøden av marken han jobbet på, noe som Gud tidligere hadde befalt israelittene å gjøre. Så langt i historien er alt i orden.
Vers 4
“Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer.”
1 Mosebok 4:4
Etter at Kain hadde kommet med sitt offer, var det Abel sin tur. Abel kom trolig med offeret sitt etter Kain, både fordi det står nevnt i Bibelen etter Kains offer, og fordi Kain var den eldste. Tidsrammen “på slutten av dagene” (Vers 3) gjelder også for Abels offer. Som tidligere nevnt er dette trolig en referanse til at guttene hadde blitt voksen. (Se kommentarer om dette emnet under diskusjonen til det foregående verset. Av en eller annen grunn var det tid til å ofre til Herren, og Abel kom med et godt offer. Adams rolle som far vil ha gjort ham til den ledende personen i familien, og han kan ha fungert som familiens prest. Vi vet at Adam og Eva fikk flere sønner og døtre (1 Mosebok 5:4), men vi vet ikke om de også ofret til Herren, eller om de var “voksne” da dette verset fant sted. Adam kan ha instituert ofringene som et minne om hva som skjedde i Edens hage. Det er imidlertid ikke så viktig hvem som startet denne ofringen. Det står for eksempel ikke at Adam ofret til Herren. Tilbedelse av Gud gjennom ofring er imidlertid noe som vi finner gjennom hele Gamle Testamentet, og først da det perfekte offeret kom, kunne en slutte med denne praksisen (les Hebreerne 9:22-28). Dette er imidlertid skrevet spesielt om Lovens tidshusholdning – tiden fra Moses og opp til Kristi død på korset. Etter Kristi død og oppstandelse lever vi i Nådens tidshusholdning (eller Menighetens tidshusholdning) som skal var til Jesu andre komme.
Abel sitt offer var et lam, fordi han var en gjeter. Akkurat som Kain hadde gitt av “førstegrøden”, så ga Abel “av de førstefødte lam“. Lammet er av stor viktighet ettersom det er et bilde på Kristus. Da Johannes så Jesus komme mot seg for å bli døpt, utbrøt ham: “Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Johannes 1:29). Jesus var det perfekte offerlammet som kunne ta vekk hele verdens synd. Jesaja skrev dett om Kristus i cirka år 700 f.Kr.: “Vi for alle ville som får, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det” (Jesaja 53:6-7). Jødene feirer påske ved å spise “påskelammet” – en tradisjon de bruker til å minnes da jødene ble satt fri fra Egypt på Moses sin tid. Da tok de “et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt” for å slakte det og stryke blodet på dørstokkene, slik at dødens engel skulle gå dem forbi (les 2 Mosebok 12:3-20 for å se hva Gud sa om dette til Moses). Dette var også et bilde på Kristus som skulle komme og gi opp Sitt blod for oss. Jesus kalles også “Lammet som ble slaktet” i Johannes åpenbaring 13:8. Selv om vi ikke finner at slik ofring var beordret i Abels levedager, så ser vi at ofringene er ganske like dem vi finner i Moseloven. Gud er imidlertid ikke nødvendigvis ute etter offer, men søker dem som har et rent hjerte. David skrev: “For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer er for Gud en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte” (Salme 51:18-19). Dette fikk David til å rope ut: “Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stradig ånd i meg” (51:12). Det er altså ikke selve offeret, men ofrerens hjerte som er viktigst for Gud, og dette gjelder gjennom alle tidshusholdninger.
Gud “så til Abel og hans offer“. På engelsk står det at “Herren hadde respekt overfor Abel og hans offer”. Selve ordet på hebraisk betyr “å stirre på”, mer konkret “å inspisere”, “å betrakte” eller å bli forumdret av det du ser på. Mange mener at Gud foretrakk Abels offer fordi det var et blodoffer, og trekker dette sammen med at det ikke finnes soning for synd uten at blod blir utgytt og peker til Hebreerne 10:22. Det er mulig at disse sannhetens har blitt åpenbart for dem som levde før den store vannflommen, men vi kan ikke fastslå dette med sikkerhet. Hebreerne 11:4 slår fast at det var ved tro at Abel ga et bedre offer enn Kain. Det synes som om det ikke var gaven i seg selv som var problemet, men at giveren ble funnet feil ved. Det å få respekt for offeret kan på hebraisk sies som “å stirre inn i noe med det ivrigste blikk”, noe som ville passe med oversettelsen her. Samme hva grunnen var, så ser vi at Abel ser ut til å ha fått sitt offer godkjent av Gud.
Noen bemerker at det er en stor kontrast mellom Kain og Abels offer. Det blir sagt at “til og med Abel” brakte offer til Herren, at det var “på hans part”. En understreker også at ikke bare offerlammet blir nevnt, men også dens “fett“. Det virker som om forfatteren har forsøkt å understreke hvor godt et offet Abel brakte til Herren. Leupold mener å se en forskjell mellom Kains offer – mener at han bare ga fordi det krevd av ham, som en utvendig, religiøs seremoni – og Abels offer som var det beste han kunne gi. Han kan være inne på noe, men Hebreerne 11:4 viser at det ikke var offeret alene som var seeensiel, men innstillingen til dem som ofret. Dyreblod kunne ikke redde dem mer en gode gjerninger kan redde oss i dag. Gud har alltid søkt etter “en mann etter sitt hjerte” (1 Samuel 13:14).
Vers 5
“men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble ble Kain forbitret, og stirret ned for seg.”
1 Mosebok 4:5
Vi har nettopp beskrevet de to typene offer som de to brødrene Kain og Abel har presentert til Gud. Vi leste at “Herren så til Abel og hans offer.” Dette har vi antatt å bety at Gud så på Abels offer med velbehag, På engelsk så vi at dette ble oversatt som “Herren hadde respekt” til Abels offer. Selv om vi ikke vet hva Gud har befalt menneskene på den tiden å ofre til Ham, så vet vi at Han aksepterte Abels offer av et ungt lam. Som vi ser her hadde Herren Gud ikke respekt for Kain og hans offer. Kains offer ser i utgangspunktet ut til å være i orden. Det likner ett av offergavene som ble befalt av Gud til Moses i 3 Mosebok 23, og vi ser ikke noe feil med dette, foruten at dette offeret – av markens førstegrøde – ble gitt sammen med andre offergaver i tillegg. Som tidligere sagt, finner vi ikke at noen har blitt befalt av Gud å ofre til Ham før Moses fikk sine direktiver i Sinai ørkenen. Ett eneste unntak er da Gud ba Abraham om å ofre Isak som et brennoffer (1 Mosebok 22:2), ellers finner vi imidlertid at flere bibelske personer ofret til Herren av egen fri vilje. I Jeremia 7:22 leser vi: “For den dag jeg førte deres fedre ut av landet Egypt, da talte jeg ikke til dem om brennoffer og slaktoffer, jeg gav dem ikke befaling om det. Men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vandre på de veier jeg befaler dere, så skal det gå dere vel.” Brennofferet og slaktofferet er altså ikke det avgjørende for Herren, men det at en riktig innstilling overfor Gud er det som er viktigst. Ofringene bare viser hva som bor inni hjertet til folk. Ofringer uten den riktige innstillingen er bortkastet energi.
Nøkkelen til en riktig forståelse av hva som var feil med Kains offer finner vi i Hebreerne 11 – Bibelens egen “Hall of Fame”. Der leser vi “Ved tro bar Abel fram et bedre offer enn Kain” (Hebreerne 11:4). Ordet “tro” – eller “overbevisning” – er definert i Hebreerne 11:1: “Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det ting en ikke ser“. Det kan virke som om dette passer bedre på troende i dag – som ikke har sett Gud eller Kristus, men likevel bestemmer seg for å stole på Gud Ord og følge etter Ham, til tross for at de ikke kan se Ham ansikt til ansikt. Vi har “overbevisning” om at Gud eksisterer, og vi “håper” at Jesus vil komme tilbake til jorden for å rykke bort Sin menighet før trengselstiden starter. Ett annet ord vi bruker for “tro” er “tiltro”. Vi har “tiltro” – eller “stoler på” – at det vi leser i Bibelen om Israels Gud og Jesus Kristus er riktig. Hva betyr det at Abel ga et bedre offer enn Kain “ved tro“? Noen kommentatorer mener igjen at bare Abels offer ble godkjent fordi det inneholdt blod, og uten blod kan ikke syndene tilgis (Hebreerne 9:22). Vi har allerede flere ganger vært inne på at Bibelen ikke nevner noe slikt påbud fra Gud før den store vannflommen kom. Hebreerne 11:4 fortsetter: “Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver.” Abel ga et mye større offer enn Kain, et bedre og mer komplett offer. Det at han ga dette “ved tro” gjorde at han ble tilgodesett av Gud, og ikke Kain. Vi ser at Gud ikke godkjente Kains offer, og dette må ha vært på grunn av hans mangel på tro. Tross alt sier forfatteren av Hebreerne at “På grunn av den (troen) fikk de gamle godt vitnesbyrd“(11:2), og vi ser også at Abel fikk “vitnesbyrd om at han var rettferdig“. Det var ikke bare at at Abel ble beskrevet som rettferdig, men “ved sin tro taler han ennå etter sin død.” Hvilket vitnesbyrd har vi fått av Abel som vil stå frem som et godt eksempel for oss i dag? At han ofret et lam? Når ofret du som leser et lam til Herren sist? Sannheten er at Abel hadde tro og stolte på Gud, og han ga sitt offer i takknemlighet på hva Gud hadde gjort for ham. Kain hadde ikke tro og satte ikke sin lit til Herren, men ofret bare fordi det var noe som var forventet av ham. Et slik eksempel er viktig for oss å følge. Ikke om vi gir brennoffer for Herren – noe som ikke er nødvendig ettersom Jesus døde på korset som det perfekte offerlammet.
Til slutt ser vi at Kain ble “forbitrer og stirret ned for seg.” Det hebraiske ordet “charah” betyr “å bli sint”. Det bokstavelige betydningen er “å gløde av varme” og kan bety “å eksplodere av sinne” i enkelte tilfeller. Før dette ordet står et ord som betyr “meget” eller “veldig”. Når man setter disse to ordene sammen, finner vi at Kain ble “meget sint”, faktisk så sinna at han ble knallrød i ansiktet. Så ser vi at “ansiktet fallt”, det vil si at han senket blikket sitt i raseri. Kain burde ha rettet sine følelser mot seg selv, det at han ikke hadde gitt et godt nok offer til Herren, men han ble istedenfor sinna og sjalu på sin bror. Han kan ha følt et stort forventningspress ettersom han – Kain – var den eldste broren. Denne handlingen og følelsene som fulgte viser at Kain hadde forkastet Gud i livet sitt. Han hadde ikke ofret til Herren i tro, og han var sinna over dette, selv om feilen var hans egen.
Handlingene til Kain viser at han følte harme overfor både Gud og broren Abel. Abel var et utvendig symbol på det faktum at Kains arbeid ikke var nok til å få ham fram for Guds nærhet. Abel var i tillegg en profet (Lukas 11:50-51) og kan muligens ha sett denne svakheten i sin eldre bror. Ja, han kan til og med ha advart ham om dette. Kain hadde vært utilstrekkelig, gaven uakseptabel. Han er ute av stand til å tilfredsstille den Allmektige, noe som broren var istand til å gjøre. Gud har alltid ønsket at menneskene skulle ha et rent hjerte. David skrev: “Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falsk. Han får velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud” (Salme 24:4-5). Vi ser at dette også har vært tilfelle med noen før syndefloden. “Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg” (1 Mosebok 5:24). Enok var en troens mann som hadde et rent hjerte framfor Gud. Han ble bortrykket på grunn av sin tro, og er den neste – etter Abel – som blir nevnt i Bibelens “Hall of Fame” (Hebreerne 11:5). Vi har også Noah som Gud utvalgte til å bli reddet fra vannflommen – sammen med familien hans. “Noah var en rettferdig mann, ulastelig blandt sine samtidige. Noah vandret med Gud” (1 Mosebok 6:9). Og gjett hva! Noah er den tredje mannen som nevnes i Bibelens “Hall of Fame”. “Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett” (Hebreerne 11:7). Til syvende og sist er det troen som avgjør. Troen var det som var forskjellen på de to brødrene – en trodde, og den andre trodde ikke. “Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud” (Hebreerne 11:6).
Vers 6
“Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg?”
1 Mosebok 4:6
Her finner vi at “Jehova” snakket til Kain. Vi har ikke sett at Gud har snakket direkte til Kain tidligere, men vi kan heller ikke avskrive det som en mulighet. Johannes, i det siste verset av hans evangelium, skrev: “Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives” (Johannes 21:25). Og dette gjelder stort sett de 3 årene da Jesus utførte Sitt virke, ettersom veldig lite er skrevet om Jesu barndom. Dersom man tar i betraktning alle de tusen år med historie opp igjennom tidene som blir fortalt om i Gamle Testamentet, så er det åpenbart at ikke absolutt alt er skrevet opp i De hellige Skrifter. Vi føler, i 1 Mosebok, at det er mye som er usagt her, men vi kan selvsagt ikke vite med sikkerhet hva som ble sagt, og mellom hvem. Men vi tror at Bibelen er Guds fullkomne Ord, og at det vi trenger å vite står her, så derfor kan vi ikke fritt anta hva som kunne blitt sagt, men forholder oss først og fremst til det som faktisk ble sagt.
Gud spurte Kain om det som vi så på det foregående verset. Vi så at Kain var så sint at han ble rød i ansiktet, og han senket blikket sitt og stirret ned i bakken – full av sinne overfor Gud og broren Abel. Nå spør Gud hvorfor han er “forbitret” og “stirrer ned” for seg. Dette er åpenbart et forsøk på å få Kain på bedre tanker, til å innse sinnet og dumheten hans, og han blir her gitt en mulighet til å “kjøle seg ned” og bearbeide følelsene sine. Det er fantastisk å se at Gud er tålmodig og viser ømhet overfor denne ondsinnede mannen som ikke har klart å tilfredsstille Ham ved ofringen sin. “Han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse” sier Peter i 2 Peter 3:9. Dette sier noe om Herrens kjærlighet til skaperverket Sitt, og at Han tross alt ønsker det beste for oss. Gud Fader er den kjærlige Faren vi leser om i lignelsen om den fortapte sønnen, hvor vi leser om den eldste broren: “Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham” (Lukas 15:28).
Vi ser at Gud ønsker å finne grunnen til at Kain er vred. “Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg?” På samme måte som Gud legger merke til Kains sinne, så legger Gud også merke til våre sinte blikk, sjalue blikk og bekymrede blikk. Intet slipper unna Guds vaktsomme øye. Mesteparten av våre sinte holdninger forsvinner gjerne dersom en streng person påpeker dem. Vi burde også stille oss selv spørsmålet “Hvorfor er jeg så sinna? Er det en god grunn til det? Hvorfor blir jeg alltid så raskt sint?” Gud forsøker å få Kain til å innse at han ikke har noen rett til å være sinna på Gud. Vi må huske på at det er universets Skaper som bestemmer hva som er rett og galt, og Han er en hellig Gud som er høyt hevet over alle oss mennesker – og vi må underordne oss Ham. Å bli sinna på Gud er ingen løsning på noe som helst! Gud er Herre over liv og død, velsignelse og forbannelse, og belønner menneskene etter deres gjerninger. Det er jo nettopp på grunn av dette at vi trenger Guds nåde gjennom Jesu død på korset! Reglene som Gud har laget er rettferdige, fordi det er Han som har laget dem. Ofte sier Gud at dersom vi følger Ham, vil vi bli velsignet, men dersom vi ikke følger Ham, vil vi lide nød.
Vers 7
“Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.”
1 Mosebok 4:7
Guds tale til Kain, som stertet i Vers 6, fortsettes her i dette verset. “Jehova” sier at “dersom du gjør vel, skal ikke da ansiktet bli løftet opp?” Det hebraiske ordet “sa’eth” betyr “å løfte opp” eller “opphøye”, det brukes om forfremmelse i jobbtittel og betyr også å bli akseptert og bli gitt verdighet. Som substantiv betyr det oftest “forhøyelse” og brukes blant annet om spedalskhet i Bibelen. Dette ordet blir sett sammen med “panim” som betyr “ansikt” – og da ser vi at dette er beskrivende på Kains sinne og senkede ansikt i de to foregående versene. Det med “å gjøre vel” eller “ha godt i sinne” som 1988-oversettelsen sier. Dette betyr nok å gjøre det som er riktig i Guds øyne, noe som ville ha ført til at Gud istedenfor ville ha godtatt Kains offer. Dersom en gjør det som er riktig, er det ingen grunn til å unngå Guds blikk. Det er synden som blokkerer adgangen til Herren.
Videre sier Gud at “dersom du ikke gjør vel, da ligger synden ved døren.” På samme måte som Kain ikke hadde “godt i sinne” eller “gjorde vel” i versets første setning, så har ikke Kain “godt i sinne” her i midten av verset. Gud sier at dersom Kain ikke gjorde vel – noe han ikke gjorde, ettersom offeret hans ble avvist av Gud – så “ligger synden på lur ved døren”. Ordet for “synden” indikerer en syndig vane. Når ett menneske synder, så sier vi ofte at “det har falt i synd”. Når ett menneske gjentar synden, sier vi at de har tilegnet seg en “syndig vane”. Når denne vanen gjentar seg igjen og igjen, kan vi snakker om “syndens trelldom”. Dess mer vi synder, dess mer legger syndens lenker seg rundt oss. Når Kain først syndet, var han i stor fare for, ikke bare å tillegge seg en vane av synd, men også å bli lagt under syndens lenker i trelldom. Gud sier at denne synden “ligger… på lur ved døren” – et ord som også kan bety “porten”. Vi får her et bilde av en som ligger på lur ved døren som et rovdyr som jakter på sitt bytte. Det blir også hintet mot at et synd-offer også ligger ved døren og venter, og dersom Kain hadde valgt riktig, ville han ikke ha fulgt den katastrofale veien som han gjorde. Det er flere kommentatorer som ser denne “synden ved døren” som å bety et synd-offer, og sier at ordet er brukt slik i Hosea 4:8, 2 Korinterbrev 5:21 og Hebreerne 9:28. En ting som går imot denne teorien, er loven om første gangs benevning – som vi har nevnt tidligere. Det er den regelen om at en i hebraiske skrifter først må bruke ett ord i sin rette og bokstavelige betydning før du kan bruke den hvor den betyr noe annet eller noe mer enn dets originale betydning. Vi så dette da vi kikket på bruken av ordet “yom” (“dag”) under skapelsesuken. Det hebraiske ordet “chatta’ah” (“synd”) brukes her for første gang i Bibelen. Ordet for “dør” betyr bokstavelig “en åpning” og brukes om både dører og porter. Jamieson, Fausset og Brown hevder at språket her på hebraisk indikerer at det tidligere var gitt instruksjoner om hvordan tilbedelsen av Herren skulle skje. Grunnen til at det er forskjell på fortolkningene her er at noen tror grunnteksten sier det som står ovenfor her. Andre mener at det skal stå “Men har du godt i sinne…” istedenfor “har du ikke godt i sinne”. Det er helt klart at disse to setningene er vidt forskjellige.
Til slutt står det noe veldig rart. Det står at synden “har lyst på deg“, det vil si at den “strekker seg etter deg”, “lengter etter deg”, “lyster etter deg”. Men så står det at “du skal herske over den“. Det hebraiske ordet “mashal” betyr “å herske” eller “bestemme over”, “å styre” eller “ha makt over” noe. Det kan virke forståelig at “synden” lyster etter – eller strekker seg etter – Kain. Det passer liksom med hele historien vi leser om i dette kapittelet. Men hva betyr det at “du skal herske over den“? Skulle Kain herske over synden som var i ferd med å sluke ham opp med både hud og hår? Svaret ligger nok i at Gud her ikke mente “synden” når det her står “den” – hvor oversettelsen kanskje burde ha vært “ham” (slik som i den engelske King James Bibelen). Mest trolig siktet Herren her mot Abel. Kain var den eldste av brødrene, og han var først i rekken. Det er også sant at han ville “ha makt over” sin bror, og det beviste han da han tok livet av ham og slo ham i hel. Det at Abels offer ble godtatt av Herren, betyr ikke at han automatisk overtok Kains rettigheter som den førstefødte. Flere kommentatorer mener – og oversetter første delen av den siste setningen som “Han har lyst på deg” – at Abel hadde lyst på å få rettighetene som tilhørte den førstefødte. Siste setningen ville da lyde slik: “Han har lyst på deg, men du skal herske over ham.”
Det ser ut som om den gamle slangen, Satan, hadde komplett forgiftet Kains sjel da Gud ikke ville ta imot gaven hans. Frøene av stolthet og sjalusi og hat bar sin bitre frukt. Offergaven hans kunne ha blitt løftet opp til godkjennelse dersom han hadde hatt riktig innstilling. Der er en sterk advarsel om at dersom han ikke gjør hva som er riktig, eller forårsake at han gjør godt, så vil han miste målet – som burde være å tilfredsstille Gud. Synden blir, som sagt, sammenliknet med ett vilt dyr som huker seg ned ved døren. Og Kain slapp villdyret inn! Det stod der slik at det kunne sluke opp dem som kom ut døren, men Kain slapp den inn ved å ikke lytte til hva Herren sa til ham. Denne syndet – eller dette villdyret – strever etter å få fatt i Kain, akkurat som det vil forsøke å gripe fatt i deg. Det var ikke noe kjæledyr som ventet utenfor døren, men en blodtørstig skapning. Men sier Skriften at han skulle herske over dette dyret? Til tross for alle teoriene overfor, er det ikke umulig – selv om enkelte av ordene ikke passer helt – at dette var Guds måte å forsøke å få Kain til å ta det rette veivalget her på dette utrolig viktige punktet i hans liv. Gud tilbyr alltid nåde til de menneskene som Han elsker, men få er de som tar imot den. Leupold foreslår denne oversettelsen på slutten av verset: “Du burde herske oven den”. Dette kommer an på oversettelsen og fortolkningen av det hebraiske “timshol” som uttrykker en eller annen type forpliktelse.
Der er noe illevarslende over Kains stillhet. Vi kan ikke se at han reagerte på noe av det som Gud sa til ham. Han takket ikke for advarselen, angret ikke på sjalusien sin, eller forsøkte å rette opp livet sitt. Det ser ut som om han bare hadde sta stillhet å tilby. Sjalusien gikk over til raseri og hat. Som historien videre viser, hadde synden grepet godt tak i denne unge mannen. Mulighetene for pur uventet ondskap lå gjemt i denne synden. Som en ondsinnet sykdom bryter den plutselig ut og avslører dets ondsinnede natur og forferdelige forbannelse. Det er som om en blekksprut festet armene sine til menneskene når synden grep fatt i dem.
Vers 8
“Kain talte til Abel, sin bror. Og da de engang var ute på marken, for Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.”
1 Mosebok 4:8
På begynnelsen av dette verset, ser vi at Kain snakket til Abel. Det faktum at det ikke nevnes hva Kain sa, eller i det minste hva han snakket om, har fått noen kommentatorer til å tvile på at dette var en vanlig samtale. Noen påstår til og med at å si at Kain snakket til broren sin var en urett mot historien og mot grammatikken her i dette verset. De peker mot at enkelte andre eldgamle tekster er et tomrom her på dette stedet. Men grunnteksten sier virkelig at “Qayin” (Kain) “amar el Hebel ach” – “snakket” eller “svarte” Abel, “hans bror”. Det at vi ikke vet hva de sa til hverandre, betyr ikke at de ikke snakket sammen. Trolig snakket Kain om hverdagslige ting, bare for å holde kontakt med broren mens han planla å ta livet av ham. Det er også mulig at når de to brødrene snakket sammen, så fikk Kain svar fra Abel som han ikke likte, og at dette har vært det som var siste strået før mordet på Abel. Igjen er dette vanskelig å vite med sikkerhet på grunn av den mangelfulle informasjonen her i dette verset.
H. L. Leupold kommer med en utradisjonell teori hvor han lanserer teorien om at skriften her burde oversettes som “og han sa”. Ordlyden ville da bli noe slikt som: “Kain sa til Abel (hans bror): la oss gå ut på marken.” Dette ville i så fall bety at Kain lurte Abel vekk slik at han kunne ta livet av ham hvor ingen kunne se ham gjøre det. Dette er selvsagt ikke noe som den norske Bibelen støtter, ei heller den engelske King James Bibelen. Et mulig samtaleemne for disse to kan ha vært at Abel forsøkte å få Kain til å angre seg, og ordne opp i sitt forhold til Gud. Dette ville sikkert vært et emne som ville kunne skubbe Kain utenfor stupet.
I alle fall, hvordan det enn falt seg slik, så var disse to brødrene alene ute på marken sammen. Dette kan ha vært dyrket mark eller villmark. Ordet “sadeh” kan oversettes både som land, jord, mark eller jorde, og brukes både om innmark og utmark. Det er ganske sikkert at det var borte fra Adam og Eva samt andre mulige søsken. Det er absolutt ikke helt sikkert hva de sa til hverandre, eller hvor på marken de var, eller hvordan de hadde kommet seg dit (åpenbart gikk de dit, men vi vet ikke foranledningen til det). Vi kan heller ikke helt se bort ifra muligheten om at Kain hadde planlagt å få broren sin ut på jordet, noe som i dag ville kvalifisert til overlagt drap – det vil si planlagt mordet.
Da disse to brødrene var ute på marken, så står det at “Kain steg opp mot Abel”. Navnene er ikke vanskelige å forstå i grunnteksten, men ordene imellom dem er “kuwm” og “el“, i vår norske oversettelse fra 1988 blir dette ordet oversatt som “for løs på“. I den engelske King James er dette oversatt som “rose up against” (“reiste seg opp mot”). “El” er en preposisjon som kan ha mange betydninger, og det må sees i sammenheng ned verbet som det står sammen med. Verbet her kan oversettes som “å reise seg opp” eller “å stige opp”. Dette kan i overført betydning brukes om en fiende som setter seg opp imot noen. Det brukes også om “å løfte opp” noe. Dette kan være et ord som beskriver at Kain løfter hendene sine mot broren sin. Det står ikke presist hvordan Kain slo i hjel Abel, men han kan eksempelvis ha hatt en stein i hånden sin.
Til slutt i verset står det at Kain “slo ham i hjel.” Det hebraiske ordet “harag” betyr “å slå noen med dødelig formål”. Det kan også oversettes som “ødelegge”, “myrde”, “slakte” eller “drepe”. Å forstå at dette verbet har som hensikt å ta livet av noen, så faller preposisjonen etter verbet enkelt på plass. Vi antar at man på denne tiden enda ikke har laget kniver eller våpen, selv om de første menneskene på jorden ganske tidlig laget “redskaper av kobber og jern” (Vers 22). Det er en feilaktig antagelse at de første menneskene på jorden bare var huleboere og ikke hadde funnet opp ilden. En riktig forståelse av skapelseshistorien forklarer at menneskene var smarte, selv like etter skapelsen fant sted. Vi finner flere beviser på dette i kapittelet vi nå ser på – og huleboere finnes selv i dag. Vi bruker ikke hele hjernen vår i dag – tenk om man like etter skapelsen hadde vært i stand til å bruke mer av hjernen sin. Synd og entropi kan ha gjort at vi bruker mindre og mindre av hjernen vår. Vi har i dag flere problemer med å få barn, og vi ser flere og flere problemer med forplantning i vårt moderne samfunn. Tenk om dette også gjelder hjernen? Mer om dette senere.
Kains synd er ikke bare en av de verste synder vi kan forestille oss, men det er også ett bilde på hva som kan skje med dem som følger etter Guds lov. I Bergprekenen sa Jesus “Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres” (Matteus 5:10). De første syv saligprisningene er måten Jesus sier vi kan oppnå glede eller lykke i livene våre. Guds metode er ikke vår metode. Lykken er ikke å være rik, populær, mektig eller “macho”, men å være fattig i ånden, sønderbrutt over synden, ydmyk overfor en mektig Gud, tørste og hungre etter rettferdighet, og se at Gud renser en slik at en blir ren i hjertet. Disse – som følger etter Gud – vil bli jordens fredsmeklere, men Guds fred er ikke det samme som menneskers fred. De vil proklamere Gud og Hans Ord, og dette vil oppfylle de første syv saligprisningene. Da kommer den åttende som ett resultat av at en oppfyller de første syv, og forfølgelse vil bli resultatet. Abel var rettferdig, og han er også blitt kalt “en profet” i Lukas 11:50-51. Dersom man går ut ifra at dette stemmer, så er det meget trolig at Abel har forsøkt å stifte fred mellom Kain og Gud, og at han har blitt drept for dette.
Vi synes at Adams synd – å spise en forbudt frukt – var en liten synd, slik som synder virker å være, men det åpnet døren for større synder, og det tok ikke lang tid før vi så den første morderen i verdenshistorien. Bitterhet og sjalusi har blitt kalt “en alvorlig sykdom” ettersom de forbitrer hele mennesket og gjør dem fulle av bitterhet. Fiendskap er frukten som setter slangens ætt opp mot kvinnens ætt. Abel blir den første av en lang linje martyrer (Matteus 23:35), på samme måte som Kain er den første i en lang linje av ugudelige forfølgere som har gjort livet surt for mange troende (Judas 1:11). Kain “som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden” (Galaterne 4:29), og slik vil det være så lenge menneskene har fri vilje og denne tidsalderen fortsetter.
Mange har vist til Moselovens bud “du skal ikke slå i hjel” (2 Mosebok 20:13), og dette budet blir forsterket av Jesus i Bergprekenen hvor Han sier: “Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skylig for rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvets ild” (Matteus 5:21-22). Jesus forsterker her loven slik at den blir enda vanskeligere å holde. Ordet “Raka” kan kanskje best oversettes som “tomskalle” – at hodet er tomt, et nedverdigende uttrykk. Det er imidlertid ikke like alvorlig som å kalle noen en “dåre” – i dag ville vi sikkert ha sagt “idiot” eller “tosk”. Det at en skal kastes i helvete på grunn av dette, er utrolig alvorlig. Jesus viste oss – som jødene stort sett var klar over allerede – at loven er umulig å holde. Vi trenger Guds nåde – nåde vi får gjennom å ta imot Kristus som frelser. Det kan for de fleste synes troverdig at Kain måtte bøte livet for denne alvorlige ugjerningen, men som vi vil se senere, så fikk han beholde livet sitt. Dette er nok fordi at Moseloven ikke var kommet enda, og de levde i en annen tidsperiode – som vi kaller tidshusholdning – hvor Gud samhandlet med menneskene på en annen måte enn hva Han gjør i dag. Vi kaller tidshusholdningen før syndefallet som “Uskyldighetens tidshusholdning”. Den andre tidshusholdningen – fra utkastelsen av hagen og fram til syndefloden – blir kalt “Samvittighetens tidshusholdning”. Gud samhandlet helt forskjellig med menneskene i denne tiden sammenliknet med “Lovens tidshusholdning” som varte fra Moseloven opp til Jesu død på korset. Da startet “Nådens tidshusholdning” – den tidshusholdningen vi lever under i dag.
Matthew Henry kommer med flere punkter om Kain og hans synd mot Gud og hans bror. Han sier at broren, som han myrdet, var hans mors sønn, og når han sier noe ondt om ham, baksnakker han sin mors sønn (Salme 50:20). Abel var en god bror, som trolig aldri baksnakket sin bror eller behandlet ham dårlig. Kain ble også advart på forhånd av Gud – trolig også av Abel. Det er mulig at Kain lurte Abel på samme måte som Joab kysset Amasa før han drepte ham (2 Samuel 20:9-10). Joab lurte også Abner ved å snakke fortrolig med Abner før han drepte ham (2 Samuel 3:27). Absalom laget i stand en fest før han tok livet av sin bror Amnon (2 Samuel 13:28). Det er helt klart at Kain var like ond som Abel var god (1 Johannes 3:12). Kains synd var like mye mot Gud som den var mot Abel, og Kain åpenbart mislikte at Abel hadde et slikt godt forhold til Gud. Henry gjør et poeng av at det var få mennesker i verden på denne tiden, og selv om dette stemmer til en viss grad, så vet vi ikke hvor mange barn Adam og Eva hadde på denne tiden. 1 Mosebok 5:4 sier: “Og Adams dager etter at han hadde fått Set, var åtte hundre år, og han fikk sønner og døtre.” Hvor mange barn kunne Adam ha fått i løpet av sine 930 år? Vi vil se på de høye levealdrene senere.
Vers 9
“Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?”
1 Mosebok 4:9
Her ser vi at “Jehova” igjen snakket til Kain. Han stiller ham spørsmålet “Hvor er Abel, din bror?” Noen tror at Herren spurte Kain dette spørsmålet da “Guds sønner kom og stilte seg fram for Herren” (Job 1:6) i en religiøs forsamling, for eksempel på sabbaten. Andre igjen presenterer dette verset som en slags rettssak mot Kain, med Gud selv som dommer. Dette er imidlertid bare en teori, og synes ikke å stemme med det faktum at Loven ikke var gitt før på Moses sin tid. Det er heller intet her som skulle tilsi at dette har noen som helst slags sammenheng med hva som hendte i Jobs dager (han levde kanskje samtidig som Abraham). Gud spør ikke Kain hvor Abel er fordi Han ikke vet dette, men Han gir – nok en gang – Kain muligheten til å gjøre opp for seg, og si sannheten. Det er helt på det rene at Abel var fraværende, ettersom han var blitt drept i Vers 8. Kain var den som var sist sett sammen med Abel, og det er naturlig å stille ham dette spørsmålet. Kain blir gitt en mulighet til å tilstå, samme som Adam ble gitt etter at han hadde spist av den forbudne frukten.
Kains svar til Herren var først og fremst: “Jeg vet ikke“. Dette er en kunnskap som blir oppnådd først og fremst ved observasjon. Det er selvsagt en løgn – Kain vet hvor han har drept sin bror, og han vet også hvor han har forlatt ham. Om han har gjemt Abel under noen busker eller i en hule, så vet han også om dette. Etter å ha myrdet noen, så virker ikke en løgn som noen stor synd. En synd fører til neste synd! Kain bedyrer her sin uskyld og forsøker å dekke over hva han har gjort, ikke så ulikt faren Adam. Han visste godt hva som hadde skjedd med broren, men var frekk nok til å benekte dette. I Kains skikkelse har djevelen vært en løgner og en morder fra begynnelsen av. Synderes sinn blir raskt blindet, og hjertene herdet av den onde. I deres åndelige blindhet tror de det er mulig å skjule syndene deres fra en Gud som ser alt og vet alt. Det er ogs dumt å forsøke å skjule noe fra en kjærlig Gud som er klar for å tilgi dem som angrer syndene sine og kommer til Ham.
Til slutt kommer dette kjente sitatet som Kain er verdenskjent for: “Er jeg min brors vokter?” Ordet for “vokter” betyr bokstavelig “å sette en hekk (med torner) rundt noen”. Vanligvis betyr dette å beskytte eller verne om noen. Kain mente tydeligvis at han ikke skulle forventes å være sin brors beskytter, selv om han var den eldste broren. Dette kan være Kains måte å si at Abel var gammel nok til å ta vare på seg selv. Noen mener at Kain her reflekterer spørsmålet til å spørre om det ikke er Herren Selv som er Abels beskytter. Det ville være som om han sa: “Dersom Abel er borte, er det Din skyld, Gud!” Å anta dette er imidlertid å gå lengre enn hva Skriften sier. Det er imidlertid verd å merke seg at det i 3 Mosebok 19:17 sier: “Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte.” Det er åpenbart at Gud vil ikke tillate dette i framtiden – det er i alle fall ett brudd på Loven.
Både Leupold og Dr. Henry M. Morris mener at Guds spørsmål her til Kain var pedagogisk, designet for å lokke frem en bekjennelse fra Kain. Det er i alle fall sikkert at en allvitende Gud ikke lurte på hvor det var blitt av Abel. Istedenfor å tilstå, kommer Kain med sin uttalelse: “Er jeg min brors vokter?” – “Jeg vet ikke hvor han er” sier han egentlig. På en måte hadde Kains løgn en unse med sannhet i seg – han visste ikke hvor Abel endte opp etter døden. Vi har mange skriftsteder som forteller oss hvor vi skal dra når vi er døde, og det er forskjellige steder ettersom om du tror på Gud og har tatt imot Kristis – eller ikke. Vi vet ikke om disse menneskene som levde i menneskehistoriens begynnelse hadde fått denne informasjonen. Var Abel det første mennesket som dro til Sheol, dødsriket fylt av evig mørke? Kom de tidlig troende – som levde før Jesu død på korset – til Sheol eller til Paradis? Sannheten er nok at alle går til “Sheol” når de dør, i den forstand at det betyr “graven” eller “dødsriket”. Det betyr bare at de er døde. De som levde i Gamle Testamentet kom hit om de ikke fulgte etter Gud (Salme 9:18, 31:18, 49:15, Jesaja 5:15) og også dem som fulgte etter Gud (1 Mosebok 37:35, Job 14:13, Salme 6:6, 16:11, 88:4, Jesaja 38:10). I Nye Testamentet finner vi at menneskene drar til to forskjellige steder – “Gehenna” er hva vi kaller helvete, eller “Paradis“. Forskjellen mellom disse to er grafisk skildret i Lukas 16 hvor det også står at “det er festet et stort svelg“, lik en kløft, mellom paradis og helvete (Lukas 16:26). Disse to stedene er begge i “dødsriket”, eller “sheol“, men er vidt forskjellig i natur. Vi vet ikke om dette “paradiset” ble mirakuløst opprettet da Jesus døde, men vi vet at tyven på korset, som Jesus tilga, dro til Paradis (Lukas 23:43). Det er vanskelig å vite med sikkerhet om de hellige i Gamle Testamentet dro til Paradis, men vi vet at de er gitt liknende løfter om framtiden som vi har fått. “Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn op og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet” (Jesaja 26:19). “Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?” (Hosea 13:14).
Vers 10
“Men han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.”
1 Mosebok 4:19
Guds neste spørsmål Gud har går rett på sak: “Hva har du gjort?” Det hebraiske ordet her betyr “å gjøre” eller “å lage”, men kan ha mange forskjellige nyanser av “å gjøre” noe. Personlig liker jeg at dette ordet kan oversettes som “å oppnå”. “Hva har du oppnådd med dette?” Evig fortapelse i helvete? Vi vet at Kains synd var meget alvorlig, men vi vet ikke om Kain senere kan ha angret seg og bedt om Guds tilgivelse. Det er helt på det rene at han ikke hadde oppnådd noe bra ved å drepe sin bror. Kain blir nå fortalt at han ikke har klart å skjule hva han har gjort fra Herren, som ser alt og vet alt. I Salomos ordspråk 15:3 leser vi: “Herrens øyne når alle steder, de ser både etter onde og etter gode.” Etter hva Kain har gjort kan Gud bare snakke til ham i harme. Kain så ganske lett på det, og det virker ikke at han er klar over hvor hvor mørk en flekk han har satt på menneskenes verdenshistorie.
En berømt uttalelse fra Gud blir gjort her i dette verset; “Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.” Leupold hevder til og med at det var Abels “utspilte blod” som ropte til Gud. Gud snakker her som om blodet var ett vitne av hva som skjedde, samtidig som det var anklageren i Kains “rettssak”. Gud har alltid vært en rettferdig Gud, og det er naturlig her at Han skulle ønske at rettferdigheten skulle fullbyrdes. Mord er en skrikende synd som forårsaker gråt og sorg, og etter at Loven kom, så krevde mord at blodet til morderen ble utgytt. Sakarja, Jojadas sønns døende ord var: “Herren skal se det og hevne det!” (2 Krønikebok 24:22). Vi ser litt av det samme når det gjelder sjelen til de hellige under Guds alter i Johannes åpenbaring 6:10, når de sier: “Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?” Vi ser her på en måte at blodet deres ropte ut etter hevn. Selv om dem som dør ikke sier noe, så roper blodet ut om urettferdigheten som er begått. Gud vil alltid ha øret Sitt lyttende mot all den urett som er begått mot Hans hellige.
Det ble sagt at blodet “roper til meg fra jorden“. Dette ser ut til å passe sammen med hva vi ser i Vers 11 som sier: “den jord som åpnet sinn munn og tok imot din brors blod fra hans hånd.” Det er som om jorden rødmet over å se sitt eget ansikt fylt med slikt blod, og åpnet derfor sin munn for å skjule hva den ikke kunne hindre. Når himmelen avslørte Kains synd, så reiste også jorden seg mot ham (Job 20:27), og ble underlagt forgjengeligheten. “Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten. For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer” (Romerne 8:20-22). Kain begravde trolig blodet og kroppen til Abel for å skjule hans ugjerning, men “mord vil ut”. Han begravde dem ikke så dypt, men ropet deres nådde helt til himmelen.
Ordet “blod” er faktisk et flertallsord. Det betyr at det var mye blod – at blodet rant. Andre kommentatorer, som Matthew Henry, tar dette som ett bevis på at det her ikke bare er snakk om Kains blod, men av alle dem som kunne ha blitt hans etterkommere, eller at det var blodet fra alle kvinnens etterkommere (“ætt“) som skulle på samme måte forsegle sannheten med sitt blod. Det kan være vanskelig å se dette bare ut fra ett eneste ord, men Jesus sier i Matteus 23:35: “Slik skal der komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias’ sønn, han som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret.” Dette handler om 2 Krønikebok 24:21 og refererer til historien nevnt ovenfor – navnene er litt annerledes fra det greske Nye Testamentet. Vi ser her at Jesus snakker om “alt det rettferdige blodet som er blitt utøst på jorden” – gjennom hele historien. Så sier Han i Matteus 23:36: “Alt dette skal komme over denne slekt!” Det vil si at alt skyld og dom, som de ikke-troende hadde akkumulert siden mordet på Abel, skulle komme ned over “denne slekt” eller “denne generasjonen”. Flere kommentatorer mener at dette kan peke mot ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. av den framtidige keiser Titus. Det er viktig for oss at Jesu blod er mye viktigere enn alle martyrenes blod samlet, og mens Abels blod roper etter hevn, roper Kristi blod etter benådning. Hebreerne 12:24 kaller Jesus “mellommannen for en ny pakt” og snakker om “det rensede blod som taler bedre enn Abels blod.” Dette gir det riktige forholdet mellom de som følger Kristus og Kristus selv. Bare Kristi blod kan gi oss frelse!
En annen tanke her er at Abels blod roper etter hevn. Vers 14 forteller at Kain fryktet at noen skulle hevne seg over drapet på Abel, noe som blir kalt “blodhevneren” blant annet i i 2 Samuel 14:11. Moses opprettet seks byer som mordere kunne flykte til dersom de var feilaktig beskyldt eller begikk drap uten å ha ment å gjøre det (2 Mosebok 21:13, 4 Mosebok 35:13, 5 Mosebok 19:1, 9). Første gangen Bibelen nevner “blodhevneren” er i Josva 20:3, så det er tvilsomt at dette har dukket opp allerede i 1 Mosebok 4. Selv om tittelen ikke er gitt her, så er imidlertid tanken den samme. Dette viser at det må ha vært flere mennesker enn bare Adam og Eva og Kain på jorden på denne tiden. Dersom Abel var så gammel at han hadde barn, så ville de kunne vært mulige “blodhevnere“. Ellers kan det ha vært andre brødre og søstre som kunne ha latt seg engasjere i dette, ettersom Kain hadde mange brødre og søstre (1 Mosebok 5:4).
Kain kan ha vært i stand til stille stemmen til profeten Abel, men blodet hans kunne han ikke tie. Dette er første gangen at ordet “blod” er brukt i Bibelen, selv om det har vært involvert i handlingen tidligere uten å være nevnt ved navn. For eksempel må det ha vært blod da Gud slaktet dyr for å lage klær til Adam og Eva etter syndefallet. Dett var, som tidligere nevnt, ett blide på Jesus som skulle dø for alle mennesker på korset. Det var også ett bilde av at vi ikler oss Kristus når vi tar på de klærne av frelse som Han har gjort klar for oss. Abel står som ett eksempel på “kvinnens ætt“, og Kain som ett eksempel på “slangens ætt“. Abel var rettferdig overfor Gud, likevel døde han en voldelig død for hånden av slangens ætt. På samme måte ble Abels ropende blod prototypen på all lidelse som blir tilegnet de troende barna til Gud fra den ondes hånd. Dens klimaks kan sees i konflikten mellom Satan og Kristus på Golgata.
Denne konflikten (mellom Satan og Kristus) nådde sin topp da de religiøse lederne – som Jesus sa hadde “djevelen til far” (Johannes 8:44, Matteus 23:15) – ropte etter Hans korsfestelse med ordene: “Hans blod komme over oss og våre barn!” (Matteus 27:25). Akkurat som med Kain, så ville de heller se uskyldig blod blø enn å adlyde Guds Ord. Likevel måtte Jesu blod bli ofret for våre synder, slik at vi kunne bli gjenforent med Gud. Blod fra dyr kunne ikke tilfredsstille Gud – det måtte ett perfekt offer til, og det offeret var Jesus. “Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu blod, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Johannes 1:7).
Vers 11
“Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet sin munn og tok imot din brors blod fra din hånd.”
1 Mosebok 4:11
Det hebraiske ordet “arar” kan hovedsakelig oversettes på to måter; ” å henrette” eller “å forbanne” – og det er her snakk om en veldig alvorlig forbannelse. Vi vet at det her ikke er snakk om henrettelse, fordi Kain får åpenbart lov til å leve videre. Han hadde ikke blitt tillatt å leve videre dersom Moseloven hadde kommet. Å bli forbannet betyr at en blir underlagt Guds vrede og underlagt alt ondt på grunn av hva en har gjort. Guds vrede blir åpenbart fra himmelen mot dem som er ugudelige og uhellige. Paulus skrev i Romerne 1:18: “For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.” Bibelens første forbannelse var av slangen i 1 Mosebok 3:14, og dersom en ønsker å lese flere av Guds forbannelser, kan en lese mange av dem i 5 Mosebok (5 Mosebok 27:16-26, 28:15-20, 29:19-21). Ett nytt element ser vi i Galaterne 3:10: “For alle som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” Sannheten er at vi er alle forbannet fordi vi ikke klarer å holde Guds lov – den er umulig å holde, og dersom vi har brutt en lov, så har vi brutt alle (Jakob 2:10). Vi er kanskje ikke forbannet på sanne måte som Kain var, men vi er under forbannelse fordi vi har blitt gitt en lov som vi ikke kan holde. Men loven er vår “tuktemester til Kristus” (Galaterne 3:24) slik at vi kan “bli rettferdiggjort av tro.” Den eneste måte å unngå vår forbannelse, er ved å ikle oss Kristi frelse ved tro på Ham. Dette er essensen av evangeliet!
Kain var forbannet fra jorden som hadde svelget Abels blod. Jorden som før hadde gitt sin grøde til Kain, var nå ett vitne imot ham og udåden hans. Kain ble forbannet på en slik måte at han ble bannlyst – eller sendt bort – fra område hvor han hittil hadde bodd og arbeidet. Blodet til Abel hadde ropt til Gud om det som hadde skjedd (se Vers 10), og nå var forbannelsen kommet over Kain. Gud kunne ha slått ham ned med et lynnedslag, eller sendt en engel med et sverd for å hogge ham ned, men Han valgte å gjøre jorden til en hevner, og ikke ta livet av ham med en gang. Jorden er alltid nær oss, vi kan aldri flykte fra den. Dersom jorden er hevneren som er etter oss, så er vår straff uunngåelig – og syndens straff ligger på lur ved døren (Vers 7). Kain fant straffen hans nært hans eget hjerte. Vi forventer to ting fra jorden, og gjennom denne forbannelsen blir Kain hindret dem begge: næring og bosettelse. Vi ser mer om dette i neste vers.
Det at jorden skrek eller ropte var også en bildebruk som Job brukte. “Dersom min åker skriker mot meg, og alle dens furer gråter, dersom jeg har fortært dens grøde uten betaling og utslokt eierens liv, måtte det da vokse torner på min åker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg!” (Job 31:38-40). Job referere her kanskje til den loven om at israelittene skulle la landet hvile hvert syvende år (3 Mosebok 25:1-7), noe som ville hjelpe å holde åkrene å holde seg gode og friske – en lov som Job synes å ha holdt – men det er interessant å se se referansene til “torner” og “ugress” her. Dette var nok bare noen av problemene som Kain ville støte på. Vi finner også at Jesaja refererer til at jorden skal rope ut om spilt blod: “For se, Herren går ut fra sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden for deres misgjerning. Jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte” (Jesaja 26:21). Felles med disse skriftstedene er at jorden roper ut – om spilt blod og urettferdighet – og Herren vet alt om dette. Det var uforstandig av Kain å tro at han kunne skjule hva han hadde gjort.
Gud hadde forbannet slangen og marken allerede. Det er stor uenighet om Herrens ord til Adam og Eva i Kapittel 3 var en forbannelse eller ikke – noen mener at dette er den første forbannelsen over ett menneske. Det Gud sier til Adam og Eva er jo en straff for hva de har gjort, og kan således bli sett på som en forbannelse, men dette var ikke forbannelser over bare de første to menneskene, men over alle menneskene som skulle komme etter dem. Det var ikke bare Eva som skulle lide under barnefødsler, men alle kvinner etter henne. Kains forbannelse er i så måte helt andreledes ettersom denne straffen og forbannelsen bare gjaldt ham, og ingen andre.
Vers 12
“Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden”.
1 Mosebok 4:12
Dette verset er fortsettelsen på det som Gud sa i det foregående verset. Gud hadde nevnt at det skulle komme en forbannelse over Kain for det han hadde gjort. Her kan vi se den todelte straffen som Herren har bestemt over Kain. Straffen – eller forbannelsen om du vil – som vi ser i dette verset, er delt i to: først så ser vi at Kain vil streve med å få fatt i næring for å brødfø seg, så ser vi at han vil ha problemer med å finne et sted å bosette seg.
Næringen fra jorden blir her nektet ham. Dette er en forbannelse som tar fra ham gleden hans, og spesielt hans kall i livet. “Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde.” Dette må ha vært spesielt sårt for Kain ettersom han var en bonde, og sikkert satte stor pris på yrket sitt. Han hadde ofret av førstegrøden sin, og var sikkert stolt over det han hadde dyrket. Legg merke til at alle skapninger er hva Gud gjør det til; en trøst eller et kors, en velsignelse eller en forbannelse. Dersom jorden ikke gir oss sin grøde, så blir vi nødt til å godta Guds rettferdighet, fordi vi ikke har gitt nok til Ham. Joden hadde vært forbannet for Adam, men den var nå dobbelt forbannet for Kain. Mordet av Abel hadde gjort hans yrke ufruktbart og ubehagelig. Legg også merke til at de ondes ondskap bringer en forbannelse over alt de gjør og alt de har. 5 Mosebok 28:15 sier: “Men dersom du ikke hører på din Herrens, din Guds røst, og ikke akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg“.
Bosetting blir også nektet ham. “En flyktning skal du være på jorden.” Dette var også en alvorlig fordømmelse. Han ville bli hånet og latterliggjort av andre mennesker. Det ville sikkert være en stor skam å gi ham husly, snakke med ham, eller vise ham noen som helst skags oppmerksomhet. Han fikk sikkert ett dårlig rykte blant alle mennesker. Trolig ville hans dårlige samvittighet plage ham hvor enn han dro. Hvilken ro kan vel de finne som drar meg seg sin forbannelse der de reiser? Kain var nok den første flyktningen i verdenshistorien, jaget av sin egen skyldfølelse.
Det synes å være implisert her at Kain vil være hvileløs i frykt og bekymring. Det verset var nok at han ble bortvist fra Guds nærvær og fra familien hans og ikke kunne finne sikkerhet noe sted. Den greske oversettelsen av Gamle Testamentet – Septuaginta – sier her “Du skal stønne og skjelve på jorden” – skrekken over din forbrytelse vil alltid hjemsøke deg, og du skal aldri ha et godt jordet håp om at Gud vil fjerne den straffen du fortjener. Dette ser ut som en endeløs og fryktelig fortapelse. En kan kanskje si det slik at Kain ble sendt i eksil.
Denne konflikten mellom de to åndelige ættene fortsetter blant oss i dag, og vi nå sitt klimaks i fremtiden som blant annet Johannes åpenbaring forteller oss om. I dag kan det kanskje se ut for oss som om Satan vinner, men Satans endelige tap vil først komme etter Kristi andre komme. Til og med i dag har vi Guds løfter om åndelig seier i vår daglige kamp mot onde krefter: “Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!” (Romerne 16:20). Vi ser her at Guds dom over Kain også er et eksempel – eller bilde – på knusingen av slangens hode. Kain ble for alltid drevet bort fra Herrens åsyn, og på samme måte kan man si at de som ikke tror på Kristus eller tar imot Ham vil lide “en evig fortapelse borte fra Guds åsyn og fra hans makts herlighet” (2 Tessalonikerbrev 1:9).
En som følger etter Gud og lyder Kristi Ord er de som gjør gode gjerninger. Det er bare Guds nåde som er forskjellen på oss og ikke-troende – vi har tatt imot nådens gave, frelse, og de ikke-troende har ikke tatt imot den. Pauls skrev: “For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av deres selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Efeserne 2:8-10). Først når Kristus blir en del av vårt liv, kan vi virkelig gjøre gode gjerninger, men da må vi lytte til Herren og følge Ham. Kain lyttet ikke til Herren og tok ikke imot mulighetene for å angre og vende seg tilbake til Ham. Gud lot Kain leve på jorden til tross for hans store og alvorlige synd, på samme måte som Gud lar både “hveten og ugresset” vokse side ved side til det er tid for innhøstning (Matteus 13:24-30, 36-43).
Kain var en som hadde “kjent rettferdighetens vei” ettersom han hadde vært nær Gud, men så ble sendt bort fra Guds – og familiens – åsyn. Og da skriver Peter: “Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem” (2 Peter 2:21). Straffen som ble gitt Kain ekskluderte ham ikke fra å angre sine synder i fremtiden, men han var nok en ynkelig sjel som måtte streve for å holde seg i live samtidig som han flyttet fra sted til sted. Han ble kanskje gjort narr av og ble kalt flere stygge ting. En slik tilværelse kan ha fått ham til å angre seg, men straffen var gitt og ville likevel fortsette, selv om han ville angre. Enkelte synder vi begår får konsekvenser som vi må leve med. Kains synd var en av dem. Og vi vet at Gud betraktet menneskeliv som noe spesielt og verdifullt, og Han ville sener gi meget konkrete lover om dette. Du kan selv lese 1 Mosebok 9:5, Job 16:18, Salme 9:13, Esekiel 3:18 o.s.v.
Kains forbannelse som “en vandrer… på jorden” blir ofte i dag sett i forbindelse med det moderne ordet “husløs” eller “hjemløs”. I USA har de et uttrykk de bruker om hjemløse som vandrer rundt fra sted til sted- “hobo”. Ofte vet vi ikke hvordan det er å være uten et hjem, men vi vet at dette ikke er noe å trakte etter. Det er meget vanskelig å finne ly for husløse i våre dager, og det var nok sikkert det også på Kains tid. Som en kuriositet kan jeg nevne at ordet for “vagabonde” eller “vandrer” – aka “hobo” – er fra det hebraiske ordet “nudh” som gir verbet “nod” som betyr “å vandre rundt”. Vi vil komme tilbake til dette når vi skal se på “landet Nod” under Vers 16.
Vers 13
“Da sa Kain til Herren: min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.”
1 Mosebok 4:13
Kain snakket her til “Jehova” og svarte på det som Herren nettopp hadde formidlet til ham i de tre foregående versene. Han har tidligere blitt gitt mulighet til å angre seg og rette opp noe av det han har gjort, skjønt mordet på hans bror kunne ikke blitt omgjort. Som tidligere sagt, er Gud alltid klar for å ta imot en angrende synder. Ett av mine favoritt-vers i Bibelen er Jesaja 1:18. “Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Å “gå i rette” med hverandre betyr å snakke sammen, eventuelt diskutere noe. Gud ønsker at vi skal bruke fornuften vår og komme til Ham. Salomos ordspråk 1:7 sier “Å frykte Gud er begynnelsen til kunnskap“, og når vi kommer til Gud er dette ett vist valg. Men vi må tilpasse oss Ham – det er Herren som er Herre over hele skaperverket, og vi er nødt til å nærme oss Ham på Hans betingelser. Når vi kommer til Ham i ydmykhet og bøyer kne for Ham, så er Han parat til å tilgi oss hva som helst. Rødfargen er ofte sett som ett bilde på blod, og det er fantastisk å vite at Gud kan tilgi oss for alt mulig – til og med mord. Noen kommentatorer peker på at det her nevnes rødfarge to ganger, og foreslår at Gud til og med vil kunne tilgi to mord – eller drap. Sannheten er nok at den eneste synden som kan fordømme oss til fortapelse i all evighet, er å si “nei” til Jesus når Han vil komme inn og frelse deg. Noen synes det er forferdelig at noen kan bli tilgitt mord, og likevel bli frelst. Men dette er ikke en “lett utvei” for enhver morder. Uten en oppriktig forandring inne i hjertet, og en oppriktig forandring i livet forårsaket av en oppriktig bekjennelse som kommer fra oppriktig anger, så vil dette bare bli tomme ord som Gud ikke vil kunne godta. Kain var gitt anledninger til å angre og bekjenne, men tok dem ikke til seg. Hans svar til Gud var ikke på grunn av anger for det han hadde gjort, men over sorg for straffen Gud hadde gitt ham.
Ordet “avon” – som i den norske Bibelen her er oversatt som “misgjerning” – kommer fra et ord som betyr “perversitet”. I den engelske King James oversetter de det som “straff”. I 1 Mosebok 15:16 er ordet oversatt som “ondskap“, og i 2 Kongebok 7:9 er det oversatt som “skyld“. Det betyr både “skyld”, “misgjerning”, “ondskap”, “synd” og “straff” (på grunn av synd). Den tradisjonelle fortolkningen her er at Kain beklager seg over straffen han har fått. Han ser antagelig Gud som er streng dommer som har gitt ham en alt for streng straff. Adam Clark kommer med to interessante forslag: for det første at Kain sier: “Min synd er for stor til at jeg kan bli tilgitt.” For det andre gjør Clarke dette om til ett spørsmål: “Er min synd for stor til å bli tilgitt?” Det er imidlertid ikke noe bibelsk bevis på at Kain noensinne angret hva han hadde gjort. Han var ikke lei seg for hva han hadde gjort, men han var lei seg på grunn av effektene denne synden hadde på livet hans. Av og til har vi i dag samme problem!
Matthew Henry ser på samme ordlyden som Adam Clarke, men sier at Kain, som tidligere ikke har brydd seg om synden sin, nå ser ut til å gå helt til den motsatte siden av spekteret. Han mener derfor at denne uttalelsen er en bebreidelse og en fornærmelse mot Guds nåde, og underbygger dette med å vise til dem som har nytte og håp i Guds nåde. Det finnes tilgivelse hos Gud for alle synder, som vi har sett ovenfor. Jesus sa: “Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut” (Johannes 6:37). Gud ønsker at vi skal komme til Ham og be om tilgivelse. Det er imidlertid nytteløst for oss å fortvile over konsekvensene av syndene vi begår – som her med Kain. Abel er død, og dette vil ikke forandre seg. Kain må lære seg å leve med konsekvensene av hans synd. Satan presser sine etterfølgere gjennom alt fra feilaktige antagelser til fortvilelse. Vi kan aldri tenke for alvorlig om synden, med mindre vi tror den ikke kan tilgis. Men Kain ser ut til å tale indignasjonens språk her. Han klager ikke over sin store synd, som vi har nevnt tidligere, men over den strenge straffen han har fått. Kanskje dette ikke samstemte med hans egne planer, feilaktige sådan etter å ha gjort sine feilaktige antagelser. Istedenfor å innrømme at Gud har rett, så fordømmer han Herren og nekter å godta straffen sin. Han krangler faktisk med Gud selv om dette! En kan legge merke til her at stolte hjerter ikke blir gjenvunnet at Guds irettesettelse fordi de mener Gud har gjort dem urett. Dette er ett bevis på deres hardhet, at de er mer opptatt av straffen deres enn av synden deres. Da Farao ba om tilgivelse, var det bare for å unngå at hans førstefødte sønn skulle dø (2 Mosebok 10:17). Han var en av mange som beklaget seg over syndens konsekvenser. Jeremia skrev: “Hvorfor klager et menneske som lever? La hver klage over sin egen synd!” (Klagesangene 3:39). Den siste setningen der kan også oversettes: “La hver klage over straffen av sin egen synd!” De klager over å bli feilaktig behandlet når de egentlig fortjener evig fortapelse. Fordømt er den som sloss mot sin Skaper, som forsøker å dømme Dommeren sin! Kain forsøker her å bygge opp et forsvar mot den allmektige Dommeren av hele universet.
Kain sier at straffen hans er “større” – eller “høyere” i volum – enn hva han kan “bære” – eller “løfte”, som en tung bør, eller “akseptere”, som om det er Kain selv som bestemmer over hele universet. Dette er begynnelsen av Kains såkalte “forsvarstale” – om en følger Matthew Henrys analogi. For det første ser han seg selv ekskludert (av synden sin) fra Guds favør, og konkluderer med at han – gjennom straffen hans – er fjernet fra Guds nærvær, noe som virker å være den sanne naturen av Guds forbannelse. Fordømte syndere, som blir fortalt “Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er forberedt for djevelen og hans engler” (Matteus 25:41), er forbannet fordi de alltid er adskilt fra Guds kjærlighet og omsorg og fra all hans nåde. For det andre ser han seg utvist fra livets gleder, og konkluderer med at han er “drevet ut fra landet” eller den kjente verden på denne tiden (Vers 14). Han så intet godt på denne jorden ettersom han skulle ikke kunne ha et permanent hjem. Det ville være bedre å hvile i graven enn ikke å hvile i det hele tatt. For det tredje ser han seg selv som bannlyst, utestengt fra Guds forsamling, ute av stand til å tilbe sammen med andre. Fordi hendene hans var farget av Abels blod, så kunne han ikke lengre komme med nytteløse sakramenter og ofringer (Jesaja 1:13-15). For det fjerde så han seg selv som utsatt for hat og hevn av andre mennesker. Han fryktet at fordi han hadde tatt livet av Abel, så ville andre ønske å ta livet av ham. Verden er full av mennesker som ønsker å ta loven i egne hender. Kain kunne muligens ser alle han møtte som en som ville ta livet av ham.
Det ser ut som om Kain her innser at han har syndet stort, og han innser trolig at det ville være naturlig at han led døden for hva han hadde gjort. Noen mener at det vi ser her er en forandring av Kains innstilling, selv om dette er blitt diskutert fram og tilbake av flere kommentatorer. Noen tillegger Kain egenskaper som er mulige, men ikke dokumentert i Skriften. En nådig Gud sparte Kains liv, noe som absolutt ikke ville ha skjedd etter Moseloven kom. Til og med 1 Mosebok 9:6 sier: “Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket.” Dette kom imidlertid først fram under hva vi kaller “Regnbuepakten” som Gud ga til Noah etter syndefloden var kommet til en slutt. Før dette var det ikke nedlagt strenge lover, og det var opp til menneskenes samvittighet hva som skjedde. Etter den verdesomfattende flommen startet en ny tidshusholdning – en ny måte Gud samhandlet med menneskene på.
Vers 14
“Se, du har i dag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn. Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.”
1Mosebok 4:14
Kain fortsetter her med sin klage over straffen han har fått fra Gud. Gud hadde “drevet meg ut av landet” – det hebraiske ordet “garash” betyr å bli drevet bort fra noe man eier, og brukes ofte om skilsmisser. Det kan være “å drive bort”, “å utvise”, “legge bort” eller “tvinge ut”. De fleste av disse ordlydene passer ganske godt til en skilsmisse, og på en måte var da også dette en slags skilsmisse – mellom Gud og Kain, mellom Kain og hans familie. Vi ser her Kain bekrefte de to elementene av Guds straff over ham, som tidligere vist i Vers 11 og Vers 12: Først at jorden var forbannet slik at den ikke ville gi Kain sin grøde, så at han skulle være en flyktning og vandrer uten komfort og beskyttelse. Vi ser videre at Kain legger til flere sider ved sin egen straff. Når det står at Kain var utvist “ut av landet“, så betyr dette den delen av jorden som han hittil hadde bodd på – som hadde vært hjemmet hans inntil nå. Kains ord får oss til å tenke på Elifas ord i Job 15:20-25: “En ugudelig lever i angst alle sine dager. Få i tall er de årene som som voldsmannen har i vente. Skremmelige toner lyder i hans ører, midt i freden kommer ødeleggeren over ham. Han har ikke noe håp om å vende tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet. Han flakker om etter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side. Nød og trengsel forferder ham, de beseirer ham som en angrepslysten konge, fordi han rakte sin hånd mot Gud og utfordret Den Allmektige.” Heldigvis for Kain fikk han leve et langt liv, men hvor godt livet hans var er usikkert.
Det var implisert at Kain måtte “skjule seg for (Herrens) åsyn“. Ordet “åsyn” blir som oftest oversatt som “ansikt”, og det gir bilde av noen som står ansikt-til-ansikt med noen. I Kains tilfelle, måtte han skjule seg fra Gud slik at han ikke lengre kunne ha disse ansikt-til-ansikt opplevelsene med universets Herre. “Skjule meg” betyr å gjemme seg ved å skule seg bak noe. Dette er nok ikke bare tiltenkt Kains forhold til Gud, men også hans forhold til andre mennesker. Det at han må skjule seg fra Guds åsyn, synes å vise at han ble utvist fra det stedet menneskene på denne tiden brukte for å tilbe Herren, en slags sammenheng til Paradis, trolig hvor Kains foreldre pleide å møte Gud – et sted hvor de trolig ga sine offer til Gud og søkte Ham. Vi ser dette oppfylt i Vers 16. Dette minner oss om Davids bønn i den velkjente Salme 51 hvor han ber: “Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd! Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende seg til deg. Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet” (Salme 51:13-16). Forskjellen på Kain og David var at David angret på hva han hadde gjort, og kom tilbake til Herren med halen mellom bena. Han måtte imidlertid lide konsekvensene av synden sin resten av livet, akkurat som Kain – men han kom alltid tilbake til Herren i anger og la seg flat for Gud.
Så sier Kain at han skal være “en flyktning og en vandrer på jorden.” Ordet “erets” brukes ofte om hele jordkloden, og det er nok sikkert hva Kain mente her. Det minner om Guds ord til Israel i 5 Mosebok 28:65 hvor Han sier: “Blant disse folk skal du aldri ha ro. Der skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel.” Selv når vi bor midt blant folk, så kan vi likevel føle at vi er flyktninger på jorden. Som kristne vil vi aldri bli helt godkjent av andre dersom vi virkelig lever etter Guds Ord. Med Kain var det motsatt ettersom han ble sendt ut som en flyktning og en vandrer. Gud vet alltid om alle synder som blir begått, og Han vil straffe den urettferdige. Gud sier imidlertid: “Hevnen hører meg til” (Romerne 12:19), og selv om vi ikke ser de ugudelige bli straffet med en gang, så vil Gud alltid ha det siste ordet. Bortvisning er noe Gud ofte bruker, og til slutt – ved den store hvite trone – vil Gud dømme alle mennesker etter deres gjerninger, og de som blir forvist denne gangen, er håpløst fortapt (Johannes åpenbaring 20:11-15).
Den største frykten Kain hadde var trolig at noen skulle hevne seg på ham ved å ta livet hans. Det er ganske forståelig, ettersom dette var hva han egentlig fortjente. Han visste det, Gud visste det, og det er også trolig at alle andre som levde på den tiden også visste det. Frykten som hans dårlige samvittighet hadde gitt ham – dersom han virkelig hadde en samvittighet – sammen med engstelse for Guds dom om evig bortvisning fra Guds åsyn – har fått ham til å komme med disse ordene. Paulus skrev om dette i 2 Tessalonikerbrev 1:9 da han skrev: “Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet“.
Kain visste at han fortjente å dø for å ha drept broren sin, og fryktet derfor at noen ville være “blodhevner” for Abel (se 4 Mosebok 35:19, 21, 27). Det at han sier “hvem som helst som finner meg” er trolig en hentydning til at allerede på dette tidlige tidspunktet i historien, hadde folketallet på jorden økt betraktelig. Kritikere forsøker å trekke tvil om disse historiene, og godtar ofte ikke de første 11 kapitlene i 1 Mosebok. Ett av spørsmålene kritikere kommer med, er “Hvor fikk Kain konen sin fra?” Vi skal komme mer tilbake til dette senere, men vi ser her at Kain selv snakker om verden som om den er full av folk. Det er ikke trolig at de hadde bosatt seg på hele jorden så tidlig i verdenshistorien, men de hadde trolig spredd seg utover litt fra hvor de kom fra. Noen antar at Mesopotamia har vært menneskehetens vogge, men som tidligere påpekt – da vi snakket om lokalisasjonen av Edens hage – så ble hele den verden som var før syndefloden ødelagt av vannflommen. Vi vil se at det ikke er noen tvil om at dette var en global flom når vi kommer til Noah i kapittel 6 og utover, men vi slår fast allerede nå at vi ikke vet hvor mange mennesker det var på jorden da flommen kom og utryddet alt liv på kloden vår. Folks lange levetid – som vi også vil komme tilbake til – gjorde at menneskene var i stand til å øke folketallet betraktelig på ganske kort tid. Vi synes at liv på 900 år er umulig, men da tar vi ikke i betraktning at menneskene ikke var ment å dø i det hele tatt da de ble skapt, pluss at verden på denne tiden, ikke var like skadelig som den er i dag. Som sagt – mer om dette senere…
Vers 15
“Men Herren sa til ham: Dersom noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sjufold. Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.”
1 Mosebok 4:15
Så snakker “Jehova” tilbake til Kain. Kain hadde kommet med sine bekymringer og sin klage over Herrens dom over ham, og Gud viser ham her nåde som for oss kan virke ufortjent. En av Kains største bekymringer, var at noen skulle slå ham i hjel – og her sier Gud at “dersom noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sjufold.” “Slår i hjel” – som vi også har sett på tidligere – betyr “å slå med dødelig formål”. Man slår altså noen i et forsøk på å drepe dem. Det kan også oversettes “drepe” eller “myrde”, eller på annen måte å ta livet av noen. Gud sier han vil hevne et mord på Kain “sjufold” – det vi si: sju ganger – og tallet sju er er fullkommenhetens tall, og finnes flere ganger nevnt i blant annet Johannes åpenbaring: sju menigheter, sju lysestaker, sju engler, sju basuner, sju segl og sju skåler. Om Gud her mener “sju ganger” eller “med perfekt hevn”, så lover Han likevel hevn over den som skulle hevne seg over Kain. Dette er nok en måte for Gud å si at hevnen tilhører Ham (Romerne 12:19). Det har aldri vært okay at menneskene tar loven i egne hender, med unntak av blodhevneren som vi blant annet leser om i 4 Mosebok 35:19, 21, 27. Ellers kreves det at loven finner noen skyldig i lovbrudd, og man skal ha vitner. Gud vil gi en streng straff til den som tar livet av Kain.
Vi finner en overraskende opplysning her i dette verset – nemlig at “Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.” Vi vet ikke noe om hvordan dette merket så ut, eller hvor Kain hadde det. En arabisk bok fra biblioteket i Bodleian sier: “Et sverd kunne ikke kløyve ham, flammer kunne ikke brenne ham, vann kunne ikke drukne ham, luften kunne ikke blåse ham bort, og lyn kunne ikke slå ned i ham.” Dette har også vært en teori i flere science fiction fortellinger eller fantasy serier. Forfatteren av Bereshith Rabba mener at merket var en sirkel fra solen som reiste seg over ham. Abravanel tror at merket var Abels hund som alltid fulgte etter ham. Noen av doktorene i Talmud mener det var bokstaven “t” som var gravert inn i forhodet til Kain, noe som demonstrerte hans sorg eller anger, ettersom det var den først bokstaven i ordet “teshubah” – som betyr “anger”.
Det finnes belegg for at dette “merket” var et “tegn” eller et “symbol”. Ordet blir brukt av Gud da Han satte regnbuen på himmelen og ga Regnbuepakten til Noah. Gud sa: “Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for alle kommende slekter og tider” (1 Mosebok 9:12). Regnbuen skulle være et “tegn” på at verden ikke skulle ødelegges av vannflom mer, og på samme måte fikk Kain et “tegn” som gjorde at han ikke skulle bli drept av andre mennesker. Gud satte et “tegn” på Kain for å overbevise han at ingen skulle drepe ham. Å ha satt et merke på ham kan ha vært den mest trolige måten å bringe alt det onde han hadde gjort over ham, derfor ga Herren ham et mirakuløst tegn eller symbol som gjorde at han ikke skulle bli slått i hjel, slik at han ikke trengte fortvile, men få tid til å angre seg og komme tilbake til Guds nærvær hvor det var nåde å finne.
Noen undres over hvorfor Kain fryktet å bli drept ettersom det bare var noen får sjeler på jorden på denne tiden, og at det omtrent bare var Adam og Eva på jorden. Da kan vi imidlertid legge merke til at drapet av Abel kan ha skjedd like før Set ble født i år 130 etter skapelsen (1 Mosebok 5:3). Dersom Abel levde nært opp til Sets fødsel, kan Adam ha hatt både barn og barnebarn. Enkelte trosretninger og tradisjoner har forskjellige teorier om når Abel ble drept – i cirka år 70 eller cirka år 130. Men vi vet lite om når menneskene før vannflommen begynte å føde barn – om de var under 20 år gamle eller opp i 70-årene. Vi kan imidlertid gå ut ifra at Kains frykt for å bli drept av hvem som helst tilsier at jordens befolkning hadde vokst mer enn de fleste tror. Dette er også en problemstilling som vi ser når Abraham og Sara fikk barn i høy alder. Vi vet ikke presis når det var vanlig å få barn, men vi vet at de fikk barn sent i livet.
Det kan legges til at dette “merket” var et rent produkt av Guds nåde. Gud var ikke forpliktet til å gi Kain dette “tegnet” på noen som helst måte, men må ha gjort det fordi Han elsket Kain – noe Han gjør med alle mennesker. Som Jesaja 1:18 sier, så er mord ikke en utilgivelig synd. Jesu blod er kraftig nok til å vaske alle hjerter hvite. “Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Johannes 1:7). Jesus selv sa: “All synd og spott skal menneskene få forlatelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli forlatt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få forlatelse. Men den som taler imot Den Hellige Ånd. skal ikke få forlatelse, verken i denne tidsalder eller i den som kommer” (Matteus 12:31-32). Dette har blitt debattert i årevis av utallige boklærde og predikanter. Nøkkelen til å forstå dette finner vi i Markus 3:30 som forklarer oss at de ikke-frelste “er besatt av en uren ånd“. Et menneske vil følgelig vise overfor andre hvilken ånd han har inni seg, og enten har vi Den Hellige Ånd – eller så har vi en ond ånd boende inni oss. Det eneste som fordømmer oss til evig fortapelse er dersom vi ikke sier “ja” til Den Hellige Ånd og lar Gud forandre oss fra innsiden. Dersom vi ikke lar den Hellige Ånd komme inn og frelse oss, så vil vi gi Ånden sorg. Kristne blir også advart om ikke å gi Ånden sorg (Efeserne 4:30), noe som vi gjør dersom vi gjør onde ting – og ingen gjør flere onde ting enn ufrelste som nekter å bli gjenforent med Gud gjennom Kristi blod. Kain var ikke ufrelsbar, men vi ser ikke at han tok imot de mulighetene Gud ga ham til å angre seg og komme tilbake til Herren.
Vers 16
“Så drog Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte seg i landet Nod, øst for Eden.”
1 Mosebok 4:16
I den siste halvdelen av dette kapittelet finner vi mange opplysninger om verden før syndefloden som skjedde i Noahs dager. Vi vil senere se at dette var en vannflom som dekket hele jordens overflate. Vi vil også diskutere hvordan dette skjedde, og hvor det er blitt av vannet etterpå. Tiden før den store vannflommen er en spennende periode som det finnes få arkeologiske funn fra. Grunnen til dette er selvsagt at vannflommens krefter vasket jorden ren og fjernet mesteparten av det som eksiterte før. Denne såkalte “gylne tidsalder” som var før vannflommen var meget fremgangsrik og utbredt – selv om det er vanskelig å vite akkurat hvor mye. Gamle legender som Atlantis – byen som sank i vannet – er sagt å ha inneholdt mange ting som ville bli betraktet som moderne. Selv om denne historien er en myte, så kan den bygge på at der var en velutviklet sivilisasjon før vannmengdene vasket alt bort. Når vi finner gamle gjenstander dypt nede i jorden, så tror vi heller på at noen har kommet til jorden i romskip enn å underholde muligheten for at menneskene både før og etter vannflommen kan ha hatt fantastiske emner. Tatt i betraktning at de termodynamiske lovene sier at alt går fra orden til kaos, og vi vet at menneskekroppene bli mer og mer ødelagt av miljø og arv – som inkluderer skadelige mutasjoner – så kan menneskene før syndefloden ha vært sterkere og mer intelligente enn de er i dag. 1 Mosebok 4 har mye informasjon om enkelte ting som de gjorde forholdsvis kort tid etter skapelsen, og dersom de var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi er i dag, så kan de ha oppfunnet mye som har revolusjonert menneskenes historie. Vi vil komme inn på flere av disse tingene etter hvert, men en av de første interessante emnene vi ser her er at det var et land som het Nod.
Det er viktig å være klar over at den eneste troverdige kilden til livet før syndefloden er Bibelen. Den gjør det helt klart for oss at verden var et helt annet sted på denne tiden. Som nevnt i 1 Mosebok 1 antar man at jorden hadde en vannbaldakin – et lag med vann som beskyttet jorden fra blant annet ultrafiolette stråler fra solen. Hele jordkloden var dekket med grønn og frodig vegetasjon. Noe som også kan ha bidratt til at menneskene levde lenge var at frukt og grønnsaker har vært mer næringsrike i denne tiden. Vi ser at mye av dette forandret seg drastisk etter syndfloden og istiden som fulgte på slutten av denne. Før dette snakker man om “drivhuseffekten” som ga jorden en slik god atmosfære å leve i. Det sies også at de store værsystemene vi ser på jorden i dag heller ikke eksisterte før den store vannflommen. Selv om Kain ble forvist, så må landet Nod ha vært både grønt og frodig, akkurat som andre steder på jorden. Det var imidlertid bare Edens hage Gud hadde forberedt spesielt for Adam og Eva. Alle andre steder krevde arbeid fra dem som bodde der.
Vi ser at Kain dro “bort fra Herrens åsyn“. Dette bare oppfyller straffen som Gud hadde gitt Kain i de foregående versene som vi allerede har sett på. Det er ikke bra å bli sent vekk fra Herrens åsyn, men Kain hadde av egen frie vilje valgt å gjøre dette – ikke direkte, for han var ikke glad over å ha blitt sent bort ettersom han fryktet for livet sitt som en flyktning på jorden, men indirekte, fordi han avviste Gud og hva Gud stod for. Når Kain valgte å ta livet av sin bror, så sa han også fra seg privilegiene som nærheten med Gud ville bringe. Han forlot sin far og mor samt resten av familien, og kastet bort alle påskudd om å frykte Gud. Han ville aldri igjen komme blandt folk som fulgte Herren eller delta i tilbedelse av Ham. Det sies av flere at helvete er å være adskilt fra Gud. 2 Tessalonikerbrev 1:9 sier: “Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.”
Vi finner her at Kain “bosatte seg i landet Nod, øst for Eden.” Han var dømt til å bli sent bort fra Eden – ikke hagen, men det generelle området kalt Eden – og han valgte å dra østover til et sted som blir kalt Nod. Dette var, som tidligere nevnt, langt borte fra Adam og resten av familien hans som fremdeles hadde ett slags samfunn med Herren og tilba Ham. Han fjernet seg selv og hans etterkommere fra den hellige ætten som til slutt ville bringe verden Jesus Kristus. Der er også interessant at kjerubene som voktet Edens hage ble sagt å være i øst (1 Mosebok 3:24) med sine flammende sverd. Kain forlot imidlertid hele området hvor Eden var, og Edens hage var bare en del av Eden. Han må ha hatt problemer med å bosette seg der, ettersom Nod (hebraisk “Nowd“) indikerer “skjelving” og kan bety “løsgjengeri” og bygger på ordet som tidligere i dette kapittelet har blitt oversatt som “vandrer” (Vers 14) og beskriver en person som ikke kan finne ro noe sted. Det er også mulig at han tok med seg sin kone når han dro fra familien sin. Familien kan ha vært stor, og han hadde mange søstre. Det er åpenbart at han giftet seg med en av søstrene sine. Dette var ikke farlig eller unaturlig på dette tidspunkt i historien, og ble ikke forbudt før Moseloven kom.
Leupold kaller Nod “vandringens eller bortkommenhetens land” og mener at det ikke er navnet på et bestemt land eller område. Dette mener han fordi Kains dom var at han skulle vandre hvileløst rundt uten å kunne slå røtter og måtte slite for å få nok føde. Ordet her for “bosatte” betyr imidlertid “å sette seg ned” og støtter ikke en slik fortolkning. Han sier videre at når han dro “øst for Eden” var dette hvor menneskene først slo seg ned. Det er imidlertid mer trolig – som nevnt ovenfor – at Edens hage var en del av Eden, og Kain forlot Eden her i dette verset. Han har imidlertid rett i at ingen har klart å identifisere et land som heter Nod, men dette har nok mer sammenheng med at dette var et land som eksisterte før syndefloden kom og vasket bort topografien som var på jorden opp til denne tiden. Noen mener at Nod var i området vi i dag kaller de arabiske land selv om dette selvsagt ikke er bevisbart.
Kirkefedrene har tradisjonelt sett denne oppdelingen av menneskeheten som menigheten og verden. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette var en helt annen tidshusholdning hvor Gud handlet annerledes med menneskene. Menigheten er et nyere konsept som vi først kjenner til i vår nåværende tidshusholdning. Nasjonen Israel var heller ikke enda utvalgt som Guds spesielle utvalgte folk på denne tiden. Dessuten ser det ut som om Kain og hans etterfølgere var i mindretall, og gjennom tidene har Guds utvalgte alltid vært minoriteten. Det er imidlertid vanskelig å uttale seg bastant om slike ting ettersom opplysningene her i Bibelen om denne tidsperioden er ganske mangelfulle.
Vers 17
“Og Kain holdt seg til sin hustru, og hun ble med barn og fødte Hanok. Så tok han seg fore å bygge en by og gav byen navnet Hanok etter sin sønn.
1 Mosebok 4:17
Når det står at “Kain holdt seg til sin hustru”, så er det to viktige orde vi må se på. Det hebraiske ordet som blir oversatt “hustru” blir også oversatt som “kvinne” og er ikke et sikkert bevis på at de var gift. De fleste oversettelser sier imidlertid her “hustru” og det er absolutt det som de fleste antar er riktig. Mange lurer på hvor denne “hustruen” kom fra, og trolig kom hun sammen med Kain da de flyttet. Dersom de virkelig var gift, så ble de trolig det før Kain tok livet av sin bror Abel. Fordi Adam og Eva var de første to menneskene på jorden, så må Kain ha giftet seg med en av sine søstre. Adam og Eva hadde mange sønner og døtre (1 Mosebok 5:4), og de tidlige menneskenes oppgave i livet var tross alt “Vær fruktbare og bli mange” etter Herrens egne ord i 1 Mosebok 1:28. I en verden uten TV og – muligens – uten mye underholdning, så kan de første menneskene ikke ha hatt så mye annet å gjøre på enn å skaffe mat til familien og gjøre familien større. Menneskene levde i hundrevis av år og “fikk sønner og døtre” i alle disse årene. Dr. Morris antar at jordens befolkning i løpet av Kains levetid ble minst 12.000 sjeler. Selv tidligere i Kains liv må det ha vært flere kandidater for Kain å gifte seg med. Å gifte seg med søsken er i våre moderne sinn avskyelig, men Kain hadde ikke noe valg. På denne tiden var det heller ikke skadelig for menneskene å gjøre dette. Først i moderne tider er det meget skadelig å få barn med søsken, og det ble først forbudt ved lov i Moseloven. Les 3 Mosebok 18:7-18 og 20:11-21 for å se hva Gud sa til moses om dette.
Når Bibelen sier at “Kain holdt seg til sin hustru” er dette en ordlyd som brukes når de hadde samleie. Det brukes også i 1 Mosebok 4:1 da Eva ble gravid med Kain. Ordet betyr “å kjenne ved å se”, men det har en vid mulighet for betydninger og det finnes mange måter å oversette dette ordet på. En bokstavelig oversettelse som har blitt lansert er “dedikerte seg til”. Den ordlyden vi ser ovenfor blir brukt mange ganger i Bibelen og resulterer oftest i at et ektepar får barn. Å få barn er en av Guds mange velsignelser som Gud har gitt oss mennesker. “Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. Lykkelig er den mann som har sitt kogger fullt av dem!” sier Salme 127:3-5. Selv om Kain var blitt fordømt av Gud, så fikk han erfare den velsignelsen av å bli far.
Kains første sønn, som vi leser om her, blir i den norske Bibelen her kalt “Hanok“. Dette navnet blir translitterert som “Chanowk” og betyr “instruert”, “dedikert” og “initiert”, spesielt i religiøse eller hellige ting, noe som enkelte kommentatorer antar som bevis på at Kain angret hva han hadde gjort. Det er absolutt mulig at Kain ønsket at sønnen skulle gjøre det mye bedre enn hva han selv hadde gjort, og lære av Kains feil. Det er en interessant teori, men resten av verset kan imidlertid indikere at Kain ikke fant seg til ro med straffen sin, men forsøkte å finner måter å unngå den på. “Chanowk” er også navnet på en av Sets sønner, men blir da oversatt som “Enok” (1 Mosebok 5:18). I den engelske King James får begge disse guttebarna samme navnet, men det var Jareds sønn Enok som vandret med Gud (5:24).
Så ser vi at Kain bygget en by. “Banah” på hebraisk betyr “å bygge” både bokstavelig og billedlig. Bokstavelig betyr dette å bygge en fysisk by med hus og hager, kanskje til og med inkludert et bystyre eller en eller annen form for lovgivere eller lovhåndhevere. Det ville også muligens inneholde personer som var spesielt dyktige på en eller annen måte, slik at de uførte bestemte yrker. Som en billedlig by kunne dette bety å sette opp en familie eller familieforøkelse. Ettersom dette er første gangen ordet “by” blir brukt, er det mest trolig at dette ordet ble gitt en bokstavelig betydning før en brukte ordet billedlig. Dette er hva vi kaller “loven om første benevning” – som er vanlig i eldre hebraiske tekster. En definerer betydningen av et ord før en allegoriserer det. Det er derfor mest trolig at Kain bygget en fysisk by. Han oppkalte byen etter sin førstefødte sønn, Hanok.
Det at Kain bygget en by indikerer ikke bare at det raskt ble mange mennesker i sivilisasjonen som eksisterte før syndefloden, men at Kain – som var dømt av Gud til å være en flyktning og en vandrer – brøt denne straffen ved å sette røtter i en by. Det var nok en gang et opprør mot Guds Ord slik som det ble gitt til ham. Her ser vi en permanent tilværelse utenfor Guds åsyn – en bekreftelse på at Kain ikke ville ha mer med Ham å gjøre. Denne byen ville bli hovedsetet for frafallet. Kains fordømmelse kunne ha blitt til en velsignelse. Levis stamme ble utskilt fra Israel, likevel ble dette til en velsignelse for dem. Kain nektet imidlertid å angre seg. Han herdet sitt hjerte og vandret ikke etter Guds lov. Han valgte seg et evig tilholdssted på jorden – noe som også gjelder ikke-troende i dag. Vi har, til forskjell, vårt hjem i himmelen. Kains bygging av byen må ha hjulpet ham å fokusere tankene på noe annet enn Gud. Vi ser her begynnelsen på Kains ættetavle som dekker over syv generasjoner.
Det kan virke som om Kain klarte å slippe unna straffen som Gud ga ham. Selv predikanten (Salomo) sa: “Alt dette har jeg forsøkt å ta meg til hjerte, og jeg har forsøkt å forklare at de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd. Men ikke noe menneske vet om det er kjærlighet eller hat som venter ham. For det samme skjer dem alle. Det samme hender den rettferdige og den ugudelige, den dofe og rene og den urene, den som ofrer og den som ikke ofrer. Den gode går det som synderen, den som sverger, går det den som er redd for å sverge” (Predikanten 9:1-2). Kain kan ha følt seg komfortabel i byen han hadde bygget, men han vil ikke kunne unnslippe den siste dommen som blir gitt etter livet her på jorden er ferdig. Hebreerne 9:27 sier: “Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom.“
Det at Kain “satte seg fore å bygge en by” kan muligens bety at han ikke ble ferdig med byen. Han må imidlertid ha startet byen, og tatt i betraktning hvor lenge han levde, så må han ha kommet et godt stykke på vei. Dette skriftstedet motbeviser at de første menneskene på jorden var huleboere. De hadde nok ikke internett og reality-TV, men de har nok vært mye bedre utviklet enn vi gir dem ære for. Huleboere finner vi til og med i dag, og det er ofte primitive mennesker som har vokst opp langt borte fra den moderne sivilisasjonen. Noen huleboere har selv valgt å leve slik de lever. Ettersom vi går videre vil vi se flere av de gode kunnskapene som noen av disse tidlige menneskene hadde.
Vers 18
“Hanok fikk sønnen Irad. Irad ble far til Mehujael. Mehujael ble fra til Metusael. Meusael ble far til Lamek.”
1 Mosebok 4:18
Her får vi hele fire generasjoner av etterkommere fra Kain. Vi så i Vers 17 at Hanok var Kains sønn. Vi så at “Hanok” kom fra det hebraiske ordet “Chanowk” som betyr “instruert”, “dedikert” og “initiert”. Dette viser at Kain hadde store forventninger til denne gutten. Kain kalte da også byen han hadde grunnlagt “Hanok“, et annet forsøk på å gi ære og viktighet til sønnen sin. Vi ser at “Hanok fikk sønnen Irad“. “Irad” – translitterert som “Iylad” som er et navn som kommer fra det hebraiske ordet “arad” som betyr “å isolere seg selv” eller “flyktning”. Dette passer meget godt med den straffen som Gud hadde gitt Kain. Av og til går konsekvensene av foreldrenes synder ut over etterkommerne. Gud selv sa: “Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær (sjalu) Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd, på dem som hater meg” (5 Mosebok 5:9). Det kan virke urettferdig i våre øyne at Gud sier dette, men Han sier også: “Fordi du har gjort til gangs det som var rett i mine øyne… så skal dine sønner til fjerde ledd sitte på Israels trone” (2 Kongebok 10:30). Gud kan gi ut all den belønning og straff som Han vil – Han må ikke spørre oss om lov. Dessverre er det slik at eplet ofte ikke faller langt fra stammen, og etterkommerne er ofte slik som deres forfedre var. Hanok var sikkert veldig lik sin far, Kain – og Irad var sikkert ganske lik både Kain og Hanok.
Vi ser så at Irad ble far til Mehujael. Det hebraiske navnet “Machuwya’el” betyr “slått av Gud” og er ikke noen god tittel å ha. Det indikerer en person som tydeligvis har fortsatt på samme livsvei som hans far og farfar, og har blitt straffet for det av Herren. Google sier at navnet betyr “som proklamerer Gud”, men dette samstemmer ikke med Strong’s hebraiske ordbok. “Mehujael” er sammensatt av to ord; “machah” og “el“. Det første betyr “å slå” eller “å gni”, mens “el” er et velkjent ord for “Gud” – selv om dette i utgangspunktet kan brukes om en hvilken som helst gud. Der finnes også andre teorier om hva ordet betyr, noe som gjør oversettelsen her en stor utfordring. Jeg har valgt å følge Strong’s ordbok ettersom den er den mest brukte og best ansette blant de Bibellærere som jeg kjenner til. Den gir også en fornuftig fortolkning av hvilken type menneske Mehujael var, noe som synes å passe med personligheten til hans oldefar Kain.
Videre blir vi fortalt at Mehujael ble faf til Metusael. Det hebraiske navnet “Mathuswsah’el” har en mye mer positiv betydning enn de foregående tre etterkommerne – “man som er av Gud”. Navnet er sammensatt av ordene “math” og “el“. “El” betyr som vanlig “Gud” (eller gud med liten g), mens “math” blir oversatt som “en voksen mann”. Disse to ordene sammensatt beskriver en person som er en voksen mann som har et forhold til Gud. Selv om det gjør det vanskelig at både Kain og Set brukte noen av de samme navnene til etterkommerne deres, så er det helt på det rene at dette navnet var en stor forbedring i forhold til de andre navnene. Det kan synes å være en mulig bekreftelse på at Gud ser ut til å ha “straffet” de tre generasjonene som kom etter Kain – selv om de selvsagt er selvforskyldt i gjerningene de selv har utført eller ikke utført.
Til slutt finner vi at Metusael ble far til Lamek. På hebraisk heter Lamek “Lemek“, et hebraisk navn som en ikke er helt sikker på hva betyr. Igjen finner vi et identisk navn på hebraisk i Sets ættetavle, men de var to vidt forskjellige personer. Kains Lamek leser vi imidlertid videre om i Vers 19, Vers 23 og Vers 24. Vi vil se at etterfølgerne til Lamek blir assosiert med forskjellige yrker og evner. Lamek selv ble imidlertid en morder slik som Kain var, men mer om dette senere. Det er interessant at navnet hans ikke ender på “el” slik som de andre etterfølgerne til Kain så langt. Det er vanskelig å komme med noen bastante påstander om hvorfor, Dr. Morris lanserer teorien om at “Lamek” betyr “erobrer”. Han var en mann som åpent gikk imot Guds Ord.
Vers 19
“Lamek tok seg to hustruer, den ene hette Ada, den andre hette Silla.”
1 Mosebok 4:19
Dette er et kort vers, men det er ikke uviktig for det. Lamek “tok seg” – “hentet seg” eller på annen måte fikk brakt til seg “to hustruer“. Vi så tidligere at Gud innførte ekteskapet mellom mann og kvinne – i det tilfellet mellom Adam og Eva. Når Adam ble fortalt at “derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru” (1 Mosebok 2:24), så gjaldt ikke dette i særegenhet for Adam – ettersom han ikke hadde en fysisk mor eller far, heller ikke en navle – men det var ment å gjelde alle som ville binde seg til en make og være tro mor henne helt til døden skiller dem ad. Det var det første ekteskapet, og selv om vi ikke ser at de første menneskene på jorden feiret bryllup med femretters middag og dans for bruden og brudgommen, så ser vi at de valgte seg ut en livspartner – av det motsatte kjønn som de kunne føre slekten videre med – og bandt seg til denne partneren resten av livet. Selv Jesus pekte tilbake til Adam og Eva da Han sa: “Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille” (Matteus 19:4-6). Guds plan var klar: en mann og en kvinne – sammenføyet til å bli ett kjød gjennom ekteskap.
“Lamek tok seg to hustruer.” Lamek viser ved sine gjerninger at han ikke bryr seg om hva Herren selv har sagt til alle mennesker gjennom Adam. Han var den første vi har dokumentert i Bibelen som praktiserte polygami – det vil si flerkoneri. Denne leveformen blir aktivt fulgt og forsvart til og med den dag i dag – og noen har mange flere koner enn to. Det viser menneskenes lovløshet framfor en allmektig Gud, noe som til slutt ville kulminere i syndefloden i Noahs dager – da Gud så på menneskeheten og sa: “Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler, for jeg angrer at jeg har skapt dem” (1 Mosebok 6:7). Dette var fordi “menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang” (6:5).
Den ene konen til Lamek het “Ada“. Det hebraiske navnet “Adah” betyr “ornament” eller “pyntegjenstand”. Dette gjør det trolig at Lamek valgte henne på grunn av hennes ytre utseende. Kong Lemuel skrev dette i Salomos ordspråk 31:30: “Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses.” De som lar seg tiltrekkes av fysisk skjønnhet følger ofte lystene istedenfor å se på det indre mennesket og indre skjønnhet. Selvsagt kan noen ha begge deler, men de som leter etter partner basert på ytre utseende kan lett “kjøpe katta i sekken”. Og dersom noen av dagens kvinner ble kalt “en pyntegjenstand” ville de sikkert steile.
Lameks andre kone het “Silla” på norsk – eller “Tsillah” på hebraisk. Navnet bygger på et ord som heter “tsel” eller “tsalal”, begge ordene oversettes som “skygge” og kan brukes bokstavelig om skyggen man ser i en solnedgang eller billedlig som forsvar. Det bruse som et verb når en gir noe skygge. Trolig var Lamek en velstående mann som valgte sine koner ut fra konseptet om å kunne tilfredsstille seg selv. Den første var en vakker pyntegjenstand, og den andre ga ham en behagelig skygge å sitte i. Et annet konsept kan ha vært at flere barn ga mer makt og større arbeidsstyrke til prosjektene sine.
Som tidligere sagt vet vi ikke helt hvordan ekteskapene fungerte eller ble innviet på tiden før den store vannflommen, men vi går ut ifra at når det står at de “tok seg hustruer” så betyr det at de valgte seg ut livspartnere – om det var en eller flere. I våre moderne tider er ekteskapet ikke prioritert hos flere, og det blir også arrangert ekteskap mellom folk av samme kjønn. Her ser vi først en mangel på hengivenhet – at folk ikke vil binde seg til bare en person hele livet igjennom. Det at en ikke ønsker å gifte seg viser en mangel på hengivenhet og fullstendig oppofrelse for hverandre, og det burde tenne en varsellampe dersom dette er tilfelle. Det at folk av samme kjønn gifter seg er en komplett motsetning av hva vi så ovenfor om “en mann og en kvinne”. Det er mange som klamrer seg til sin homofile legning og hevder at Gud har skapt dem slik, samt menigheter hvor dette er akseptabel atferd som både medlemmer og presteskap praktiserer. Internett er full av folk som bortforklarer hva Bibelen sier om homoseksualitet, som eksempelvis 3 Mosebok 20:13: “Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en motbydelig gjerning. De skal dø. Deres blod være over dem!” Dette virker veldig hardt og strengt, og vi ser også en advarsel om homofil praksis i 1 Timoteus 1:9-10, og det kan virke som om Gud hater homofile. Det er ikke tilfelle! Gud elsker de homofile, men Han hater hva de praktiserer. Det er slik med oss andre syndere også. Gud elsker oss, men Han hater synden vi praktiserer. Vi må alle komme til Ham og legge fra oss syndene våre, om det enn er homofili eller løgn.
Vers 20
“Ada fødte Jabal, han ble stamfar til dem som bor i telt og holder budskap.”
1 Mosebok 4:20
Ada – kvinnen hvis navn betød “en pyntegjenstand” – fødte en sønn som het “Jabal“. Det hebraiske navnet translitterert som “Yabal” betyr “en strøm” eller “en bekk” som strømmer nedover. Det maler et piktoresk og vakkert, rolig bilde av en bekk som sildrer rolig nedover en åsside. Flere kommentatorer oversetter navnet som “vandrer”, noe som også passer med hans vandrende livsstil. Man vet egentlig ikke noe mer om Jabal enn de fattige opplysningene som Bibelen her gir om ham. “Han ble stamfar til dem som bor i telt og holder budskap.” “Stamfar” her betyr opprinnelig “far” men brukes også til flere andre versjoner av dette ordet – som eksempelvis “stamfar”, “overhode”, “patriark” eller “sjef”. Adam Clark oversetter ordet som “oppfinner” eller “lærer” og viser til 1 Samuel 10:12 hvor de som kjente Saul før han ble utvalgt til konge ble forbauset over at han frofeterte blant profetene og spurte “Hvem er da far til disse?” Det han mener gjelder i begge tilfellene er at det her gjelder dem som har startet med denne aktiviteten – hvem startet denne gruppen av profeter, og hvem startet teltmakeryrket. Trolig bodde menneskene før Jabal i hus – vi ville kanskje kalle dem hytter – laget av jord og trær. Vi vet ikke hvor detaljerte eller hvor gode husene til de første menneskene på jorden var, men når vi leser dette verset får vi inntrykk av at Jabal lagde de første teltene. Abraham var også kjent for å bo i telt, og han flyttet teltene sine med seg når han dro fra sted til sted. Abraham var meget rik til tross for sin nomadeaktige livsstil (1 Mosebok 13:2).
Det ser ut som om Jabal også oppfant det å holde stor budskap – det vil si flokker med dyr, det være seg kyr, hester eller andre store flokker som en har på beite. Fordi Abel var en sauegjeter, så antar vi at Jabal trolig hadde kveg – at det her var snakk om store dyr som beiter på store jorder. Trolig har sauepass vært et av de helt første yrkene som fantes, men det tok ikke lang tid før en også begynte å holde kveg. Ettersom Jabal og hans etterkommere bodde i telt, så flyttet de trolig fra sted til sted med kveget sitt. Det er ikke umulig at Abel var en sauebonde på en mye mindre skala enn hva Jabal var, så vi kan ikke helt utelukke at Jabal eller hans etterfølgere hadde saueflokker. Men det vi vet med sikkerhet er at Jabal fant opp ideen om å ha store flokker med budskap og reise rundt sammen med dyrene.
Ordet som blir oversatt som “telt” betyr “en bedekning” – altså at noe dekker over. Det er samme ordet som på Moses tid ble oversatt som “tabernakel“. Dette var også en type telt, og vi finner ordet “tabernakel” igjen i Nye Testamentet hvor det brukes om kroppene våres – det at våre liv her er bare midlertidige tilværelser, som når vi setter opp og tar ned igjen et telt. Forfatteren av Hebreerbrevet sier: “Vi har slik en yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske” (Hebreerne 8:1-2). Vi ser her at selv det tabernaklet som Moses fikk bygget i ødemarken ikke var godt nok for Herren, men Gud har reist et spesielt, perfekt tabernakel som ingen menneskehender har rørt ved. Det er mange leksjoner å lære fra tabernaklet som Moses fikk instruksjoner om å bygge i ødemarken, og det kan studeres nærmere i min bok “Moses evangelium – en vandring gjennom tabernaklet”.
Vers 21
“Hans bror hette Jubal, han ble stamfar til alle dem som spiller på harpe og fløyte.”
1 Mosebok 4:21
Jabals bror het Jubal. Ordet for “bror” kan bety både en fysisk bror – en som har samme mor og far. Det kan selvsagt også brukes om en “åndelig bror” eller en god kammerat som man anser å være like nær som en fysisk bror. Vi bruker ofte dette ordet når vi snakker om eller til våre “brødre” og “søstre” i Ånden – det vil si andre kristne som vi har samfunn med. Når Paulus sier “Alle brødrene hilser dere. Hils hverandre med et hellig kyss” i 1 Korinterbrev 16:20, så snakker han ikke om brødre som har samme kjødelige mor, men andre kristne som hilste sine kristne brødre i Korint. Ettersom vi her i 1 Mosebok er inne på stamtavler med oppramsing av hvem som fødte hvem, så er det her helt åpenbart at vi snakker om fysiske brødre som hadde samme kjødelige mor.
Ofte finner vi at brødre blir gitt like navn som er nesten identiske. Jabals brors navn var “Jubal” – translitterert som “Yuwbal” – og man antar at dette navnet kommer fra samme ordet som “Jabal“. Med andre ord beskrev dette navnet en rennende bekk, muligens en som reiste rundt som en “vandrer”. “Jubal” likner jo også vårt norske ord “jubel” Det vil derfor ikke komme som noen overraskelse at flere kommentatorer oversetter navnet “Jubal” som “lyd”. Av hva vi leser videre her, så er det åpenbart at Jubal skapte masse lyd ettersom han blir presentert som jordens første musikker.
Nok en gang finner vi ordet “far” eller “stamfar” brukt om en person. På samme måte som med broren hans (Vers 20), så blir Jubal betraktet som oppfinneren av musikk – mannen som startet hele musikkindustrien og lagde de første instrumentene på jorden. Instrumentene han her blir gitt æren for å ha oppfunnet “harpe og fløyte“. Vi tror altså ikke at alle som ble født som etterkommere av Jubal spilte på disse instrumentene, men at han var den første som praktiserte dette. Ordet for “harpe” er det hebraiske ordet “kinnowr” – det kommer fra et verb som betyr “å snurre”, og brukes i Gamle Testamentet om flere forskjellige typer strenge-instrumenter. Det kan ha vært en tidlig form for en gitar, en citar eller en lutt, men ble ofte oversatt som “harpe“. Innen jødisk og kristen tradisjon finner mann “Davidsharpen” som et symbol i salmetradisjonen. Det bygger på historiene om da kong Saul fikk sine anfall av sinne og angst, og David spilte harpe for ham slik at han skulle finne roen igjen (se 1 Samuel 16:14-16, 18, 21, 23). Ordet for “fløyte” er “uwgab” som stammer fra et verb som betyr “å blåse” og derfor brukes om blåseinstrumenter. Ordet “fløyte” er her meget passende i oversettelsen. King James bruker her ordet “organ” som oversettes “orgel”, men det første orgelet vi kjenner til, ble bygget på 200-tallet og tilskrives Ktesibios fra Alexandria. Det var trolig en slags kombinasjon av panfløyte og sekkepipe og besto av en piperekke koblet til et luftmagasin. Selv om dette uten tvil er et blåseinstrument, er det tvilsomt at Jubal hadde konstruert noe slikt. Hebraiske ord for sanger og musikk er meget vanskelig å oversette nøyaktig, men vi kan forholdsvis lett bestemme hvilken gruppe instrumenter det her er snakk om.
Det synes på det rene at Jubal har vært mer oppfinnsom enn andre opp til denne tiden, og han har sikkert vært en kunstner i sitt far. Trolig tjente han penger eller tjenester og materielle ting for musikken han spilte. Ettersom samfunnet før den store vannflommen vokste raskt – med lange liv og gode levevilkår – så har det trolig kommet flere og flere mennesker som spesialiserte seg. Noen har sikkert vært flinke å lage sko, andre å bake gode brød. Den spesialiseringen som vi i vår moderne tid skjedde for meget lang tid siden, må ha skjedd forholdsvis kort tid etter skapelsen, ettersom befolkningstallet må ha eksplodert meget raskt. Jubal fant en nisje hvor han kunne gi noe som andre ikke kunne gi på dette tidspunktet. Vi kan bare forestille oss hvordan musikken hans kunne ha påvirket de andre som levde på denne tiden. Selv om musikken sikkert ikke var like avansert som dagens musikkbransje, så må det ha vært til stor glede for menneskene på denne tiden både som terapi og til avkobling.
Vers 22
“Silla fødte Tubalkain, han smidde alle slags redskaper av kobber og jern. Tubalkains søster var Na’ama.”
1 Mosebok 4:22
Etter at vi har blitt introdusert for Lameks to sønner som Ada fødte, så fortelles det om Silla – hvis navn betyr “skygge” og ville bringe en behagelig skygge for enhver som var ute i solen – og at hun fødte en gutt og en jente. Guttens navn var “Tuwbal Qayin” på hebraisk som kan oversettes som “etterkommer av Kain” – og “Kain” betydde, som tidligere sagt, “å anskaffe” eller “å få”, ettersom Eva hadde sagt at hun hadde fått et barn fra Herren. Kain må ha vært en av de mest beryktede menneskene så langt på jorden, og det virker kanskje ikke for oss som om det var en stor ære å bli oppkalt etter Kain, jordens første morder. Men Lamek hadde nok også sine svin på skogen, og at han oppkalte ett av barna sine etter Kain kan synes å bekrefte at han med vilje hadde valgt dette livet sitt. Vi vet at han hadde to koner, og vi skal snart høre mer om Lamek, Tubalkains far.
Tubalkain var en meget foretaksom ung mann. Han oppfant trolig smien hvor han “smidde alle slags redskaper av kobber og jern“. Ordet “latash” betyr “å hamre ut” – gjerne en kant – og på denne måten væte og skjerpe redskaper slik at de ble skarpe. “Redskapene” det er snakk om, er “en fabrikator”, “en mekaniker”eller en “kunstner”, men bygger på et ord som best kan oversettes som “plog”. Trolig lagde Tubalkain diverse jordbruksutstyr som kunne brukes av folkene som levde på denne tiden. Vi vet ikke sikkert hva han kan ha funnet opp i smien sin. Trolig har han også oppfunnet hjulet, selv om en selvsagt ikke kan bevise dette. Men dersom bøndene på denne tiden brukte vogner for å få grøden inn i hus, så er det naturlig å tenke at de måtte ha hatt hjul. De eldste hjulfunn som er gjort stammer fra Mesopotamia cirka 3500 f.Kr., og man antar at det ble oppfunnet rundt år 4000 f.Kr. Ifølge jødisk tidsregning fant skapelsen sted på denne tiden, og dette ser ut til å passe ganske bra. En biskop som het James Ussher (1580–1656) regnet ut at jorden skulle være skapt søndag 23. oktober 4004 f.Kr., og siden dette ble trykket i King James Bibelen som kom ut i 1701, så er det en teori som har blitt akseptert av mange troende, særlig i engelsktalende land hvor denne Bibelen blir brukt.
Mange ting ble laget i kopper i gamle dager, både mynter, lenker og jordbruksredskaper som hakker og raker. De samme tingene kunne også lages i jern, noe som kan ha vært litt dyrere. Kain var også bonde, og han jobbet med jorden. Han hadde trolig også arbeidsredskaper som han brukte, men ettersom det på den tiden ikke ble nevnt at han “smidde” noe, så kan han enten ha brukt steinredskaper eller redskaper av tre. ettersom det ikke står at Tubalkain oppfant smien, så er det mulig at han er den første som har gjort det som heltidsjobb. Det er imidlertid trolig – men ikke sikkert – at Tubalkain oppfant dette. Det at en kunne smi arbeidsredskaper er en stor ting, og dersom noen andre hadde tenkt på dette, så er det meget trolig – men ikke sikkert – at Bibelen hadde nevnt dette. Hvorfor ellers skulle Bibelen si dette om Tubalkain?
Tuil slutt nevnes Tubalkains søster – ved navn “Na’ama“. Det kan virke rart at Bibelen nevner henne, ettersom hun ikke blir nevnt igjen senere og ikke ser ut til å ha noe å bety for utviklingen av samfunnet før syndefloden. Navnet – som betyr “hygge” eller “behag” – dukker imidlertid opp igjen i Josva 15:41, 1 Kongebok 14:21, 31 og 2 Krønikebok 12:13. På grunn av betydningen av navnet har det sikkert blitt brukt flere ganger om flere kvinner, men Lameks datter blir ikke nevnt igjen.
Som kjent har forskjellige personer i Gamle Testamentet forskjellige navn på andre språk. “Tubalkain” har også blitt kalt Vulkain, eller “vulkan” (gresk eller romersk) – et navn som alle Star Trek fans vil gjenkjenne. Vi ser at han var en kunstner som jobbet i smien sin, og han mestret både kopper og jern. Smien må ha vært varm nok til å brenne bort urenhetene i disse metallene og laget rene produkter. Smeltingen av metaller og nedkjølingen i vann etterpå vil ha produsert en lyd som minnet om hans mors navn (“Tsillah” på hebraisk), og slagene på metallet kan ha hørt ut som bjeller. Dette gir assosiasjoner til blant annet til 1 Samuel 3:11 hvor Herren sier: “Nå vil jeg gjøre noe i Israel som skal ringe for begge ørene på hver den som hører dem“, og dette er lyden av straff og dårlige nyheter som blir proklamert (se også 2 Kongebok 21:12).
Ifølge den hedenske, romerske overtroen var Vulkan gift med Venus, skjønnhetens gudinne. Na’ama – Tubalkains søster – kan ha gitt opphav til denne fabelen, fordi navnet hennes også kan oversettes som “vakker” eller “grasiøs”. Vulkan skal ha vært sjalu på sin kone, og skal ha laget nett som Mars kunne fange henne i. Mars skal ha fanget Venus (AKA Na’ama) og vist henne fram for hele samlingen av romerske guder, noe man igjen tror på grunn av betydningen av navnet til Tubalkain, som blir tatt for å være en opprører mot det etablerte religiøse systemet. Det kan også nevnes som en kuriositet at ifølge “Targum” av Jonathan ben Uzziel, så blir Na’ama tildelt æren av å ha oppfunnet begravelsessanger og lamentasjoner (sørgesanger).
Det er interessant å se at menneskeheten tidlig har oppfunnet ting som jernredskaper og musikkinstrumenter så tidlig i historien – til og med før syndefloden fant sted. Vi sier i dag at eldre steinalder var inndelt i tre perioder: 1) Paleulitikum (ca. år 2 mill. til ca. 8000 f.Kr.), 2) Mesolitikum (ca. år 8000 til 4000 f.Kr.), og 3) Neolitikum (ca. år 4000 til 1800 f.Kr.). Dersom universet ble skapt rundt år 4000 f.Kr., så samstemmer ikke Bibelens tidslinje med hva vitenskapen påstår. Bibelen sier at Tubalkain har laget sine kobber- og jernredskaper relativt kort tid etter år 4000 f.Kr., mens vitenskapen sier jerntiden først startet rundt det 12. århundre f.Kr. Bibelen hevder at jorden og universet ble skapt, og vitenskapen hevder at livet på jorden har utviklet seg gjennom milliarder av år. Det er viktig å vite at det finnes mange vitenskapsmenn som ikke tror på evolusjon, og det finnes også en voksende gruppe vitenskapsmenn som tror på “intelligent design”, uten at de helt vet hvor denne designen kom fra. Det finnes flere vitenskapelige funn som peker mot en ung jord, og evolusjonen kan ikke bevises empirisk. Bevisene – ofte i form av fossiler – er de samme, men folk tolker dem forskjellig etter hvilket verdenssyn de har. Før i tiden ble fossiler sett på som bevis på skapelsen og en ung jord, men i dag blir de sett på som bevis for evolusjon. Med de rette forholdene kan faktisk nye fossiler dannes på noen få år – noen vi kan observere i dag. Vi skal ikke dvele lengre ved denne problemstillingen her, men oppfordrer leseren til selv å lese om skapelse kontra evolusjon. En ting er imidlertid helt klar: Bibelen hevder at Gud skapte jorden og alt på den i løpet av 6 dager. Vi kan enten tro på det, eller la være. Les ellers under Introduksjon til dette studiet for mer om hvordan å fortolke 1 Mosebok. Det er mange som ikke tror på Bibelen, men her ser vi på Bibelen som Guds ufeilbarlige Ord.
Vers 23
“Lamek sa til sine hustruer: Ada og Silla, hør min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale! En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får.”
1 Mosebok 4:23
Her snakker Lamek til de to hustruene som vi allerede har lest om: Ada og Silla. Han “snakket” til sine “hustruer” – ordet som også betyr “kvinne” men opptrer her som et flertallsord. Som tidligere nevnt har Lamek valgt seg ut disse to kvinnene og bundet seg til begge to, selv om Guds blåkopi tilsier at det bare skulle ha vært en mann og en kvinne. Lamek må virkelig ha ønsket å understreke at han hadde noe viktig å si, ettersom han sier både “hør min røst” og “lytt til min tale”. Først sier han “hør” – som betyr intelligent lytting – satt sammen med “min røst” – som indikerer et høyt utrop, en ropende stemme, til og med torden. Igjen er dette noe som tilsier at det var et viktig budskap Lamek hadde. Den andre innskytelsen sier “lytt” betyr å utvide øret, det vil si lytte med stor oppmerksomhet. Vi ser bildet av en person som holder hendene bak øret eller trekker i øreflippen for å fp med alt som blir sagt. “Min tale” er nettopp hva det står her, en tale, et påbud eller et ord. Lamek ønsket her åpenbart full oppmerksomhet til budskapet sitt.
Det kan legges til at denne talen er nedskrevet i poetisk form. Enkelte tror at dette var en del av et gammelt dikt som var ivaretatt inntil Moses sin levetid. Noen kaller Vers 23 og Vers 24 for “Lameks sverd sang”. Vi har allerede sett at Lamek – trolig bevisst – hadde gått imot Guds eget Ord, og han ser her ut til å sette begge konene hans på plass. Lamek var en mann av tvilsomt rykte, og det har blitt foreslått at konene – som hadde sett Lameks ondskap – var redde for denne mannen. Det vi leser om Lamek får oss til å undre hvor godt han behandlet konene sine, samt andre mennesker. Han talte harde ord, og levde et hardt liv. Trolig behandlet han også folk – inkludert konene sine – med en hard hånd.
Så leser vi i den norske Bibelen: “En mann dreper jeg for hvert sår jeg får“. I den engelske King James står det: “Jeg har drept en mann for min skade”. Verbet her – “å drepe” – kommer fra et hebraisk orde som betyr “å slå med den hensikt å drepe”. Det synes å være på det rene at Lamek hadde “slått i hjel” eller “myrdet” en mann, og flere kommentatorer mener at han kan ha gjort dette i selvforsvar. Dette fordi denne mannen ser ut til å ha gitt Lamek “et sår” – “petsa” på hebraisk. Dette står det da også i 2011 oversettelsen, men her i 1988 oversettelsen ser det ut til å ha blitt til flere sår. På grunn av mangelfulle opplysninger kan vi imidlertid ikke konkludere med at Lamek drepte noen i selvforsvar. Vi vet heller ikke om dette “såret” var noe alvorlig sår. Kanskje ikke, siden Lamek har vært i stand til å ta livet av denne personen etter han har fått dette såret. Andre igjen kommer med teorien om at Lamek bare undret seg om hva han ville gjøre dersom noen såret ham. De fleste kommentatorene antar imidlertid at Lamek var en morder, akkurat som Kain.
Det synes å gjøre det hele mer alvorlig når han inkluderer “en gutt” i den ovenforstående trusselen. Hva ville få Lamek til å ta livet av “en gutt” – et barn eller ung mann? Sa Lamek at han til og med ville drepe barn dersom de fremstod som om de ville skade ham? Vi vet ikke hvor gammel denne “gutten” var, men trolig var han ikke blitt voksen enda. Det norske ordet “skramme” kommer da også fra et hebraisk ord som kan bety blåmerker i huden. Enda verre ville det vært dersom Lamek truet med å ta livet av barn dersom de “såret” ham på en ikke-fysisk måte. Disse “skrammene” kan være enten ubetydelige eller ubetydelige, og vi vet ikke sikkert hva Lamek la i disse ordene. En ting er sikkert, som vi vil se i Vers 24, at Lamek sammenliknet seg selv med Kain. Vi har imidlertid ikke funnet noen straff fra Guds side tilsiktet Lamek spesielt.
Vi ser flere forsøk på å hindre effektene av Guds forbannelse hos Kains etterkommere. For det første ble byliv ble foretrukket til å jobbe med jorden, for det andre ble nomadeliv foretrukket av noen framfor å dyrke jorden, for det tredje ble storfe alet opp i store flokker (kanskje folk ønsket å spise kjøtt?), for det fjerde ble det oppfunnet og laget redskaper som gjorde det lettere å jobbe med jorden, for det femte ble musikkinstrumenter introdusert for å hjelpe folk over “sorgen” de hadde, for det sjette ble polygami introdusert istedenfor Guds ekteskap for to, for det syvende ga våpen av metall overtaket til dem som eide dem, og for det åttende ble poetisk skryt, slik som her i Lameks sang, til at menneskene så seg som selvforsynt og uavhengige av Gud gjennom deres artistiske utfoldelse. Vi ser altså flere tegn på at menneskene fjerner seg fra Gud og Hans Ord, og følger sine egne lyster.
Det at Lamek har fått fordelen av å ha våpen av metall kan ha gjort ham selvsikker nok til å skryte om at han er den mektigste i verden på denne tiden. Vi vil se videre i Vers 24 at Lamek gjør narr av Gud, og vi blir alle advart av hans eksempel. Vi minnes hva Jakob sa i 1 Mosebok 49:6 da han uttalte: “Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel! Ta ikke del i deres sammenkomster, min ære! For i sin vrede slo de menn i hjel, og i sin selvrådelighet skamskar de okser.” Vi burde ikke ha noe å gjøre med folk som med viten og vilje sette seg opp mot Herren og Hans utvalgte. Husk også Salme 1:1: “Salig er den mann som ikke vamdrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete“. La vår lyst være etter Herren, ikke etter hva verden har å tilby.
Vers 24
“For hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.”
1 Mosebok 4:24
Her fortsetter Lameks poetiske sverd sang. Han sier “dersom eller “fordi” Kain hevnes sju ganger – ettersom dette er en primitiv partikkel med utrolig mange oversettelser som er mulige. Sammenhengen begrenser dem selvsagt, ettersom dette ordet etterfølges av at Kain skal bli hevnet sju ganger. “Hevnes” er straffen som Gud lovet skulle bli påført den som skulle våge å ta livet av Kain. Lamek fullfører setningen ved å gjøre narr av Gud ved å si at dersom noen tok livet av ham, skulle de ikke bare hevnes sju ganger, men hele syttisju ganger. Det virker som om Lamek mente at han var mer verd å beskytte, og at han selv bare kunne drepe hvem han ønsket. Han satte seg selv åpenbart som en som var mer uskyldig enn Kain.
Vi legger merke til at det er vanlig for onde og blodige menn å skryte over gjerningene sine. Filipperne 3:19 sier om slike menn: “De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i skam. De trekter bare etter jordiske ting.” Dette står i sterk motsetning til de troende som omtales i det neste verset: “Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.” Disse er to vidt forskjellige standpunkter og personligheter. De onde – slik som Lamek – bryr seg ikke om hvor mange liv de ødelegger med deres harme, ei heller hvor mye de blir hatet, så lenge de blir fryktet. Lamek hadde uten tvil hørt at Kain skulle hevnes sju ganger (Vers 15) selv om Kain åpenbart fortjente å bøte med livet, og Lamek mente nonsjalant at da måtte han selv hevnes syttisju ganger. Riktignok sa Jesus selv at vi skulle tilgi “sytti ganer sju” ganger (Matteus 18:22), og heldigvis er Gud en tilgivende Gud som elsker alle mennesker, men det er viktig at Gud ikke tåler synd. Dersom vi ikke angrer syndene våre, kan vi ikke få tilgivelse for syndene våre, og det er ingen bevis på ar Lamek noen gang angret på de syndene han hadde begått.
Tålmodigheten som Gud viser mennesker som lever i synd blir ofte misbrukt istedenfor at det fører til omvendelse og bekjennelse, og en finner ofte at hjertene deres hardnes ytterligere. Predikanten 8:11 sier: “Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt.” Men selv om det tar sin tid før dommen kommer, så vil den ofte komme hurtig når den først kommer. Når tiden lakker før Gud kommer til dem, så samler de seg bare opp større straff mot enden av livet. Som tidligere nevnt ser vi her begynnelsen på ugudeligheten som førte til at Herren bestemte seg å drukne menneskeheten i en stor vannflom – med unntak av dem som som gikk inn til frelsen i arken som Noah bygde.
I denne perioden – fra fallet til syndefloden – synes det ikke å ha vært noe organisert system som håndhever noen lov for den menneskelige oppførselen. Selv om Adam trolig instruerte barna sine vedrørende forbannelsen, og i tillegg fortalt om Guds løfte om en kommende Frelser eller Gjenløser, samt betalingen av å nærme seg Herren gjennom ofring av blod, så ser vi ikke at noen har blitt gott oppgaven i å holde ro og orden. Der har trolig vært dem som lyttet til Adam og til Noah, og på den måten trodde og adlød Guds Ord. Likevel var de fleste menneskene fornøyd med å følge “Kains vei” (Judas 11), og det tok ikke lang tid, med den teknologiske utviklingen som gikk veldig hurtig, til at “menneskenes ondskap var stor på jorden” (1 Mosebok 6:5). Stort sett gjorde menneskene hva de ønsket å gjøre, noe som har fått enkelte til å gi denne tidsperioden “Samvittighetens tidshusholdning”. Bare evnene og mulighetene de hadde satte grenser for hva de ville gjøre. Det eneste som begrenset dem var dersom noen andre – en annen klan – var fysisk sterkere enn dem, eller – som i Lameks tilfelle – at de hadde bedre våpen enn de andre.
En siste teori som kan nevnes her til Lameks sang er at andre menn kan ha forsøkt å forføre Lameks koner, eller til og med forsøkt å ta dem med makt. Dette kunne i så fall forklare hvorfor Lamek adresserte hustruene sine på en slik alvorlig måte. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, så ble en voksende seksuell frihet blant Kainittene blir bekreftet i 1 Mosebok 6:1-4. Her står det: “Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre, da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være et hundre og tjue år. Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne.” Vi vil se nærmere på disse versene når vi kommer til Kapittel 6.
Vers 25
“Adam holdt seg atter til sin hustru, og hun fødte en sønn og kalte ham Set. (Hun sa:) For Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham i hjel.”
1 Mosebok 4:25
Nå går handlingen tilbake til Adam hvor vi leser at han “kjente” sin kone, et uttrykk som brukes i Bibelen med det resultat at de får barn. Dette betyr at de har seksuell omgang med hverandre, noe som er en helt naturlig ettersom de var mann og kone, og Gud hadde sagt at de skulle være fruktbare og bli mange (1 Mosebok 1:28). Dette er første gangen vi leser om Adam siden Vers 1 av dette kapittelet, og da var det bare for å presentere ham som Kains far. Noe som er viktig å forstå er at på grunn av den lange levetiden før syndefloden, så levde Adam – i følge Moses – i 930 år. Dette betyr at han levde opp til bare 126 år før Noah ble født, noe som betød at han var i live da både Enok og Metusalah ble født. Verset ovenfor ser ut til å finne sted etter Lamek vokste opp og fikk sine barn, men det er ingen garanti at Kapittel 4 er helt kronologisk. Adam var absolutt i live på denne tiden, men den videre ordlyden ser ut til å foreslå at dette har funnet sted kort tid etter Abels død.
Adam og Eva fikk en sønn som het Set. Det hebraiske navnet “Sheth” – i Strong’s oversatt som “erstatter” – kommer trolig fra det hebraiske “shiyth” som betyr “å plassere” som i “å oppnevne noen”. Grunnen til dette var at Gud hadde “satt” – eller “oppnevnt” – en annen sønn i Abels sted. Det hebraiske ordet for “satt” eller “oppnevnt” er ordet “shiyth” som er et ordspill på Sets navn. Det teoriseres om Eva hadde fått et overnaturlig budskap fra Herren om at Set skulle være den utvalgte som Frelserens ætt skulle komme fra. Det er imidlertid på sin plass å påpeke at Eva også hadde store tanker om Kain da han ble født i Vers 1, håp og drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. Fra vårt ståsted kan det se ut som om Set ble født like etter Tubalkain, men dette er absolutt ikke sikkert. Når vi leser om Tubalkain og menneskene som levde på denne tiden, så virker det som om befolkningen hadde økt betraktelig på dette tidspunktet. Når vi ser på menneskenes ættetavler på denne tiden, så er det først og fremst linjen som førte til Noah som er viktig, ettersom det er ham og hans familie som overlevde syndefloden. Og Noah kom fra Sets ætt, og derfor kom også Jesus fra den linjen av forfedrene.
Adam og Eva må ha blitt skuffet over Kain og det han gjorde mot sin bror, de som hadde så store forhåpninger for ham. Det har sikkert ikke hjulpet at de selv hadde syndet mot Herren og fulgt det som slangen sa til dem. Det er mulig at denne synden har gitt dem økt bevissthet om Satan og hans slue løgner, selv om Bibelen ikke sier dette direkte. En ting er sikkert: de hadde store håp for Kain – som sett i Vers 1 – og nå hadde de på ny store håp om at Set skulle ta den plassen som de opprinnelig hadde trodd at Kain skulle inneha. Sorgen må ha vært stor da de på sett og vis mistet begge sine første sønner omtrent samtidig. Det får oss til å tenke på ordene som Rebekka sa i 1 Mosebok 27:45 til Jakob: “Når din brors vrede har vendt seg fra deg, og han har glemt dette som du har gjort mot ham, da skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en dag!” Rebekka slapp å miste begge sine sønner på en dag. Adam og Eva mistet Abel da han ble myrdet og Kain da han måtte dra bort fra der de bodde. Når foreldrene til Kain blir lei seg på grunn av barnas ulydighet, så burde de ha tatt i betraktning den syndige naturen som alle hadde fått på grunn av dem. Det vi leser om her er imidlertid en stor gave fra Gud hvor de på ny får muligheten til å bygge seg opp en ny familie.
Vi legger merke til at Gud viser vennlighet og ømhet overfor Hans folk når Han velsigner dem med noe av det mest fantastiske som vi kan få i livet – nemlig våre barn. Når Herren fjerner velsignelsene som var i Edens hage, så gir han i etterkant nye velsignelser til Adam og Eva. Denne nye ætten som blir startet gjennom Set ville ikke bare være en velsignelse for dem, men også for hele verden i og med at Frelseren ville komme fra den ætten. Vi husker Guds løfte til Abraham i 1 Mosebok 12:3 hvor Han lover: “I deg skal alle jordens slekter velsignes.” Satan trodde kanskje han hadde fjernet Frelserens ætt, men Gud har alltid en måte å få igjennom viljen Sin på. Intet kunne gjøre at kvinnens “sæd” – eller “frø” – eller “ætt” – skulle til slutt komme og knuse slangens hode.
Det er interessant å legge merke til at det igjen var Eva som ga navnet til Set. Dersom en studerer dette mer inngående, så er det ofte nevnt at moren ga barnet navn. Det nevnes imidlertid også ofte at faren ga navn til barnet. Når vi ser at denne oppgaven var oppfylt både av mor og far – men til forskjellige tider – illustrerer at mann og kvinne var ganske likeverdige. Vi har allerede sett at kvinnen var skapt som mannens hjelper og like, noe som man ser illustrert i ordspillet av ordet “kvinne” (eller “manninne“) i 1 Mosebok 2:23 som er et kjærlig uttrykk fra Adams munn. Det at kvinnen undertrykkes er ikke noe som er bibelsk – det er en kulturell ting som ofte bygger på religion, men også feilaktig tolkning av sådanne. I den kristne (vestlige) verden har kvinnene det ofte mye bedre enn i eksempelvis muslimske land. Bibelen sier: “I menn! Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den” (Efeserne 5:25). En mann som elsker sin kone så høyt at han er villig til å gi sitt liv for henne, vil ikke mishandle henne på noen som helst måte!
Vers 26
“Set fikk en sønn og kalte ham Enos. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.”
1 Mosebok 4:26
Siste verset i dette kapittelet har to hovedbudskap. Det første var at “Set fikk en sønn og kalte ham Enos.” Vi finner ikke ut hva hans kone het eller at de fikk barn sammen, men vi vet hvordan ting henger sammen, så vi antar at han – som andre på denne tiden – tok seg en “hustru” og startet en familie sammen med henne. Dette var også Guds plan for menneskene – helt fra Adam og Eva når de ble ført sammen. Det eneste nye vi finner i denne setningen, er navnet til Sets sønn – nemlig “Enos“, eller “Enowsh” i translitterert form. Dette ordet brukes om mennesker generelt, og beskriver svakheten, skrøpeligheten og elendigheten som er i menneskenes tilstand. Andre navn på denne tiden var ofte store, viktige navn som kan ha fylt disse personene med høye forventninger, men Set ga et vanlig navn til sin sønn som ikke satte store krav til Enos. Vi kan hevde at folk som er oppmerksomme på sin desperate tilstand, innser sin syndighet og uverdighet framfor Herren, og vil kunne bøye kne for Ham i forventning om at Han kan forandre oss til noe mye bedre.
Det siste hovedbudskapet finner vi i versets siste setning: “På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.” Etter å ha lest om Kain og hans etterfølgere, virker det ganske oppmuntrende å lese disse ordene. Ordet “chalal” betyr “å begynne”. Det kommer faktisk fra et ord som bokstavelig talt betyr “å kjede”, men i sin billedlige form har det mangfoldige muligheter for å bety mange flere ting, blant annet “å begynne” – fra ideen om en “åpningskile” – og dette er slik ordet oftest oversettes i Gamle Testamentet. Det kan virke som om det her er selve tiden som er det viktige elementet – at en begynner å kjede seg etter en stund. Samme hvilken forklaring det er på dette ordet og dets oversettelse, så “begynte de å påkalle Herrens navn.” “Herrens navn” er det kjente “Jehova” – eller “YHVH”, også kalt Tetragrammaton – et navn så hellig at enkelte ikke tør å uttale det. Dette navnet var det de begynte “å påkalle” – det vil si “å rope ut til noen” – gjerne ved å bruke navnet deres. Det var akkurat hva jødene gjorde her.
Det er en god trøst for en mor og far å se at barna sine gjør det godt og gjør rette valg i livet. Når de ikke gjør det, forårsaker dette mye sorg og fortvilelse på foreldrenes side, men en god mor og far vil likevel elske barna sine like mye. Her gjorde barna gode valg og ropte etter Gud. Vi finner også at de som følger etter Herren blir belønnet med store velsignelser, men om de ikke gjør det venter det ofte straff og alvorlige konsekvenser. For Israel betydde dette fred og økt velstand når de fulgte etter Gud, og krig og fangenskap samt dårlige avlinger når de snudde Ham ryggen. Når Israel ropte til Herren, så hørte Ham dem. “Hver gang det da kommer en bønn eller en ydmyk begjæring fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel, fordi de hver for seg kjenner sitt hjertes nød, og så brer ut sine hender mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter hans ferd, fordi du kjenner hans hjerte. For bare du kjenner alle menneskebarns hjerter” (1 Kongebok 8:38-39).
Det kan se ut som om at Guds tilbedere begynte å bli mer religiøse enn de hadde vært før, og man antar at dette har vært en forbedring som kom etter at Kain ble sent bort. Mens man antar at Kapittel 4 er strengt tatt kronologisk, og at alle Kains etterkommere ble født før Set ble født. Dette er ikke sikkert, noe som vi også ser i noen av evangeliene – at hendelsene er stokket litt om på. Her er det naturlig at en fulgt Kains ætt, siden han var Adams eldste sønn, og gikk så videre for å fortelle om Sets ætt. Vi vet at Adam og Eva hadde mange barn (1 Mosebok 5:4). Trolig var Set født tidlig nok til å ha fått flere barn, men vi vet at Set ble sett på som en erstatning for den døde Abel. Han må derfor ha blitt født etter Abels død, men trolig før andre brødre han måtte ha fått. Men han kan ha hatt flere søstre – rent teoretisk sett. På grunn av den lange levetiden, så må både Kain og Set ha levd på jorden noenlunde samme tid, så det var nok to motstående grupper mennesker på jorden: Kains ætt – som gjorde hva de ville – og Sets ætt – som søkte Herren.
Noen har hevdet at der er en konflikt mellom dette verset og 2 Mosebok 6:3 hvor Gud snakket til Moses og sa: “Men ved mitt navn Herren (Jehova) var jeg ikke kjent av dem,” som om dette var første gangen Gud hadde vist Seg ved dette spesielle navnet. Hele dette oversettelsesproblemet kan lett løses ved å sette et spørsmålstegn på slutten av setningen. I den hebraiske grunnteksten var det som kjent ingen tegn i det hele tatt, som punktum, kolon, utropstegn eller spørsmålstegn. Alt dette har blitt lagt til under oversettelsen av disse tekstene. Tenk deg at det stod: “Var jeg ikke kjent som Herren (Jehova) av dem?” Samme ordene, bare i en litt annen rekkefølge, men rekkefølgen på hebraisk er ikke helt som norsk likevel. Bare forsøk å oversette setninger fra engelsk til norsk. Av og til må du forandre på ordenes rekkefølge for å få riktig betydning av en setning. Det er latterlig å hevde at patriarkene ikke kjente til navnet Jehova – den selveksisterende, evige, uforanderlige, avslører av Seg selv til menneskeheten. Selvsagt er det også mulig at folkene i dette verset ovenfor brukte et annet navn om Gud, og at Moses skrev Jehova når han skrev ned Mosebøkene. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvorfor dette skulle ha vært nødvendig.
larshaukeland 