larshaukeland

Del 3: Bevis fra jorden

Planeten jorden

Hvordan jorden (og andre planeter) ble til er fremdeles et åpent spørsmål i evolusjonistiske sirkler. Evolusjonistene synes å være enige om at jorden ble formet for omtrent 4,6 milliarder år siden, med begynnelse som en veldig varm, gassaktig tilstand som etter hvert kjølte seg ned.

Kreasjonistene fastholder at jorden begynte med Skaperen som mirakuløst formet overflaten på den tredje dagen ved å dele land fra vann, slik som 1 Mosebok hevder:

“Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.”

1 Mosebok 1:9-10

Evolusjonistene kritiserer kreasjonistene for hva de betrakter å være ufornuftig og uintelligent tro på Guds Ord. Kritikerne innser ikke at Guds Ord er Logos i Johannes 1:1, “intelligensen” i universet. 1 Mosebok 1:9-10 ovenfor demonstrerer dette. Det legger vekt på adskillelsen av land fra sjø, noe som kan også forståes som oppdeling av solide landmasser fra et vann medium i væskeform.

Kjemikere definerer formasjonen av krystaller som en prosess hvor saltet som blir oppløst i væskeform deler seg og former en solid krystall under bestemte forhold. Det er interessant å merke seg at granitt stein er laget av fire typer mineraler, hvert av dem med en unik krystallstruktur.

En kunne rent logisk foreslå at da Gud skilte land fra vann så ble det dannet massive, grunnleggende strukturer. Ingen vet det med sikkerhet, fordi ingen vet eksakt hvilke prosesser Gud brukte. Men forslaget at Gud brukte denne adskillelsen av solid materie fra væske virker mer vitenskapelig fornuftig enn evolusjonistenes varme gasser.

Prosessen som danner steiner og mineraler – delingen av solid materie fra vann -kan bli observert i dag. Steiner kommer fra jordens magma, som er smeltet væske inni jorden. Magma består av forskjellige typer metaller og oksygen forbindelser. Sammen med disse forbindelsene er det fanget vanndamp under enormt press og varme. For at magmaen skal kunne bli til stein må den nedkjøles på overflate. Magmaens varme forårsaker at steinen over smelter, noe som lar magmaen komme nærmere til overflaten. Magmaen kjøler seg ned før den bryter gjennom topplaget og danner krystallinsk hard stein. Granitt er et godt eksempel på denne steinformasjonen. En annen måte magma kommer til overflaten er gjennom en eksploderende vulkan. Magmaen kalles “lava” når den bryter gjennom jordens overflate. Den kommer ut av vulkanen sammen med store mengder damp, og så renner den nedover jordens overflate og begynner å kjøle seg ned mens den renner nedover og hardner til slutt. “Obsidia” er et eksempel på stein som blir dannet av lava.

Det er viktig å merke seg at fanget vanndamp hadde en viktig rolle i å lage krystallisk stein. Mineralene som ble formet gjennomgikk en komplisert prosess, kombinerte og rekombinerte for å danne en stabil kjemisk struktur. Ettersom mineralene kjølnet fortsatte adskillelsen av vann fra den solide materien, helt til forskjellige typer mineraler blandet seg og dannet de steinene vi kan observere i dag. Det er åpenbart i formasjonen av en grunnleggende steintype at der er adskillelse av vann og solid materie. Dette er et observert vitenskapelig faktum.

Når vi ser på jordens overflate – det massive utvendige skallet – så kan vi bare undre oss over den skapende kraften som har dannet det. Er dette resultatet av tilfeldige elementære kollisjoner som over millioner av år har dannet de steinene vi ser i dag? Eller er dette bevis på utførelsen av en intelligent designer? Ga Gud oss med vilje en modell på steindannelse i magmaen og lavaen som kunne føre til Han verden? Er prinsippet av adskillelse av vann fra solid materie, eller sjø fra land, et mer intelligent alternativ enn det vi blir undervist i i dag? Beviset taler klart og høylytt og peker mot en Skaper Gud.

Hva forteller steinene oss om Syndefloden?

Steiner inneholder viktig bevis om jordens opprinnelse. Geologer klassifiserer steiner inn i tre grupper, basert på hvordan steinene blir dannet. Første typen er vulkansk stein, som blir dannet fra magma. Dersom magmaen når jordens overflate, så forandrer den seg til lava som spruter ut fra vulkanene. Når steinene treffer overflaten blir de utsatt for miljømessige faktorer slik som vind, regn og til og med katastrofale hendelser (som en verdensomspennende flom). Disse faktorene vil få steinene til å dele seg til små stykker som blir sementert sammen. Sement er laget av kjemikalier som, når de blir blandet sammen, hardner i løpet av en kort periode. Steiner som er laget av små frakturer eller sedimenter blir klassifisert som sedimentære steiner. Den tredje typen stein er metamorfiske steiner – steiner som har forandret seg drastisk til en helt ny kjemisk komposisjon. For eksempel har kalkstein blitt dannet til marmor når det blir utsatt for ekstrem varme og trykk.

Noen grunnleggende spørsmål dukker opp når man tar i betrakting prosessene som kreves for å danne disse tre steintypene. Svarene til den evolusjonistiske modellen har store huller i søket etter intelligente konklusjoner. Den katastrofale verdensomspennende flom-modellen tilbyr en mer rasjonell, sammenhengende ramme for å svare disse grunnleggende spørsmålene.

1. Hvordan blir sedimentære steiner harde? Sedimentære steiner trenger vann for å sementere de små partiklene av sedimenter sammen. Hvor kom vannet fra? Evolusjonistene løser dette dilemmaet ved å vifte med den magiske tryllestokken med “tid”. De insisterer at sedimentene bli vasket inn i elver, vann og sjøer før de faller til jorden og samler seg i lag. Etter mange år hardner disse sedimentene, og de som ligger på bunnen hardner først. Problemet med denne teorien er at der er senger med sedimentære steiner over alt på toppen av jordskorpen. Flesteparten av de store fjellkjedene er laget av sedimentære steiner. Hvordan samlet alle disse steinene seg og ble sementert sammen for å danne skyhøye fjell? Det logiske svaret er en verdensomspennende flom.
2. Finnes der et alternativ til tiden som mekanisme for steinformasjoner? Ja! Steinformasjoner kan forklares ved hjelp av to prosesser, komprimering (sammenpressing) og sementering, hvorav begge kan ha skjedd innen ett år etter at vannet under syndeflommen begynte å trekke seg tilbake.  Globalt flomvann ville ha samlet store mengder med sedimenter. Når flomvannet roet seg ville sedimentene ha begynt å falle ut. Ved begynnelsen før vannet begynte å fordampe, ville der ha vært stort press på de laveste lagene. Kreasjonist geologen John Morris forklarer dette som en “pannekakeeffekt”. “Når et pannekakelag med sedimenter blir dekket av andre pannekaker, så blir sandkornene presset nærmere sammen, noe som presser vannet ut. Komprimering er første skritt i å omdanne sedimentene til sedimentære steiner, men bare det første skrittet” (John Morris, The Geology Book, 2000). Det andre skrittet er sementering. Limet som hardner steinen blir generert ved det varme vannet og mineraler produsert ved virkningene av flommen. Det tar ikke lang tid før steinen hardnes i lag. Lagene som blir observert er faktiske strata av sedimenter som kalles, som John Morris sier det, “pannekaker”. Denne prosessen trenger ikke å ta lang tid. Husk at å lage sedimentære steiner er som å lage sement. For å lage sement trenger du de rette ingrediensene og de rette forholdene. Vannet ville ha vært varmt og dypt ved en anledning, noe som ville gi vannet den nødvendige energien for komprimetering. Den verdensomfattende vannflommodellen besørger passende mengde vann og sedimenter som trenges for å bygge de tykke “pannekakelagene” for fjellene vi ser i dag. Det er et mer intelligent alternativ.
3. Hva forårsaket det massive trykket og varmen som er nødvendig for å danne metamorfiske steiner? Varmen og presset som er nødvendig for å lage den store mengden metamorfiske steiner i jordens overflate er ikke til stede i dag. Kilden til energien som kunne gjøre dette må være enorm og kan per i dag ikke observeres noe sted på jorden i dag. En katastrofal flom, slik som beskrevet i 1 Mosebok 6-9, kunne ha produsert kraften som var nødvendig for å skape metamorfisk stein i den størrelsen vi observerer nå.
4. Hvorfor finnes det fossiler i overflod på hvert eneste kontinent? Fossiler er spor av planter og dyreliv som har eksistert i fortiden og blir funnet i sedimentære steiner. Kreasjonistene tror at fossilene ble deponert under den globale flommen, en åpenbar kilde til vannet som trengtes både for komprimering og sementering. Det finnes billionvis av fossiler, og dette foreslår en rask, katastrofal hendelse som begravet dem før forfall og dekomposisjon kunne skje. Steinene måtte ved en anledning ha vært myk eller hatt væskefom for å kunne dekke dem og begrave dem uten å skade dem. Avstøpninger av tusenvis av fisk har blitt funnet i sedimentære lag. Dersom disse fiskene hadde lagt på bunnen utsatt for elementene, så ville de ha gått i oppløsning hurtig. Fiskebein og skjell hardnes ikke… de prer seg. Likevel finnes det fossiliserte avstøpninger som inneholder bein og til og med fiskeskjell, som om noen tok et bilde og bygde det inn i steinen. En kunne ha måttet konkludere at disse fossilene, som observert i dag, måtte ha vært resultatet av en katastrofal hendelse som ville forårsake hurtig begravelse. Fossilene peker mot en verdensomfattende flom.

Fossil fisk

Den geologiske kolonnen og medfølgende problemer

Den geologiske kolonnen er en populær timeplan som brukes til å datere forskjellige lag ved bruk av fossiler. Geologene har funnet at klassifisering av steiner ved å sammenlikne fossiler i alle deler av verden er et verdifullt redskap. Deler av den historiske geologiske oppskrivningen gjøres ved bruk av indeks fossiler som strekker seg over 570 millioner år. Teoretiak sett er hele den geologiske oppskrivingen rundt to milliarder åt. Disse indeks fossilene har bestemte kjennetegn. De fleste kommer fra harde sjøskjell materialer. Av alle millionene av fossiler, så er 95% av dem fra havet. Indeks fossiler må oppfylle flere kriterier. De må:

1. Finnes over vise områder
2. Være unike og gjenkjennelige av karakter
3. Være av en organisme som levde i kort tid
4. Finnes i overflod i steinlag.

Fossiler, generelt sett, blir distribuert etter slag, slik som følgende:

• 95% grunnvanns virvelløse dyr, hovedsakelig skalldyr
• 4,75% alger og planter
• 0,238% insekter og gjenværende virvelløse dyr
• 0,013% fisk, amfibier, reptiler , fugler og pattedyr

En ordnet sekvens?

Ammonitt fossil

Teorien om den geologiske søylen går ut på at kompleksiteten av fossilene i bakken vil øke ettersom man klatrer oppover kolonnen mot jordens overflate. Dersom du skulle grave et hull ville du, ifølge den geologiske kolonnen, en ordnet progresjon av fossiler med de enkleste på bunnen od de mest avanserte på toppen. Teorien hevder at suksessive lag er merket med indeks fossiler. Det er viktig å merke seg at sedimentære lag, steinene hvor alle fossiler finnes, kan ikke dateres direkte ved radioisotopiske daterings metoder; istedenfor blir disse steinene ofte datert ved bruk av indeks fossiler.

Dersom du skulle finne et indeks fossil, ville du kunne bestemme dens alder ved å lokalisere den på et diagram av den geologiske søylen, og å se hvilken alder som har blitt tilegnet det steinlaget. Men hvordan ble aldrene på laget og deres indeks fossiler opprinnelig bestemt? Alderen deres ble bestemt basert på forutsetninger om at steinlag ble deponert langsomt og gradvis , og at fossilene representerer en suksesjon av livsformer over millioner av år. Selvsagt hevder evolusjonistene at denne sekvensen av fossiler er en oppskrivning av evolusjon.

Selv om det stemmer at der finnes en generell orden til fossilene, så presenterer lærebøkenes avbildning av den geologiske kolonnen et alt for ordnet bilde. Faktum er at mange fossiler er ute av sekvensen ifølge de evolusjonære forventningene, slik at det firbeinte landdyret som dukker opp 18 millioner år tidligere enn Tiktaalik, fisken som evolusjonistene hevder akkurat begynte å utvikle bein. I tillegg forsvinner organismer som Wollemi-grantreet fra fossilene i tid som strekker seg over millioner av år, selv om de er fremdeles i live i dag. Det er vanlig at vitenskapsmenn av i dag oppdager fossiliserte skapninger i steiner som de tidligere trodde var for gamle eller for unge til å inneholde dem.

Grand Canyon fjellag

Dessuten finnes det ikke en komplett geologisk kolonne noe sted i verden. Der finnes bare seksjoner av dem på forskjellige steder i verden. En av de mest imponerende fjellformasjonene er Grand Canyon. Der er flere geologiske lag som representerer Paleozoikun era avslørt i dalen. Selv med det største hullet i bakken på hele jordklode, Grand Canyon, er de geologiske formasjonene, når det blir sammenliknet med den komplette søylen, forferdelig ukomplett

Den omfattende forskningen til John Woodmorappe, som har analysert data fra hele jorden rundt på den geologiske søylen, har ført ham til følgende konklusjon:

“Siden bare en liten prosent av jordens overflate adlyder til og med en signifikant del av den geologiske søylen, så blir det en altomspennende øvelse av enorme spesielle bønnfallinger og fantasi for det evolusjonæruniforme paradigmet om å opprettholde at der noensinne var geologiske perioder. Påstanden om at de har funnet sted for å danne et kontinuum  av stein/liv/tis av to biokronologiske “løklag” (den geologiske sølen) jorden over er derfor en fantastisk og fantasifullt  påfunn” (John Woodmorappe, Studies in Flood Geology, 1999).

Flere geologiske utfordringer

Konseptet med den geologiske søylen avhenger også av antakelser om at lange tidsperioder har gått mellom hvert lag. John Morris, geolog og president ved ICR (instituttet for skapelsesforskning) legger merke til beviser i boken sin , The Young Earth (revidert 2007) som motsier denne påstanden og peker mot en hurtig deponering av steinmaterialer ved en katastrofal hendelse.

1. Overflate egenskaper. Rippelmerker, regndråper og dyrespor er funnet på sedimentære steiner. Disse avtrykkene må ha hatt de rette forholdene til å hardne. Steinmaterialet var tydeligvis mykt nok til å lage avtrykk, men hadde kapasitet til å hardne hurtig. 
2. Bioturbasjon. Biologisk aktivitet på toppen av overflaten kan lett ødelegge den interne strukturen av sedimentære steinlag. Jorden har alltid vært biologisk aktiv, og derfor burde alle lagringseffektene være ugyldig. Dette er ikke tilfelle. Det er et bestemt pannekakelag i den geologiske arkivet, noe som demonstrerer at det har vært liten eller ingen biologisk aktivitet. Lagene har funnet sted katastrofalt. 
3. Mangel på jordsmonn. Dersom hvert lag representerer en langtidsperiode, så ville aktiviteten på jorden av levende og ikke-levende krefter ha produsert vær, vannerosjon og kjemisk forringing. Biologiske interaksjoner med jorden ville ha formet et jordsmonn. Jordsmonnet underbygger alle levende systemer. Lagene med stein har ingen fossiliserte beviser om et tidligere eksistens og organisk jord. Der er lag på lag med stein og ingen konkrete beviser  på entydige eldgamle jordsmonn horisonter. En måtte ha konkludert at nedleggingen av disse steinlagene var en engangshendelse, ikke flere tidsperioder som varer millioner av år, slik som evolusjonistene foreslår for den geologiske søylen. 
4. Deformering av myke sedimenter. De sedimentære lagene er deformert enkelte steder. Disse lagene bøyer seg som bølger eller vrir seg nedover eller oppover. Hvordan kan hard, skjør stein bøye seg uten å brekke? Ifølge flom-modellen var der varme og sedimenter som falt ut under flommen, noe som ga en lag-effekt. Sedimentene var myke og kunne formes lett under begynnelsen av denne prosessen. De la seg ned gradvis og hardnet slik vi ser dem i dag.
5. Polystrate (flerlags-) fossiler. Man har funnet flere eksempler på at trær har blitt hardnet og passerer gjennom flere steinlag i fossilene. Disse steintrærne er nedfelt vertikalt i lagene av den geologiske søylen, angivelig over tusenvis eller millionvis av år. Dette er dårlige nyheter for evolusjonistene. Kreasjonistene har forklart dette vitenskapelig ved å bruke flom-modellen og vise at den katastrofale kraften til flomvannet og bevegelsen av jordens overflate forskjøv trærne. Når sedimentene begynte å falle, og dannet lag av steiner, så gjorde de tunge, ubalanserte trærne det samme. De landet vertikalt i sedimentene. Når jorden begynte å dreneres, ble de sedimentære lagene hardnet i lag og omringet treet og gjorde det til et geologisk fenomen. 

Fossiler og evolusjon

I teorien burde fossilene være en ypperlig kilde med beviser for evolusjonen. Gitt påstanden om at der er registreringen av hundre millionvis av år med evolusjonær forandring burde det vise eksempler på utviklingen av alle artene på hvert eneste stadium av den evolusjonære prosessen. Faktum er at det gjør den ikke. Det er en forlegenhet for evolusjonen. Over  århundrer har paleontologer innrømmet at fossilene er mangelfulle fra et evolusjonistisk perspektiv.

Evolusjonstreet som er foreslått burde bli underbygget med faktiske fossile beviser. Når vi evaluerer det som er blitt funnet, må en kunne konkludere med at det skapet er tomt. Millioner på millioner av fossiler har blitt samlet opp til nå, men sammenliknbart få fossiler er blitt lagt frem for å vise en overgangsform, det vil si, fossiler av organismer i et mellomstadium av utviklingen mellom trinn på den evolusjonære stigen. Videre er disse fossilene ofte fragmenter og åpen for mange fortolkninger. Deres status som mellomstadium er basert på høyst tvilsomme krav, ofte disputert av andre evolusjonære vitenskapsmenn.

I virkeligheten støtter fossilene ideen om adskilte og forskjellige typer, akkurat som i 1 Mosebok 1:24 “Gud sa: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!» Og det ble slik.”

Dr. Tom Kemp, kurator ved den zoologiske samlingen ved Oxford Museum of Natural History, skrev:

“Som det nå er godt kjent, så synes de fleste fossilene å dukke opp med en gang, vedstå i noen millioner år så og si uforandret, bare for så å plutselig forsvinne” (Tom Kemp, A fresh Look at the Fossil Record, 1985).

Den avdøde Stephen Jay Gould, en Harvard paleontolog, sa:

“Evolusjonstrærne som pryder lærebøkene våre har data bare ved tippene og knutepunktene av greinene sine; resten hviler i slutninger, hvor ufornuftige de enn måtte virke, ikke fra beviser i fossiler.

Den ekstreme rariteten av mellomstadier i fossilene vedvarer som forretningshemmeligheter innen paleontologi – vi ser oss selv som de eneste sanne studentene av livets historie, likevel bevarer vi vår nedskrivelse av evolusjonen ved naturlig utvelgelse, vi anser våre data så dårlige at vi aldri ser den samme prosessen vi hevder å studere.

Historien om de fleste fossilartene inkluderer to egenskaper som er spesielt inkonsekvent med gradualisme: 1) Stasis – de fleste artene viser ingen forandring i en bestemt retning under deres tid på jorden. De dukker opp blant fossilene og ser ganske like ut når de forsvinner; morfologisk forandring er vanligvis begrenset og uten retning; 2) Plutselig tilsynekomst – i en hvilket som helst lokalt område dukker ikke en art opp gradvis ved en jevn transformering av forfedrene; den dukker plutselig opp “fullt formet” (Stephen Jay Gould, Evolution’s Erratic Pace, 1977).

---