En visjon om fremtiden (Jeremia 30:1-3, 18-22)


For se, dager skal komme, sier Herren, da jeg vender skjebnen for mitt folk Israel og Juda, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg ga fedrene deres, så de kan ta det i eie.

Jeremia 30:3


ET LØFTE OM NASJONAL GJENOPPRETTELSE (Jeremia 30:1-3)

En hellig deklarasjon (30:1-2)

Jeremia var en av de største profetene i Juda de siste årene før det ble ødelagt av Babylon. Hans lange tjeneste strakte seg fra ca. 627 til 582 f.Kr. Han blir ofte kalt “den gråtende profeten” på grunn av budskapet om dom som han motvillig brakte til folket sitt.

Det Assyriske riket, som hadde erobret det nordlige kongeriket Israel og truet Juda, ble forringet og falt for kaldeerne fra Babylon i 612 f.Kr. Men framveksten av den babylonske makten utgjorde en ny trussel for det lille kongeriket Juda. Fanget mellom Babylon og dets erkerival Egypt ble judeiske konger lensherrer til en av dem, og noen ganger byttet de troskap på deres egen bekostning. Til slutt falt Jerusalem for Babylon i 586 f.Kr.

Jeremias profetier gjennom denne tiden avdekket kompromissløst synden som lå til grunn for Judas svakhet. Guds dom ville komme, jødene ville bli tatt til fanger og ført til Babylon, og fangenskapet deres ville vare i sytti år. På grunn av denne strenge beskjeden ville Jeremia bli forfulgt.

Men ispedd fordømmelsene var det avsnitt med håp. Seksjonen fra Jeremia hvor dagens skriftsted er hentet (Jeremia 30-33) er der en samling profetier som gir trøst midt i Judas kollaps. Folket ble forsikret at det ville komme en bedre dag. Jeremia slo fast at dette ikke bare var hans egen mening; “Dette ordet kom til Jeremia fra Herren” (Jeremia 30:1). Han forsterket dette med “Så sier Herren, Israels Gud” (Jeremia 30:2).

Jeremia måtte stri med mange falske profeter i hans tid. Mens han profeterte dom, så motsa de ham og ga folket falske forhåpninger (jfr. Jeremia 5:13, 14:13-15, 20:1-6, 23:25-34). En av disse, Hananja, hadde profetert at den babylonske undertrykkingen av Juda ville snart slutte og at fangene og skattene som allerede var blitt tatt ville bli returnert innen to år (Jeremia 28:1-4). Men Herren avslørte at alt dette var falskt, så Jeremia gikk til Hananja og fortalte presist hvordan han skulle dø – dommen han ble gitt av Gud (Jeremia 28:15-17).

Så måtte Jeremia fortelle folket sitt at de måtte forberede seg på en lang periode i eksil på sytti år (Jeremia 29:1-10). Men selv om han måtte gi dem disse fryktelige nyhetene, så ga ham dem også en oppmuntring for fremtiden (Jeremia 29:11-14), og det er dette emnet som blir fortsatt i dagens skriftsted.

Gud instruerte Jeremia til å skrive alt Han hadde sagt på en bokrull (Jeremia 30:2). Profetens bevegelser kan ha vært begrenset på denne tiden, noe som hindret ham fra å gi Herrens budskap muntlig. Men enda viktigere var det å gi et permanent budskap som gjorde det tilgjengelig for alle jødene som allerede var i eksil og bevare det for fremtidige generasjoner. Ordren om å skrive ned Herrens Ord vitner om deres varige viktighet for Israel.

En tilbakekomst til landet (30:3)

For se, dager skal komme” er et uttrykk som Jeremia brukte flere ganger for å indikere en fremtid av profetisk oppfyllelse (jfr. Jeremia 16:14, 23:5, 31;27, 31). I dette tilfellet refererte det til de dagene når Herren ville bringe folket Hans, Israel og Juda, tilbake fra fangenskapet.

Det er bemerkelsesverdig at løftet ble gitt både til Israel og Juda. Jeremia profeterte eksklusivt for Juda i hans tid siden Israel allerede hadde blitt tatt til fange mer enn ett århundre tidligere. Judas eksil til Babylon var ennå ikke fullbyrdet. Likevel var både Israel og Juda del av Guds pakts folk, og Han lovet at begge skulle bli løslatt så de kunne nyte Hans fremtidige velsignelser.

Denne profetien ble oppfylt bare delvis når Juda kom tilbake fra Babylon for å bygge opp tempelet og byen. Relativt få fra de nordlige stammene returnerte for å slå seg sammen med dem. Dessuten skjedde en mer grundig spredning da romerne ødela Jerusalem i år 70 e.Kr. En endelig tilbakekomst gjenstod fremdeles. Den ville bli innledet med en forferdelig tid med stor lidelse (Jeremia 30:4-7), men Herren ville gjenopprette dem en siste gang (Jeremia 30:8-11).

ET LØFTE OM NASJONAL VELSIGNELSE (Jeremia 30:18-22)

Gjenoppbygging av byen (30:18)

Jeremia avslørte nå detaljene i Israels gjenoppretting og velsignelse. Gud hadde lovet å “vende skjebnen for Jakobs telt og vise barmhjertighet mot hans boliger.”

Videre at “Hver by skal bygges på sin ruinhaug” (Jeremia 30:18). Her lovet Herren at Jerusalem skulle bli bygget på samme stedet som de gamle ruinene etter den Babylonske invasjonen. Selv om ødeleggelsene ikke hadde skjedd enda da Jeremia skrev det, så var det nært forestående; så hans første lesere måtte undre seg om ødeleggelsene som lå foran dem. Likevel ville Jerusalem bli gjenoppbygd på samme sted, som nedskrevet i bøkene til Esra og Nehemja.

I den restaurerte byen skulle “hver borg skal stå på sitt rette sted” (Jeremia 30:18). “Borg” her betyr et opphøyet byggverk, vanligvis brukt om fort, slott, citadeller, palass og borger, som oftest en kongelig bolig. Inkluderingen i profetien blir av mang tatt som bevis på at en kongelig skal styre Jerusalem. Dersom det skulle stemme, så må det henvise mot den kommende Messias, ettersom Israel og Juda ikke har hatt noen konge i Jerusalem etter det Babylonske fangenskapet (Jeremia 23:5-6).

Gjenopprettelse av sosialt velvære (30:19-20)

Restaureringen av byen og bygningene ville bringe stor glede: “Fra dem skal det lyde lovsang og latter.” “Dem” henviser her til bygningene og borgene nevnt i foregående vers, nå bebodd av en innløst rest. Disse folkene vil ha grunn til å gi takk, og til å love Herren. De som sørget i fremmed land over den triste skjebnen til hjemlandet vil fryde seg sammen mens de ser framover mot en lysere fremtid.

Gud vil gjøre Hans folk større. Han vil også “gir dem ære, de skal ikke foraktes” (Jeremia 30:19). Gud mente å gjøre folket Hans til et spesielt folkeslag som ville vise hvordan Han ville opphøye de som ga Ham ære (Deuteronomy 28:1, 13). Men de gjentatte avgudsdyrkingen deres hadde forandret det. De hadde blitt “halen” istedenfor “hodet”, noe alle fremmede kunne se. Men Jeremia kunne se at Israel i fremtiden ville bli opphevet over de andre nasjonene (Jesaja 45:14, 60:14, Sakarja 8:23).

Denne fremtidige dagen vil “Hans barn skal være som før, menigheten skal bestå for mitt ansikt” (Jeremia 30:20). Han la til at Han ville straffe alle som mishandler folket Hans. På Jesajas tid hadde Israel allerede mange undertrykkere, og de nordlige stammene var på den tiden under assyrerne. De ville bli mange flere – babylonerne, perserne, selevkidene, og romerne, bare for å nevne den i eldgamle tider.

Men Herren vil ende alt dette. Han har allerede straffet Israels undertrykkere i fortiden, og Han vil gjøre det samme med de som undertrykker dem i de siste tider (Jesaja 49:26, Esekiel 38:14-23, Daniel 7:24-27). Paktens løfte som Gud ga til Abraham at Han ville forbanne dem som forbante Israel vil bli oppfylt.

Fornyelse av selvstyre (30:21)

Israel vil ha en hersker fra sin egen nasjon. Den innfødte herskeren som her snakkes om vil være Messias. Hevdelsen “Jeg lar ham komme og tre fram for meg” (Jeremia 30:21) ser ut til å handle om Ham. Dette uttrykket ble brukt til å beskrive det privilegium de Gamle Testamentlige prestene hadde til å komme foran Gud direkte, uten en mellommann (jfr. 2 Mosebok 19:22, 3 Mosebok 21:17). Israels konger hadde aldri dette privilegiet og ble straffet dersom de gjorde det (jfr. 2 Krønike 26:16-21).

Men Messias er annerledes. Etter mønsteret satt av Melkisedek (1 Mosebok 14:18), så vil Han besitte rollen både som konge og prest (Salme 110:4). Jesus Kristus har entret inn i Sitt presteskap (Hebreerne 5:6, 6:20) og er nå vår mellommann mellom Gud og menneske på grunn av Hans oppofrende død (Hebreerne 7:24-28). Han vil komme inn til fullheten av Hans kongelige sture når Han returnerer for å styre alle jordiske riker. Han vil ha en status som er ukjent både for David og Salomon.

Nytelse av hellig fellesskap (30:22)

Skriftstedet vårt slutter med “Da skal dere være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.” Det var alltid Guds formål.


ORD TIL AVSLUTNING

Selv om vi tjener en nådig og barmhjertig Gud, så har fremdeles synden vår konsekvenser. Hebreerbrevet sier: “Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av” (Hebreerne 12:5-6). Israelittenes fangenskap var Guds disiplinering for at de skulle se at de hadde gjort feil. Uten att vi erfarer kosekvensene av handlingene våre, så har vi ingen grunn til å forandre handlingene våre.

Men fangenskapet skulle ikke vare evig! Gud lovet folket Hans at ikke bare ville de bli fri fra undertrykkerne deres, men de skulle også få komme tilbake til det lovede land igjen.

Gud erklærte en fremtid for Israel da Han sa “Da skal dere være mitt folk, og jeg skal være deres Gud” (Jeremia 30:22). Når vi vender hjertene våre til Gud gjennom omvendelse, så blir vi Hans folk. Vit dette: Guds folk har alltid et lovet land. noen ganger føler vi det som om håpene våre blir holdt i fangenskap av vår sjels fiende. Noen ganger kan det hende at vi tviler på at en forandring i omgivelsene våre er mulig. Gjennom profeten Jeremia har Gud lovet at Hans folk skal eie et land som Han har gitt til forfedrene deres (Jeremia 30:3).


 

Advertisements
%d bloggers like this: